torsdag 28. juli 2011

Psycadelic trip

Han så ut over vannet. Stillheten trengte seg på. Furutrærne speilet seg i den blanke overflaten. Det presset på i brystet, men han bet tennene sammen. I hodet spilte den evige melodien. Så høyt at den overdøvet fuglene som lokket på sin make og fiskene som traff vannflaten med buken først når de vaket. Sakte tok han av seg klærne og vasset uti. Føttene sank nedi den brune gjørma av råttent løv og alger. Han stanset ikke som han pleide når vannet passerte lårene, selv om det var kaldere enn han likte. Sangen surret i hodet. Selv når hodet ble omfavnet av vannet fortsatte den. Han kjente hvordan det kalde vannet trengte inn i øregangene. Gjennom trommehinnene forbi stigbøylen og ambolten og inn i sneglehuset. Langsomt fløt vannet inn i hjernen og han kjente det steg millimeter for millimeter i frontalloben. Sangen malte som ett møllehjul i en elv i vårløsningen. Han fortsatte å gå.

Bussjåføren trykker hardt på gasspedalen. Den store dieselmotoren gir fra seg ett fortvilet brøl når den prøver å dra drivakselen rundt. Motvillig beveger bussen seg mot neste holdeplass. Midt i mot ham sitter en ung dame. Sommerkjolen blafrer i vinden fra takvinduet. Gjennom tøyet skimter han konturene av lårene. Han lener seg framover og legger hodet i fanget. Varsomt stryker hun hånden gjennom det kortklipte håret hans. Høyre hånd løfter det tynne kjolestoffet og leppene møter låret. Hun sukker. Han legger kjolen over hodet og lar tungen lage ett fuktig sneglespor nordover mot den lille skogen. Med de spede hendene griper hun hodet og trekker det mot seg.

Vannet er over alt. Han slipper små luftbobler mellom leppene og ser hvordan de stiger mot overflaten. Så uskyldige. Så uvitende. Så rene. Tiden det tar før de når overflaten føles som uendelig og han tenker hvor lykkelige luftboblene er på sin trygge vei opp gjennom vannet. Før de brutalt sprenges og oppløses i det store intet. Det grumsete vannet trykker ham sammen. Føttene står begravd i gjørmen. Hånden er omgitt av brun dis. En stim småfisk saumfarer slammet som han har virvlet opp. Han åpner munnen. En stor luftboble stiger. Det kalde, brune vannet fyller munnen hans. Hjertet begynner å slå raskere. Adamseplet vibrerer og han svelger en liter. Så puster han ut, i en stor boble. Vannet renner ned i lungene og han lukker øynene hardt.

Bussen bremser og svinger svakt til høyre inn i den lille utbuktningen der den gamle damen står og venter. Den hanskekledde hånden tar et fast tak i gelenderet før hun bestemt setter det høyre benet i stigtrinnet. Fra den lille håndvesken trekker hun fram den lange remsen med billetter. Sjåføren stempler bestemt. Nøye gransker hun stempelet og teller hvor mange klipp som er annullert. Med ustøe skritt går hun ned midtgangen og setter seg vis av vis ham. Blikket hans følger henne. Sakte lener han seg fram og legger hånden mellom benene hennes. Skyldbetynget titter hun opp på ham før hun griper armen hans og fører den nærmere. Med pekefingeren kjenner han den tynne hårveksten. Hun visker nesten lydløst til ham. Han titter på henne, lener seg frem og kysser henne på munnen. Sammen legger de seg i sengen. Han stryker hånden over hennes mage før hun trekker ham over seg.

Han bøyer knærne og tar sats. Som en rakett bryter han vannflaten og spyr gjørmevannet utover. Han hoster og gisper etter luft. Forsøker å fokusere blikket. Må rekke fram til bryggen. Ikke gå under før han får luft igjen. Det var nære nå, men han har fortsatt kontrollen. Balanse nok til å gå på den tynne linen. Den som skiller det forgjengelige fra det evige. Hånden hans tar tak i tverrplanken på bryggen og han klamrer seg fast. Gulbrunt vann kommer støtvis ut av munnen før han brekker seg og kaster opp gallesyre og gjørme. Lungene verker. Skjelvende klatrer han opp på bryggen og legger seg halvt på magen. Hjertet dunker. Pusten er uregelmessig og mellomgulvet trekker seg sammen og presser enda mer gjørme ut av kroppen.