Politiet er etter meg...

Say no more...

Rød

Jeg har alltid vært rød. Men i det siste har jeg begynt å tvile. Jeg vil være rød. Jeg tviler likevel. Ta en kniv og sprett buken opp. Der er jeg rød. Skjær av meg et ben. Der er jeg rød. Men skiller du sjelen fra kroppen, er den da rød? Den begynner å få ett blått skjær langs kantene. Det røde blekner. Enkelte steder fargeløst, tomt. Ser du grundig etter finner du små grønne flekker. Ikke av mugg, men av samvittighet. Ja visst skal vi dele. Ja visst skal vi ta vare på hverandre. Men skal vi ikke stille krav? Skal vi ikke forvente å få noe tilbake? Og hvor mange sjanser skal man få? Det er når jeg tenker slik jeg føler at jeg blir blå. Selv om jeg vil være rød.

Osynligheten

Osynligheten - Tobias Rydin (ykky - ISBN 978-91-976572-0-4)

Osynligheten handler om grensen mellom virkeligheten og det projiserte hologrammet som skapes av tankene i vårt hode, for å bruke forfatterens eget uttrykk. Vi følger hovedpersonene i parallelle løp og de tilsynelatende irrasjonelle beslutninger som fører dem lenger og lenger fra det vi oppfatter som normalen. Tilfeldighetene og deres vesen spiller også en sentral rolle. Likevel kjenner jeg meg igjen i. I tvilen. I grenselandet mot konspirasjonsteorier på det personlige plan. Mørkets befrielse. Den økende avstanden til andre mennesker. Ensomheten.

Deler av handlingen er lagt til Malmö, uten at det spiller noen større rolle. Språklig er det bra flyt. Det er derfor synd at det fins irriterende logiske brister. Det kan hende det bare er meg, men man treffer ikke en skoleklasse på ”Stadsbiblioteket” midt i juli. Ikke for at det har noen avgjørende betydning, men det irriterer i hvert fall meg.

Osynligheten er en velskrevet roman om store og kompliserte tanker. Det starter tankeprosesser hos leseren og overrasker fra tid til annen med sine sammenhenger, men også mangel på ditto. Til å være debutant klarer Tobias Ryden seg bra. Nå er det bare å vente på utviklingen av forfatterskapet.

Troubled face

my troubled face is bothering me
is this what life’s meant to be
waking up every morning
with trouble in my eyes
every day walk down the boring street
there’s no meaning
there’s no feeling
just emptiness in my head
wondering where this road will end