Du vet ikke hvem jeg er. Du kommer aldri få vite det. Aldri. Aldri kan du være helt sikker. På hvem jeg er. For du kan aldri vite hva jeg tenker. Du vet ikke om jeg forteller deg det jeg tenker eller det du vil høre. For jeg har allerede ført deg bak lyset. Uten at du har merket det. Jeg har gitt deg dine drømmer. Jeg har foret deg med det du liker. Det du setter pris på. Jeg har malt verden i fargene du liker. Pakket deg inn i bomull. Spart deg for min virkelighet. Den som bare jeg vet finns. Som ingen andre enn jeg kan nå. Den som ingen andre enn jeg kan fortelle om. Den som ingen andre enn jeg vet sannheten om. Og jeg tror du skal være like glad. Du hadde ikke vært lykkeligere om du visste. Om du visste hvordan min verden så ut. Du ville kanskje forstått. Fått en logisk forklaring på noen av mine rasjonelle handlinger, som for deg virker totalt irrasjonelle. For om du ikke vet hvorfor kan du ikke forstå handlingen. Eller den bakenforliggende årsaken. Som bare finns i mitt hode. Og den kommer aldri ut. Så du vil aldri forstå. Men du kan elske meg likevel. For det skal jeg tillate deg å gjøre. Selv om det er en bisarr tanke. At noen kan elske meg. For hadde de visst. Det jeg vet. Om hva som foregår der inne. I mørket. Bak det tomme blikket. Det tomme blikket jeg får når mørket faller på. Når jeg mister kontakten med dere der ute. Hengir meg helt til min egen verden. Hadde du visst. Men det gjør du heldigvis ikke. Og det får du aldri.
For tenk deg om du hadde visst. Om du kunne lese mine tanker som du leser godnatt historier for den lille. Om det var like enkelt. Hadde du da kunnet elske meg. Nei, jeg tror ikke det. For det hadde ikke passet inn. Ikke passet inn i din sukkersøte lille verden hvor alt er rosa og lyseblått. Der alle er snille. Ingen slemme. Ingen har onde hensikter. Baktanker. Det hadde ikke passet inn. Bildet ville rives i stykker. Rammen ville knukket, glasset knust. Dine tanker forvirret. Usikre. Kunne du noensinne ha stolt på meg igjen. Om du visste at jeg i mitt hode så for meg hvordan jeg hakket løs med kniven. Hakket og hakket. Med blodet sprutende rundt. Varmt, seigt blod som sakte rant ned det blomstrete tapetet. Mens kniven hogg og hogg i enden av den sterke armen. Blikket fylt av lykke. Intensitet. Glede. Mens kniven perforerer. Gang på gang. Helt til jeg svever på en rosa sky. En sky av lykke. Båret frem av redselen for hva som nå kan skje. Båret fram av gleden av å endelig ha utrettet noe. Noe jeg hadde lengtet etter. Så lenge. Så intenst. Men som aldri får røpes for noen. Om de skal stole på meg. Om de skal tørre å se meg i øynene. Møte mitt blikk. De kan aldri få vite. Aldri. Selv ikke du. Min kjære. For jeg er ikke sånn. I dine øyne. Ennå.
Derfor kan du aldri få vite. For det ville ødelegge alt. Korthuset ville kollapset. Båndene mellom oss røket, ett om gangen. Til det bare fantes ett bånd igjen. Og du kanskje ville oppdage det da. Når alt håp var ute. Langsom kunne vi ha sett at det siste båndet røk. Og vi svevde hver vår vei i uendeligheten. Og kom aldri mer til å gå i samme bane. Det får ikke skje. Det ville drepe lykken. Lykken vi har. Sammen. Eller i hvert fall din lykke. Du som ennå kan oppleve lykken. Min glede er å se deg lykkelig. Jeg vil aldri se deg ulykkelig. Jeg vil aldri gjøre deg ulykkelig. Og derfor får du aldri vite. Hva jeg vet. I mitt hode.
For tenk deg om du hadde visst. Hva jeg tenkte. Når den lille lå der. I sengen. Skrikende. Hele natten. Du stod opp. Holdt den lille tett inntil deg. Forsøkte. Forgjeves. Det gikk gjennom marg og ben. Ingen ting kunne stenge den hjerteskjærende lyden ute. Du matet. Du bysset. Du lallet. Den lille skrek. Og stoppet plutselig. Du sovnet. På veg ned til hodeputen. Jeg hørte deg puste tungt. Jeg hørte den lille ligge og lade seg opp. Lade seg opp til en ny konsert. Like øredøvende som den forrige. Like lang. Like intens. Om ikke verre. Det føltes som det ble verre. Men det var nok bare en illusjon. De ble bare trøttere. Og trøttere. Og du ba meg. Gjør det. Forsøke å få den lille å roe seg. Ikke for at du trodde det hjalp. Ikke fordi du trodde jeg hadde lyst. Men fordi du ikke orket mer. Om du visste. Da. Hva jeg tenkte. Hvilke bilder jeg så for mitt indre. Puten over ansiktet. Stillheten. Den evige stillheten. Roen. Og den evige smerten. Din smerte. Min smerte. Blandet meg gleden. Roen. Om du hadde visst dette. Hadde du elsket meg likevel? Neppe. Men du er heldig. Jeg er ikke sånn. I dine øyne. Ikke ennå.
