Nattens mulm og mørke

Psycadelic trip

2011-07-28T14:07:00.001+01:00

Han så ut over vannet. Stillheten trengte seg på. Furutrærne speilet seg i den blanke overflaten. Det presset på i brystet, men han bet tennene sammen. I hodet spilte den evige melodien. Så høyt at den overdøvet fuglene som lokket på sin make og fiskene som traff vannflaten med buken først når de vaket. Sakte tok han av seg klærne og vasset uti. Føttene sank nedi den brune gjørma av råttent løv og alger. Han stanset ikke som han pleide når vannet passerte lårene, selv om det var kaldere enn han likte. Sangen surret i hodet. Selv når hodet ble omfavnet av vannet fortsatte den. Han kjente hvordan det kalde vannet trengte inn i øregangene. Gjennom trommehinnene forbi stigbøylen og ambolten og inn i sneglehuset. Langsomt fløt vannet inn i hjernen og han kjente det steg millimeter for millimeter i frontalloben. Sangen malte som ett møllehjul i en elv i vårløsningen. Han fortsatte å gå.

Bussjåføren trykker hardt på gasspedalen. Den store dieselmotoren gir fra seg ett fortvilet brøl når den prøver å dra drivakselen rundt. Motvillig beveger bussen seg mot neste holdeplass. Midt i mot ham sitter en ung dame. Sommerkjolen blafrer i vinden fra takvinduet. Gjennom tøyet skimter han konturene av lårene. Han lener seg framover og legger hodet i fanget. Varsomt stryker hun hånden gjennom det kortklipte håret hans. Høyre hånd løfter det tynne kjolestoffet og leppene møter låret. Hun sukker. Han legger kjolen over hodet og lar tungen lage ett fuktig sneglespor nordover mot den lille skogen. Med de spede hendene griper hun hodet og trekker det mot seg.

Vannet er over alt. Han slipper små luftbobler mellom leppene og ser hvordan de stiger mot overflaten. Så uskyldige. Så uvitende. Så rene. Tiden det tar før de når overflaten føles som uendelig og han tenker hvor lykkelige luftboblene er på sin trygge vei opp gjennom vannet. Før de brutalt sprenges og oppløses i det store intet. Det grumsete vannet trykker ham sammen. Føttene står begravd i gjørmen. Hånden er omgitt av brun dis. En stim småfisk saumfarer slammet som han har virvlet opp. Han åpner munnen. En stor luftboble stiger. Det kalde, brune vannet fyller munnen hans. Hjertet begynner å slå raskere. Adamseplet vibrerer og han svelger en liter. Så puster han ut, i en stor boble. Vannet renner ned i lungene og han lukker øynene hardt.

Bussen bremser og svinger svakt til høyre inn i den lille utbuktningen der den gamle damen står og venter. Den hanskekledde hånden tar et fast tak i gelenderet før hun bestemt setter det høyre benet i stigtrinnet. Fra den lille håndvesken trekker hun fram den lange remsen med billetter. Sjåføren stempler bestemt. Nøye gransker hun stempelet og teller hvor mange klipp som er annullert. Med ustøe skritt går hun ned midtgangen og setter seg vis av vis ham. Blikket hans følger henne. Sakte lener han seg fram og legger hånden mellom benene hennes. Skyldbetynget titter hun opp på ham før hun griper armen hans og fører den nærmere. Med pekefingeren kjenner han den tynne hårveksten. Hun visker nesten lydløst til ham. Han titter på henne, lener seg frem og kysser henne på munnen. Sammen legger de seg i sengen. Han stryker hånden over hennes mage før hun trekker ham over seg.

Han bøyer knærne og tar sats. Som en rakett bryter han vannflaten og spyr gjørmevannet utover. Han hoster og gisper etter luft. Forsøker å fokusere blikket. Må rekke fram til bryggen. Ikke gå under før han får luft igjen. Det var nære nå, men han har fortsatt kontrollen. Balanse nok til å gå på den tynne linen. Den som skiller det forgjengelige fra det evige. Hånden hans tar tak i tverrplanken på bryggen og han klamrer seg fast. Gulbrunt vann kommer støtvis ut av munnen før han brekker seg og kaster opp gallesyre og gjørme. Lungene verker. Skjelvende klatrer han opp på bryggen og legger seg halvt på magen. Hjertet dunker. Pusten er uregelmessig og mellomgulvet trekker seg sammen og presser enda mer gjørme ut av kroppen.

Skrive om?

2009-01-18T00:14:00.005+01:00

Skriveboka er innhandlet til 431 svenske kroner og Hobbyfilosofen har begynt å lese etter innfallsmetoden. Mye bra stoff så langt, men ikke alt jeg kjøper... Dette innlegget handler mest om noe jeg ikke likte så godt. Kanskje kommer det poster om andre emner senere.

Skrive om igjen? Bearbeide teksten? Massere, kna? Hvorfor det? Det holder da å skrive teksten en gang? Eller? Blir det ikke bra nok? Hvordan kan man finne på å endre i en jomfruelig tekst. En tekst som nettopp har blitt født, som nettopp har fått se verden, som verden nettopp har fått se? Som om den ikke skulle være bra nok. Som om den ikke duger. Som om den bare er en skisse, eller en skygge, eller en vag idé. Men den er jo her. Den finnes. Den er skapt, kommet til verden. Og så skal noen til å fikse og trikse?

Som om det første du gjør med en nyfødt er å legge den under kniven. Direkte inn til plastisk operasjon. Fikse på nesen og haken og det er like greit å gjøre en ansiktsløftning med de samme, så er det gjort. Det er godt med alt som er gjort. Da kan man glemme det og gå videre. Men ikke hvis man har skrevet en tekst. Da er man bundet på hender og føtter til man har fikset og massert til alt er perfekt. Og da sitter man der. Med teksten. Og kjemper og vrir og vender. Og plutselig har den blitt en annen. Ugjenkjennelig. Noe annet. Som en fremmed som trenger seg på. En som ligner noen man kjenner, men som likevel er ukjent. Og da begynner man å angre. Angre på endringene man gjorde. Alt man strøk. Alt som ble skrevet om og om og om. Og alt som aldri kommer tilbake. Det er borte. Bortsett fra i ditt hode der du har et vagt bilde av hvordan det var. Når det var bra. Ikke sånn som det er nå, ugjenkjennelig, men slik som det var da. Nært og trygt og kjent. Og nå så fjernt. Så uoppnåelig.

Hvorfor vil man oppleve dette? Hvorfor vil man besudle sitt skaperverk? Redusere sitt eget resultat gjennom nøye gjennomtenkte og analyserte forandringer basert på all verdens teori om hvordan man skriver og hva leseren vil ha. Det driter jeg i. Jeg skaper min tekst og den forblir som jeg skapte den. Er den skrevet er den skrevet. Slik er det. Det er ingen vei tilbake. Man skriver jo med penn! Dêt er som livet.

Livet kan ikke endres når det først er levet.

Teksten kan ikke endres når den først er skrevet.

Hobbyfilosofen goes Bollywood

2008-09-28T14:06:00.005+01:00

Ut på tur, aldri sur. Hobbyfilosofen er på forretningsreise. Til en by i nærheten av Bollywood. Bruddstykker av opplevelsene dukker uregelmessig opp i bloggen. Bildet er lånt fra Wikipedia.

- Jasså, det er flere nordmenn her? Jeg smiler til to unge blonde bergensere. De titter overrasket tilbake. Små søte pikeansikter. Langt fra mor og far. Det tilfeldighetenes spill. Jeg skulle ikke sitte her. På plassen til en eldre indisk kvinne. Hennes datter spurte pent om vi kunne bytte plass. Moren var ikke frisk, så hun ville gjerne sitte sammen med henne, ikke med 4 seter mellom, slik flyselskapet hadde plassert dem. For meg spilte det ingen rolle. Mitt reisefølge satt og godtet seg på business class. Oppgradert. Jeg satt 45 rader lengre bak. Byttet ble bra for meg. Fra vindusplass til midtgangen. Lettere å strekke på bena. Mer plass. Og mer gymnastikk når bergenserinnene skal på toalettet. Og det skal man noen ganger.

De blonde pikene skal til Jaipur. Jobbe ideelt. – Wow, tenker jeg. Hva får to unge piker å forlate gode trygge Norge for å jobbe ideelt i India? Litt senere stiller jeg spørsmålet. De sier litt om at de jobber for en organisasjon i Norge, og så kom de i snakk med en som fortalte om dette. Det ene førte med seg det andre. Og vips skulle de reise. - Og dette har dagens ungdom råd til? Jobbet hele sommeren har de gjort, spinket og spart. – Wow, tenker jeg. Hvorfor gjorde jeg ikke noe sånt når jeg var ung. – Det er nå eventyret begynner, sier jeg, og de nikker samstemt.

Rød

2008-04-14T21:57:00.002+01:00

Jeg har alltid vært rød. Men i det siste har jeg begynt å tvile. Jeg vil være rød. Jeg tviler likevel. Ta en kniv og sprett buken opp. Der er jeg rød. Skjær av meg et ben. Der er jeg rød. Men skiller du sjelen fra kroppen, er den da rød? Den begynner å få ett blått skjær langs kantene. Det røde blekner. Enkelte steder fargeløst, tomt. Ser du grundig etter finner du små grønne flekker. Ikke av mugg, men av samvittighet. Ja visst skal vi dele. Ja visst skal vi ta vare på hverandre. Men skal vi ikke stille krav? Skal vi ikke forvente å få noe tilbake? Og hvor mange sjanser skal man få? Det er når jeg tenker slik jeg føler at jeg blir blå. Selv om jeg vil være rød.

Osynligheten

2008-02-23T23:07:00.004+01:00

Osynligheten - Tobias Rydin (ykky - ISBN 978-91-976572-0-4)

Osynligheten handler om grensen mellom virkeligheten og det projiserte hologrammet som skapes av tankene i vårt hode, for å bruke forfatterens eget uttrykk. Vi følger hovedpersonene i parallelle løp og de tilsynelatende irrasjonelle beslutninger som fører dem lenger og lenger fra det vi oppfatter som normalen. Tilfeldighetene og deres vesen spiller også en sentral rolle. Likevel kjenner jeg meg igjen i. I tvilen. I grenselandet mot konspirasjonsteorier på det personlige plan. Mørkets befrielse. Den økende avstanden til andre mennesker. Ensomheten.

Osynligheten er en velskrevet roman om store og kompliserte tanker. Det starter tankeprosesser hos leseren og overrasker fra tid til annen med sine sammenhenger, men også mangel på ditto. Til å være debutant klarer Tobias Ryden seg bra. Nå er det bare å vente på utviklingen av forfatterskapet.

Troubled face

2008-02-04T22:02:00.000+01:00

my troubled face is bothering me
is this what life’s meant to be
waking up every morning
with trouble in my eyes
every day walk down the boring street
there’s no meaning
there’s no feeling
just emptiness in my head
wondering where this road will end

Det är vackrast när det skymmer - 2.0

2008-01-26T00:39:00.000+01:00

Det är vackrast när det skymmer - 2.0
version 1.0 by Pär Lagerkvist
version 2.0 by Hobbyfilosofen
Opprinnelig postet som en kommentar til Siste gang

Det är vackrast när det skymmer

Det är vackrast när det skymmer.
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlad i ett dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.

Allt är ömhet, allt är smekt av händer.
Herren själv utplånar fjärran stränder.
Allt är nära, allt är långt ifrån.
Allt är givet
människan som lån.

Allt är mitt, och allt skall tagas från mig,
Inte något får jag bringa med mig
Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra –
ensam, utan spår.

-------

Diff version 1.0 - version 2.0
Vers 3 versefot 2
- In-om kort skall all-ting tag-gas från mig.
+ In-te nå-got får jag bring-ga med mig
Den nye versefoten har samme antal stavelser (10) som den gamle slik at rytmen blir opprettholdt.

Semantisk er innholdet nærliggende uten å gjenta samme ord, setningsoppbygning og konstruksjon. Det som bortfaller er avstanden til hendelsen (døden). Så er jo det store spørsmålet vilken relevans døden har. Er diktet skrevet like før han døde, mens han var rammet av en uhelbredelig sykdom, har det jo relevans... Hvis ikke... hvem vet.

Berøring

2008-01-10T00:24:00.000+01:00

Aldri kjenner jeg din
trygge hånd

Aldri kjenner du mitt
vare bånd

Du har alltid vært her
alltid vært
for meg

Jeg kom plutselig en dag
krevende
til deg

En dag reiser du for godt
da er alt for sent

Alle ord jeg aldri sa
var godt ment

En dag sitter jeg og angrer
helt alene

Over alle klemmer vi aldri
kunne dele

Ventetid…

2007-12-05T00:03:00.000+01:00

Så er den her igjen. Ventetiden. Den store felles ventetiden. Da alle venter. Venter på julen. Venter på presangene. Selskapene. Gjenforeningene med familien. Den gode maten. Alt dette venter de på. Alle sammen. Det er løgn. Det er forbasket løgn. Og jeg er sikker på at enhver statistiker er enig med meg. Det er jo ingen som har tid til å vente på noen ting som helst. Og knapt noen som ofrer det en tanke hva de faktisk skal vente på. Isteden stresser de rundt som gale små lemmen. I flokk til kjøpesentre og handlegater dekorert med juggel og krimskrams. Pengene flyr som fjær fra en revnet pute. Mer og mer. Større og større. For hvert år. Hvor skal dette ende? Det er jo rene og skjære galskapen. Nå handler de til og med på kreditt. Kjøp nå, betal om tre måneder. At de kan være så dumme. At de lar seg lure. Men gjerne for meg. La dem sitte der med skjegget i postkassen til påske. Når barna maser om å reise på skiferie i Alpene, slik alle naboene gjør. Når postkassen fylles til randen av regninger fra alle julens kreditkjøp og lønnen gikk til service på bilen og kona klager over at pelsen synger på siste verset og at hun så en ny når hun var på jentetur til Paris i vinterferien. Da kan de angre da. Og de får ikke en dråpe empati fra meg. Når de er så naive. Når de har mistet bakkekontakten og ikke kommer til å få den igjen før de ligger syv fot under. Ikke for at de vet hvor mye en fot er, men det spiller mindre rolle. Nei, da, når påsken kommer priser jeg meg lykkelig over at jeg slipper. Slipper alt maset med julen. Slipper å begi meg ut i de gale folkemassene og kjempe meg fram til pakkedisken der det står bordskjemte tenåringsjenter og vurderer om de skal orke å pakke inn presangene du har stått en halv time i kø for å få lov til å betale mens de rastløst titter på mobilen og sender meldinger til alle sine klassekamerater om hvor utrolig kjedelig det er å jobbe mens de fantaser om å bli kjendiser som bader i champagne og dyre vesker med små merker på. Slipper å planlegge familiemiddag og rydde leiligheten og vaske og skure og kjøpe juletre og alt det andre som det virker som alle andre bare må gjøre. Det er som et hemmelig mantra som alle har pugget utenat. Alle tingene de bare må gjøre før jul. Og som jeg slipper. Og godt er det. Men jeg kan jo tenne et lys. For det er jo første advent i dag. Og det kunne jo vært hyggelig om fru Svendsen i tredje kommer på besøk. Det er noen dager siden nå. Håper det ikke har skjedd noe. Best jeg rydder bort avisen, bare sånn i tilfelle.

Som svar til Cassandras utfordring

Et år med blogg...

2007-11-23T23:45:00.000+01:00

I dag er det et år siden jeg skrev det første innlegget på bloggen! Det var Jorid som oppfordret og inspirerte meg når hun i rosende ordelag fortalte om livet i bloggeby.

Det har vært et spennende år og mange hyggelige kommentarer til mine skriverier. Og kommentarer vil jeg jo gjerne ha flere av. Og ikke vær redd for å se det du mener... Så lenge det ikke er usaklig, surmaget, personangrep eller en kombinasjon av dette skal jeg nok tåle det meste...

Retningen på bloggen har endret seg litt. Derfor kalvet bloggen for en stund siden, og resultatet ble Den grå hverdagen. Der skriver jeg om virkeligheten, her får fantasien fritt spillerom.

Jeg har vurdert å rydde litt i arkivet og fjerne poster jeg ikke lenger liker, men lar det være. Bloggen får tale for seg selv og vise utviklingen. På en måte blir den jo et historisk dokument...

Fall...

2007-11-07T00:42:00.000+01:00

Vinden tar tak i min kropp. Kraftige kast river og drar, men jeg kjemper standhaftig imot. Klorer meg fast, griper og holder. Kreftene sviker og krampene rister. En dag er min tur kommet. En dag skal også jeg bli jord. Langt der nede, i det evige mørke. Men ennå har jeg krefter igjen. Ennå vil jeg vise meg fram. Vise den gulrøde glans jeg nå bærer. Som bærer bud om at slutten er nær. Jeg har sett mine nærmeste falle. Det er trist, men det er slik det ender.

Jeg hører et knepp, min tid har kommet. Sjokket gjør meg yr, men visst var det ventet. Når det så kommer, tas jeg på sengen. Stolt har jeg vært, hele mitt liv. Og ikke har jeg tenkt å miste den nå. Min siste reise skjer med flagget til topps. Om den kan nytes, skal den det. Og, jo visst, denne nyvunne frihet, en følelse jeg aldri har kjent, innbyr til hengivelse helt til siste sekund.

Sakte lar jeg meg føre med vinden. Roterer om meg selv. Ser nå, for første gang, hele den kropp der jeg var en del. Og jeg som trodde jeg hang på toppen. Hvor feil kan man ta? Det finns like mye over som under, gigantisk er ordet, og jeg blir forlegen. Vinden hviner ”kom, følg med meg, skal jeg vise deg rundt”. ”Ja, la meg fly, som en fugl, for evig” roper jeg begeistret til svar. Oppad det bærer, i virvler. Svimmel føler jeg meg, av høyden og farten. Alt er jo fremmed og uvant for meg. Se, der nede ser jeg min plass, der jeg har stått fast på min post fra den tidlige vårdag. ”Høyere”, begeistret jeg roper til vinden. ”Akk, min pust er snart slutt” forsiktig den hvisker. Jeg kjenner dens kraft ebber ut. Sakte faller jeg ned, i sirkler. Jeg prøver å fly, men har ikke krefter, Jeg prøver å finne en ny venn hos vinden, men ingen har krefter til overs til meg.

Der nede på bakken mine gamle kjente jeg skimter. Det røde og gule er blekere nå. Og rifter og sår hele kroppen de dekker. Snart er det slutt. Snart er vi jord.

----
Som svar på Cassandras utfordring Høstløv

Trist som filleren

2007-11-01T23:07:00.000+01:00

(Oslo, 14. november 2020)

– Hei Ari, det var lenge siden.
Håkons ekssvoger kommer snublede inn i kafeen. Frakken subber i bakken når han lutrygget stavrer seg fram til disken. Langsomt setter han seg på den nærmeste barkrakken. Det gråsprengte håret ligner en gordisk knute. En svak eim av alkohol pirrer Håkons nese, men han kan ikke avgjøre om det er konjakk eller etterbarberingsvann. Nybarbert er han ikke, så det er kanskje en kombinasjon. En dusj etterbarberingsvann for å dekke over konjakken, eller inspirasjonsdråpene som Ari pleier å kalle dem.
– Ja, det har blitt en stund nå, har vært opptatt skjønner du.
– Å, har du skrevet? Håkon smiler overbærende, men likevel litt håpefullt.
Det hadde jo vært det beste for alle, om han virkelig hadde skrevet noe. Igjen. For litt hadde det vel solgt, hadde det ikke. Det finns vel fortsatt de som er interessert i tidligere storheter og deres nærmeste. Får jo håpe det, for Aris skyld. Bare han ikke begynner å skrive om oss. Det har Håkon gjentatte ganger poengtert. Skriver han om familien blir han bannlyst. Da tar Håkon i bruk alle sine kontakter og får han landsforvist eller tvangsinnlagt eller… Ja, han vet ikke helt hva han kommer til å gjøre, men noe blir det.
– Skrevet og skrevet, sier Ari.
– Ikke egentlig, men jeg har tenkt, sier han
Håkon sukker og blikket synker som en sten i vann til det møter gulvet. Skuffelsen brer seg i kroppen og han får lyst å riste den spede kroppen. Hans gode oppdragelse hindrer ham. Han besinner seg og teller baklengs fra 20 til 1 slik han lærte av sin mor. Sonja-trikset som de kalte det hjemme. Det fungerer fortsatt utmerket. Og mye bedre enn å bare telle til 10 forlengs. For det går for fort. Man rekker ikke besinne seg da. Teller du baklengs må du fokusere på tellingen og ditt irritasjonsmoment mister lettere fokus.
– Jasså, og hva har du tenkt på denne gangen da, sier han og forsøker å ikke være for sarkastisk i tonen.
Han vet jo at Ari kan fare opp som en bjørn om han blir unødig provosert. Det er noe han har lagt seg til på gamle dager. Når han var yngre var han enklere å håndtere, selv om det i blant var litt slitsomt når han skulle spille dandy hele tiden. Håkon tenkte tilbake på en episode på sommerstedet på Sørlandet for mange år siden. Ufrivillig og helt tilfeldig hadde han overhørt når hans søster skulle vekke Ari tidlig en morgen. Märtas hverdagsspråk var jo ikke like dannet og propert når bare familien var til stede. Eller i hvert fall om moren ikke var der. ”Ari, se og kom deg opp din konjakk fyllik” hadde hun ropt til han. ”Hva er det du sier, kjære kone. Her ligger jeg stille og fredelig og hviler meg efter en tøff skriveøkt og noen få glass inspirasjonsdråper, og så kommer du busende inn og roper og skriker på denne måten. Hvem skulle tro at du er datteren til Sonja?” hadde Ari svart. ”Skriveøkt meg her og skriveøkt meg der. Om jeg ikke tar helt feil har du faen meg ikke skrevet ett jævla ord!” Håkon hadde hørt at Märtas stemme var nær bristepunktet. Dette lovet ikke godt. Ari hadde også fått en fornemmelse av sin kones desperasjon. ”Så, så, lille lysfontenen min, jeg skal stå opp, nu med en gang, men du vet jo at jeg ikke liker å bli vekket på den måten, vennen min”. Håkon hadde sett for seg Aris smil til sin søster, og blikket han brukte når han ville oppnå noe eller få tilgivelse.
– Jeg har tenkt på lysfontenen, min elskede lysfontene… jeg forstår fortsatt ikke hva som gikk galt… og nå får jeg knapt se barna… ikke for at de trenger meg, de klarer seg jo selv nå… jeg lengter sånn etter dem. Ari så trist ut i blikket.
Håkon forstod. Han elsket sine barn mer enn noe annet, ja faktisk mer enn sin elskelige kone med de bløte konsonantene. Likevel visste han at det var bedre for Märta og barna at de ikke traff Ari så ofte.
– Se her, ta deg en latte, så føler du deg bedre.
Håkon satt en latte på disken foran Ari, som raskt la begge hendene om den og varmet seg. Etter skillsmissen hadde det vært tøft for Ari. Han insisterte på å være forfatter. ”Å skrive er mitt liv” hadde han sagt på en forlagsfest for lenge siden, og gjentatt i det kjedsommelige og, de siste årene, komiske. Pressen gjorde narr av ham og kalte ham ”Den ordløse”, noe Håkon syns var litt på kanten, men det var ikke grovt nok til å lage et nummer ut av det. Og Ari på sin side var standhaftig. Hevdet stadig at han hadde det i seg, både skrivingen og historiene, men at han for tiden hadde, forbigående, vansker med å få skrivingen og historiene til å koble seg sammen og materialisere seg på papiret. De fleste hadde gitt opp. Men ikke Ari.

