Sult…

Et vindpust får gardinen til å blafre. Mildt stryker den meg over kinnet. Hjernen forsøker fortvilet å overbevise kroppen om at den skal sove videre. Kroppen vil ikke høre, den vil bestemme selv. Som en trassig unge. Bena er stive og trege, armene bare slappe. Likevel vil den opp. Magen skriker. Prøver å ta kontroll. Sender sine beskjeder i alle retninger. Ben. Armer. Rygg. Hjernen. Selv om hjernen bare vil sove. Munnen er tørr. Smaker emment. Bør nok ikke puste på noen nå. Ingen fare. Ingen å puste på. Ikke i dag heller. Kjenner fjærene i madrassen når jeg snur meg. Ligger på rygg. Myser ut på himmelen. Grå. Tung. Som mitt hode. Hjernen tapte kampen, men nekter å innrømme det. Protesterer gjennom å gå på halv maskin. Jeg kontrollerer pusten. Sakte. Dype drag. Behersket. Forsøker å konsentrere meg. Ignorere magens mas. Den burde vite at det ikke blir mat i dag heller. Bare vann. Og en vitaminpille. Om jeg klarer å svelge den. I går kom den opp igjen. Sammen med galle og magesyre. Gulgrønt. Jeg hater det. Å kaste opp. Men det føles bedre etterpå. Da får jeg ro. Kan samle tankene. Fokusere. Sakte setter jeg meg opp. Gulvet er kaldt, selv om det er sommer. Kjenner det så vidt. Nummen i føttene. Vet ikke om jeg klarer å reise meg. Hodet vill ikke. Gyngingen kommer snikende. Reiser meg likevel. Som en skjør olding støtter jeg meg på stolen. Skjør er jeg nok, men langt fra olding. Og det blir jeg nok ikke heller. Tapper vann lenger. Det må være kaldt. Veldig kaldt. Det føles best da. Når det renner ned gjennom halsen. Ned i magen. Som blir som en stor kald klump. Som sakte forsvinner. Et halvt glass holder. Ellers kanskje det kommer opp igjen. Orker ikke det nå. Ikke ennå. Setter meg. Titter ut kjøkkenvinduet. Prøver å gjette hva klokken er. Ikke for at det spiller noen rolle. Jeg skal ikke noe i dag. Skal ikke noe.