Det var derfor jeg gjorde det. For at du aldri skulle få vite. For at du skulle kunne fortsette å være lykkelig. Så lykkelig noen kan være. Etter alt som har hendt. Etter alt som er gjort. Etter at jeg gjorde det. Så jeg håper smerten ikke blir for stor. Tro meg, det var ikke med lett hjerte jeg gjorde det. Men jeg følte at jeg var tvunget. Mørket senket seg. Byrden ble for stor. Vissheten om at du en dag ville forstå. Forstå hvordan alt henger sammen. Hvem jeg egentlig er. At jeg har avslørt meg selv. Gitt deg små, ubevisste hint. Handlingsmønstre det tar år å tolke. Fordi de er så irrasjonelle. For alle andre en meg. For meg er de fullstendig logiske. Jeg tviler aldri. Men jeg skjuler den godt. Årsaken til min handling. Men over tid. Som vi har hatt, sammen. Dannes det mønstre. Vage hint avtegnes som dugg på glass. Et øyeblikks uoppmerksomhet og jeg har gitt deg en ny brikke i et gigantisk puslespill. Og en dag hadde du sett sammenhengen. Selv brikkene som skulle utgjøre himmelen ville falt på plass. Og det hadde ikke vært noe vakkert bilde du hadde lagt. Og når du hadde forstått. Sett helheten. Og ikke bare mange løse biter i kaos. Da hadde du forstått. Hvem jeg egentlig var. Og det kunne jeg ikke tillate. Det blir for komplisert om du blir ulykkelig. For da vet jeg, at jeg ikke engang kan nærme meg lykken. Den lykken jeg føler når jeg ser du er lykkelig. Så derfor. Derfor var jeg tvungen. Å gjøre det. Å hindre puslespillet fra å bli lagt. Og jeg håper du tilgir meg det. For det var til ditt eget beste. Og mitt. Men jeg vet ikke hvem av oss som har det verst nå. Men det går over.
Og vi får håpe at det løser seg for den lille.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
9 kommentarer:
Hmm??? Nå skjønte jeg ikke mye. Men det var kanskje ikke meningen? Mystisk og mørk sak, dette...
En mørk historie, jeg ble bekymret for den lille, men håper det var forholdet som tok slutt og ikke noe annet..? Dette var faktisk ganske skummelt, velskrevet men "creepy". Mannen har en god innsikt i seg selv og evne til selvrefleksjon. Han har en slags empati med kvinnen, men ikke med barnet.Hvor lenge klarer han å skjule sitt indre.
Jill: Det skal være en mørk og mystisk fortelling. Den er ikke (så veldig) selvbiografisk - om det var det du begynte å undre over...
Katrine K: Så bra du syns det var "creepy", det var meningen å få fram en litt mindre hyggelig stemning. Og hvordan han, til tross for sine forvirrede tanker beskytter sin kjære mot seg selv. Så godt det går. Og hvordan det egentlig gikk og hva som egentlig hendte, tja hvem vet? Jeg øver meg på å skrive mindre eksplisitt, mer diffust, åpent, på en slik måte at leseren må lete mellom linjene etter den egentlige meningen og handlingen.
Jeg liker at det er diffust, den teknikken benytter jeg meg også av fordi jeg ofte syns at det som ikke blir sagt, det som ligger mellom linjene, er det mest interessante. Det er dette diffuse jeg ofte prøver formidle i bildene mine. Så jeg skjønner hva du mener.
Men skikkelig nifst var det å lese dette, nifst og velskrevet.
Katrine K: Det diffuse er vanskelig å få til syns jeg. Spesielt når man er vant til å skrive overtydelige tekster i andre sammenhenger. Så det er en utfordring, men en spennende en. Og jeg er glad du syns dette var nifst, det var litt nifst å skrive det også...
Ja, jeg regner med du syntes det var nifst å skrive dette, for det er egentlig helt forferdelig nifst å lese, blir skremt av teksten egentlig, jeg...Særlig det med barnet.
Jeg tror det gikk bra med barnet Katrine, for det var jo bare en historie...
Så får vi se hva mine kollegaer på skrivekurset sier når de skal gi meg tilbakemelding... det er minst like nifst...
Skikkelig psykisk thriller, det her. En ekkel stemning som gjør at jeg nesten ikke orket lese alt. Første gang jeg leste hoppet jeg over det med pute over ansiktet. Tror ikke jeg orka ta det inn, om du skjønner.
Jeg liker diffust. En av mine største leseopplevelser handler om nettopp det at jeg plutselig forsto årsakssammenhengen bare utfra en innskutt bisetning. Det var stort!
Lykke til på skrivekurset, håper tilbakemeldingene var gode. :)
Lothiane: Takk for din kommentar. Jeg velger å tolke den positivt, selv om stemningen var ekkel og at du knapt orket lese det. Det var nemlig noe av det jeg forsøkte oppnå, sammen med det diffuse, som var det primære.
Å legge hele løsningen inn i en innskutt bisetning var jo en glimrende idé… men det krever jo en enorm beherskelse og presis balansegang mellom å gi leseren nok detaljer til å føle at hun/han er med og ikke avsløre for mye… Hmm… det var litt av en utfordring…
Tilbakemeldingene var vel ganske bra, selv om vår kursleder påpekte at teksten beskrev en tilstand mer enn den fortalte en historie. Det virket ikke som de andre syns det spilte noen rolle og alle hadde sin egen tolkning av hva som hendte/hadde hendt i fortellingen. Det var til og med en som var overbevist om at alt kom til å gå bra... Uten å bli alt for selvgod kan jeg vel tolke det dit hen at jeg har klart å være ganske diffus, men likevel klart å engasjere eller berøre…
Legg inn en kommentar