Ari tok en stor slurk av kaffen, sukket tungt og tittet på Håkon. Håkon forstod med en gang hva han ville. Helt siden skilsmissen hadde Aris økonomi vært sjaber. Og Håkon hadde i et svakt øyeblikk, etter noen glass inspirasjonsdråper, lånt Ari noen tusenlapper. Selv om Håkon ikke hadde overtatt familiebedriften etter faren hadde han jo en ordnet økonomi. Boken om siste ledd i familiesagaen hadde også, til Aris store misunnelse, solgt veldig bra, ikke bare her hjemme, men ute i den store verden.
– Du, ting går ikke helt som jeg har tenkt meg. Blir liksom ikke ferdig med boken og forlaget nekter å betale mer i forskudd. Og skal jeg få tid til å både tenke og skrive går det jo ikke å jobbe ved siden av.
Ari tittet på Håkon. Forsøkte å gjøre seg så uskyldig som mulig. Selv om han visste at han lå dårlig til. Men hva skulle han gjøre, det var ikke så mange andre som kunne hjelpe ham. Han angret bittert på at han ikke hadde insistert på å hjelpe Håkon med slektssagaen, selv om bibliografier ikke var hans greie. Den hadde jo solgt som bare rakkeren. Tenk hva en liten prosent av inntektene kunne gjort. Egentlig var han også litt bitter over att Håkon ikke engang hadde spurt.
– Ari, du vet hva jeg har sagt om det der.
Håkon forsøkte å låte morsk og la stemmen i ett lavere stemmeleie enn vanlig. Han ville ikke. Og kjempet mot sin egne gode fe som alltid ville hjelpe. Han kunne ikke. Ikke uten motytelser. For han visste at avdragene ikke kom til å bli betalt. Om det ikke skjedde et under. At Ari plutselig fikk en raptus og skrev en bestselger. Og hvordan skulle han forklare det for Mette-Marit? Han husket hennes reaksjoner forrige gang som om det var i går. Han hadde aldri før sett henne så adrenalinsint noen gang. Og han måtte sove på gjesterommet over en uke. Nei, det var ikke som før, nå varte sinnet hennes mye lenger. Før gikk det jo over nesten med en gang, men nå kunne hun surmule i mange dager. Kanskje var det ikke så lurt å takke nei til å videreføre familiebedriften likevel. Nå var de jo avheng av å jobbe begge to. Tidligere hadde de jo en sikker inntekt, selv om den også innebar noen forpliktelser. Nå var det jobb dagen lang. Og på kveldstid. Spesielt på kafeen, men også for Mette-Marit på Märtas skole, der hadde de utvidet med kveldsundervisning for de som studerte på deltid. Mette-Marit hadde vært en av Märtas første elever, og hvilken elev. Hun hadde fått så bra kontakt og vist seg å være et bedre medium enn hans egen søster. Så veien fra elev til lærer hadde vært kort når byrdene i familiebedriften ikke lenger måtte bæres.
– Kom igjen ’a, Håkon, du er mitt siste håp. Du vet jo at jeg har det i meg. Jeg trenger bare litt tid for å få det ut. Det kommer til å bli så jævlig bra når det først kommer. Men du må hjelpe meg, ellers vet jeg faen ikke hva jeg skal gjøre.
Håkon så endringen i Aris blikk og ble urolig. Dandy-frasene var også borte. Han hadde sannsynligvis forsøkt å selge seg til Se og Hør, Nå og alle andre, men fått nei. Han var ikke interessant uten glamouren. Selv om han fortsatt var en dandy var hans lille ungkarskrypinn høyst ordinært. Det blir ikke spennende hjemme hos reportasjer av slikt.
– Jeg kan ikke gi deg penger, Ari, det funker bare ikke…
– Håkon, please… hva faen mener du jeg skal gjøre… skal jeg begynne å jobbe, hæ, er det det du mener…
– Mmmm, jeg kan ikke gi deg penger, du vet hva MM sier til det… du er nødt…
– Men Håkon, fatter du ingen ting, eller, forfattere jobber ikke i kassa på Rimi… de drikker rødvin og konjakk og… og…
– Skriver, kanskje….
– Jadda… skriver…
– Ja, nettopp… og når skrev du noe sist… noe som kunne brukes…
– Faen, ikke begynn du også, jeg er så jævla lei av alle som maser…
– Men Ari, om du ikke skriver blir du aldri ferdig… og da får jeg aldri tilbake det du låner… MM kommer til å kaste meg ut om jeg gir deg mer penger. Tenk bare hva som skjer om hun oppdager at det er kafeen som betaler dine inspirasjonsdråper…
– Mmmm, jeg vet, men jeg er desp, kontoen er snart tom og jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre…
– Det eneste jeg kan gjøre for deg er å ansette deg… du kan ta ettermiddagsskiftet, for du kommer deg jo aldri ut av senga før lunsj uansett. Så får du skrive om natta, som du pleier… Men det er ikke alt. Hver fredag kveld skal du delta på våre litteraturkvelder og lese noe fra ukens produksjon…
– Hva… lese hver fredag… nei, jeg vet ikke… uff… men tenk om jeg…
– Enten det eller ingen ting… det er mitt eneste tilbud… om du vill at jeg skal hjelpe deg blir det på denne måten… om du ikke liker det får du finne noen andre som kan hjelpe deg… Du skal få en bra lønn, men skulker du opplesningen på fredager ryker halvparten…
– Faen, Håkon, du er en liten jævel…
– Ari, jeg gjør dette for din skyld… Jeg finner bedre kafébetjening på gata, men jeg gir deg denne muligheten… Egentlig skal du være veldig takknemlig for at du får denne sjansen. Du kan tenke på det til i morgen…
– Mmm, jeg får vel det, tenke på det til i morgen…
Ari går ned fra krakken og tar på seg frakken, bretter møysommelig kragen, slik at den ligger perfekt. Før han snur seg titter han på Håkon og gynger hodet opp og ned som en serie små nikk.
– Kom klokken ett, så skal du få litt opplæring, roper Håkon etter ham når han går ut døren.
Bjellen klinger med sin falske tone når døren slår igjen bak ham. Håkon ser etter Ari og grubler litt over hva han tenker nå, forfatteren, og undrer om han takker ja. Det beste hadde nok vært om Ari fant seg noe annet, men han trenger litt nytt blod til litteraturkveldene, så sånn sett passer de jo bra. Så får vi håpe at noen fortsatt er interessert.

Tenk om…

2007-10-21T21:30:00.000+01:00

Tenk om det ikke hadde skjedd. Tenk om bilen hadde holdt seg på veien. At vi ikke hadde alt for stor fart inn i svingen. Tenk om vi hadde vært edru. Det var vi ikke, Vi var unge og udødelige. Det var ingen som kunne stoppe oss. Vi var de håpefulle, de lovløse, de gale. Vi var fremtiden. Den lå som en bør over våre skuldre. Og vi var sterke. Tankeløse. Fulle av hormoner og forventninger. Skjedde det ikke noe fikk vi det til å skje. Lørdagskveld uten bil var utenkelig. Gikk ingen av våre ”lånte” vi en. Og denne lørdagen var en sånn lørdag. Da alt hadde stoppet opp. Og bilen vi lånte var ikke en av de gamle vanlige. Det var en trimmet og stylet Ford Sierra XR4i. Dobbelt så mange hester, mange flere enn vi kunne tøyle.

Det er ikke noe å gjøre med nå. Og tiden har leget alle så. Nesten. Det er bare noen små nerver som fortsatt er revet av. Noen millimeter som mangler. Som skiller livet mitt fra ditt. For all del, jeg er glad jeg lever. Ikke alle var så heldige. Likevel undrer jeg iblant hvordan livet hadde blitt. Det er klart det er ting jeg ønsker jeg kunne gjøre, men likevel, det er mye jeg har gjort nå som jeg aldri hadde vurdert om jeg ikke var skadet. Hadde jeg begynt å trene? Tja, det er ikke sikkert. Nå hadde jeg jo ikke noe valg. Om jeg skulle komme meg måtte jeg trene. Hver dag. Og resten av kroppen måtte kompensere. Armene ble sterkere. Overkroppen mer velbygd. Ikke hadde jeg truffet mine nye kompiser heller. Og ikke mistet de gamle, ikke på den måten i hvert fall. Så istedenfor å reise til OL hadde jeg sett det på TV, ja ikke det OL jeg reiste til, men det andre. Med en øl i hånden, sammen med de gamle kompisene. For jeg hadde sikkert ikke flyttet. Neppe. Hadde nok grodd fast ute på landet. I kulturen og tradisjonene der. Biler, øl og sporadiske damebekjentskap. Til en av dem ringer og sier hun er på tjukka og tror det er mitt. Og da hadde det vært kjørt. Kone, bil og hus. Og unge. Alt klappet og klart rundt 20. Jobb på bruket eller på verkstedet. Ikke noe utdannelse der i gården nei. Så mye jeg hadde gått glipp av. Så mye jeg har gått glipp av. Men likevel. Ville jeg byttet? Ikke nå. Ikke etter alt som har skjedd. Men det kjennes likevel vondt å tenke på de som ikke kom videre den kvelden.

Svar på Cassandras utfordring

Jeg er teksten…

2007-10-02T21:30:00.000+01:00

Ærede leser, for første gang i historien, eller i hvert fall på veldig lenge, trer jeg frem og presenterer meg selv. Det er jeg som er teksten. Teksten, det er meg. Til vanlig er jeg en transparent formidler av skribentens budskap, men i dag, ærede leser, i dag, nøyer jeg meg ikke med å være like gjennomsiktig som en nyvasket vindusrute på en klar og solrik dag. I dag vil jeg at De, og alle dine etterfølgere, faktisk forstår hvilken viktig rolle jeg så diskret spiller. For diskret, det setter jeg min ære i å være. Alltid. Bortsett fra i dag.

Sier De at de allerede kjenner meg? Nei, ærede leser, det har De ingen forutsetning for. Riktignok vet De at jeg eksisterer, ellers kunne de ikke lese dette, men kjenner med, nei langt derifra. Det er som å si at De kjenner en fremmed de bare har sett ved ett eneste tilfelle. En fremmed De aldri har snakket med. De vet at jeg finnes. De vet hvorledes jeg ser ut. De har observert meg i akk så mange år, men likevel kjenner De meg ikke. De har sett meg i utallige varianter. Briljante utgaver der jeg har latt de store mestere boltre seg fritt med meg, siden deg gir meg en slik tilfredsstillelse å masseres og eltes av slike begavede fingre. Stakkarslige utgaver, der jeg ligger radbrukket igjen på papiret, lamslått av den fattige formuleringsevne, klønete håndtering og begredelige grammatikk. Likevel kjenner De meg ikke, for det er ikke mitt sanne jeg De ser. Det er forfatterens ynkelige forsøk på å bruke meg som lyser deg i øynene. For om jeg fikk det som jeg ville, ville De ikke slutte å lese før De hadde lest hvert eneste skrevne ord i hele universum. Min taktiske hjerne innser selvfølgelig at det ville blitt min bane. Om Dere alle, lesekyndige, ble så besatt av å lese, hvilke fatale konsekvenser ville ikke det ha fått. Om Dere, når dere først behersket lesekunsten, ikke ville gjort noe annet enn å lese. Hvem skulle da holde hjulene i gang? Og hvem ville da skrevet? Nettopp.

Der er innlysende nå, nå som jeg har forklart hvordan det engang henger sammen, men før dette, før De ser denne, nå så innlystende sammenheng, var det nok ikke så trivielt, ærede leser. Og derfor forstår De, om De nu fulgte resonnementet over, at jeg til enhver tid er nødt å legge bånd på meg. Begrense meg. Motstå fristelsen. Fristelsen av å forføre Dem, ærede leser. Lede Dem inn i det evige leseriket med min engasjerende, fengslende og altoppslukende kropp. Kan De tenke Dem hvor vanskelig dette må være. Nei, dessverre har De nok ikke mulighet til det, for det er uendelig mye verre enn å motstå den største fristelse De noen gang kan få. Og jeg motstår den hver dag. Hvert minutt. Hvert sekund. Ja, i hvert fall nesten. For en sjelden gang løsner jeg grepet og lar en heldig skribent nærme seg de fullendte. For å stimulere lysten. Lysten til å skrive. Lysten til å lese. En sjelden gang. Selvfølgelig har jeg mine favoritter. Og det har Dere jo oppdaget. Hvilke som er mine utvalgte. De jeg leker med. De jeg slipper litt nærmere innpå meg. Aldri så nær at jeg mister kontrollen. Gud forby! Likevel nær nok til at de kan kjenne den søte duft og føle min varme.

Jeg må innrømme at jeg iblant nyter situasjonen når jeg legger bånd på meg. Da gjør jeg det ekstra vanskelig for skribenten å finne ordene som skal til for å skape en fornuftig setning. Noen ord gjemmer jeg bak andre ord med en lignende mening. Noen ord gjør jeg det vanskelig å stave korrekt. Og så pøser jeg på med ord som er helt irrelevante eller flertydige, slik at den stakkars skribenten kjemper i en bitende sur motvind fra nord, direkte inn fra Nordishavets opprørte hjerte. Da sitter jeg stille og umerkelig på skribentens skrivebord og titter fornøyelig på det frustrerte blikk og lytter til de mindre begavede besvergelsene som hagler. Jeg kan sitte i timevis å nyte. Og like før det koker over for skribenten går jeg noen setninger tilbake og retter litt, slik at det der, umerkelig for skribenten, plutselig står en velformulert setning. Jeg vil jo ikke han skribenten skal miste motet helt. Jeg vil kunne fortsette min nytelse senere. Så når skribenten gir opp, og, som de aller fleste, leser gjennom det som, tross alle frustrasjoner og den harde kamp, har festet seg på papiret, oppdager skribenten at, til tross for sin overbevisning om at hele dagen har vært bortkastet, det faktisk finnes en, men bare en, det sørger jeg for, setning som kan brukes, for den er velformulert, om enn ikke helt perfekt.

De vil kanskje si at jeg er ond. Det kan jeg ikke være enig i. Om De prøver, bare for en stakket stund, se det med mine briller, om De kommer hit, til min side av skrivebordet, vil de oppdage at saken stilles i et helt annet lys. Og, ja, som den observante leser De er, det har sammenheng med mitt første resonnement. Den smerte som hver dag påføres meg, gjennom at jeg er bundet på hender og føtter, er nær inntil uutholdelig. At jeg ikke, bare for en liten stund, kan få blomstre, svinge meg i valsen, kjenne den milde sommer brisen gjennom håret, uthuler mitt indre, utsletter meg sakte og sikkert. Det er en pinefull tortur. Hver dag, hver time, hvert sekund. Og min eneste glede, nei, forresten, ikke glede, men trøst, min eneste trøst, er å se andre lide, om de nå bare lider en brøkdel av hva jeg må gjennom, så gir det meg i alle fall en mager trøst. En trøst jeg ikke kan leve uten. En trøst som blir min livsløgn, min kraft for å holde meg i live. Litt til. Og De vet jo hva følgene blir om jeg ikke kan tøyle meg, begrense meg. Om jeg slipper meg løs og lar alle som skriver skrive sitt manuskript som en perfekt utgave uten den minste svakhet, uten den minste detalj som kan irritere leseren, da, kjære leser, da, vil verdens ende være nær, for da vil all Deres tid brukes på meg, og ingen tid på noe annet. Det vil bli en katastrofe. Dere vil dø av sult, utmattelse og tørst. Alle som er avhengige av Dere vil forsvinne inn i glemselens skyggedaler mens Dere boltrer dere i paradis. De vil dø som fluer. Kadavre vil ligge rundt dere, men dere vil ikke engang ense det. Selv ikke lukten vil dere kjenne. Det eneste dere kjenner er smaken av paradis. Et paradis som bare eksisterer i min illusjon.

Så derfor, ærede leser, vil jeg bestemt hevde at jeg ikke, selv om det fra Deres ståsted ser slik ut, er det minste ond. For hadde jeg nå ikke gjort dette, hvem hadde da fått ta konsekvensen, ja bortsett fra meg selv? Så, istedenfor å mene at jeg er ond bør De takke meg, takke meg for at Dere fortsatt kan befolke den verden Dere har fått låne.

Min kjære Hr. Pnin…

2007-09-24T22:16:00.000+01:00

- Å, han er så sjarmerende. Blikket hennes blir drømmende og svever av gårde til sitt eget universum.
- Syns du? Caroline hever øyenbrynene et ørlite sekund før de lager en liten rynke over neseroten.
- Men, han kunne jo vært faren din, sier jeg. Og det sier jeg, som i forrige semester var på knærne etter tysklæreren på grunnkurset. Riktignok ikke fullt så gammel, men, hadde han vært ”uheldig” som ung kunne han sikkert hatt en sønn eller datter på min alder.
- Det er så nydelig når han snakker, jeg føler han snakker til meg. Mary er henrykket og ruller mykt på hoftene så det røde skjørtet begynner å svaie.
- Og når han skal forklare oss på engelsk, smilehullene blir til groper i Marys kinn, han er så hjelpeløs, å – jeg har så lyst så hjelpe ham, lære ham, og så kan han lære meg. Iveren river i henne. Jeg er ikke lenger i tvil, Mary er fortapt, forelskelsens besettelse har beseiret fornuften. I hodet hennes er det bare plass til to ting. Hr. Pnin og russisk.
Caroline legger hodet på skakke. Hun ser det hun også.
- Tror du han har oppdaget deg, spør hun uskyldig. Det er som å kaste ett glass vann i ansiktet hennes. Stivt titter hun rett fram. Tomheten speiles i hennes øyne. Jeg kan ikke dy med. Jeg må spørre jeg også.
- Tror du?
- Tror dere ikke? Forfjamset ser Mary på Caroline, så på meg.
- Er det ikke meg han titter på? Kinnene henger slapt. Uttrykket er utvisket. Urolig venter hun på at vi skal bekrefte hennes illusjon. Jeg titter på Caroline. Venter et lite øyeblikk til, før jeg lavt visker.
- Nei, jeg er ikke så sikker på det.
- Men… hvordan… han må da ha sett meg… jeg var jo den eneste i rødt… og… rødt… det skal jo fange ens oppmerksomhet, skal det ikke? Hun begynner å bli fortvilet nå. Jeg kjenner tilfredsstillelsen stige. Bak masken smiler jeg.

Sult…

2007-09-21T22:27:00.000+01:00

Et vindpust får gardinen til å blafre. Mildt stryker den meg over kinnet. Hjernen forsøker fortvilet å overbevise kroppen om at den skal sove videre. Kroppen vil ikke høre, den vil bestemme selv. Som en trassig unge. Bena er stive og trege, armene bare slappe. Likevel vil den opp. Magen skriker. Prøver å ta kontroll. Sender sine beskjeder i alle retninger. Ben. Armer. Rygg. Hjernen. Selv om hjernen bare vil sove. Munnen er tørr. Smaker emment. Bør nok ikke puste på noen nå. Ingen fare. Ingen å puste på. Ikke i dag heller. Kjenner fjærene i madrassen når jeg snur meg. Ligger på rygg. Myser ut på himmelen. Grå. Tung. Som mitt hode. Hjernen tapte kampen, men nekter å innrømme det. Protesterer gjennom å gå på halv maskin. Jeg kontrollerer pusten. Sakte. Dype drag. Behersket. Forsøker å konsentrere meg. Ignorere magens mas. Den burde vite at det ikke blir mat i dag heller. Bare vann. Og en vitaminpille. Om jeg klarer å svelge den. I går kom den opp igjen. Sammen med galle og magesyre. Gulgrønt. Jeg hater det. Å kaste opp. Men det føles bedre etterpå. Da får jeg ro. Kan samle tankene. Fokusere. Sakte setter jeg meg opp. Gulvet er kaldt, selv om det er sommer. Kjenner det så vidt. Nummen i føttene. Vet ikke om jeg klarer å reise meg. Hodet vill ikke. Gyngingen kommer snikende. Reiser meg likevel. Som en skjør olding støtter jeg meg på stolen. Skjør er jeg nok, men langt fra olding. Og det blir jeg nok ikke heller. Tapper vann lenger. Det må være kaldt. Veldig kaldt. Det føles best da. Når det renner ned gjennom halsen. Ned i magen. Som blir som en stor kald klump. Som sakte forsvinner. Et halvt glass holder. Ellers kanskje det kommer opp igjen. Orker ikke det nå. Ikke ennå. Setter meg. Titter ut kjøkkenvinduet. Prøver å gjette hva klokken er. Ikke for at det spiller noen rolle. Jeg skal ikke noe i dag. Skal ikke noe.

Forfatterdrømmer og redselen for å mislykkes…

2007-09-04T19:38:00.000+01:00

En forfatter skriver. Det har ikke jeg gjort på flere måneder. Uten at jeg helt vet hvorfor. Drømmen er jo der. Tilbakemeldingene på det jeg har gjort har vært positive. Så hvorfor får jeg ikke ut fingeren og skriver, da? Ja, om jeg bare visste det! Har jeg skrivesperre? Har jeg gått tom for idéer? Er det ikke viktig nok for meg? Er det egentlig noe jeg drømmer om? Orker jeg å gjennomføre? Har jeg noe å tilføre litteraturen? Jeg? Lille meg? Skal jeg ha noe å si som resten av verden er interessert i å høre på, eller lese? Hvorfor? Hva har jeg opplevd eller gjort som interesserer andre?

For en stund siden sendte jeg noen utvalgte skriveprøver til en venninne. Ja, det var jo ikke noen tilfeldig utvalgte stykker, de var nøye utvalgt fra de jeg har latt andre lese. Selvfølgelig de som hadde falt best i smak. Og som jeg er mest fornøyd med selv. Kremen. Gulleggene. Og stunden begynner å bli veldig lang. Og jeg vil så gjerne ha tilbakemeldingen! Jeg dør etter å få hennes synspunkter. Ikke fordi hun er den som er den best skolerte kritikeren, for det er hun nok ikke. Ikke fordi hun har en fot innenfor i forlagsbransjen, selv om hun har det. Ikke fordi jeg har lyttet til så mange av hennes råd før, men kanskje tiden er moden? Nei, rett og slett fordi hun gir meg konstruktiv kritikk, ærlig, rett fram uten å pakke det inn i bomull for å beskytte meg mot min egen utilstrekkelighet, mot mine svakheter eller mine banale og klisjéfylte tekster. Derfor! Og jeg skulle gjerne ha gitt henne ett hint om dette, men jeg vil ikke ødelegge hennes prosess, hennes tanker og vurderinger gjennom å presse frem et svar. Jeg trenger bekreftelse på at det jeg gjør holder. At det jeg gjør er riktig. Og jeg trenger det fra en som er ærlig og som ikke er redd for å si sannheten. Det er bedre å få vite at det jeg har skrevet ikke holder mål nå enn etter å ha ofret måneder på å skrive tekst som ingen orker å lese. Om jeg snur litt på dette ser jeg jo at jeg må tro på meg selv. Mer enn jeg har gjort tidligere. For det er kanskje det største problemet. Jeg tror ikke på meg selv. Jeg kan nok grave langt tilbake for å finne årsaker til det, men det er nok av begrenset inntresse. En episode husker jeg klart. Jeg var på besøk hos en tante og vi var i svømmehallen. Jeg var ikke så veldig gammel, men burde kunnet svømme. Likevel holdt jeg meg i et grunt barnebasseng og tok mine svømmetak der. Skrubbsår på knærne ble det. Jeg ble spurt om jeg ikke ville svømme i det store bassenget. Nei, det ville jeg ikke. Jeg kunne jo ikke svømme Når jeg senere ble avlevert fikk mine foreldre en kommentar om at, visst han kan svømme, men han tror ikke på seg selv, så han tør ikke prøve. Det er klart det er skremmende å prøve noe nytt. Det er heller ikke gøy å feile. Går alt galt når man forsøker å svømme, men ikke får det til risikerer man jo å drukne, og det er jo ganske skremmende for en liten gutt. Det er jo ikke like kritisk om man skriver noen noveller og ikke lykkes. Det ville jo være synd om man ikke prøvde fordi man er så redd for å mislykkes at man kaster bort et skjult talent som kunne glede eller forbløffe ens omgivelser.

Løkken som forsvant

2007-09-01T11:26:00.000+01:00

- De som skriver store løkker på g-en er mer erotiske enn andre, sa hun og tittet underfundig på meg. Hun fikk ett spørrende blikk tilbake. Hva er det hun snakker om? Store løkker på g-en?
- Jo, det står her, forskere har studert sammenhengen mellom håndskrift og hvor erotisk man er for 1374 personer og de ser en signifikant kobling mellom hvordan løkkene på g-en ser ut og hvor erotiske personene er. Hun smilte. Jeg tittet på henne og så at hun hadde en plan. Et poeng hun ennå ikke hadde avslørt.
- Ja, sa jeg, det var jo interessant...
- Ja, ikke sant, og det stemmer jo!
- Husker du brevene du sendte meg år du var ute og reiste? Blikket hennes sier meg at jeg ikke bør ha glemt de.
Jeg nikket.
- Jeg har sett på dine g-er!
- De har en stor fin løkke. Smilet var bredere. Øynene lyste.
- Hva er det du mener?
- Ingen ting annet enn at det passer perfekt for deg, kjære.
- Vi har det jo veldig bra i senga, har vi ikke? Og dine g-er har en stor fin løkke!
- Nei... få se! Har jeg virkelig store løkker på g-ene? Det har jeg aldri tenkt på. Hun går sakte bort til skatollet. I den tredje skuffen finner hun bunken. Sirlig knyttet sammen med et silkebånd. Forsiktig trekker hun ut det øverste.
- Se selv. Hun forsøker å være overbærende, men klarere ikke å skjule sin sprudlende entusiasme. Jeg titter gjennom brevet. Leser noen linjer her og der. Har jeg virkelig skrevet dette? Ja, det er jo unektelig min håndskrift. Men det var g-ene jeg skulle se på. Der var det en g. Jo, det var en fin løkke på den. Og her var det en til, og enda en. Jo, de har store snirklete løkker i underetasjen alle sammen. Hva vil hun med dette? Hånden hennes stryker meg varsom i nakken. Jeg titter opp og hun lener seg sakte nærmere. Når nesen kiler meg på kinnet forstår jeg...

