Skrive om?

Skriveboka er innhandlet til 431 svenske kroner og Hobbyfilosofen har begynt å lese etter innfallsmetoden. Mye bra stoff så langt, men ikke alt jeg kjøper... Dette innlegget handler mest om noe jeg ikke likte så godt. Kanskje kommer det poster om andre emner senere. 

Skrive om igjen? Bearbeide teksten? Massere, kna? Hvorfor det? Det holder da å skrive teksten en gang? Eller? Blir det ikke bra nok? Hvordan kan man finne på å endre i en jomfruelig tekst. En tekst som nettopp har blitt født, som nettopp har fått se verden, som verden nettopp har fått se? Som om den ikke skulle være bra nok. Som om den ikke duger. Som om den bare er en skisse, eller en skygge, eller en vag idé. Men den er jo her. Den finnes. Den er skapt, kommet til verden. Og så skal noen til å fikse og trikse? 

Som om det første du gjør med en nyfødt er å legge den under kniven. Direkte inn til plastisk operasjon. Fikse på nesen og haken og det er like greit å gjøre en ansiktsløftning med de samme, så er det gjort. Det er godt med alt som er gjort. Da kan man glemme det og gå videre. Men ikke hvis man har skrevet en tekst. Da er man bundet på hender og føtter til man har fikset og massert til alt er perfekt. Og da sitter man der. Med teksten. Og kjemper og vrir og vender. Og plutselig har den blitt en annen. Ugjenkjennelig. Noe annet. Som en fremmed som trenger seg på. En som ligner noen man kjenner, men som likevel er ukjent. Og da begynner man å angre. Angre på endringene man gjorde. Alt man strøk. Alt som ble skrevet om og om og om. Og alt som aldri kommer tilbake. Det er borte. Bortsett fra i ditt hode der du har et vagt bilde av hvordan det var. Når det var bra. Ikke sånn som det er nå, ugjenkjennelig, men slik som det var da. Nært og trygt og kjent. Og nå så fjernt. Så uoppnåelig. 

Hvorfor vil man oppleve dette? Hvorfor vil man besudle sitt skaperverk? Redusere sitt eget resultat gjennom nøye gjennomtenkte og analyserte forandringer basert på all verdens teori om hvordan man skriver og hva leseren vil ha. Det driter jeg i. Jeg skaper min tekst og den forblir som jeg skapte den. Er den skrevet er den skrevet. Slik er det. Det er ingen vei tilbake. Man skriver jo med penn! Dêt er som livet. 

Livet kan ikke endres når det først er levet. 

Teksten kan ikke endres når den først er skrevet. 

Hobbyfilosofen goes Bollywood

Ut på tur, aldri sur. Hobbyfilosofen er på forretningsreise. Til en by i nærheten av Bollywood. Bruddstykker av opplevelsene dukker uregelmessig opp i bloggen.  Bildet er lånt fra Wikipedia. 

- Jasså, det er flere nordmenn her? Jeg smiler til to unge blonde bergensere. De titter overrasket tilbake. Små søte pikeansikter. Langt fra mor og far. Det tilfeldighetenes spill. Jeg skulle ikke sitte her. På plassen til en eldre indisk kvinne. Hennes datter spurte pent om vi kunne bytte plass. Moren var ikke frisk, så hun ville gjerne sitte sammen med henne, ikke med 4 seter mellom, slik flyselskapet hadde plassert dem. For meg spilte det ingen rolle. Mitt reisefølge satt og godtet seg på business class. Oppgradert. Jeg satt 45 rader lengre bak. Byttet ble bra for meg. Fra vindusplass til midtgangen. Lettere å strekke på bena. Mer plass. Og mer gymnastikk når bergenserinnene skal på toalettet. Og det skal man noen ganger. 

De blonde pikene skal til Jaipur. Jobbe ideelt. – Wow, tenker jeg. Hva får to unge piker å forlate gode trygge Norge for å jobbe ideelt i India? Litt senere stiller jeg spørsmålet. De sier litt om at de jobber for en organisasjon i Norge, og så kom de i snakk med en som fortalte om dette. Det ene førte med seg det andre. Og vips skulle de reise. - Og dette har dagens ungdom råd til? Jobbet hele sommeren har de gjort, spinket og spart. – Wow, tenker jeg. Hvorfor gjorde jeg ikke noe sånt når jeg var ung. – Det er nå eventyret begynner, sier jeg, og de nikker samstemt.

Rød

Jeg har alltid vært rød. Men i det siste har jeg begynt å tvile. Jeg vil være rød. Jeg tviler likevel. Ta en kniv og sprett buken opp. Der er jeg rød. Skjær av meg et ben. Der er jeg rød. Men skiller du sjelen fra kroppen, er den da rød? Den begynner å få ett blått skjær langs kantene. Det røde blekner. Enkelte steder fargeløst, tomt. Ser du grundig etter finner du små grønne flekker. Ikke av mugg, men av samvittighet. Ja visst skal vi dele. Ja visst skal vi ta vare på hverandre. Men skal vi ikke stille krav? Skal vi ikke forvente å få noe tilbake? Og hvor mange sjanser skal man få? Det er når jeg tenker slik jeg føler at jeg blir blå. Selv om jeg vil være rød.

Osynligheten

Osynligheten - Tobias Rydin (ykky - ISBN 978-91-976572-0-4)

Osynligheten handler om grensen mellom virkeligheten og det projiserte hologrammet som skapes av tankene i vårt hode, for å bruke forfatterens eget uttrykk. Vi følger hovedpersonene i parallelle løp og de tilsynelatende irrasjonelle beslutninger som fører dem lenger og lenger fra det vi oppfatter som normalen. Tilfeldighetene og deres vesen spiller også en sentral rolle. Likevel kjenner jeg meg igjen i. I tvilen. I grenselandet mot konspirasjonsteorier på det personlige plan. Mørkets befrielse. Den økende avstanden til andre mennesker. Ensomheten.

Osynligheten er en velskrevet roman om store og kompliserte tanker. Det starter tankeprosesser hos leseren og overrasker fra tid til annen med sine sammenhenger, men også mangel på ditto. Til å være debutant klarer Tobias Ryden seg bra. Nå er det bare å vente på utviklingen av forfatterskapet.