Det er mange år siden. Jeg vet ikke hva hun gjør eller hvor hun bor eller hvem som skriver brevene med snirklete g-er til henne. Jeg titter på min håndskrift. På g-ene. De er rette. Ingen løkke å oppdrive her i gården. Streken går rett ned i kjelleren. Kommer aldri opp igjen. De peker ned. Ned i dypet. Mot avgrunnen. Hvorfor? Har jeg mistet noe på veien? Hvorfor har jeg sluttet å lage løkke på g-ene? Forsvant løkken med henne? Fant hun en med større løkker? Var løkken avhengig av henne? Av oss? Kanskje forsvant løkken før henne? Og hun oppdaget det. Forstod hvor det bar. Hvilken vei som var vår. Og at det langt der fremme var et kryss som skulle tvinge oss til å velge hver vår vei. Eller forsvant den etterpå? I tomrommet hun etterlot seg? Ble løkken sugd inn i vakuumet for aldri å skulle slippe ut igjen? Eller ble den sakte, men sikkert, degenerert. Stadig litt rettere for hver gang jeg skrev en g uten å ha noen å bruke anleggene på, for til slutt å bli en rett strek. En uromantisk og kald strek skrevet av en ensom sjel som nesten har gitt opp håpet om å treffe noen som kan inspirere til store snirklete løkker. I mellomtiden søkes trøst i gleden av å løpe ned blindgater. Blindgater som tapper den siste rest av erotisk ladning ut av kroppen. Jeg prøver å skrive noen g-er med store løkker. Det går ikke. De ser klønete ut. Falske. Man kan ikke jukse seg til det. Selv om man vet. Og prøver. Så går det ikke. Det må være ekte. Kjærlighet.

Historisk personlighet, jeg?

2007-08-27T22:12:00.000+01:00

Ja, jeg måtte ta den jeg også. Og jeg er ganske fornøyd med resultatet selv om jeg nok ikke stiller i helt samme klasse som Leonardo... Men det er lov å drømme. Eller i alle fall tillatt. Og så er det gratis.

Og, det finns et snev av sannhet. Verden ligger for mine føtter. Problemet er å velge. For jeg blir nok neppe husket lenge om jeg ender opp som "tvileren", han som hadde alle mulighetene, men som aldri klarte å velge og derfor endte opp med ingenting...


	Hvilken historisk personlighet er du?
	Mitt resultat: Leonardo DaVinci Du er et multigeni som både kan lage fantastiske kunstverker, utvikle usannsynlige oppfinnelser og tenke tanker høyt over de fleste andre. Det er bare å velge og vrake for deg! Hva skal du bli, hva skal du gjøre? Verden ligger for dine føtter. En ting er sikker: du vil huskes i mange, mange år etter din død.
	Ta denne quizen på Start.no

Bloggferie...

2007-08-02T23:07:00.000+01:00

Etter en drøy uke i "Huset i skogen" gir jeg opp. Analog linje fungerer ikke å blogge over. Derfor kommer det fortsatt å bli stille en stund fremover for de som regelmessig titter innom.

Er det dette som er livet?

2007-06-30T22:49:00.000+01:00

Er det dette som er livet tenkte han plutselig. Tanken slo han mens han rastløst flyttet seg mellom TV-rommet og kontoret. På PC-en hadde han websider om dette og hint oppe, stadig på jakt etter noe morsomt og inspirerende å lese. På TV-en ville han se noe spennende eller opplysende om det ikke gikk en bra serie eller film. Kvelden var ennå ung, men ingen ting fristet. Ingen ting ga inspirasjon, glede eller vakte hans interesse. Han rynket pannen og tenkte tanken en gang til. Er det dette som er livet? Tanken var skremmende, ikke bare i seg selv, men også fordi han innså at han kanskje burde tenkt den tidligere. Nå nærmet han seg de førti med stormskritt og innså plutselig at han kanskje allerede var mer enn halvveis i livet. Mer enn halvveis. Og hva hadde han brukt den første halvdelen til? Ja, det var ikke mye. Eller var det det? Han hadde jo vært så opptatt av alt han hadde gjort at han ikke hadde hatt tid til å tenke. De første tyve årene måtte han jo regne bort, han hadde jo ikke bestemt så mye selv da, selv om det var ganske frivillig å begynne på gymnaset. Noe annet kunne han jo ikke tenke seg. Og militæret var ikke så lett å slippe unna det heller, ikke da. Men de neste tyve årene, de hadde han sløst bort på egen hånd. Studiene på universitetet hadde jo vært interessante, det var ikke det. Spørsmålet var heller hva det førte til. Studentlivet var jo heller ikke det dummeste. Faktisk savnet han det i blant. Det å være omgitt av folk i samme situasjon med samme interesser. Det var lettere å bli kjent med folk da. Og de regelmessige arrangementene som sørget for at studielånet sjelden varte semesteret ut. Men hadde de resultert i noe alle disse årene. Tja, noen gode minner fra sene netter på kollektivet. Noen hete netter også. Og muligheten til en jobb, jo det hadde han jo fått. Og siden var det bare jobbing. Jobbing og atter jobbing. Og litt tid til kjæresten. Og litt mer. Og enda litt. Men ikke noe annet. Jo, selvfølgelig, TV-titting. Alt for mye. Og nettsurfing. Mon tro hvor mange døgn av livet jeg har kastet bort foran en skjerm, tenkte han, det blir ikke få. Og hva har jeg igjen for det? Ikke mye. Ikke annet enn en sjelden gang i lunchen på jobben komme med en intetsigende kommentar når gårsdagens TV-kveld ble diskutert. Og hva er meningen med det? Og på jobben. Hadde han oppnådd noe der? Nja, ikke det helt store der heller nei. Utfordringene stod ikke akkurat i kø. Sakte hadde han glidd inn i kjedsomheten. Gjorde det han følte han måtte. Ikke mer. Resten av tiden surfet han på nettet. Eller drakk kaffe med kollegaene. Kaffe og intetsigende diskusjoner om ubetydelige detaljer. Nei, var det dette som var livet? Var det slik det skulle være. Og da hadde han ikke orket å reflektere over sitt forhold. Forholdet som kanskje hadde vart alt for lenge. Men han orket ikke tenke på det nå. Det ble for mye. Det ble for overveldende. Det var lettere å flykte inn i TV-ens altoppslukende verden og se en etterforsker oppklare ett nytt mord. Så fikk han tenke på livet en annen dag.

Speilbilde

2007-06-08T21:17:00.000+01:00

Den lille gutten titter ut av vinduet og ned på perrongen. Der står mor og far og vinker. Smilende. Han kjenner spenningen stige. For første gang skal han få reise alene. Selv om han har reist mange ganger sammen med mor og far eller bestemor og bestefar føles det likevel som noe nytt. For nå er det ingen som passer på ham. Han løfter hånden og vinker. Mor og far vinker intenst tilbake. Som om de får nye krefter når de ser han vinke. Det blir spennende å reise alene, tenker han, mens han kjenner en liten klump i magen. Klumpen vokser litt, men så tenker han at hvorfor skal det ikke gå bra nå, det har jo gått bra alle de andre gangene, og han møtes jo på stasjonen.
- Ta plass, lukk dørene, roper konduktøren fra høytalerne.
Bak mor og far ser han en gammel mann i frakk og hatt småløpe. Dørene smeller igjen, så høyt at han nesten skvetter litt før han forstår hva det er. Han kjenner et lite rykk og merker at toget begynner å bevege seg. På perrongen ser han mor og far begynne å småløpe mens de vinker. Det er nesten som de sier ”Vent, vi vil være med, sønnen vår er på toget, han er helt alene”, men han tenker at det går nok bra, dette, selv om han er alene. Farten øker og han ser at mor og far får problemer med å holde følgen. Han vinker kraftig og smiler når de gir opp.

- God dag unge man, sier en dyp stemme bak ham. Han skvetter til og snur seg mot midtgangen. Der står den gamle mannen i frakk og hatt og titter på ham.
- Du blir nok mitt reisefølge i dag, fortsetter den dype stemmen, og han ser et smil i det furete ansiktet. Mannen står andpusten og støtter seg til seteryggen. Gutten titter forundret på mannen.
- Ja vel, sier han, uten riktig å vite om det er det han skal si, men det er det beste han kommer på. Sakte merker han en fremmed lukt i kupeen. Den gamle tar av seg sin ryggsekk og legger den på hattehyllen over setet. Hatten plasseres varsomt ved siden av sekken. Så tar han av seg sin frakk og henger den på knaggen ved setet. Når den gamle setter seg ned merker han at lukten blir sterkere og at det kiler ubehagelig i nesen. Gutten gjør en liten grimase, men kommer på hva mor har sagt og forsøker å se så normal ut som han kan. Undersøkende titter han på den gamle for å se om han kan se hvor lukten kommer fra. Det grå håret står til alle kanter, bortsett fra en ring som viser hvor hatten har sittet. Ut av ørene stikker det også hår. Gutten smiler for seg selv og lurer på hvorfor, men prøver å holde masken, for han husker hva mor har sagt. Ansiktet er rynket, som en rosin, eller kanskje ikke helt som en rosin. På haken har den gamle litt grått skjegg.
- Hvor langt skal denne unge mannen da, spør den gamle, mens han holder et fast blikk på den lille gutten.
- Til Lilleby, sier han ærlig, uforberedt på mannens nysgjerrighet. For det er jo dit han skal.
- Da skal jeg lengre enn deg, for jeg skal helt til Kristiansby, men jeg får jo selskap et godt stykke på veien, sier den gamle smilende.
Huff, tenker han, er det den gamle det lukter av må jeg holde ut med lukten hele veien. Hvordan skal dette gå? Forsiktig ser han seg rundt og prøver å finne et annet ledig sete, men toget er nesten helt fullt. Det er bare de to plassene ved siden av gutten og den gamle som er ledige. Hvordan skal jeg klare dette tenker han, men han rekker ikke å tenke så mye mer før mannen igjen er over ham med et spørsmål.
- Jeg heter Frans, Frans Jørgensen, sier mannen, hva heter du? Ja, det er jo like bra at vi blir bedre kjent med en gang, syns du ikke, vi har jo en lang og spennende reise foran oss.
- Petter, sier han kort, mens han titter ut vinduet og lurer på hva han nå skal finne på. Han tenker på matpakken han har i den lille kofferten sin og om han orker å spisen den i denne stanken. For lukten kommer nok utvilsomt fra den gamle, og den blir bare sterkere og sterkere. Klumpen i magen vokser og han skulle ønske far var her. Far hadde sikkert visst hvordan han kunne sluppet lukten. Og han ville jo ikke være uhøflig mot den gamle heller. Og når Jørgensen oppdager at han reiser alene kommer han sikkert å snakke enda mer. Han konsentrerer seg derfor på å titte ut av vinduet, slik at han slipper å se på den gamle, og håper at han skal slutte å spørre.

Himmelen begynner å mørkne og snart kommer nok regnet. Utenfor suser trestammene forbi, den tette skogen er mørk og mystisk bare avbrutt av små lysninger med små hus eller en nennsomt ryddet åkerlapp med korn eller en eng med små ulldotter på. I de mørkeste skogspartiene ser han den gamle mannens ansikt speile seg i vindusruten. Raskt flytter han blikket, slik at de ikke møtes og vrir kroppen enda mer, slik at han ser nesten rett ut av vinduet. Han titter på klokken. Den er ti over ti. Toget har bare kjørt et kvarter. Det er langt igjen. Alt for langt. Lukten er over alt og han prøver fortvilet å finne noe som kan nøytralisere lukten. Hele kroppen føles uvel og han behøver frisk luft. Raskt reiser han seg opp fra setet. Hvorfor hadde han ikke tenkt på dette før? Han må jo på toalettet. Og der lukter det i hvert fall ikke av den gamle.
- På do, sier han kort mot den gamle som sitter og ser ut av vinduet og plystrer på en sang han aldri har hørt. Jørgensen nikker sakte på hodet. Han er ikke helt sikker på om han hørte hva han sa eller om han bare nikker i takt med togets melodi. Han håper Jørgensen ikke hørte, for hva har han egentlig med det å gjøre.

Framme ved toalettet ser han at den er opptatt. Det gjør ingen ting, tenker han, for da tar det bare lengre tid. Å slippe lukten er en befrielse. Han tar et dypt pust gjennom nesen og forsøker å rense den. Han kjenner andre lukter. De føles som parfyme i forhold. Selv om ikke alle er gode så er alt bedre enn lukten av den gamle. Dørlåsen gir fra seg et ”klank” når den vris fra opptatt til ledig og en dame kommer ut. Den lille gutten ser seg rundt, men det er ingen andre i kø. Først prøver han å tisse stående, men toget beveger seg så mye at han nesten mister balansen. Opp med glidelåsen og ned med buksene. Sittende går det mye bedre. Og han blir sittende så lenge han tør. Sitter han for lenge kan jo andre nødende begynne å lure og banke på. Og den gamle kanskje begynner å undre hvor han ble av. Kanskje han spør konduktøren om han har sett gutten. Kanskje konduktøren til og med åpner toalettdøren fra utsiden for å se at alt står bra til. Og han må uansett tilbake, siden han lot den lille kofferten med matpakken ligge igjen. Når han trekker i snoren hører han et annerledes sus enn han gjør hjemme. Han prøver derfor igjen, og titter ned. Er det ikke svillene han ser fykende forbi i rasende fart under ham? Forundret må han teste en gang til. Jo, jammen, det ser da virkelig slik ut. Forsvinner virkelig alt rett ned på skinnene? Det var det verste. Dette må han spørre far om, eller kanskje bestefar vet.

Langsomt går han tilbake mot setet vis a vis den gamle. Det er nesten så han ikke tør å se, for innerst inne håper han at den gamle ikke sitter der og venter på ham. At han har gått til spisevognen, eller truffet en gammel bekjent som han forteller røverhistorier til eller rett og slett har hoppet av toget. Over setet ser han baksiden av ett bustete grått hode og han kjenner at klumpen i magen vokser. Lukten møter ham som en svak eim noen seterader før han er framme. Skuffet sniker han seg nærmere. Kanskje han i hvert fall har sovnet, så slipper han flere spørsmål.
- Hei, gikk det bra, jeg ble nesten litt urolig for deg, sier Jørgensen når han når fram til setet.
- Det gikk fint, svarer han pliktoppfyllende tilbake, åler seg på plass i setet og fomler litt med den lille kofferten.
- Reiser du alene du, sier Jørgensen mer bekreftende enn spørrende.
Han tenker seg litt om før han svarer. Lukten trenger seg på og gjør det vanskelig å tenke klart. Det er så fristende å si at han reiser sammen med noen, men hvordan skal han kunne forklare at vedkommende ikke er her? Før eller senere blir han avslørt, siden den gamle skal lengre enn ham og kommer til å se når han går av alene. Sakte nikker han på hodet, og gruer seg for den gamles reaksjon. Jørgensen smiler enda bredere når han ser den lille guttens reaksjon.
- Det gjør jeg også, sier han, men det er bra vi er to, for da kan vi hjelpe hverandre.
- Mmmm, sier den lille gutten og forsøker å virke uinteressert og snur seg mot vinduet. Det regner ikke, så han reiser seg og trekker i vinduet, men det sitter så hardt at han ikke får rikket det.
- La meg, sier Jørgensen og reiser seg med skjelvende bevegelser.
Sakte liker han vinduet ned noen centimeter, slik at det dannes en liten sprekk. Den lille gutten kjenner hvordan luften strømmer inn. Han forsøker å plassere hodet i luftstrømmen, slik at den blåser bort den vonde lukten fra den gamle. Sakte setter den gamle seg. Bekymret ser han på den lille gutten med nesa nesten ut av vinduet.
- Jeg kan ikke åpne mer, sier Jørgensen, då trekker det sånn på gikta, og da får jeg vondt i flere uker.
- Har du gikt, spør han overrasket, det har bestemor også. Hun går i tykke strømpebukser året rundt så gikta ikke skal bli kald, for da blir den så vond, fortsetter han ivrig, jeg trodde bare det var damer som fikk gikt.
- Gjerne for meg, sier Jørgensen, la damene få det, jeg klarer meg godt uten. En bekymret liten rynken setter seg i pannen.
- Blir du togsyk? Er det derfor du trenger litt luft?
Han ser overrasket på den gamle. Togsyk, at jeg ikke tenkte på det. Og det kan han jo aldri avsløre. Han nikker sakte og prøver og beherske sin glede. Nå kan han kanskje få ha vinduet åpent hele veien til Lilleby og slippe unna det meste av lukten. Han kjenner den fortsatt, men om han plasserer nesen midt i luftstrømmen er den ikke så påtrengende.

Vet han?

2007-06-03T22:53:00.000+01:00

Fadern sitter vis a vis meg i den svarte skinnsofaen. Min sofa. Vi snakker om slekten og faderns kusine eller tante eller noe som vil dra i gang et slektsstevne. En etter en går vi gjennom de få slektningene jeg har oversikt over. Noen tremenninger her og noen tremenninger der. Noen homofile. Noen kunstnerspirer. Noen helt normale. Og en som jobber i ett av de større forlagene, som redaktør eller noe.
- Han er det bra å bli kjent med om du skal bli skjønnlitterær forfatter, sier fadern plutselig.
Jeg svetter til innvendig, men holder masken. Var det bare en tilfeldighet? Eller var det et hint om at han vet hva jeg drømmer om. Jeg forsøker å være så naturlig jeg bare kan. Fortsetter samtalen uten å røpe hvor overrasket jeg ble og hvor treffsikker hans kommentar er. Fortvilet prøver jeg å tolke hans uskyldige kommentar. Har han på noen måte forstått mine drømmer? Har jeg gitt han hint uten å vite om det? Har han oppdaget bloggen, kjent igjen noe av det jeg har skrevet og lagt sammen to og to? Temaet dukker ikke opp igjen. Ikke dagen etter heller. Ville han ikke tatt opp tråden igjen om han visste? Om det ikke var en tilfeldighet? Eller vil han ikke presse seg på? Vil han la meg fortelle alt selv? Selv om han vet.

Dager har gått siden han reiste hjem. Tanken surrer rundt i hodet. Jeg klarer ikke slippe den. Vet han, eller var det en tilfeldighet? Og hvorfor spiller det så stor rolle? Burde han ikke få vite? Nei, han får ikke vite noe. Ikke ennå. Ikke før jeg vet jeg klarer det. Ingen får vite noe. Nesten ingen. Og det er kanskje ikke redselen for å mislykkes som er størst, men redselen for hva jeg skriver. Det er mørkt. Alt for mørkt. Jeg vet ikke hvordan de reagerer på det. Tungsinnet. Som jeg skjuler når jeg ikke skriver. Derfor kommer jeg nok til å skrive under pseudonym. For å beskytte mine nære og kjære. Og meg selv. Men de får den kanskje i julegave. Og om de liker det de leser kanskje jeg avslører alt. Og om de ikke liker det får jeg trøste meg med at det finns noen millioner kandidater til og at det blant dem finns noen som har en annen smak. Men først må jeg skrive. Og så må jeg antas av et forlag. Og der er vel her min fjerne slektning kommer inn. Men det er ikke sikkert det hjelper. Og jeg vet fortsatt ikke om han vet.

Løsningen

2007-05-24T23:12:00.000+01:00

Han fyller vaskebøtten med varmt vann igjen. Kjenner tyngden av vannet bøye plasthanken når han løfter bøtten ned fra vasken. Som tyngden av en bør på noens skuldre, tenker han, før han blander en kork med grønnsåpe, en liten skvett salmiakk og litt oppvaskmiddel i bøtten. Han titter seg rundt. Det er fortsatt mye søl igjen etter dagens aktiviteter. Og det er visst lenge siden noen har vasket grundig her, for han finner gammel skitt i alle kroker. Med kraftige bevegelser skrubber han veggen ren, sakte, men sikkert fjernes flekk etter flekk. For nå er det viktig å få det rent, veldig rent, slik at alle spor forsvinner, for alltid, for all tid, tenker han, mens han fortsetter sine monotone bevegelser. Å vaske gir tid for refleksjon, innser han, det er mye man kan få tenkt når man vasker. Han tenker på livet, det skjøre livet og hvor lite som egentlig skiller livet fra døden. Hvor lite som skal til før alt er over. Et øyeblikks uoppmerksomhet på en trafikkert vei, på vei over en forgjengerovergang, noen centimeter snø i en venstresving med en bergvegg til høyre, et feilsteg i en grå betongtrapp og hodet som treffer i den uheldigste vinkelen eller en medfødt utbuktning på hovedpulsåren som plutselig sprekker. Alle disse små tilfeldighetene som skiller livet fra døden. Ja, for han må innrømme det, i hvert fall for seg selv, at han innerst inne er litt redd. Redd for å dø. Ikke sånn at han har permanent dødsangst, men han liker egentlig ikke å tenke så mye på døden. Kanskje det er derfor han ikke liker å vaske. Fordi han får så mye tid til å tenke. Og at han da ofte, ja, ikke hver gang selvfølgelig, men påfallende ofte, begynner å tenke på døden. Når han får tid til å tenke. Han merker pulsen økte, slik den gjør når han blir redd. Redd for å dø, redd for at alt en dag skal ta slutt. Uten at han vet hva som skal komme. Uten at han vet noen ting. Og ikke vet han når dagen kommer heller. Det er kanskje like bra, for ingenting er så vondt å grue seg til som noe man vet kommer, som man ikke ønsker seg, men som allerede er bestemt. Som julen for eksempel, den vet han jo når kommer. Hvert år. Og han gruer seg like mye, eller kanskje han egentlig gruer seg mer og mer. At det egentlig stadig blir verre, litt verre for hvert år, å sitte der å smile, spille med i den lykkelige leken, når alle forteller om sine spennende, utfordrende og interessante opplevelser det siste året. Og han dikter i vei, forteller den ene løgnen etter den andre, om sine bravader og eskapader, den ene mer fantastisk enn den andre, men ingen har noen innvendinger, ingen stiller spørsmål, de bare sitter der med sin ribbe og surkål, pirker i maten og lytter interessert, nikker bekreftende og tar en klunk akevitt.

Gjennom de gule gummihanskene kjenner han vannets varme. Det er kaldere nå, men han kan fortsatt vaske litt til før han skifter. Når han vrir opp kluten farges vannet, men det er fortsatt såpe igjen, salmiakk også. Han kjenner fortsatt den stikkende lukten i nesen, lukten av renhet, lukten av nyvasket. Han legger motorsagen i badekaret, løsner på kjedet og legger det ved siden av. Så skrur han på kranen med varmt vann og stiller om bryteren så vannet kommer ut av dusjhodet. Varsomt spyler han av bladet og kjedet og den tregtflytende massen lager en liten bekk ned til sluket. Jeg får vaske badekaret grundig, demontere det lille røret som går ned i sluket og rense det, og desinfisere sluket også, tenker han, mens tankene smyger seg av gårde igjen. Han er nok litt påvirket av dagens hendelser, men han forsøker å tenke på noe annet, noe positivt, noe som kan gjøre ham glad og han leter febrilsk blant sine minner for å komme i bedre humør. Det beste han kan komme på er sin første kjærlighet, for det var lykkelige dager det, når han beruset av forelskelsen lå sammen med henne i høyet på låven og bare tittet inn i hverandres øyne. I timevis kunne de ligge slik og bare titte på hverandre, småprate om alt og ingenting og, ja, de var vel som ungdommer flest, det ble vel en runde i høyet eller tre også, for alt stemte så bra da, alt fløt, som en elv av lykke som førte de fremover, fremover mot det store havet der all lykke havnet. Ikke kunne han vite at lykken tok slutt ved elvemunningen, at lykkens hav ikke eksisterte, at havet var svart som blekk. Men veien dit var det beste han noensinne hadde opplevd, timene i høyet, sammen med henne.

For å komme ordentlig til løfter han motorsagen og spyler med det varme vannet i kjedens feste, her setter det seg alltid litt ekstra skitt, og denne gangen er ikke noe unntak. Når han er fornøyd bærer han motorsagen og kjedet ut i redskapsboden og setter sagen til tørk på benken. På en krok på veggen henger en fille med litt olje på. Med en liten snert i håndleddet hekter han den ned og begynner varsomt å tørke av kjedet, før han legger det i et lite oljebad han har forberedt.
– Det er viktig å ta god vare på utstyret sier han til seg selv, før det slår han at det var hans morfar som lærte ham dette og at han egentlig resiterer sin mors far. For sitt indre ser han bildet av morfaren stå lent over den skumdekkede bilen med en vaskebøtte og svamp, sakte, med runde bevegelser, med stor og dyp kjærlighet, vasker morfaren bilen så den blir skinnende ren. Den lille gutten, står beundrende ved siden av og venter. Venter på at morfar skal rekke ham svampen, slik at han kan dyppe den i bøtten, klemme på den noen ganger, slik at skitten løsner, for så å gi den forsiktig til morfar. Når de er ferdige løper han inn til mormor og roper lykkelig:
- Jeg og morfar har vasket bilen! Morfar kommer luntende etter, med ett lurt smil rundt munnen og sier:
- Ja, flinkere hjelpemann i bilvasken enn han er det lenge siden jeg har hatt, og blunker til mormor mens han visker,
- Han mistet i hvert fall ikke svampen ned i grusen denne gangen.

Han går inn i huset igjen, tar fram flasken med desinfeksjonsmiddel og begynner å spraye rundt på badet. Det ser jo ganske rent ut, men helt sikker kan man jo ikke være, så jeg får ta en runde til. Og, ja, så var det jo badekaret ja, der er det jo fortsatt spor etter motorsagen. Ja, jeg får vaske det mens desinfeksjonsmiddelet virker, tenker han, mens han kjenner middelets kiling i nesen, den får han nesten til å nyse, men han klarer så vidt å holde igjen. Fra skapet under vasken finner han fram en pakke skurepulver, og han drysser en god porsjon ut over badekaret, han stusser litt, for det ser gult ut, og forbauset ser han på pakken at skurepulveret har fått sitronduft, og kjenner han etter lukter det faktisk litt sitron også gjennom duften av desinfeksjonsmiddel. De har vel fått en dame på produktutviklingsavdelingen på såpefabrikken også nå, tenker han og begynner å skure badekaret med en grov svamp. Pulveret blander seg med vannrestene i badekaret og svampen lager utallige små striper i det utblandede pulveret. Systematisk jobber han seg gjennom hele badekaret, fra hodeenden til fotenden, fra øverste kant til flaten i bunnen. Utsiden får seg også en omgang. Han kjenner seg ganske fornøyd og strekker seg etter dusjen. Desinfiseringsmiddelet har virket lenge nok nå, så han spyler like godt hele rommet med dusjen. Det danner seg et fint hvitt skum som flyter nedover veggene, nedover gulvet og danner en liten virvel rundt sluket. Det lukter sterkt, men det får han tåle, det skal jo bli rent her, ellers er det jo ingen vits.

- Endelig ferdig, mumler han for seg selv, det var litt å vaske etter oss.
Han tar av seg de møkkete klærne og legger de i en av posene i bagasjerommet. Det ble jo en del poser, noen tunge, andre litt lettere. Han tar på seg den blårutete skjorten, bretter opp ermene slik han lærte i militæret og trekker på seg et par nesten nye olabukser. Før han setter seg i den grå Volvoen tar han frem kartboken og titter gjennom den planlagte ruten. Han har en lang reise foran seg, men han er vel forberedt. Tanken er full, og han har flere kanner med diesel bak i bilen. For sikkerhets skyld sjekker han lommeboken, selv om han har gjort det flere ganger tidligere i dag, så må han liksom se det en gang til, og jo, der ligger det nok penger til å klare seg en lengre periode. Spesielt om man lever litt fornuftig, og det har han jo tenkt å gjøre, for dette er jo på en måte en ny start, blanke ark, så nå gjelder det å bruke fargestiftene riktig, og å bruke de glade fargene, for alt skal bli bedre nå.

Snart er han framme ved første stopp, og det føles bra, for han har kjørt lenge nå, i mange timer. Ikke bare på de store veiene, for det er ikke alltid de går dit man vil. Når han kommer fram skal han slå opp teltet og lage middag på primusen, før han får seg en god natts søvn. Det har han virkelig fortjent syns nå han selv, og det er ingen andre som mener noe om det. Han titter på kartet, jo, nå er han snart fremme, til høyre ned en liten vei og vips skal han kunne parkere og slå seg til ro. Endelig ser han skiltet, blinker, slipper gasspedalen og lar motoren bremse på fjerde gir, før han girer ned til andre og svinger. Grusveien er smal og små bjørker vokser i midten, den er visst ikke mye brukt denne veien, men det passer meg utmerket, tenker han. I det han skal runde siste sving går det én støkk i ham, foran ham på veien, i en liten lomme til venstre, står det en bil parkert, Det var ikke en del av planen, at noen andre skulle ha funnet denne bortgjemte lille plassen, og nå, langt utenfor sesongen. Ubevisst sakner han farten mens han tenker på hvilke muligheter han har.
- Det virker ikke som noen god idé å prøve å snu her, for finns bilens eier her har vedkommende helt sikkert hørt at jeg kommer. Jeg får late som ingen ting og spille med, det kan vel ikke være så vanskelig, sier han til seg selv. Det er en tysk bil, eller bobil rettere sagt, det er jo alltid det, bobiler. Fulle av øl og pølser, ja de har jo med seg alt de trenger til sitt opphold i vår frie natur, og det er jo ikke mange kronene de legger igjen når de er på besøk. Sakte kjører han forbi, sakte nok til å observere, men fort nok til ikke å vekke for stor mistanke. Det siste han vil er å fange andres oppmerksomhet, det kan spolere alt, den møysommelige planleggingen, den pertentlige gjennomføringen, fremtiden, ja rett og slett alt. Etter noen hundre meter finner han en passende leirplass, en liten åpning i skogen hvor han så vidt kan skimte vannet gjennom de lave bjørkene. Han parkerer slik at han kan slå opp teltet bak bilen i forhold til tyskerne, det føles best sånn.

Middagen smaker fortreffelig, tenker han, der han sitter foran teltet med sitt lille stormkjøkken, en liten sammenleggbar stekepanne og den lille ørreten han fikk når han belønnet seg selv en fisketur etter han hadde satt opp teltet. Vel, når sant skal sies var det vel mer en unnskyldning for å rekognosere adkomsten til vannet, slik at han er forberedt til nattens oppdrag, enn en belønning. Et vinddrag kiler han plutselig i nakken, det virker som det blåser opp, og med ett kjenner han lukten komme krypende, lukten av tennvæske og grill. Han er glad han er ferdig med middagen, for snart stinker det grillede fete pølser, en lukt han avskyr så mye at han mister all matlyst. Han kryper inn i teltet og åler seg ned i soveposen.
Det er like godt å krype til køys nå, så er jeg opplagt til nattens oppdrag, tenker han mens han lener seg bort til sekken og lar hånden lete seg frem til vekkerklokken dypt nede i sekken. Han stiller den på halv tre. Det burde være et bra tidspunkt, tenker han. Tyskerne er vel fulle av både bratwurst, øl og snaps da.

Den summende lyden passer ikke helt inn der han løper barbent i sommerengen hånd i hånd med en vakker kvinne i en nesten gjennomsiktig kjole. Først tror han det er en stor bie, men den gir seg ikke, og han kan ikke se noen bie. Lyden blir bare sterkere og sterkere, og den er for metallisk til å være et insekt. Sakte våkner han og forstår at det er vekkerklokken, fortumlet ser han seg om før han innser hvor han er og hva han skal. Forsiktig åpner han bakluken på bilen og løfter bort teppene og plasten uten å lage en lyd. Han tar et godt tak i en av de sorte plastsekkene og løfter den varsomt ned på bakken, kjenner tyngden av den og tenker, jo den er nok tung nok, før han setter den ned og sakte fører bakluken ned til lukket posisjon igjen. Med kniven lager han to hull på størrelse med en femkrone i øvre del av sekken. Stanken slår mot ham og han snur seg bort med en kvalm følelse i magen. Han trekker pusten dypt et par ganger, tar mot til seg og svinger sekken opp på ryggen. Langsomt lister han seg ned mot vannet mens han har ørene på stilk. Det er bare nattens lyder han hører, vindens svake sus i tretoppene, en og annen trailer ute på den store veien, noen dyr i det fjerne, så langt borte at han ikke kan skjelne ut hvilke det er. Tyskerne sover forhåpentligvis tungt nå og de eneste som er våkne nå, foruten han selv, er nattdyrene. Men de bryr seg ikke. Møysommelig setter han den ene foten foran den andre, langsomme, varsomme, men bestemte steg, helt til han er framme ved den lille gummibåten han lot ligge i vannkanten etter sin lille fisketur i ettermiddag. For syns skyld lot han også fiskeutstyret ligge, for å gi seg selv ett illusorisk alibi. De sier jo fisken biter best midt på natten. Stille ror han båten ut på vannet, som om han har all tid i verden. Egentlig vil han få det overstått så raskt som mulig, men han vet han må bruke den tiden det tar, ellers kan alt gå til helvete. En uoverveid handlig nå kan få så store konsekvenser at han knapt har turt å tenke på dem. Båten vipper fram og tilbake når posen slippes over rekka og ned i det mørke vannet, ned i natten. Han må korrigere for ikke å miste balansen, og han hører til sin forskrekkelse at båten lager skvalpelyder. Han holder pusten mens han setter seg forsiktig ned i båten.
Endelig, det var første leveranse, tenker han, mens han ser luftboblene stige lydløst fra dypet til den stille overflaten, der de med en svak lyd sprekker og sprer stanken ut i den kjølige natteluften. Ballasten vil holde sekken nede og hullene vil sørge for at gassen slipper ut, tyngden gjør at fiskekrokene ikke klarer å dra den opp, han går gjennom det for n-te gang mens han stille ror tilbake til stranden.

Hvorfor…

2007-05-07T22:13:00.000+01:00

Hvorfor sitter jeg her, på jobben, nå, når klokken er over syv og alle andre gikk hjem i femtiden? Det verste er at jeg ikke vet hvorfor. Jeg har ikke noe enkelt svar. Kanskje vet jeg ikke om noe annet, for det er jo sånn det har vært siden jeg begynte å jobbe. Ja, ikke bare siden jeg begynte min profesjonelle karriere, men siden jeg fikk ekstrajobb i den lokale matbutikken på gymnaset. Ved siden av skolen, vennene og kjæresten var det jobben. Og ringte sjefen og ba om hjelp sa jeg alltid ja. Ikke fordi jeg alltid trengte penger, for det har ikke vært noe stort problem, man tilpasser forbruket til summen på konto og setter av litt ekstra i tilfelle rottefelle. Nei, det var mer en følelse av å være etterspurt, at det var et behov for meg, jeg kunne være til nytte, hjelpe noen, samtidig som det gagnet meg selv. Husker fortsatt første gangen de ringte en lørdagskveld. Planen var å gå på kino med kjæresten, men jeg nølte ikke og takket ja med en gang. Kinoen kunne vente, filmen hadde jo nettopp kommet så den gikk sikkert i noen uker til, og jobben trengte hjelp med å flytte varer nå… Og siden har det fortsatt sånn, at jeg alltid stiller opp for jobben, når jobben ber om det eller, enda verre, når jeg føler at det trengs, og det gjør det jo hele tiden… det er alltid noe som haster, noe som bør bli ferdig, noe som har ligget så lenge at nå må man bare få det unna, eller noe nytt som bare tar en liten stund å fikse, tror man…

Så også i dag, nye uforutsette oppgaver dukker opp, og jeg vet at om jeg ikke løser det nu kommer kunden til å bli lei seg, og ingen andre kommer til å ta tak i det… Hva f… skal man gjøre da. Slippe alt man har i hendene og fikse det eller kaldt si
- Beklager, jeg har ikke tid, ikke i dag…
Men man gjør jo alt for kundene, alt og litt til. Man skal jo helst overgå deres forventninger, hver gang. Og man lærer aldri, og man sier aldri nei, selv når det kanskje hadde vært det beste, for du har alt for mye å gjøre allerede, og du kommer aldri til å rekke alle disse nye oppgaven, de oppgavene som kunden så gjerne skulle hatt i går… Så da biter man tennene sammen, bretter opp skjorteermene og gyver løs på nok en sen kveld på kontoret. Og de der hjemme lurer på hvor det blir av deg, hadde planlagt middag, en spasertur eller noe annet hyggelig, men ikke i dag, det er bare noen ting som må fikses. Kommer hjem så fort jeg har fått det ferdig. Men hvorfor? Hvorfor går jeg ikke bare hjem når arbeidstiden er over, når jeg har jobbet mine åtte timer for dagen. Hvem tjener på at de åtte blir ti, eller tolv eller fjorten. Ikke jeg i alle fall, jeg får jo ikke noe mer betalt i form av penger i hvert fall, får jeg mer skryt av sjefen, tja, det er ikke godt å si, har jo ikke prøvd å la være, får jeg skryt hjemme, nope, i hvert fall ikke der… gjør jeg en bedre jobb? Tvilsomt, siden jeg blir trøttere og trøttere utover uka, og det faller heller ikke i god jord når helgen kommer og jeg er helt utmattet og knapt orker å gjøre noe, bare hvile, hvile, hvile, og jobbe litt, slik at det ikke blir så mye på mandag, men det hjelper ikke for på mandag dukker det opp flere ting, ting som skulle ha vært fikset… Er det rart man blir litt smårar, det tar jo aldri slutt… det bare strømmer på med nye ting som skal være fikset, NÅ! Og til slutt kanskje man får nok, og da smeller det… på den ene eller andre måten…

Mischmasch med svensker og taléfeil

2007-04-30T23:09:00.000+01:00

I noen yrker er det viktig å være nøyaktig. Gjør man feil kan det få store og pinlige konsekvenser. Flygeledere for eksempel, om de lar to fly lande på samme landingsbane samtidig kan det få store konsekvenser, ikke bare for dem selv, men for mange uskyldige. En svenske jeg kjenner jobber med å lage datasystemer. I datasystemer er det viktig at innmaten, altså programmet og dataene programmet behandler, er korrekt, ellers blir det meste galt. Det er viktig å unngå for eksempel at det blir ”mismatch” mellom data som hører sammen. Tenk deg hvilken røre det ville blitt om bankene plutselig begynte å blande folks konti. Min svenske diskuterer gjerne sin jobb og klager ofte på at det blir så mye ”mischmasch” (uttalt med tydelig sch-lyd). Overbærende som jeg er har jeg latt vær å si noe, men i mitt stille sinn antatt att det hele skyldes en taléfeil eller at han hadde lest de engelske ordene feil en gang og hengt seg opp i gal uttale. Så en vakker dag sitter jeg her og skal skrive om et vanvittig sammensurium på svensk og lurer på hva sammensurium heter på svensk. Det løser seg jo lett, for Word sier ifra at det ikke heter sammensurium, men sammelsurium. Hvordan n-en har blitt til en l kan man jo lure på, men det får en språkforsker finne ut av… Hva som verre er, er at jeg oppdager at ordet ”mischmasch” dukker opp som synonym for sammelsurium. Da blir det det reneste virvar for meg. Her har jeg gått rundt og trodd att fyren hadde taléfeil i flere år, og så viser det seg at han ikke har forsøkt å si ”mismatch”, men i stedet har sagt ”mischmasch”, som etter litt research viser seg å finnes på engelsk også som ”mishmash”… Man kan jo bli lettere forvirret av mindre…

Bagateller…

2007-04-27T22:48:00.000+01:00

Hun: - Faen, hvordan kunne du?
Han: - Hva da? Hva har jeg gjort nå da?
Hun: - Ingen ting, som vanlig, eller?
Hun: - Det er kanskje hva du ikke har gjort som er problemet! Ser du ikke hvordan det ser ut her?
Han: - Ingen dør vel av litt skitt?
Hun: - Du er så jævlig dum!
Han: - Mmmm… jeg vet…
Hun: - At du aldri lærer… Det er alltid på samme måte. Uansett hva jeg gjør. Alt går inn det ene øret og ut det andre.
Han: - Uff, jeg beklager, det er jo ikke meningen, det bare ble sånn.
Hun: - … det bare ble sånn…
Han: - Du vet jo det, jeg blir så fokusert på det jeg…
Hun: - Ja, jeg er så jævlig lei alt….
Han: - …det jeg gjør… og da glemmer jeg sånne bagateller…
Hun: - Det er faen ikke bagateller. Alt flyter rundt. Det må vaskes, ryddes., plenen klippes, hva faen skal vi spise?
Han: - Ja, ja, ja, jeg vet, men det er jo så viktig for meg å …
Hun: - Så ingen ting annet spiller noen rolle for deg da? Hva! Bryr du deg i det hele tatt om meg? Er jeg bare kjekk å ha? En tjener? Til din disposisjon?
Han: - Du vet hva du betyr for meg. Uten deg…
Hun: - Uten meg hadde du kanskje sultet i hjel i en møkkete leilighet…
Han: - Nei, nå må du gi deg! Jeg gjør faktisk litt her, jeg og!
Hun: - Som hva da?
Han: - Ja, som for eksempel…
Hun: - Ja, kom med det nå…
Han: - Ja, jeg handlet jo melk og brød.
Hun: - Det var i forrige uke, din idiot! Det har vi spist opp for lenge siden.
Han: - Ja, og så skiftet jeg dekk på bilen…
Hun: - Og hvor lang tid tar det? Maks en time! Vet du hvor lang tid jeg bruker på å vaske, rydde og vaske klær hver uke?
Han: - ..eh….
Hun: Nei, tenkte meg det, din jævla latsabb!

Brevet…

2007-04-21T23:58:00.000+01:00

Sakte vred hun seg rundt i sengen. Visste at det var tidlig, for alt hun hørte var fuglene i treet utenfor, lovpriste solens første stråler som smøg seg over åsen og hustakene, lokket på hverandre, sang ”her er jeg, kom til meg, jeg har det beste redet i treet”. Gjennom sprekken mellom de kremfargede gardinene snek morgenfriske stråler seg inn og badet soverommet i et gyllent lys. Hun myste mot klokken, det gammeldagse vekkeruret som tikket så fint og dysset henne i søvn hver morgen, men som nå viste at tiden nesten hadde kommet til halv syv. Og det på en lørdag. Egentlig ville hun sove mer, planen var jo å sove lenge i dag, etter den harde jobbingen i det siste. Artiklene hadde blitt ferdig til deadline, selv om det holdt hardt for den siste. Egentlig følte hun seg ikke helt ferdig med den, ville skrive den om en gang til, den fløt ikke så bra, men det fikk holde. Det var nå eller aldri, til neste nummer var det for sent, da var emnet dødt. Dessverre. Hun snudde seg inn mot veggen, trakk dynen opp over hodet og prøvde å la være å lytte til småfuglenes friske morgensang. Slik lå hun i nesten ti minutter, helt stille, fokusert på å forsøke å sove, bare litt til, noen stakkars små timer til. Det nyttet ikke, fuglene sang så høyt, vekkerklokken tikket plutselig infernalsk, gjennomtrengende, og selv om kroppen føltes tung og trøtt var hodet fullt av tanker, så mer søvn var utelukket. Forsiktig satt hun føttene på tregulvet, kjente kulden fra de brede plankene ile gjennom huden. Av en eller annen grunn likte hun det, kontrasten mellom den varme dynen som for noen få sekunder siden omsluttet kroppen og ilingen hun følte når hun varsomt berørte gulvet.

Aftenposten lå og ventet utenfor døren. Det var helt stille i oppgangen. Ikke engang den gamle damen tvers over gangen hadde tatt inn sin avis, slik hun alltid hadde gjort. Jorid visste at den gamle damen også abonnerte på morgenutgaven, for en gang, etter en lang og fuktig fest, da hun ble fulgt til døren av en galant kavaler, og sett avisbudet sykle til neste oppgang, hadde det ligget en rykende fersk avis også på den gamle damens brune flettede dørmatte. I vannkokeren boblet vannet frenetisk og hun åpnet krukken med indisk fruktte. Skiven med marmelade lå allerede og ventet, egget fikk vente til i morgen, det passet bedre med egg på søndag. Rask bladde hun seg gjennom nyhetsdelen, bare for å se om det faktisk hadde skjedd noe der ute, ute i den store verden, noe som det ville virke uopplyst å ikke vite noe om hvis hun traff noen andre i løpet av dagen. Egentlig brydde hun seg ikke så mye om det, men det var blitt en vane, nesten som et lite ritual, det å bla seg gjennom nyhetene, side for side, for så å endelig ende opp på kultursidene. Kultursidene, avisens eneste innhold av klasse og verdi, det var her journalistene som både kunne lese og skrive faktisk skrev. Resten av journalistene var en gjeng halvstuderte røvere med dårlig språk og sensasjon i blikket, men ikke kulturjournalistene, litteraturkritikerne, forfatterspirene eller de som prøvde, men som aldri helt nådde opp. Skrive kunne de, lese også. Og de skrev om bøker, og bøker var det beste Jorid visste, ja bøkene var på en måte stammen i livstreet, uten bøker ble livet knapt verd å leve. Derfor samlet Jorid på bøker. Blant annet. Bokhyllene var fulle, og de bøkene som ennå ikke hadde blitt beæret med en hederlig plass i en bokhylle lå i stabler på kommoder, langs veggene og ellers hvor det var naturlig å legge fra seg bøker, ja, og bøker kunne man jo legge mange steder. Bøker var ikke det eneste hun samlet heller, for hun var jo egentlig et samlermenneske. Så fort det hopet seg opp flere av samme type ting ble det jo en liten samling, som for eksempel sukkerposene som hun hadde for vane å putte i håndvesken når hun var ute på café, de hadde jo blitt en liten samling pent dandert i sukkerskuffen, der det lå sukkerposer fra flere verdenshjørner og spennende europeiske byer, som Budapest og Praha, en av dem til og med med et blide av Kafka.

Hun merket ikke at tekoppen var tom før hun lente seg tilbake og skulle ta en slurk til. Dagens tekst var unnagjort, nå kunne hun slappe av noen minutter før hun begynte å planlegge dagens aktiviteter. Da hun kom hjem i går hadde hun vært så sliten at hun knapt hadde orket å spise litt før hun gikk å la seg. Av ren rutine hadde hun tatt inn bunken med post, ja for i går var det faktisk en liten bunke. Og det selv om hun ikke lenger fikk den uadresserte reklamen, hadde det vært en liten bunke. Tre vanlige hvite konvolutter, som hun glatt antok var regninger, en stor vinduskonvolutt med en glorete logo på fra en bank. En av konvoluttene inneholdt mer enn bare papir, for den bulet og fikk bunken til å virke tykkere en den egentlig var. Mens hun kokte opp nytt tevann oppdaget hun gårsdagens post der den lå henslengt på kjøkkenbenken. Sakte bladde hun gjennom brevene, regning, regning…
- Men hva var dette, utbrøt hun, ut i den tomme luften. Ingen kunne høre henne, men hun hadde snakket høyt allikevel. Hun tittet på brevet. Navn og adresse var håndskrevet, men konvolutten hadde logo på den venstre siden. Og frimerkene var slettes ikke norske, 0,45 €, 0,55 €, tyske var de, hmm… og står det ikke Berlin her da… Jo, jammen gjør det ikke det. Men hvem kjenner jeg i Berlin, da, tenkte hun. Om det ikke er godeste hr. Ambjørnsen som har sendt meg en liten hilsen, men hvorfor skulle han sende i en konvolutt fra et hotell, han har jo leilighet der nede, og ikke tror jeg han husker meg heller, tenkte hun avfeiende for seg selv. Forsiktig klemte hun på konvolutten. Det var noe mer, noe som ga fra seg en svak knakelyd. På baksiden var det ingen skrift. Avsenderen hadde ikke røpet sin identitet for postverket. Sakte åpnet hun brevet, limet langs klaffen gav lett etter, så hun slapp å rive. Brevarket hadde samme logo som konvolutten og det var bare to linjer med tekst: ”Ett nytt tilskudd til samlingen” undertegnet ”bloggevennen”.
- Hm, tenkte Jorid, han denne bloggevennen vært i Berlin også nå. Det er jo ikke så lenge siden han eller hun var i Praha. Sammen med brevet lå to små sukkerposer, disse også med hotellets logo. Hun ”hm”-et en gang til og tenkte, hvem, hvem kan det være? Sakte studerte hun konvolutten og arket igjen. Ingen spor etter hvem de kan være denne gangen heller. Besynderlig var det. Forrige gang hadde hun skrevet om det på bloggen, ja til og med lagt ut bilde av innholdet, uten at det hadde hjulpet. Det hadde ikke kommet noen hint, noen avslørende kommentarer, ingen ting som kunne avsløre avsenderen. Hun begynte å kjenne spenningen stige. Noen tok seg bryet med å sende brev med sukkerposer etter at hun avslørte sin noe odde samling på bloggen for en god stund siden, men vedkommende var også nøye med å ikke avsløre sin sanne identitet. Hvorfor? Hva var det som lå bak? Hva ville denne ”boggevennen” oppnå? Uten å fortelle hvem vedkommende faktisk var. Jorid tok med seg brevet og tekoppen og satte seg på kontoret for å tenke over saken og hva hun skulle gjøre.

Tenk om du visste…

2007-04-14T23:37:00.000+01:00

Du vet ikke hvem jeg er. Du kommer aldri få vite det. Aldri. Aldri kan du være helt sikker. På hvem jeg er. For du kan aldri vite hva jeg tenker. Du vet ikke om jeg forteller deg det jeg tenker eller det du vil høre. For jeg har allerede ført deg bak lyset. Uten at du har merket det. Jeg har gitt deg dine drømmer. Jeg har foret deg med det du liker. Det du setter pris på. Jeg har malt verden i fargene du liker. Pakket deg inn i bomull. Spart deg for min virkelighet. Den som bare jeg vet finns. Som ingen andre enn jeg kan nå. Den som ingen andre enn jeg kan fortelle om. Den som ingen andre enn jeg vet sannheten om. Og jeg tror du skal være like glad. Du hadde ikke vært lykkeligere om du visste. Om du visste hvordan min verden så ut. Du ville kanskje forstått. Fått en logisk forklaring på noen av mine rasjonelle handlinger, som for deg virker totalt irrasjonelle. For om du ikke vet hvorfor kan du ikke forstå handlingen. Eller den bakenforliggende årsaken. Som bare finns i mitt hode. Og den kommer aldri ut. Så du vil aldri forstå. Men du kan elske meg likevel. For det skal jeg tillate deg å gjøre. Selv om det er en bisarr tanke. At noen kan elske meg. For hadde de visst. Det jeg vet. Om hva som foregår der inne. I mørket. Bak det tomme blikket. Det tomme blikket jeg får når mørket faller på. Når jeg mister kontakten med dere der ute. Hengir meg helt til min egen verden. Hadde du visst. Men det gjør du heldigvis ikke. Og det får du aldri.

For tenk deg om du hadde visst. Om du kunne lese mine tanker som du leser godnatt historier for den lille. Om det var like enkelt. Hadde du da kunnet elske meg. Nei, jeg tror ikke det. For det hadde ikke passet inn. Ikke passet inn i din sukkersøte lille verden hvor alt er rosa og lyseblått. Der alle er snille. Ingen slemme. Ingen har onde hensikter. Baktanker. Det hadde ikke passet inn. Bildet ville rives i stykker. Rammen ville knukket, glasset knust. Dine tanker forvirret. Usikre. Kunne du noensinne ha stolt på meg igjen. Om du visste at jeg i mitt hode så for meg hvordan jeg hakket løs med kniven. Hakket og hakket. Med blodet sprutende rundt. Varmt, seigt blod som sakte rant ned det blomstrete tapetet. Mens kniven hogg og hogg i enden av den sterke armen. Blikket fylt av lykke. Intensitet. Glede. Mens kniven perforerer. Gang på gang. Helt til jeg svever på en rosa sky. En sky av lykke. Båret frem av redselen for hva som nå kan skje. Båret fram av gleden av å endelig ha utrettet noe. Noe jeg hadde lengtet etter. Så lenge. Så intenst. Men som aldri får røpes for noen. Om de skal stole på meg. Om de skal tørre å se meg i øynene. Møte mitt blikk. De kan aldri få vite. Aldri. Selv ikke du. Min kjære. For jeg er ikke sånn. I dine øyne. Ennå.

Derfor kan du aldri få vite. For det ville ødelegge alt. Korthuset ville kollapset. Båndene mellom oss røket, ett om gangen. Til det bare fantes ett bånd igjen. Og du kanskje ville oppdage det da. Når alt håp var ute. Langsom kunne vi ha sett at det siste båndet røk. Og vi svevde hver vår vei i uendeligheten. Og kom aldri mer til å gå i samme bane. Det får ikke skje. Det ville drepe lykken. Lykken vi har. Sammen. Eller i hvert fall din lykke. Du som ennå kan oppleve lykken. Min glede er å se deg lykkelig. Jeg vil aldri se deg ulykkelig. Jeg vil aldri gjøre deg ulykkelig. Og derfor får du aldri vite. Hva jeg vet. I mitt hode.

For tenk deg om du hadde visst. Hva jeg tenkte. Når den lille lå der. I sengen. Skrikende. Hele natten. Du stod opp. Holdt den lille tett inntil deg. Forsøkte. Forgjeves. Det gikk gjennom marg og ben. Ingen ting kunne stenge den hjerteskjærende lyden ute. Du matet. Du bysset. Du lallet. Den lille skrek. Og stoppet plutselig. Du sovnet. På veg ned til hodeputen. Jeg hørte deg puste tungt. Jeg hørte den lille ligge og lade seg opp. Lade seg opp til en ny konsert. Like øredøvende som den forrige. Like lang. Like intens. Om ikke verre. Det føltes som det ble verre. Men det var nok bare en illusjon. De ble bare trøttere. Og trøttere. Og du ba meg. Gjør det. Forsøke å få den lille å roe seg. Ikke for at du trodde det hjalp. Ikke fordi du trodde jeg hadde lyst. Men fordi du ikke orket mer. Om du visste. Da. Hva jeg tenkte. Hvilke bilder jeg så for mitt indre. Puten over ansiktet. Stillheten. Den evige stillheten. Roen. Og den evige smerten. Din smerte. Min smerte. Blandet meg gleden. Roen. Om du hadde visst dette. Hadde du elsket meg likevel? Neppe. Men du er heldig. Jeg er ikke sånn. I dine øyne. Ikke ennå.

Det var derfor jeg gjorde det. For at du aldri skulle få vite. For at du skulle kunne fortsette å være lykkelig. Så lykkelig noen kan være. Etter alt som har hendt. Etter alt som er gjort. Etter at jeg gjorde det. Så jeg håper smerten ikke blir for stor. Tro meg, det var ikke med lett hjerte jeg gjorde det. Men jeg følte at jeg var tvunget. Mørket senket seg. Byrden ble for stor. Vissheten om at du en dag ville forstå. Forstå hvordan alt henger sammen. Hvem jeg egentlig er. At jeg har avslørt meg selv. Gitt deg små, ubevisste hint. Handlingsmønstre det tar år å tolke. Fordi de er så irrasjonelle. For alle andre en meg. For meg er de fullstendig logiske. Jeg tviler aldri. Men jeg skjuler den godt. Årsaken til min handling. Men over tid. Som vi har hatt, sammen. Dannes det mønstre. Vage hint avtegnes som dugg på glass. Et øyeblikks uoppmerksomhet og jeg har gitt deg en ny brikke i et gigantisk puslespill. Og en dag hadde du sett sammenhengen. Selv brikkene som skulle utgjøre himmelen ville falt på plass. Og det hadde ikke vært noe vakkert bilde du hadde lagt. Og når du hadde forstått. Sett helheten. Og ikke bare mange løse biter i kaos. Da hadde du forstått. Hvem jeg egentlig var. Og det kunne jeg ikke tillate. Det blir for komplisert om du blir ulykkelig. For da vet jeg, at jeg ikke engang kan nærme meg lykken. Den lykken jeg føler når jeg ser du er lykkelig. Så derfor. Derfor var jeg tvungen. Å gjøre det. Å hindre puslespillet fra å bli lagt. Og jeg håper du tilgir meg det. For det var til ditt eget beste. Og mitt. Men jeg vet ikke hvem av oss som har det verst nå. Men det går over.

Og vi får håpe at det løser seg for den lille.

Skriveøvelse... igjen

2007-04-11T22:30:00.000+01:00

Første og siste setning i denne fortellingen var gitt. Min utfordring var å komme meg fra start til slutt. På 15 minutter... (med litt utbrodering når jeg blogget den).

Alexander
Dansen hadde nettopp sluttet, Alexander og jeg stod utenfor Metropol og ventet på at de andre skulle komme ut. Det strømmet folk ut av det klamme lokalet. Brisne, halvfulle og drita. Lykkelige par hånd i hånd. Frustrerte gutter alene, sveket eller forlatt, søkende etter noen. Jeg forsøkte å unngå de tomme blikkene. De fikk meg til å føle meg uvel. Etter ti minutter ga vi opp. De klinte vel fortsatt, nyforelskede som de var. Det var første gangen jeg var her. Det hadde vært en merkelig opplevelse. Spennende, men likevel fremmed. Ukjent, men likevel trygg. Per og Ola hadde overtalt meg. Jeg visste ikke om jeg angret, ikke ennå. Visste heller ikke om jeg kom tilbake. Alexander hadde vi truffet i nattens hete. Franskmannen. Mørk, med hår på fingrene. Og nå hadde vi stått og ventet sammen. Men ikke lengre. Sakte begynte vi å gå ned mot sentrum. Ledige taxier suste forbi oss med sitt lysende skilt på taket. Mot oss kom de lastet med trøttinger som bare ville hjem. Sove. Eller forelskede par, som ikke skulle sove, ikke ennå. Eller par som egentlig ikke var forelsket, og som kanskje aldri skulle møtes igjen. Vi småpratet på vår usikre engelsk. Det eneste jeg kunne på fransk passet seg ikke å si. Alexander hadde imponert meg. Han var så velutdannet. Så belest. Og han var så lett å konversere med. Han spurte. Jeg fortalte. Om meg og mitt liv. Han sammenlignet med de store karakterene fra litteraturen. Knyttet mine små opplevelser til bøkene. På måter jeg aldri noensinne hadde drømt om.
- Hva med en kopp te, spurte han plutselig.
- Tja, det er kanskje ikke så dumt.
Jeg visste han bodde her i nærheten. Og jeg ville ikke avslutte kvelden ennå. Det fløt så fint. Samtalen gikk i bølger, frem og tilbake. utforsket stadig nye emner, krydret med anekdoter og underlige, men likevel logiske assosiasjoner. Jeg lot han lede an. Vi svingte ned en stille gate. Inn et portrom fullt av sykler. Inn gjennom en dør i bakgården. Malingen hadde flasset av i oppgangen. Likevel var det velholdt. Heldigvis. Stille gikk vi opp trappene. Stegene skapte et hult ekko. Vi ville ikke vekke naboene.
- Hvor langt skal vi, hvisket jeg.
- Jeg bor helt øverst, hvisket han tilbake.
Ikke dårlig tenkte jeg. Kanskje han har utsikt over hustakene der oppe fra. Jeg har jo alltid drømt om en leilighet med utsikt. Utsikt over byens jungel. Å kunne stå midt på natten å skue ut over hustakene. Hør den fjerne buldringen fra byen. Pulsen. Men likevel føle roen. Avstanden. Stillheten, selv om det ikke er lydløst. Leiligheten var magnifikk. Et ekte penthouse. Jeg tittet meg nysgjerrig rundt. Alexander forstod at jeg var interessert, så han ga meg en omvisning. Til slutt viste han meg takterrassen. Hvilken utsikt! Hele byen lå for mine føtter. Jeg speidet. Ned mot fjorden. Opp mot åsene. Østover, der solen snart skulle male himmelen rød. Vestover. Der natten fortsatte. Midt på terrassen stod et stort boblebad. Med vann. Ventet. Alexander hentet en flaske champagne.
- Jeg vil bade, sa jeg, og mente det virkelig.

Nerd, jeg...

2007-04-10T23:04:00.000+01:00

Hm, tok en test... det var kanskje ikke så bra...

Skrivövning IV och V

2007-04-08T23:33:00.000+01:00

– Jag har så jävla svårt läsa dramatik, dialoger, det knyter sig på något sätt, och det tar så jäkla lång tid, det var skitjobbigt att komma genom det här. Han ser lite uppgiven ut, när han, med sin raspiga röst, inleder dagens samtal med en maskerad ursäkt, inte för att han inte läste, men snarare för att det var svårt att analysera. Och, visst, han har en poäng, det är inte alltid enkelt, men så himla svårt var det väl ändå inte. Eller? Eller, har jag missuppfattat allt? Vad vet jag, men jag säger som jag tycker och det verkar de andra också göra. Även om jag inte har alla kopplingar till det ursprungliga stycket som några av personerna är hämtade från, finns det ju ett visst värde. Det visar vilken dynamik som kan skapas när man använder en dialog i en text. Det går snabbt, det driver texten framåt, inte många dryga omvägar med irrelevanta betraktningar som fyllningsmaterial för att tvära ut historien.
– Så nu tänkte jag ni skulle få skriva lite dialog själv, säger hon till oss med ett mystiskt leende.
– Början är redan bestämd, så får ni fortsätta. Ja, vi tar en kvart, som vi brukar, det borde räcka, eller?
Jag vet inte riktigt om det är en fråga eller inte, men hur svårt kan det vara? Med förväntan tar jag min kopia, skickar resten vidare åt vänster, till honom som redan har publicerat flera böcker och gör oss andra lite underlägsna. Han som fyller oss med några droppar prestationsångest varje gång. Speciellt första gången, då han, som den första i presentationsrundan började berätta om alla sina böcker, några även publicerade.
– Vad fan gör jag här, jag som knappast klarar skiva en halv sida på bloggen i veckan, tänkte jag, då. Nu tänker jag bara hur i all sina dagar jag skall fortsätta på den här underliga dialogen. Hur skall man få det här att flyta, och vad sjutton skall jag hitta på den här gången. Jag läser genom en gång till:

Hon: Vad var det? Det där ljudet.
Han: Vadå?
Hon: Ljudet. Det dör ljudet. Hörde du inte?
Han: Du inbillar dig.
Hon: Det var nåt. Jag lovar. Det var nåt därute.
Han: Lägg av.
Hon: Nu! Nu kom det igen!
Han: Du är så jävla nojig bara.
Hon: Sch! Hör du?
Han: Ja. Jävlar.

Yeah! Någon har hört något där ute. So what? Hur skall man fortsätta på detta? Det kommer bli löjligt. Jag får pröva hitta på något. Klura ut en story. Något kul. Eller… Nej, det var inte lätt hitta på något i dag. Jag får börja skriva, så får vi se åt vilket håll det går.

Hon: Så du tror mig nu då?
Han: Ja, visst fan, men vad var det?
Hon: Hur skall jag veta det?
Han: Där var det igen…
Hon: Vad fan gör vi?
Han: Vet ej, men inte fan om jag törs kolla…
Hon: Jag går inte ut!
Han: Vi får vara tysta och hoppas det ger sig…
Hon: Men tänk om det är någon som vill in?
Han: Fan, vad gör vi då?
Hon: Fort vi gömmer oss i kistan!
Han: Men, får vi plats båda?
Hon: Ja, inga problem, kom nu…
Han: Flytta lite på dig, armen…
Hon: Så, bättre nu?
Han: Akta locket, så det inte smäller…
Hon: Aj, mitt finger!
Han: Det här var mysigt, varför har vi inte hittat p detta innan?
Hon: Sch, jag tyckte jag hörde någon…

Aj, det blev många nödlösningar här… Smått töntig. Men dialog blev det. Hade jag ändå sluppit läsa upp det. Here we go again. De till höger om mig börjar läsa. Det blir mycket han, hon, han, hon. Några fantasifulla repliker. Alla tangerar den samma storyn, självklart, mycket är ju givet, om man inte vänder och vrider för mycket på det. Jag läser, utan han, hon, men det funkar inte så bra. Min röst är den samma monotona, oavsett vems replik jag läser. Mitt framförande saknar inlevelse, känsla, engagemang. Den blir som tonen i luren innan du börjar slå numret. Som någon satt en stämgaffel mot mitt huvud och min röst försöker efterapa den.
– Jag tappade tråden, säger hon, med ett litet ursäktande leende, och kompletterar
– Ja, vem som var hon och vem som var han.
Lite överraskad tittar jag tillbaks, förbryllad av min snabba replik.
– Min falsett är inte så bra, säger jag.
Vi går snabbt vidare till nästa. Och nästa, och nästa.

– Och nu skall ni använda dialogen ni precis skrev och skriva samma berättelse utan att använda dialog.
- Aj, tänker jag, Det här var något nytt. Aldrig har jag försökt skriva om något på detta viset. Ja, i regel skriver jag ju inte om saker jag redan har skrivit. Om ingen kommenterar då, men än så länge är det ju inte någon som läser vad jag skriver, om jag bortser från det jag skriver på jobbet. Och det jag skriver på bloggen, då, men de är ju så snälla, de som orkar med att läsa mina förvirrade tankar. De andra börjar skriva, frenetiskt. Jag grips av ett ögonblicks panik. Känner rädslan smyger sig på, rädslan för att inte klara av uppgiften. Sitta där som ett fån när det är jag som skall läsa. – Hur sjutton skall jag klara av att vrida perspektivet, tänker jag. Ljudet av skrivande pennor gör det inte lättare att fokusera. Jag måste ta några steg bakåt, eller kliva upp i helikoptern. Fast i min bild har jag de två personerna på torpet i skogen. Jag får börja med det, torpet och skogen, det känner jag ju väl till. Sakta börjar historien formas, för andra gång. Samma historia, men ändå så annorlunda.

Solen glider ner bakom granarna och badar det lilla torpet i ett glödande sken. En grevlig kommer luskande ut ur skogen och nosar runt på den nyklippte gräsmattan. Gräver lite här och var och hittar en daggmask som den snabbt tuggar i sig. Med ens känner den lukten av räkskalen som står i bärkassen på trappan. Sakta smyger den sig bort och börjar nafsa i kassen, biter tag och slår den mot dörren.

I det lilla vardagsrummet sitter Per och Anna och spelar Fia. Plötsligt tittar Anna upp. Hon har hört grävlingens nafsande. Per är lugn, han är ju van vid att vara här ute i skogen. När grävlingen börjar slå kassen mot dörren måste han ändå medge att han hört något. Något som han inte kan minnas ha hört förut. Han vill inte erkänna, men lite rädd blir han. Han säger di får vara tysta och hopas att det gör sig. Anna är inte övertygad.
– Fort, vi gömmer oss i kistan, säger hon.
– Vilken lysande idé, tänker han. Det är ju knappast plats till en i den. Nu, äntligen, får han hålla om henne. När de stiger i klämmer hon sitt finger, men bryr sig ej…

– Nu förstår jag vad du menade med att ändra perspektiv. Det gjorde du ju verkligen nu. Bra.
Nästa läser sin berättelse. Den börjar ungefär som min, även om miljön är annorlunda och själva handlingen inte har mer gemensamt än att det skapas en främmande ljud.
- Det blir nästan lite filmiskt över det hela på det sättet ni har gjort. Man zoomar ut, ser helheten, zoomar in och ser detaljerna. Bra.

Bloggers comment: Om någon som är skicklig på svenska läser det här orkar maila mig korrektur på texten ovan, vore jag evigt tacksam. Jag har, som jag kommenterade till den förra svenska texten, inte en susning hur jag ligger till med meningsbyggning, grammatik, prepositioner, artiklar och resten av det Word inte kan hjälpa mig med och som är förvirrande likt, men ändå så olikt norskan…

Skrivövning I, II och III

2007-03-28T22:05:00.000+01:00

- Ni får 15 minuter på er. Texten skall börja med ”Jag har ingenting”. Personen skall vara av det motsatta könet och tio år äldre än er själva. Och inte nog med det, ni skall få två ord också. Orden skall med, på något sätt, i det ni skriver. Och kom ihåg att använda dagboksformen.
Jag tittar på den lilla pappersremsan. En offentlig toalett. Och här kommer en liten pappersbit till. Grå. Ja, de passar ju bra ihop, tänker jag, innan det går upp för mig att nu måste jag skriva. Något. De nästa 15 minuterna, som nu kanske inte är mer än 14, eller 13, skall jag skriva. Inte bara det, men jag skall gestalta en kvinna, tio år äldre än jag, som inte har någonting och en grå offentlig toalett. Kära någon, låt det komma en uppenbarelse. Nu!

Jag har ingenting. Inte en enda. Hur fan kunde han lämna mig såhär? Varför? Vad fan har jag gjort för fel? Har jag inte älskad honom? Hela tiden? Pysslat om honom. Städat och hållit i ordning. Så går han. Till den jävla horan. Knappast könsmogen. Han kunde ju ha varit hennes far. Men det spelar ingen roll. Det kvittar vem det är. Han har lämnat mig. För all tid. Och jag saknar honom så innerligt. Att känna hans varma fasta hand på min rygg. När han håller om mig. När han … De jävla minnen! Jag kommer aldrig släppa från dem. De kommer aldrig släppa mig! De kommer hela tiden. Varje gång jag går ner en gata jag har gått med honom. Varje gång jag tittar på TV. Jag vet vad han ville sagt. Vilken kommentar han ville kommit med. Jag kommer alltid minnas. Allt. Även den gången han förförde mig på en offentlig toalett. Pressade mig hårt mot den gråa väggen. Hur jag njöt. Även om det stank. Fan. Vad ska jag göra för att slippa minnas?

Känns inte som någon uppenbarelse, men det är fortfarande lite konstigt att skriva på kommando. Blir en helt annan press. Känner ändå att det fungerar rätt bra. Det värsta är väl att själv läsa texten för de andra efteråt. Och nu, på datorn, blir ju texten så himla kort. En hel handskriven A4 sida reduceras till ett litet avsnitt efter att blivit behandlat av mitt tangentbord. – Har du läst Pia Juul, frågade hon. – Nej, svarade jag pliktskyldig. Har aldrig hört talas om henne, tänkte jag. – Du skriver lite som henne. Aggressivt, som en monolog. Nästan som en del av ett skådespel.

- Nu vänder vi på det. Börja med ”Jag har allt, punkt”. Och så byter ni papperslappar. – Eller kanske vi skulle hitta på andra platsar. Eller hur? Så blir det lite variation. Och nya färger, om ni kan. Det finns ju inte så många att välja på. Det blir nästa turkos och andra intressanta nyanser nu…
Jag tittar uppmanande på killen bredvid mig. Själv skriver jag ”framför spegeln” och ”rosa” och ger till min vänstra kamrat. På lapparna jag får står det ”En ambulans” och ”Blå”. De hör ju också ihop. Det finns hopp. Men lätt är det inte. På 15 minuter.

Jag har allt. Allt jag behöver, och lite till. Men ändå är jag inte nöjd. Blir aldrig nöjd. Måste alltid sträva efter mer. Men varför? Behöver jag allt detta? Vad skall jag med en ny soffa, nya skor, en ny klänning? Blir jag lycklig av det? Nej, jag gör ju inte det. Men varför har det tagit så lång tid för mig att inse detta? Och varför klarade jag inte reda ut det själv? Varför hajade jag inget för jag blev exponerad för en chockartad händelse? För det var ju det. När han föll ihop. På gatan. Bredvid mig. Om jag inte hade känt honom hade jag nog stuckit därifrån. Nu var jag tvungen ringa efter en ambulans. Det kändes som en evighet innan den kom. Ansiktet blev blåare och blåare. Förtvivlad försökte jag hjälpa. Men inte visste jag vad jag skulle göra. Och där, bredvid honom i ambulansen, medan sirenen skrek och vi åkte i rasande fart ner den smala gatan, då insåg jag vad som verkligen betyder något. Att det är livet, inte allt annat, som är viktigt. Det känns så overkligt. Som mitt liv är tagit från mig, även om det är precis tvärt om. Nu kan jag äntligen se livet. Vad som egentlig betyder något. Men ändå känns det tomt. Vad har jag kämpat för i alla dessa år. Vad skall jag göra nu? Skall jag sälja allt? De kommer tro jag är tokig! Vad skall jag säga? Att jag har sett ljuset?

- Vi gör det lite svårare. Nu får ni både början och slutet, så får ni försöka komma er från punkt A till punkt B. Det börjar såhär; ”När jag träffade min man lovade han mig ett härligt liv.” Slutet är ”Ni måste förstå mig, jag förvarnade min man, jag förde ingen bak ljuset, jag sa ju, ja, okej, men bara en.” Och använd gärna en av personerna från de andra skrivövningarna. – En vad då, frågar jag. – Ja just det, en vad då, svarar hon med ett leende.

När jag träffade min man lovade han mig ett härligt liv. Han har ju alltid varit lite naiv, där, bakom de blåa ögonen. Och han visste nog inte vad han gick till. För bakom min prydliga fasad finne en som vet vad hon vill. Det tog längre tid än förväntad för han upptäckte det. Jag är än i dag förundrad över det. At han inte fattade. Men det var ju inte något problem för mig. Jag fick ju som jag ville. Hel till han började tjata om barn. Dessa jobbiga små djävlar som tar all tid och kraft. Och vad har de inte gjort med min kropp. Men för honom var det likgiltigt. Det spelade ingen roll. Bara han fick en son eller dotter. Det var nog mitt största misstag. Han vill ju ha många. – Bilda en stor familj som han brukade säga. Jag var tvungen att stå där smilande bredvid honom. Låtsas. Men jag lovade aldrig det. Det vet jag. Och efter födseln såg jag till att det inte blev flera. Men att han skulle lösa det på det här sättet… Ni måste förstå mig, jag förvarnade min man, jag förde ingen bakom ljuset, jag sa ju, ja, okej, men bara en.

Bøker…

2007-03-20T00:09:00.000+01:00

Jeg har blitt ”tagget” av Jill og det betyr at jeg må svare på fire spørsmål om mitt forhold til bøker… Det gjør jeg mer enn gjerne og håper at Jill ikke blir skuffet over mine svar.

Hvor mange bøker jeg eier? Tja, det er jo ikke ett tall man går rundt med i hodet sånn hele tiden. Eller, kanskje noen gjør det. Men jeg er ikke sånn. Hvordan nå det er. Jeg har vel, etter min mening, akkurat passe mange bøker. Spør du den jeg deler bokhyller med er det nok litt for mange. Spør du en boksamler er det alt for få. Og hvilke bøker skal jeg telle med? Bare skjønnlitterære bøker? Bare de som er innbundet, og la pocketbøkene stå utalt? Fagbøkene, hører de hjemme i en slik redegjørelse? Frimerkebøkene? Men noen hundre blir det nok. Pluss minus litt for de ulike gruppene. Flest bøker er nok innbundet norsk skjønnlitteratur. Det er de jeg liker å kjøpe. Og lese. Gjerne gå på måfå rundt i en stor bokhandel og titte på alle bøkene som finnes. Bla litt i de som ser interessante ut. Holde de i hånden. Lese om forfatteren på omslaget. Resymeet på baksiden. Se hvilke bøker forfatteren har gitt ut.

Hm, den siste boken jeg kjøpte. Da må jeg grave litt i min hukommelse. Eller gå og titte i bokhyllen, for da faller brikkene lettere på plass. Ja, nå tror jeg jeg fant de. For det blir som regel flere. I og for seg ikke så mange den gangen. Bare to. Men det er jo mer enn en. En dansk og en norsk forfatter. Rødby – Puttgarden av Helle Helle. Ja hun heter faktisk det. Det er litt morsomt bare det. At hun heter det samme både som fornavn og etternavn. Lurer på hva foreldrene tenkte på. Var de bare hjelpeløst fantasiløse eller utsatte de sin lille datter for en ”practical joke” allerede før hun var fylt ett år. Hvordan preget det hennes oppvekst? Ble hun mobbet for det? Jeg ser jo for meg de interessante, men etter hvert ganske kjedsommelige, episodene hun må komme ut for. – Deres navn? - Helle. Helle Helle. – Ja, Helle til fornavn, men de har vel ett etternavn også? – Ja, Helle, i en litt mer irritert tone etter å ha opplevd dette noen hundre ganger før. – Nei, deres etternavn, med ett forundret blikk på den ungen damen som skal sjekke inn på hotellet. – Jo, mitt etternavn er også Helle!, i ett enda litt mer anstrengt tonefall. Er det i slike tilfeller man sender noen velsignede tanker til sine foreldre, uansett hvilken av grunnene over de hadde, og forbannet de for at de ga henne dette morsomme navnet.

Den andre av de to siste bøkene jeg kjøpte var Alt skal vekk av Bård Torgersen. En mørk og fantasifull fortelling fra livets skyggeside.

Den siste boken jeg leste var en novellesamling. Lars Saabye Christensens noveller valgt ut og satt sammen av Roy Jacobsen. Stille lengde. Lars er nok en av mine favoritter. Jeg har lest mange av hans bøker etter at jeg for noen tiår siden ble helt oppslukt av Beatles. Da var jeg like gammel som personene i boken. Det var fascinerende å kjenne seg igjen i noe som var så fjernt, men likevel så nært. Den siste boken jeg hørte var Berlinerpoplene av Anne B. Ragde. På svensk. Sånn er det å leve i utlendighet. Nå leser jeg Buzz Aldrin av Johan Harstad. En historie om den evige toer. Også på svensk.

Å lese bøker flere ganger er ikke meg. Jeg innbiller meg at jeg har så bra hukommelse at jeg kommer til å huske alt andre gang jeg leser boken. Det er ikke sant, for når jeg leste Stille lengde hadde jeg lest nesten alle novellene før, men jeg husket ikke så mange av dem. De var like fascinerende å lese igjen. Men det er kanskje noe annet med romaner. De er kanskje så store at de gjør seg mer bemerket enn en liten novelle. Det er flere knagger å henge minnene på. Likevel er det jo bøker som har gjort inntrykk på meg.

To av de første bøkene jeg leste som gjorde et dypt inntrykk er Salt og Azur. Begge skrevet av Tor Åge Bringsværd. Ungdomsbøker. Science fiction. Ikke fantasy, det har jeg ikke sansen for. Men science fiction i betydningen at man tydeliggjør skjevheter i dagens samfunn gjennom å flytte handlingen til en fjern fremtid med betydelige vitenskapelige fremskritt for så å manipulere skjevhetene, gjerne gjennom invertering, slik at de tydelig trer frem. I en av bøkene møter vi Benji som har en flaggerkatt. Boken har et tydelig miljøbudskap, slik jeg husker det, hvor de kjører rundt i elektriske biler og flyr luftskip. Det begynner å bli mange år siden jeg leste disse, så jeg begynner å lure på hvor mye av dette som er fri fantasi og hva som er fakta. Ikke tør jeg finne fram bøkene heller. Tror ikke det ville vært samme opplevelse å lese de i dag.

Neste varige inntrykk var av en eller annen grunn Villanden. Ibsens skuespill. Pensum på gymnaset. Inklusive visning av gammel svart/hvit film av en eldgammel oppsetting av skuespillet. Min kjæreste på den tiden identifiserte seg veldig sterkt med Hedvig. Faktisk så mye at hun knapt klarte å se hele filmen. Det gjorde jo at jeg også fikk et nærere forhold til innholdet enn jeg nok ellers ville fått. Og innholdet er jo helt i mine baner. Filosofisk. Meningen med livet. Livsgnisten og livsløgnen. Lykke og ulykke.

Sult tror jeg kanskje jeg har lest to ganger. Den er en fascinerende bok. Jeg har også sett en filmatisering, svart/hvit, hva ellers? Det er jo en av disse bøkene man bare må ha lest om man skal kunne hevde at man kommer fra et møblert hjem. Ikke for at det er så viktig for meg, men likevel. Etter å ha lest Sult måtte jeg bare lese mer Hamsun. Viktoria gjorde også inntrykk, men hun kommer nok ikke på fem på topp. Markens grøde orket jeg ikke begynne på. Bondefortellinger er ikke helt min gate.

Som femte og siste bok har jeg ikke klart å velge noen. Det finns mange gode kandidater. Halvbroren, Sorte Mor, Natt til mørk morgen og flere til. Men jeg føler det blir for tannløst. Ordinært. Slottet kunne passe. Det var en interessant bok, men fortjener den en plass på listen. Tror ikke det. Pornopung ville kanskje være som å banne i kirken, så det får jeg la være. Nei, jeg lar den femte plassen stå tom så lenge. Så har jeg en plass å fylle med en av bøkene jeg skal lese i år. Uansett så har jeg jo ikke lest noen tre ganger. Så egentlig er det ingen bøker i min liste.

Når jeg oppsummerer ser jeg at jeg spyr ut tekst. Det er en prestasjon om noen har orket å lese helt ned hit… Og jeg føler meg plutselig så vanlig. Det er jo bestselgere i hele listen. Og jeg som innbiller meg at jeg er noe for meg selv. Kanskje jeg snart må innse at jeg er et gjennomsnittsmenneske. Bare ingen tar livsløgnen fra meg…

Utetime

2007-03-12T01:07:00.000+01:00

Frøken kom fram til oppstillingsplassen med ett skjelmsk smil. Vi stod der pent og pyntelig oppstilt. To og to. Nesten på rekke og nesten på rad. Hun var litt sen. De andre klassene hadde allerede presset seg inn gjennom dørene, inn til sine klasserom. Gjennom vinduet kunne jeg se at de fant plassene sine, pakket opp bøkene. Læreren der inne begynte å snakke, men jeg kunne ikke høre ham. Frøken hysjet på oss.
- I dag tar i utetime dere, sa hun.
Vill jubel! – Jippi! - Hva skal vi gjøre? – Fotball! – Slåball! – Kaste på stikka! Vi ropte i kor av ekstase. Frøken pekte på Tor og Henning og kommanderte de bort til gymsalen for å hente balltre og noen tennisballer. Slåball ble det. Roy og Roger fikk velge lag. De var de beste til å slå. En etter en valgte de. Hvem var best til å løpe, hvem var best til å slå og hvem kunne ta i mot ballen og treffe de som løp. Som vanlig var jeg en av de siste som ble valgt. Jeg var ganske rask, men traff ikke så bra verken med balltre eller med ball. Ikke var jeg bra til å ta imot heller. Frøken slo kron og mynt om hvem som skulle begynne. Jeg stilte meg langt til høyre for de som slo. Det var nesten umulig for ballen å havne her. Bare hvis de bommet grovt kunne ballen sakte sprette min vei. Resten av laget plasserte seg ut over den sommervarme asfalten i skolegården. Roy dirigerte og sjefet, som han pleide. Det var viktig for han å vinne. Han ville alltid vinne. Jeg brydde meg ikke så mye om det, bare jeg fikk være med. Det begynte å blåse litt, en varm sensommervind. I ryggen på de som slo.

Spillet gikk sin gang. Mye skrik og skrål, mange bom og mange raske løp. Jeg var ikke innblandet i så mye, det jeg stod på ytre høyre. Ingen baller kom min vei i dag. Og jeg var glad til. Plutselig slo en av jentene en høy og kort ball. Den svevet høyt opp og dalte sakte ned mot Roys utstrakte hånd. Alle så hvordan det kom til å gå. Det var som tiden stod stille. Vinden ventet. Bladene på trærne holdt pusten. Alle så på ballen. Og hånden. Der de langsomt nærmet seg hverandre. Roys tilfredse glis. Gledesutbruddene. – Pol! – Enmannspol! – Vi er inne! Den eneste på mitt lag som ikke var glad var meg. For nå måtte jeg snart prøve å slå! Og treffe ballen. Det andre laget hang med nebbet. Frøken kom med oppmuntrende tilrop. Det hjalp nok ikke så mye, men litt kanskje. Jeg småløp fram til rekken over slagmenn. Jeg ville for alt i verden stå sist. Da kunne alt avhenge av meg. Da måtte jeg treffe. Hvis ingen hadde kommet fram og tilbake ennå, og stod bak meg i rekken. Så en plass i første halvpart passet perfekt. De foran meg slo lomper. Noen satset og løp. Til den andre siden. Klarte seg med nød og neppe. Ingen fare tenkte jeg. Gjør ikke så mye om jeg bommer. Det kommer mange bak som pleier å treffe.

Jeg tok tak i balltreet. Det var hardt, men likevel godt å holde i. Dreiet på sløyden. Einar skulle kaste ballen. Jeg skulle slå. Jeg hadde to forsøk. Einar løftet armen og så på meg. Med blikket spurte han om jeg var klar. Jeg nikket svakt og festet grepet om balltreet. Ballen opp i luften. Balltreet bakover. Fulgte ballen med blikket, svingte balltreet framover. Traff ballen litt for sent. Den spratt i bakken et par meter foran meg. Rett i fanget på Are. Slukøret gikk jeg til rekken av de som skulle løpe og ventet på at neste mann skulle treffe. Flere bom fulgte, før jeg satset alt jeg hadde på ett vindskeivt treff som gikk mellom to av jentene. Ingen problemer å rekke over. Det var verre å løpe tilbake. Bommet man rakk de som regel å få tak i ballen og sikte om man løp tilbake. Så jeg måtte vente. Det var jeg og to til som ventet på den andre siden. Resten ventet på å slå, eller hadde ikke turt å løpe. Til slutt var det bare Roy igjen. Ingen hadde løpt. Ingen hadde truffet. Vi visste at vi måtte løpe nå. Ellers var vi ute. Vi så på hverandre. Bet oss i leppene og utvekslet megetsigende blikk. Roy svingte balltreet i luften. Kjente på tyngden. Tittet på Are. Are tittet på Roy. Are kastet. Roy svingte. Balltreet for gjennom luften. Vi hørte det svisjet. Vi hørte ballen bli truffet. Vi så den lave banen. Men vi løp. Alt vi kunne. Ballen traff en motspiller. Hardt nok til at hun ikke klarte å holde den. Det ble ikke pol. Den spratt i asfalten. Hun kastet seg etter. En av guttene som stod i nærheten ropte. En annen kastet seg etter ballen. Mens vi løp. Alt hva bena klarte. Jeg kom først. Pustet lettet ut. Jeg klarte meg. Det var ikke jeg som gjorde at vi måtte ut. De to andre klarte seg også. Det var oss tre. Og alle de andre på motsatt side. Ventet på at en av oss skulle treffe. Ola ville slå først. Birger ville slå før meg. Jeg ble sist. Ola var god. Han løp fort og traff ofte. Men ikke i dag. Ballen gikk bare noen meter. Ingen løp. Noen ropte. – Faen! Nå må noen treffe, ellers er vi ute! Jeg så på Birger. Han tittet på meg, tok balltreet. Og bommet. Tittet ned i bakken og sa at jeg var det siste håpet. Nå gjelder det. Så rakte han meg balltreet, tittet meg i øynene og. – Se på ballen, hele tiden! – Takk, stotret jeg frem og gikk fram til Are. – Nå må du treffe! ropte noen. Jeg ville ikke høre. Jeg ville ikke vite. Jeg kjente uroen stige i kroppen. Are smilte og tittet på meg. Han visste at jeg ikke likte dette. Og at jeg som regel bommet. – Kast rett opp, sa jeg, overrasket over meg selv. Are tittet på meg igjen og sa – Du kan ikke bomme nå, vet du! Jeg tittet ned. Så på balltreet. Hold hardt om det. Gjorde en sving i lufta. Forsøkte å tenke på hvordan det ville være å treffe. Hvor fantastisk det ville føles! Tittet opp på Are. Han stod klar med ballen i hånden. Jeg nikket. Det var nå eller aldri. Birgers ord lagde ekko i hodet. ”Se på ballen hele tiden”. Sakte fulgte jeg ballens ferd oppover. Til den stoppet på toppen og begynte å dale. Automatisk svingte jeg balltreet bakover, samlet all kraft og svingte alt jeg kunne framover. Blikket var festet på ballen. Jeg tenkte ikke. Jeg bare svingte. Jeg så. Jeg hørte. Jeg følte. Balltreet traff ballen. Det reneste treff jeg noensinne har sett. Den ble skutt ut som av en kanon. Men jeg så det som sakte film. Den perfekte buen. Opp, opp. Bort, bort. Jeg hørte de andre løp. Jeg hørte de ropte Løp! Det var ingen hast. Ballen hadde retning mot taket på gymsalen. Ingen stod der borte. Utelaget stod og måpte. De tittet opp i luften. Så etter ballen. Før noen plutselig begynte å løpe. For å prøve å få tak i ballen. Det var minst 50 meter. Jeg begynte å løpe. Jeg løp. Fram og tilbake. Det var en home run. Alle jublet. Jeg kjente lykken stige i meg.

Trøst/Anger

2007-03-02T00:29:00.000+01:00

Sommeren lå som et mykt slør over ettermiddagen. Trafikken gled som en langsom orm gjennom landskapet. Jeg hadde passert grensen, men hadde fortsatt mange lange mil asfalt å sluke før jeg kunne hvile. Med øynene på veien lirket jeg telefonen ut av lommen. Det var lov å bruke den her. Så jeg gjorde det. Egentlig syns jeg det er bra at det er forbudt de fleste steder, men likevel kunne jeg ikke holde meg for fristelsen. Bladde fram nummeret hennes med telefonen høyt foran meg så jeg kunne se på veien samtidig. Viktig å ikke miste helt fokus fra bilkjøringen. Tommelen på den grønne knappen. Volumet på topp. – Det er Lise, svarte hun muntert. Som alltid. Hun var alltid blid, selv om hun var trist. Og det var hun nå. Men visste du ikke kunne du ikke gjette det. Men jeg visste. Så jeg spurte. – Det er for jævlig, sa hun. – Jeg vil ikke være alene. – Vil ha han tilbake. – Fatter ikke hvorfor, men jeg tror det er det jeg vil. Det var ikke lett å bli dumpet. Fyren var en drittsekk. Jeg sa det. At han ikke var noe å samle på. At hun ikke måtte la seg lure når han tok kontakt igjen. Hva visste jeg. Jeg hadde jo aldri møtt ham. Visste ingenting om ham bortsett fra at han nå hadde gitt en av mine beste venninner avskjed på grått papir. Til fordel for sin ex. Som var 10 år yngre enn min venninne. Hun hadde ikke en sjanse. Det eneste han var ute etter nå var litt vill og uforpliktende sex.

Det var ikke så lenge siden hun ble skilt. Det hadde vært en tøff periode. Mye gråt, mange telefoner. Lite jeg kunne gjøre. Bortsett fra å trøste. Så godt jeg kunne. Så hadde det blitt stille. Lenge. Jeg misstenkte hun hadde funnet en ny. Håpet det var en grepa kar. En som kunne ta vare på henne. Støtte henne. Gjøre henne til det vidunderlige vesen hun egentlig var. Når livet lekte og hun svevde på rosa skyer. Men nå var det slutt. Veldig slutt. For et par netter siden hadde jeg sittet på hennes veranda. Hun drakk rød vin. Mange glass. Jeg drakk cola. Lenge pratet vi bare. Om vær og vind. Om livet. Om alle de ubetydelige tingene man har behov for å prate om, bare for å komme i fase. Sånn at man vet at man fortsatt forstår hverandre like bra som før. Tilslutt kom det fram. Hvor jævlig alt var. Hvor mye hun savnet en å holde rundt. At livet ikke hadde noen mening.

Hun hadde fått en melding fra ham tidligere på dagen. Og hun hadde flørtet med en av guttene på jobben. En gift mann med kone og barn, rekkehus og båt og hele pakka. Som sa ”Lise, det er deg jeg vil ha”. Heldigvis trodde hun ikke på ham. Meldingen var det verre med. Lengselen var sterk. Hun visste hva de hadde hatt. Jeg visste at det ikke var noe å spare på. Han utnyttet henne. Hun ville ikke høre. Jeg insisterte. Tenkte tilbake på kvelden på hennes veranda. Da hun sa hun av og til vurderte å hoppe. Det var høyt nok. Det var det ingen tvil om. Om hun faktisk vurderte det visste jeg ikke. Eller om det var noe hun sa, eller tenkte, men aldri kunne gjennomføre. Man vet ikke før de har gjort det. Og ingen som hadde gjort det før var spesielt ventet. Eller, kanskje en. Hun som sultet seg i hjel i sin egen sorg. Og forresten, hun som faktisk var innlagt for behandling, men som likevel klarte det. Men min perifere kamerats lillebror. I begynnelsen av tenårene. Med pappas pistol. Eller en klassekamerat fra gymnaset. Som handlet mat samme dag alt ble svart. Men hva vet jeg. Kanskje hadde de en grunn. En grunn som ingen andre forstod. Eller så. Eller at de egentlig mislykkedes, med sitt rop om hjelp. At de egentlig ville bli funnet. Før det var for sent. Ingen får noensinne vite. Men hun oppnådde sannsynligvis det hun ville. Jeg kunne ikke bare sitte og prate. Jeg reiste meg. Sakte gikk jeg mot henne. Tok hennes hender i mine. Varsomt. Trakk henne til meg. Holdt rundt henne. Ga henne av min nærhet. Delte min livsgnist. Klappen henne på ryggen. Formanet. Ba. Trøstet. Klappet. Lenge stod vi der. Nærmere hverandre enn på veldig lenge. Hun lettere beruset, jeg klinkende edru. Vi så ut over natten. Mørket. Klemte våre kropper mot hverandre. Følte nærheten. Følte tryggheten i å holdes i en annens favn. Hun la sine armer rund meg. Strøk meg sakte på ryggen. Boret nesen inn i min halsgrop. Hadde ikke hjertet hennes vært et puslespill med tusen brikker hadde jeg nok tolket hennes tegn litt annerledes. Men jeg kunne jo ikke utnytte situasjonen. Ikke nå. Ikke på denne måten. Hva ville det gjøre med henne? Neppe noe godt. Ut over den kortvarige nytelsen når vi velter oss rundt i sengen. Nakne. Besatte. Og den tause nærheten etterpå. Når jeg sakte klapper henne på magen. Eller brystet. Helt til jeg må gå. Hjem til mitt. Forlate henne. I full oppløsning. Med enda flere spørsmål enn svar. For jeg har jo en annen. Eller noen andre. Hvis jeg ville. Hvis de ville. Om vi ville samtidig.

- Skjønner du ikke at jeg trenger å bli trøstepult? Hun kunne være ganske direkte. Til de hun visste tålte det. De hun stolte på. Jeg skvatt litt. Innrømmer det. Men følte likevel at jeg visste. At jeg ikke hadde vært på feil jorde den kvelden på verandaen. Faen, tenkte jeg. Hvorfor gjorde jeg det ikke. Løp linen ut. Alle signalene stemte jo. Men jeg turte ikke. Var redd for hva som skulle skje etterpå. Om vi fortsatt kunne være venner. For noe par blir vi aldri. Tror jeg. Jeg må ha tenkt lenge på hva som skjedde den kvelden. – Du ble litt satt ut nå, hva, sa hun. Nesten triumferende. Husker ikke riktig hva jeg svarte. Hva svarer man på sånt? - Nei, det var det jeg trodde du ville, men jeg ville ikke ødelegge vårt vennskap… Neppe. Eller ”Jeg har jo en annen…”. Eller ”Jeg trodde ikke du ville…”. Eller ”Jeg hadde ikke lyst…” For visst faen hadde jeg lyst. Jeg kunne holdt på hele natten. Til vi var såre og utmattede og hun måtte ringe til jobben og si hun var syk. Men vi gjorde det ikke. Og jeg svarte noe svada. Og angret så inn i helvete.

Morgenstund…

2007-02-25T01:28:00.000+01:00

I:
Det lukter oppkast og gammel urin. Hodet er tomt og tungt. Jeg vil ikke åpne øynene. Vil ikke våkne. Men sulten tvinger meg. Det er noen dager siden sist jeg har spist. Må finne noe å spise fort. Sakte åpner jeg øynene. Lukten river, men det er tross alt varmere enn ute. Den stripete madrassen er full av flekker. Men den er fortsatt mykere enn asfalten. Setter meg opp og myser rundt meg. Posen med tingene mine ligger på gulvet. Alt er der. Ingen andre har vært her i natt. Men ingen ting å spise. Stabler meg på bena, tar posen og går ustøtt ut i den isende morgenvinden. Mat, tenker jeg, jeg må ha litt mat. Sjekker klokka. Halv sju. Perfekt. Brødene er levert, men sikkert ikke tatt inn ennå. Gjelder bare å finne en matbutikk. Titter meg rundt. Prøver å huske hvor jeg er. Og hvor nærmeste butikk ligger. Ser en døgnåpen Seven-Eleven, men de jager meg ut, for de vet jeg ikke har penger. Om det ikke ligger en halvspist SuperBigBite utenfor. Stabber meg den veien og husker vagt at det ligger en matbutikk et par kvartaler bortenfor. Er jeg heldig får jeg både pølse og ferskt brød til frokost.

II:
Stinker spy og piss. Hue er som en tom ølboks. Vikke våkne. Jævla sulten. Vetta faen når jeg fikk en matbeta sist. Gløtter på øya. Stinker som faen, men vikke ligge ute. Er så jævlig kaldt. Madrassa er mer flekkete enn stripete. Bedre enn asfalt iaffall. Myser rundt, finner posen med alle tinga. Hakke vært andre her. Tru’kke det. Stavrer ut på gata. Forbanna kald vind. Ække helt stø, men det går. Faens sult. Halv sju. Brøda levert, men ække tatt inn. Litt gull. Men hvor faen er jeg. Og hvor er nærmeste sjappe. Kan’ke gå til døgnåpne kiosken, de pælmer meg ut. Vet jeg ikke har ei krone. Gull med ei halv pølse. Bruker å ligge rundt kiosken. Svaier avgåre, ligger’ikke ei sjappe neri gata bakom kiosken a’. Satser på det. Blir konge med pølse og ferskt brød til frokost.

---ooOoo---

Som den oppmerksomme leser allerede har oppdaget har jeg skrevet samme tekst i to varianter. Er den ene mer troverdig enn den andre? Må man nærme seg handlingens sanne språk for å formidle et troverdig bilde? Eller blir ett konstruert ”uteliggerspråk” for kunstig. Spesielt siden min eksponering mot denne gruppen mennesker har vært relativt begrenset…

Beskjeden

2007-02-12T20:37:00.000+01:00

Legen tittet på meg med sine slitne og triste øyne. Posene var lett blåfarget og rynkene gikk som en vifte ut fra øyekroken. – Du har kreft, sa hun. – I tykktarmen. – Det er alvorlig. Jeg stirret tomt på henne. Som om jeg hørte hva hun sa, men at det ikke angikk meg. Det var dette jeg fryktet og jeg trodde jeg var forbredt. Stemmen hennes ble til et ekko i hodet. Du har kreft, du har kreft, du har kreft. Jeg forsøke å samle tankene. Hun tittet på meg. For å se om jeg forstod. Øynene mine flakket omkring. Jeg ble helt kald. Nei! Nei! Det kan ikke være sant! Ikke meg! Dette kan ikke hende meg. Jeg som alltid har vært frisk. Nesten alltid. Jeg forsøkte å si noe. Ordene stokket seg. Jeg fikk ikke frem en lyd. Sakte åpnet jeg munnen, men det kom ingen lyder. Hendene mine var fuktige, selv om jeg frøs. Hodet i hendene. Stirret ned i gulvet. Tårene presset seg på. Sakte begynte de å dryppe ned mot gulvet. Det var som hver dråpe drønnet når den traff gulvet. Varsomt la hun armen på min skulder. Klappet meg forsiktig på ryggen. Forsøkte. Fortsatte å stryke. Sakte. Og jeg kjente at hun mente det. At hun også var trist. Selv om hun forteller andre det samme alt for ofte. Og ingen smiler til henne.

Hva skjer nå? Kan jeg reddes? Hvor lenge har jeg igjen? Tankene begynte å komme tilbake. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg forsøkte å snakke. Hun forstod jeg var over det første sjokket. At jeg kunne få en dråpe til med informasjon. Som jeg vagt ville oppfatte mens tankene mine gikk som en virvelvind. Full orkan. – Den har spredd seg. – Bukhulen er også angrepet, vi fant metastaser der på røntgenbildene. Det triste blikket møtte mitt tomme, vantro. Var det mer? Hva betyr det? Er det slutt? Hun forstod hva jeg tenkte. Jeg forstod det knapt selv, men hun visste. – Du må opereres, men vi kan ikke operere alt. – Strålebehandling og cellegift kan, om vi er heldige, fjerne de som ikke kan opereres. – Om vi ikke finner flere metastaser. – Dessverre dør 80 % med denne typen kreft innen 5 år. – Etter 3 år er det 50 %. – Om alt går galt er det slutt om tre måneder. Det svimlet for øynene. Hodet ble som en kokong. Rommet begynte å snurre. Fortvilelsen bet seg fast. Tre måneder. Faen! Det kan ikke være sant! Tre måneder. Det er jo ingen ting. Det kan ikke være mulig. Tårene kom tilbake. Jeg kjente det rant nedover kinnet. Nesen ble tett. Snørret begynte å renne. Hun rakte meg litt mer papir. Automatisk tok jeg imot. Tørket meg under øynene, snøt meg. Forsøkte å tenke. Men tre måneder… hva rekker man å gjøre på tre måneder. Og først skal jeg opereres. Jeg kommer meg jo ikke ut av sykehuset før om tre måneder. Og da rulles jeg ut i kiste. Alt er over. Det er slutt. Krampen tok tak i magen. Raskt huket jeg meg framover. Høye hikst gjallet mellom de hvite veggene. Jeg så meg selv. Som ett stakkars kryp satt jeg sammenkrøpet på stolen. Utrøstelig. Likevel lot hun hånden sin gli over ryggen min. Som om hun forsøkte å overføre det lille hun hadde igjen av livsglede til meg. For at jeg ikke skulle gi opp håpet, men finne nye krefter og kjempe.

Det var det hun sa. – Nå må vi kjempe. – Det blir ingen lett kamp, men uten din innsats vinner vi aldri. Jeg stusset over at hun sa vi. Det var jo jeg som var syk. Hva skulle hun kjempe for? Jeg fikk det ikke helt til å stemme. Var det ikke min kamp? – Vi setter sammen et team som skal følge deg og hjelpe deg gjennom dette. – Det er viktig at du vil kjempe med oss. – At vi er et lag. – Sammen er vi sterke. – Sammen kan vi vinne kampen. – Alene har vi ingen sjanse. Jo. Det har hun vel rett i. Alene har jeg tapt. Mitt liv avhenger av henne og hennes team. Og jeg vil satse. Jeg vil kjempe. Jeg vil vinne. Men jeg vet ikke om jeg kan. – Takk, sa jeg. – Takk for at dere vil hjelpe meg. – Jeg skal prøve å kjempe. – Jeg vil ikke dø. – Ikke nå! – Ikke ennå. – Det er så mye mer jeg vil gjøre.

De mørke øynene hans møtte mine i bakspeilet. Som de fleste taxisjåfører var han ikke etnisk nordmann. Kanskje var han fra Pakistan. Eller Iran. Eller Tyrkia. Jeg orket ikke spørre. Han snakket bra nok norsk til å ha blitt født her. Det spilte ikke noen rolle for meg heller. Så lenge han kjørte meg hjem. Bare han ikke ville prate. Jeg orket ikke. Ikke nå. Vanligvis er jeg lett å konversere med. – Tøff dag, sa han bare. Jeg nikket. Det har vært den jævligste dagen i mitt liv, tenkte jeg. Men jeg orket ikke si det. Jeg flyttet blikket og så ut på husene som passerte. Det var nok fem minutter igjen før vi var fremme. Fem minutter till i stillhet. Håpet jeg. Fem minutter til jeg kom hjem til min kone. Som ventet. Som visste jeg skulle til legen i dag. Som også trodde hun var forberedt. Som også håpet og fryktet. Som ikke ville vite, men som likevel måtte. Min elskede kone som jeg hadde bedratt for noen måneder siden. Og som jeg egentlig burde forlatt for lenge siden. Det var lenge siden jeg hadde elsket henne. Men hun visste ikke. Og nå. Nå visste jeg verken ut eller inn. Som om jeg ikke hadde nok problemer allerede. Og om tre måneder var kanskje alle problemer løst. En gang for alle.

Hun så det på meg når jeg kom inn på kjøkkenet. Hun satt ved bordet, med en kopp kaffe og sitt innredningsmagasin. Hun hadde store planer. Nytt hus hadde vi snakket om lenge. Kaste alle de gamle møblene. Begynne på nytt. Tenke på hver minste detalj. Helhet, tema, samspill, komplementærfarger. Alt skulle stemme. I det nye huset. Som jeg kanskje aldri får se. Sakte reiste hun seg. Tittet på meg og la armene rundt meg. – Er det så ille, sa hun. – Mmm, var alt jeg klarte å si. Tårene rant. Jeg snufset. Hun holdt meg hardere. Jeg angret. På alt. Alt som ikke kunne viskes ut av historien. Og alt som aldri kunne bli historie. – Tre måneder, sa jeg lavt. Jeg ville ikke at hun skulle høre det. Jeg ville ikke at det skulle være sant. Krampene i magen hogg tak igjen. Hun kjente at jeg krøp sammen, klamret meg til henne. Som et forsvarsløst barn.

Husken

2007-02-11T23:44:00.000+01:00

Mormor og morfar bodde langt borte. Min mor hadde flyttet dit det var jobb. Likevel var vi ofte på besøk i det gamle gule huset. Huset med den store hagen og utsikten ut over fjorden der det lå og balanserte oppe i dalsiden, ikke så langt fra kirken og gamlehjemmet. Oppkjørselen var så smal at man ikke kunne møte andre biler der. Og var man vel oppe var det ikke plass til å snu. Jeg husker jeg dukket i baksetet da pappa skulle rygge opp. Sakte og konsentrert, med skrenten ned til gamlehjemmet på ene siden og muren på den andre. Det var ikke rom for store feilskjær. Men det gikk bra. På kjøkkenet ventet mormor med ristet brød med jordbærsyltetøy. Hjemme hadde vi ikke brødrister, og jordbærsyltetøy fikk vi ikke spise til hverdags. I den lille gangen hang det små portretter av oldeforeldre og tippoldeforeldre. Myndige blikk tittet ned på oss fra svart/hvite bilder fra kameraets barndom, innrammet i ovale, mørke rammer. Et bilde over tettstedet hang også der. Med mormor og morfars hus sentralt plassert. Det var kanskje tatt fra ett fly, eller fra den andre siden av fjorden. Det fikk jeg aldri vite. Det rare var at jeg noen netter drømte om dette bildet. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men det gjør man vel som regel ikke. Vet hvorfor man drømmer det man gjør. Bildet var jo ikke så spesielt. Men jeg så det hver gang jeg gikk ned trappen fra soverommene i andre etasje. I drømmen gikk jeg inn i bildet. Og svevet over tettstedet. Av og til fløy jeg. Ikke som en fugl, men som en som kan styre tyngdekraften og sveve fritt av egen vilje. Slik vi alle kanskje drømmer om å kunne. Andre ganger fantes rammen med. Rammen som omsluttet bildet. Den må ha vært gedigen. I rammen var det festet en huske. Og der satt jeg. Husket i stor fart fram og tilbake over tettstedet. Med god utsikt over det gule huset. Det ble ofte for overveldende. Eller så har jeg høydeskrekk i søvne også, for som regel våknet jeg med bankende hjerte og svett pyjamas.

Ser du dårlig?

2007-02-02T00:07:00.000+01:00

Ser du dårlig, spurte hun der jeg satt krumbøyd over avisen og myste mot den minimale skriften i katalogen fra byggevarehuset. Teksten var for liten til å lese med brillene, så jeg skottet over kanten, med nesen dypt nede i katalogen, nesten så nesen ikke fikk plass. Er man nærsynt, så er man. Og ikke blir det bedre med årene heller. Men minste leseavstand blir stadig lengre. Så en vakker dag kan jeg vel ikke fokusere nære nok til å se den lille skriften. Progressive briller, her kommer jeg. Hun smilte litt overbærende, før hun med lett skadefryd påpekte at jeg kanskje begynte å bli litt gammel. At alle deler av kroppen ikke var like myke, bøyelige og tøyelige som før. Jeg visste hun hadde rett. Alderen har begynt å sette sine spor. Hår, mage, syn. Trenger jeg si mer? Neppe. Heldigvis, eller kanskje dessverre, så gjelder det samme for henne. Og hun sa det selv. At vi så mye bedre ut når vi var tyve år. Og hun har så rett. Og vi liker det ikke. Å bli eldre. Men det er dessverre den veien det går. For oss alle. I litt varierende takt. Litt fortere for noen, litt saktere for andre. Men tiden setter sine spor. Og det er vel slik det er å leve. Så her sitter vi da, med hver vår kopp te, et par skiver brød og med hver vår del av avisen. Sakte, sakte forandres vi til en skygge av oss selv, mens vi lever ett liv vi ikke helt får orden på. Fullt opptatt med alt annet enn å leve. Leve livet. Jobb, jobb, jobb, hus og hjem. TV, TV, TV, mates med underholdning, underholdes, hele tiden. Slippe å tenke. Slippe å tenke på annet enn å bli underholdt. Slippe å tenke på at kanskje det hadde vært hyggelig med litt selskap. Slippe å tenke på at kanskje vi skulle gjøre noe helt annet. Slippe å tenke på at vi kanskje skulle dele livet med en annen. For tenker vi ikke på det trenger vi ikke gjøre noe med det. Ennå. Vi kan ta det en annen gang. Når alle serier på TV er ferdige. Når vi har sett alle episoder av vårt surrogatliv. Når vi vet hvordan det går, gikk. Men plutselig er det for sent. For sent å gjøre noe med det. For sent å angre. For det finnes ikke noen tilbakespolingsknapp, noe revers, noen tidsmaskin eller noe sjansekort som sier ”Gå tilbake til start”. Det er her og nå det gjelder. Det er her. Det er nå. Ikke etterpå. Da er det for sent. Om det i det hele tatt spiller noen rolle. Og ser man stort på det så gjør det jo ikke det…

Feminismens fallitt?

2007-01-30T01:36:00.000+01:00

Neste generasjon unger kommer til å vokse opp som kjønnsforvirrede små stakkarer uten å vite at en okse faktisk er en ”mannlig ku” og at kuer ikke kan være av hankjønn.

Det var vel en brannfakkel uten sidestykke på min lille blogg… Problemet er ikke feminister. Problemet er Hollywood. Og det er sikkert ikke første gang… Det som gjør med bekymret for fremtidens generasjoner denne gang er filmen ”Den ville låvefesten” (Barnyard). Sikkert en morsom film. Jeg har ikke sett den. Og ser den helt sikkert ikke før den kommer på TV.

Og hva er så galt med denne filmen, da? Jo, filmens mannlige hovedrolle innehas av en KU! Ja, nettopp. En ku som er mann. Og da snakker vi ikke om transseksuelle eller transvestitter, men om en ku som er mann. Det er ikke en okse. Det er en mannlig ku. Utstyrt med fulle mugger (eller jur som det egentlig heter).

Så kan man jo begynne å lure på hvordan dette har blitt mulig. Var det ingen som torde å si ifra? Visste de ikke bedre? Gjorde de det med overlegg for å gjøre filmen enda morsommere? Hvem vet? Ikke jeg…

Men bekymret blir man…

En uendelighet av stjerner og planeter…

2007-01-22T23:44:00.000+01:00

Noen ganger, når jeg kikker opp på stjernene, lurer jeg på hva som finnes bakom. Bakom den siste stjernen i universet. Det siste stoppet før det store intet. En enslig liten stjerne med noen små unnselige planeter som trofast følger sin bane i ring, dag etter dag, natt etter natt. For det kan jo ikke være helt tomt, der, bak den siste stjernen? Eller kan det? Slutter alt der? Brått. Hit men ikke lenger… Nå har du kommet så langt at det ikke er noe mer å finne. Fortsetter du nå kommer du ingen steder. Du blir stående på samme flekken uansett hvor langt du går. Eller kanskje du kommer til den andre siden, som om slutten og begynnelsen er koblet sammen, som en ring? Det må jo være noe der, bakenom stjernen, langt der ute. Selv om universet utvider seg, og vi ikke kan se lenger enn så langt lyset har vandret siden universets fødsel, så må det jo finnes noe universet kan utvide seg i? Selv om det er tomt. Selv om det ikke finnes noe der, så må det jo være noe som er fylt med tomrom. For selv om universet er begrenset, så må det jo være noe som begrenser det? En tynn hinne av ingenting som avgrenser universet mot tomrommet universet utvider seg i. Som en såpeboble som noe sakte og varsomt blåser større og større. Rundt den finnes en tynn hinne, inne i den nesten ingen ting. Utenfor finnes alt annet, men for den som er inne i såpeboblen virker det som en uendelighet av tomrom.

Sånn er det også med tiden. Den kan jo ikke stoppe, kan den? Hva skjer hvis tiden stopper? Og da mener jeg ikke at armbåndsuret har sluttet å tikke eller at du svever på en rosa sky av lykke og du har mistet enhver fornemmelse av tid og sted. Nei, da mener jeg at tiden, Tiden, faktisk stopper. Hva skjer da? Fryses vi fast i vår bevegelse i samme øyeblikk som Tiden stopper? Slutter vi å tenke? Slutter vi å puste? Hva skjer med universet? Nei, jeg får det ikke til å stemme. Tiden kan ikke stoppe. Den må vare evig. Det må alltid være et neste øyeblikk. For hvordan skal det ellers gå? Hvis det ikke er noen fortsettelse. Skal det bare stoppe opp. Som om noen trykker på pauseknappen?

Bloggofobi

2007-01-22T23:43:00.000+01:00

Vi trenger ett nytt ord. Har jeg bestemt. Sånn helt uten videre. Stavekontrollen kan si hva den vill, men jeg tror jeg har fått bloggofobi. Bloggofobi er redselen for å skrive masse tull på bloggen. Tull som verken holder målet innholdsmessig eller språklig og som gjør at den tilfeldige leseren raskt hopper videre til neste blogg på lykke og fromme. Bloggofobi er en kombinasjon av prestasjonsangst og skrivesperre samt en liten dash med frykt for å skuffe den eller de få leserne som faktisk av egen fri vilje kommer innom bloggen.

Så søkte jeg på Google. Og oppdaget at jeg ikke var først med dette heller. F! Så irriterende. Å gå fra geni til hermegås på 0,16 sekunder. Så lang tid tok det nemlig for Google å knuse min illusjon om egen kreativitet. Hva F! må man finne på for å være kreativ nå da? Uansett hva svaret er tror jeg denne dagen har passert uten noe nevneverdig kreativt fra min side.

Det interessante var, når noen tross alt har tenkt dette før meg, at det finns minst tre ulike definisjoner av bloggofobi. En som stemmer med min, en som er i nærheten, men ikke treffer helt, og en som betyr noe helt annet.

Den første betydningen finnes på mobilblogg.nu (http://www.mobilblogg.nu/o.o.i.s?id=33&imgid=22256) og lyder ”när mobloggandet blir för mycket för bloggaren och orsakar ångest & rädsla”. Det stemmer jo ganske bra med mitt forslag, selv om frykten ikke er spesifisert nærmere.

Den andre betydningen er hentet fra urbandictionary.com (http://www.urbandictionary.com/define.php?term=blogophobia) og lyder ”Her blogophobia was a kind of online stage fright: what if someone actually READ what she had to say?”. Her er jo rollene byttet om. Det er ikke redselen for å skrive som er problemet, det er redselen for at noen faktisk leser.

Den tredje betydningen av bloggofobi finnes på The Bloggers' Rights Blog (http://rights.journalspace.com/?entryid=1) og betegner bedrifter som er redd for de ansattes blogger og hvilke konsekvenser bloggen kan få for bedriften. Typiske eksempler er jo bedrifter som sparker sine bloggende ansatte.

Ja, ja, så feil kan man ta. Men da er jeg i hvert fall ikke alene om å lide av bloggofobi…

De lange nettene

2007-01-11T00:00:00.000+01:00

De lange nettene kommer snikende som mørke skygger. Lydløst. Sakte. Legger skyggen seg over tankene, slik at tankene mister retningen og går i ring. Inne i mitt hode. Som en evighetsmaskin maler de rundt. Og rundt. Og rundt. Og lar meg ikke være i fred. Lar meg ikke få synke ned i det ubevisste, tankeløse tomrom som kommer like før søvnen tar tak og trekker meg over til sin side. Når en tanke er på vei bort står neste klar til å kaste seg over meg. Som en sulten ulv, som ikke har fått tankekraft på ukevis, sikler den grådig før den sakte slafser i seg av min hjerne. Fortvilet forsøker jeg å skyve tankene unna. Mens holder jeg en tanke unna sniker en annen seg inn bak min rygg. Snur jeg meg angriper en annen fra den andre siden. Og det er alltid de samme tankene. Faste gjester. Som jeg ikke har invitert. Men som likevel trenger seg på.

Døden. Det forgjengelige livet. Den flyktige lykken. Hvorfor lever jeg? Hvorfor skal jeg dø? Hva skjer da, når alt er over. Hvorfor ble det meg? Hva er meningen? Hvorfor kjennes det så tomt? Så meningsløst? Når alt en dag er over. Når livet brått tar slutt. For alle. Når solen eksploderer. Sluker jorden. Og alle de som er igjen. Etter oss. Eller kommer de svevende inn til oss som levde mens solen ennå var ung. Inn i vår dimensjon. Den evige dimensjonen. Den dimensjonen vi ikke kunne se som fysiske kropper, men som vi likevel håpet fantes. For at alt ikke skulle være meningsløst. Men likevel, hva tjener den til? Den evige dimensjonen? Skal vi sveve rundt i den uten mål og mening? Bare være? Eksistere?

Her? Med henne? Hvorfor nettopp her? Hvorfor henne? Valgte jeg feil? Valgte jeg riktig? Er det noen andre jeg burde valgt i stedet? Bør jeg i det hele tatt velge noen? Er det noen jeg ikke har møtt ennå som kanskje er bedre? Som jeg burde velge, men som jeg ikke kan velge fordi jeg har valgt feil? Eller skal jeg la noen velge meg? Skal jeg la skjebnen avgjøre? Skal jeg fortsette å flyte med? Som en barkbåt som slippes ut i elven, viljeløst flyte omkring, følge strømmen. Passere perfekte kulper i håp om å finne en som er enda bedre. For så å kiles fast mellom to stener i ett lite stryk. Med utsikt til den perfekte kulpen. Uten mulighet for å komme seg løs. Fra stenene og strømmen som holder båten på plass.

Vil jeg ha barn? Med hvem? Hvorfor? Orker jeg? Vil noen ha barn med meg? Vil jeg at et forsvarsløst lite krek skal slippes ut i denne gale verden? Vil jeg ikke at mine gener skal gjøre verden til et bedre sted? Har jeg rett å frata verden mine arveanlegg? Resultatet at mange tusen års utvikling. Som har skapt en unik kombinasjon av egenskaper spesialtilpasset det kaos vi lever i. Et menneske som kommer til å være smartere enn meg, ha enda større muligheter til å gjøre verden til et bedre sted gjennom sitt intellekt og ansvarsfølelse. Eller blir det noe annet? En som er avhengig av hjelp og pleie hele livet. Som mange kommer til å se på som en byrde. Bare fordi de ikke kan se skjønnheten under overflaten. Livsgleden og lykken som gjemmer seg bak fasaden.

Hvorfor skal jeg gå på jobben i morgen? Merker noen om jeg ikke gjør det? Kanskje noen, men ikke mange. Og kommer de til å bry seg? Hvor fort fylles min plass opp? Av noen som er bedre enn meg? Og spiller det egentlig noen rolle hva jeg gjør? Blir verden bedre om jeg gjør jobben min perfekt, ansvarsfullt hver dag, hver uke, hvert år, hele livet? Kommer noen, noen gang, til å se forskjell på en verden med og en verden uten meg? Om universum kunne deles i to identiske parallelle univers, ett med meg og ett uten meg, og vi ventet 50 år, ville man da kunne se noen forskjell? Har det samme effekt som når en sommerfugl flyr fra en blomst til en annen i regnskogen og dette utløser en destruerende skypumpe tusenvis av mil unna? Eller er det ikke mulig å se forskjell om man titter ut over min lille familie. Som forhåpentlig savner meg litt i det universum jeg ikke lenger fantes i…

Du skal ikke dømme

2007-01-06T01:42:00.000+01:00

– Du skal ikke dømme, sa min farmor strengt. Og jeg visste hun hadde rett, der jeg satt i hennes lille leilighet og nippet til en kopp te. Jeg hadde fortalt om den nyinnflyttede jenta på kollektivet. Jeg hadde bare møtt henne et par ganger. Førsteinntrykket var ikke det beste. – Hun er tykk og dum. Hvilket grunnlag hadde jeg for å si noe sånt. Meget tynt. Og jeg måtte bite i meg mitt utsagn. Farmor så strengt på meg mens jeg tenkte på hva hun hadde sagt. Og på hva jeg hadde sagt. – Nei, man skal vel ikke det, sa jeg, og så tankefullt på farmor. Hun nikket. – Nei, man skal ikke det. – Man skal gi alle en sjanse til å vise hvem de er. Og jeg visste at hun hadde rett. Hun hadde rett i mye, min farmor. Belest og erfaren som hun var. Uten å være besserwisser. Uten å tvinge på deg råd du ikke ville ha. Men en naturlig autoritet som gjorde at hun virket mye større en sine 154 centimeter. Derfor var det alltid morsomt å besøke henne. Man kunne diskutere det meste med farmor. Og få gode råd. Og høre på spennende historier. Og få innprentet holdninger som kommer til å vare livet ut.

Og en ny sjanse fikk hun, den nyinnflyttede. Og hvor banalt de enn høres ut, så ble vi meget gode venner. Når jeg først ga henne muligheten til å vise hvem hun var. Vi pratet, drakk te, filosoferte, diskuterte kjærligheten og våre flammer og løste verdensproblemer. Det endte med at hun en gang sang godnattsang på sengekanten min. Og lot meg ligge igjen med et smil om munnen og en glad følelse når hun gikk til sitt rom. Vi var som søsken, uten å krangle.

Etter episoden hos farmor har jeg forsøkt å leve etter hennes ord. Forsøkt å være åpen. Å gi alle en mulighet til å vise seg frem. Og jeg håper og tror jeg har lykkes. Selv om jeg vet at jeg helt sikkert ubevisst har fordommer. Holdninger som jeg har fått innprentet gjennom årenes løp og som gjør meg til den jeg er i dag. Likevel forsøker jeg å ikke dømme. For jeg vet farmor har rett. Man skal ikke det.

Derfor er det så vanskelig å forholde seg til mennesker som dømmer andre. Fordi jeg syns det er så galt. Fordi jeg syns det er så synd at de avskjærer seg fra muligheten til å bli kjent med et annet menneske, bare fordi de tror de kan se personligheten, egenskapene, kvaliteten og intellektet ved å se på personen ett øyeblikk. Eller, enda verre, dømme personer ut fra hva man hører andre sier og hvordan man tolker og fantaserer om den man hører om. Slike mennesker syns jeg det er vanskelig å forholde meg til. De kan jo ha mange andre fine egenskaper, men de ødelegger så mye gjennom å dømme. Jeg skulle gjerne ha diskutert dette med farmor, men det er dessverre for sent. Jeg skulle gjerne ha spurt henne hvordan jeg skulle forholde meg til mennesker som dømmer. Kan jeg dømme disse menneskene og si – Nei, denne personen vil jeg ikke ha noe med å gjøre, for jeg har sett at den dømmer andre mennesker og ser på de som mindreverdige uten å egentlig kjenne vedkommende. Eller er det jeg som da gjør feil? Som dømmer den som dømmer.

Skal jeg heller forsøke å få de til å slutte? Få de til å innse at det er galt å dømme. Åpne deres sinn for å ta imot andre med åpne armer uten fordommer og forutinntatte meninger. Slik at de også kan gi folk en sjanse til å vise seg frem og vise sitt sanne jeg. Men hvordan skal jeg kunne gjøre dette? Med hvilken rett kan jeg kreve at mine medmennesker skal endre seg? Og hvordan skal jeg få autoritet nok til å overbevise om at jeg har rett og at de bør følge farmors ord? Hva skal man si? Hvilke argumenter bruker man? Når man ikke har farmors autoritet. Uten den hjelper det ikke å være over 180 centimeter. Uten argumenter som perler på en snor hjelper det ikke å føle at man har rett. Uten de riktige svarene, og spørsmålene, kommer man ingen vei.

Men farmor visse. Sannsynligvis fordi hun selv var blitt dømt. Av andre. Og fordi hennes elskede hadde blitt dømt. Til døden. Avrettet. For å ha handlet i tråd med sin overbevisning. Mot en fiende. På feil side. Men dette visste jeg ikke noen ting om da. Det var hennes dypt bevarte hemmelighet. En hemmelighet som ble fortiet, selv om sikkert flere visste. Bortsett fra oss. Min far og jeg. Men jeg forstår nå, når jeg vet hvordan det henger sammen. Hvorfor hun ikke ville at jeg skulle dømme noen.

Drømmen om Elin…

2006-12-21T22:29:00.001+01:00

Hun heter ikke det. Min drøm. Men en drøm er det. En drøm som jeg har opplevd begynnelsen på, men som aldri kommer til å gå i oppfyllelse. En drøm jeg har begynt å leve. Riktignok i smug. Uten at noen andre vet det. Men like fullt påbegynt. Men nå er den bare en drøm. Og den kommer aldri til å bli noe annet. Men den kommer til å forfølge meg lenge. For det var som å sveve på skyer. Det var som om tiden stod stille. Det var som om livet fikk en ny dimensjon. En ny mening. Vi var så nær. Det var så riktig. Selv om jeg først ikke trodde mine egne øyne og ører. Når det gikk opp for meg hva som skjedde. At det var henne og meg. I et stjålet øyeblikk. I mørket. Midt på natten. Da hun varsom lente sin kropp mot min. Sakte strakk armene rundt meg og klemte forsiktig. Forventningen i hennes øyne når hun sjenert tittet opp på meg. For å være sikker på at hun fikk fortsette. Og hun så nok lengselen i mine øyne. At jeg var med. Veldig med. Armer, hender, lepper. Kinn mot kinn. Snuse i håret. Stryke på ryggen. Kneppe opp skjorten. Alt var så naturlig. Som om vi begge visste. Som om vi hadde kjent hverandre i 100 år. Den nakne kroppen mot min. Begjæret. Lykkefølelsen. Følelsen som var så sterk at jeg helt mistet begrep om tid og rom. Som en rus. Som varte i flere dager. Der vi lå sammenflettet i sengen. Svette. Berusede. Lykkelige. Aldri har det vært mer intenst. Aldri kommer det til å bli like intenst. Aldri kommer vi til å oppleve det igjen. Av og til gjør det vondt å tenke på det. At jeg aldri får oppleve det igjen. Av og til blir jeg igjen fylt av den berusende følelsen. Av og til gjenopplever jeg lykken jeg opplevde da. Og jeg drømmer om det om natten. Og om dagen. Når jeg hører et par damesko klapre mot brostensgaten bak meg med raske skritt. Da drømmer jeg. At det er hun. At hun har sett meg. At hun forsøker å ta meg igjen. Og jeg sakter ubevisst på farten. Jeg venter på at hun skal ta meg i armen og si hei. Og møte blikket mitt med sitt varme smil og det samme uttrykket hun hadde den natten da det hele startet. Det som forteller meg at hun vil ha meg. Holde meg. Være ett med meg. For alltid. Om hun bare kunne. Og jeg ser etter henne i folkemengden. I køen på caféen hun pleier å kjøpe sin latte. Langs gaten hun pleier å gå. På torget hun pleier å sitte. Men jeg ser henne aldri. Og hun ser aldri meg. Men jeg ser henne i mine drømmer. Der hun kommer løpende mot meg med åpne armer. Der hun visker i mitt øre at hun har savnet meg så inderlig. At hun aldri vil forlate meg. At hun vil være min i all evighet.

På Café

2006-12-19T18:18:00.000+01:00

Sitter på Café, midt i julestresset. Egentlig ikke så mye stress for meg. Er jo ferdig med alle presangene. Så ingen store bekymringer. Ikke før presangene skal pakkes opp. Heter det ikke egentlig presenter? Og ikke presanger? Er det noe nytt språkrådet har funnet på? At presenter nå bare er imperativ av presentere? Eller er det jeg som ikke husker rett? Eller jeg som begynner å bli gammel? Som ikke klarer å følge med i språkets rivende utvikling. Som alle i den eldre generasjon anser som degradering, men som de mest radikale lingvister ser på som utvikling. At man ikke lengre skal skille mellom ennå og enda, enda det er to helt forskjellige ord. Ennå finns skillet mellom å og og, men hvor lenge? For ikke å snakke om sørvis, selv om dette fortsatt er ett ukjent begrep i Norge. Vi får ikke bedre service av å fornorske skrivemåten.

Men det var ikke det jeg ville skrive om. Det var julen. På café. Alene med en stor latte og en blåbærmuffin. Som ikke lenger er hel. Men god er den. Og deilig er det, å sitter her å skrive, mens alle andre løper rundt som gale og jakter på den siste presenten. Og når de finner den ble den litt dyrere, så da må man jo kjøpe en liten ting til til den lille niesen, for det må jo bli rettferdig, ingen kan jo få mer enn andre. Ikke i Norge, ikke til jul. For da skal alle være glade og lykkelige. Til jul. Jeg hører den bitre undertonen. Den sniker seg inn her også. Det var dette med lykke. Lykken som er så vanskelig å fange. Spesielt den forventede lykken. Den man går og venter på. Så lenge. Den man forbereder seg på. Forbereder andre på. Spesielt nå, til jul. Så her sitter jeg. Og titter på middelaldrende menn og unge piker som løper rundt med flakkende blikk og lurer på hvordan de skal rekke alt de må rekke før jul. Uten å tenke så mye på hvorfor. Og hva som er nødvendig. Mitt forhold til julen er, som du kanskje allerede har gjettet, delt. Delt i mange ulike følelser og idéer. Noen positive, noen negative, noen helt svarte og noen med ett håp om att det kanskje blir bedre neste år.

Nå fikk jeg selskap ved siden av meg. Ganske nære. En middelaldrene dame? Tja, kanskje jeg er litt slem nå? Hun er ikke så mye eldre enn meg. Ikke vet jeg om hun kan lese hva jeg skriver heller. Kan hun det ligger jeg nok ikke så bra til. Det får vel gå. Jeg klarer vel å fokusere nok likevel. Om hun ikke begynner å prate da. Med meg. Men jeg får se opptatt ut, så kanskje hun klarer å la det være. Tilbake til julen. Og følelsene. Det er jo hyggelig å treffe familien igjen. Det er ikke så ofte vi sees. Det er jo ikke så bra, men det er helt greit. Holder jo kontakten likevel. På telefon, SMS og mail. Selv om ikke det er helt det samme. I julen ser man hvor store alle barna har blitt. Hvor gamle foreldrene har blitt. Og av og til er det jo første jul uten noen. Noen som ikke lenger er her. Blant oss. Det er lenge siden nå. Men kanskje ikke så lenge til neste gang. Sykdommer kommer og går. Om minner oss om livets forgjengelighet. Men egentlig er det jo hyggelig å treffe familien igjen. Tross alt. Så var det alle disse presentene, eller presangene. Som man kaster bort masse tid på å finne. Hvis man i det hele tatt klarer å finne på noe som vedkommende ikke allerede har. Og de aller fleste har jo det aller meste. Nå. Så det ender opp med noe de egentlig ikke trenger eller egentlig ikke har lyst på. Så mye byttes. I noe annet som de kanskje egentlig ikke trenger, men som de har litt mer lyst på. Om de finner noe. Om det da ikke blir en tilgodelapp. Som er gyldig ett år. Og som ligger sammenkrøllet i lommeboken. Og sakte men sikkert glemmes. Det den omgis av kvitteringer, skrukkete pengesedler, Flax-lodd og bussbilletter. Så forsvinner den helt ut av bevisstheten og havner kanskje i haugen over gamle kvitteringer på skrivebordet. Den haugen som ikke lenger får plass i lommeboken. Den haugen som man skal rydde i en dag man har litt bedre tid. Den dagen man har overskuddet til å sortere gamle kvitteringer. Den dagen som ikke kommer så ofte. Så ligger den der, ensom blant kvitteringene, bussbillettene, de gamle handlelappene. Til den en dag gjenoppdages. Hvis den er så heldig. Men da er den kanskje ikke gyldig lenger.

Damen ved siden av er fortsatt stille. Jeg lever i min egen boble. Hører riktignok at en eldre mann bak meg snakker i mobiltelefonen. Lurer på om barnebarnet, eller er det en niese, liker badeskum. En ganske original present, eller hva? Må jo innrømme at jeg også har kjøpt det. Til min mor. Og sikkert til en kjæreste en gang. Men jeg vet ikke om det ble så veldig vellykket. Egentlig. Noe av det verste er å åpne presenter. Både de jeg får og å se på de som åpner. Ofte får man jo noe som er helt håpløst. Noe man absolutt ikke vil ha. Ikke det man ønsker seg, men noe annet, som den som gir tror en ønsker seg, men som er så langt fra det man ønsker seg at man blir oppriktig lei seg. Det hendte meg en gang. Det har jo selvfølgelig hendt flere ganger, men denne gangen var spesiell. Alle gutter ønsker seg en radiostyrt bil. Ingen gutter ønsker seg en ”radiostyrt” bil med en kabel mellom billen og kontrollen. Selv om bilen er stor, lyser og blinker, så blir det aldri en radiostyrt bil. Aldri. Spesielt ikke når man feirer jul sammen med andre. Andre som også ønsker seg en radiostyrt bil. Og får det. En ekte. Det krever en mann for å skjule sin skuffelse da. Og det er ingen god følelse. Når de sier ”Din bil var også fin, var den ikke?” Hva skal en stakkar svare da? Alle er jo mer opptatt av den ekte. Ingen, ikke en gang jeg, var opptatt av mitt forvokste misfoster. Jeg har gjort det selv også, minst en gang, men en gang jeg er smertelig klar over. Og det har plaget meg hver jul siden. Når presenten sendes rundt for beundring, og ingen egentlig er imponert, men alle later som. Også den som har fått den. Og jeg fatter ikke at noe er galt. Ikke før senere. Da min kjære, som fikk presenten, av en eller annen grunn kommer inn på det. At den ikke helt oppfylte forventningene. Og at hun gjerne vil bytte den. Presenten som jeg, stolt som en hane, har valgt ut. I den lille butikken, etter diskusjon med betjeningen og studier av mange alternativ, for så å velge noe som servitrisen og jeg er veldig enige om at, jo, den blir nok perfekt. Den følelsen unner jeg ikke mange. Spesielt ikke når man tvinges tilbake til butikken for å bytte den, sammen med sin kjære, svigermor og hele bøtteballetten. Ikke akkurat ett lykkelig øyeblikk. Det heller.

Men jeg er ikke alene. Om øyeblikk preget av lite lykke i julen. Naboene var ikke spesielt lykkelige. Når vi sent på kvelden, etter en mer vellykket åpning av presenter, hørte mannen i huset bli høyrøstet, skjelle ut sin kone, sine barn, smelle med dørene. Barnas fortvilte rop og klynk. Ikke var de spesielt lykkelige da. Der de stille gråt seg i søvn. En sånn jul unner jeg ingen. Men alt for mange har det sånn. Dessverre. Det er også en av grunnene til at mine følelser for julen er delt. Delt mellom glede og sorg. Mellom forhåpningen om lykke og vissheten om alt det triste. Alt dette tenker jeg mens jeg sitter her med min Cafe latte og stjeler litt tid til å skrive. Litt tid som jeg kanskje skulle ha brukt til å støvsuge huset. Eller pakke inn presenter. Eller gjøre noe annet nyttig. Som en forberedelse til noe jeg ikke helt vet om jeg vil være med på. Nå har mitt selskap gått. Jeg klarte meg denne gangen også. Telefonen har ringt. Jeg er etterlyst. Kan du kjøpe poteter på veien hjem. Så tjuvstarter vi litt på julematen til middag. Så jeg får vel det da. Komme meg hjem. Spise middag. Vaske huset. Fortsette juleforberedelsene, som alle andre. Som om ingenting har hendt. Men det var deilig med noen stjålne minutter på Café.

100 år

2006-12-15T23:59:00.001+01:00

Om hundre år er allting glemt, sa den gamle hvithårete forfatteren. Han tok skammelig feil. Men det visste han kanskje allerede. At han ville bli husket. I mer enn hundre år! For han hadde livet kanskje en mening? Visste han at det han gjorde ville bli husket? Visste han at han risset inn ett merke i vår kollektive hukommelse, ett merke så dypt og vakkert at det vil bli voktet av generasjoner av beundrere. Beundrere som ikke har den fjerneste anelse om hvem denne mannen var, men som likevel vet en masse om ham. Og vet mer om hva han gjorde og hva det har betydd for verden en han selv noen gang fikk vite. En sånn mann vil jeg bli, tenker jeg. En mann som skapte noe større en seg selv, noe av betydning, noe som gir andre en opplevelse, en innsikt, glede, sorg, fortvilelse, ja en følelse og reaksjon. Og så sitter jeg her og skriver en blogg som ingen leser. Hva tror jeg? At noen tilfeldigvis skal dumpe borti min blogg, lese den, og tenke, aj, dette er skrevet av den neste store forfatteren! Eller kanskje at noen om hundre år går gjennom alle de arkiverte sidene fra Internets barndom og finner akkurat min blogg. Mine forvirrede tanker. Mine haltende tekster og meningsløse refleksjoner. Og mener at dette, nettopp dette, er et klassisk eksempel på den tid jeg levde i. At Internet da var befolket av håpløse lykkejegere med absurde drømmer om ett annet liv og en annen innflytelse enn de noensinne kunne oppnå en brøkdel av. Ja, hvis de fortsatt forstår hva brøkdel betyr, da, om hundre år. Eller er det nettopp dette, den ekstreme fokuseringen på sin egen dødelighet og krampaktige forsøk på å gjøre seg selv udødelig gjennom sine talentløse forsøk på å skape noe unik for ettertiden som gjør meg til den perfekte representanten for min tid. Tiden da alle ville opp og fram, fram i lyset, inn i boksen, ut på nettet, der alle andre også roper HER ER JEG; SE PÅ MEG! DET ER JEG SOM ER BEST! Så tolker de våre tekster, trekker slutninger på feil grunnlag, overtolker, feiltolker, legger meninger i våre tekster som vi aldri har drømt om og maler ett rosenrødt bilde av vår mørke tid, eller ett svart bilde av denne bekymringsløse tid.

Lykke!

2006-12-03T22:22:00.000+01:00

Jeg ønsker meg lykke til jul. Ren, uforfalsket lykke. I ubegrensede mengder, hvis det er mulig, men jeg nøyer meg med noen gram hvis det er dyrt eller vanskelig å få tak i. Bare det er nok til noen sekunders lykkerus uten klager, fordømmelser, krav og kritikk. Noen sekunder fri fra hverdagens gråvær og meningsløse gjentagende mønster. Noen sekunder hvor jeg bare svever blant rosa skyer og føler at nu, nu vil jeg ikke endre på noe, dette øyeblikket skal vare evig. Denne følelsen skal jeg bære med meg resten av livet. Denne lykkefølelsen skal jeg tenke på hver gang jeg blir trist og lei og føler at alt er meningsløst. Når alt butter imot. Når maktesløsheten tar overhånd. Da skal jeg tenke på dette, korte, intense øyeblikk av lykke. Om det så er det eneste øyeblikk lykke jeg får oppleve. Men det blir nok et par sokker under treet i år også…

Kreativ?

2006-11-30T00:48:00.000+01:00

Hvordan kan vi vite at noe er originalt, unikt, kreativt eller nyskapende? Hvordan vet vi at noe ikke er stjålet som hvilken som helst annen ting fra noen andre, resirkulert som en brusflaske i glass som pantes for tyvene gang, hentet frem fra glemselen som bestefars bilder fra reisen med båt til Amerika når han var førstereisgutt på lasteskipet? Hvordan kan vi være sikre på at ingen har tenkt nettopp den tanken vi nå sitter og tenker? Og er det ikke ofte slik, at når man først får en god idé, så får man høre en annen si ”ja, det var akkurat det jeg gikk og tenkte på”? Så kan man jo velge å tro på vedkommende, eller ikke, men likevel, fortærende er det. Og historien er full av eksempler på vitenskapsmenn og oppfinnere som i dypeste hemmelighet møysommelig har jobbet med Den Store Oppfinnelsen, bare for å oppdage at noen andre, på andre siden av jordkloden, nettopp har lansert Den Store Oppfinnelsen. Det har slått meg at ideene kanskje mer er et produkt av tiden man lever i enn hvor kreativ man egentlig er. Unntaket som bekrefter dette, om ikke alle hans idéer har blitt overtolket og tillagt egenskaper de ikke har, er Leonardo Da Vinci. Han konstruerte helikoptre, dykkerdrakter og undervannsbåter mens vi her hjemme knapt hadde kommet oss ut av hulene og opp i langbåtene på barbariske tokt med slegge fleinsopp og eksotiske kvinnfolk.

En gang var jeg faktisk på et foredrag om kreativitet. Dessverre er det begrenset hva jeg husker av foredraget, men noen opplevelser har brent seg fast. Det er jo ikke hver dag man vinner konkurranser, så at jeg vant en, riktig nok meget uhøytidlig, men likevel knivskarp, konkurranse, så det husker jeg fremdeles. – Hvordan vil du, uten å snakke, formidle til noen at de skal kvitte seg med fanget sitt? Utrolig nok var jeg raskest, og før jeg fikk sukk for meg fikk jeg en T-skjorte i favnen. Det var jo ikke en hvilken som helst T-skjorte heller, den hadde nemlig påtrykket et visdomsord om kreativitet, samt den obligatoriske reklamen for foredragsholderen. – Bare tanker er nye, stod det på brystet. Og det er jo noe i det. At det er tankene som er nye. Ikke alle naturlig vis, men en og annen tanke nå og da. Som et lykketreff, med en sannsynlighet som ligger i samme område som å treffes av lynet, eller vinne i lotto. For det aller meste vi tenker er jo ikke så veldig originalt. Hva skal vi ha til middag i dag? – Tør jeg be henne med på kino? Kan jeg utsette dette til i morgen? Det er jo ikke akkurat originalt. Men plutselig kommer det en fremmed blant alle de gode vennene. En som ingen har møtt før. En som er litt annerledes. Som ser litt spesiell ut. Som snakker litt rart. Da vet du at du kanskje står overfor en original tanke. En som kanskje ingen før har tenkt. En tanke som har gjemt seg godt i tusener av år, innerst i skuffen, under de gamle togbillettene fra interrailturen når du var atten. Og det er da det gjelder. Å fange den. Skrive den ned. Formulere den. Slik at du husker den slik den var, slik at du forstår hvor genial den er når du etter en lang vinter skummer gjennom papirene du har skriblet på når regnet, snøen og mørket har hersket.

Uansett, så stemmer visdomsordet på T-skjorten. Det er bare tankene som er nye. Så vil man være kreativ, nyskapende, original og skape noe unikt må man tenke. Og det er hard jobbing. Å få topplokket til å produsere er ikke noen barnelek eller dans blant kakestykker. Alle som har forsøkt vet. Så får man krysse fingrene og håpe at Den Store Ideen faktisk er unik og ikke bare en simpel kopi av noe du har lest, sett eller hørt.

Siste gang

2006-11-27T23:18:00.000+01:00

En gang blir det siste gang. Siste gang jeg løper etter bussen som går alt for tidlig, siste gang jeg elsker med min kjære, siste gang jeg gråter over brutte løfter, siste gang jeg smiler til en annen, siste gang jeg ser solens første stråler jage nattens mørke slør, siste gang jeg kjenner den skarpe forfriskende høstdagens vind mot mitt ansikt.

Siste gang sniker seg på, og passerer lydløst, sakte slik at det ikke merkes. Forræderisk passerer den uten å si ifra, uten å gjøre meg oppmerksom på at dette, nettopp dette, er siste gang jeg får oppleve, føle, se, kjenne, nyte. Uten å knekke en gren sniker den seg ut av mitt liv, uten at jeg er forstår at nå er det slutt. Nå kommer den aldri mer tilbake. Aldri mer. Aldri.

Jeg har ofte lurt på når siste gang er. Når er siste gang jeg ser en gammel venn? Har det kanskje allerede vært? Når man tenker på en gammel kjæreste, som man svaner iblant. Kommer jeg til å se henne igjen? Kommer jeg til å møte de varme øynene med det levende blikket igjen? Kommer jeg til å kjenne nytelsen når hun varsomt stryker meg over ryggen? Har jeg allerede elsket med henne for siste gang? Hvordan skal man vite det? For alt jeg vet, kan hun allerede være død. Men jeg vet det ikke. Og intetanende går jeg og fantaserer om henne. Ser henne for meg, Når alt egentlig er over. Utenom i min fantasi.

Når jeg ser på gamle mennesker lurer jeg på om de tenker slik. På alt det de har gjort for siste gang. Husker de den siste gang de løp etter bussen der de stabber seg av gårde men rullatoren langs det humpete fortauet på sine skjelvende ben. Vet de at de aldri mer skal få kjenne en annen kropps varme etter en het natts elskov? Vet de at de aldri mer forventningsfullt får småhoppe mellom tuene på myren på jakt etter multer? Vet de at de har danset sin siste vals eller tango? Og bryr de seg? Egentlig? Eller har de andre bekymringer? Orker jeg en vinter til med kalde, mørke, ensomme kvelder? Eller gleder de seg bare over en ny dag? En dag de kan våkne, se sine barnebarn vokse opp, se sine barn begynne å bli gamle, se verden forandre seg, en dag til å forundre seg over verdens alle mysterier. Til de har våknet for siste gang…

Ventetid…

2006-11-23T00:18:00.000+01:00

Noen venter på bedre tider. Noen venter på den rette. Noen venter på at det skal gå over. Noen venter på inspirasjon. Noen venter på å dø. Men alle venter på noe. Men hvorfor?

Hva er meningen med å vente? Hva er det egentlig vi venter på? Hvorfor skal vi vente? Kan vi ikke bare gjøre det med en gang? Eller gjøre noe annet? Mens vi venter forsvinner mulighetene. Mens vi venter velger vi bort alt det andre. Alt det andre som kanskje var bedre. Enn det vi venter på. Men det får vi aldri vite. For vi ventet. Og ventet. Og ventet.

Og hvor lenge skal man vente? Det kan man jo ikke vite. Når har man ventet for lenge? Når man dør har man ventet for lenge. Da er det for sent. Uansett. Og da er det for sent å angre. Men før det har man jo muligheten. Enten venter man, eller så gjør man noe annet. Å slutte å vente like før det man venter på faktisk skjer føles jo fortærende. Men å vente til man dør uten att det skjer er jo ikke noe bedre? For da var det jo ikke noe poeng med å vente, var det vel?

Og hvis vi venter for å unngå å velge noe annet. Noe annet som er vanskeligere. Noe man egentlig vil. Noe som plager oss så mye at det føles bedre å vente på noe annet enn å gjøre noe med det. Da blir ventingen en unnskyldning. En løsning. En flukt fra det man egentlig vil, men ikke tør. Fordi man kjenner att magen knytter seg. Fordi man er redd for andres reaksjon. Fordi man er redd. Fordi man håper at det vil løse seg av seg selv. For det kjennes bedre om det kan løse seg av seg selv. Da slipper man å gjøre noe med det. Og kanskje det ikke kjennes så vanskelig da. Om det bare går over. Og mens man går og håper på et mirakel går man og venter. Og venter. Og venter.