tirsdag 30. januar 2007

Feminismens fallitt?

Neste generasjon unger kommer til å vokse opp som kjønnsforvirrede små stakkarer uten å vite at en okse faktisk er en ”mannlig ku” og at kuer ikke kan være av hankjønn.

Det var vel en brannfakkel uten sidestykke på min lille blogg… Problemet er ikke feminister. Problemet er Hollywood. Og det er sikkert ikke første gang… Det som gjør med bekymret for fremtidens generasjoner denne gang er filmen ”Den ville låvefesten” (Barnyard). Sikkert en morsom film. Jeg har ikke sett den. Og ser den helt sikkert ikke før den kommer på TV.

Og hva er så galt med denne filmen, da? Jo, filmens mannlige hovedrolle innehas av en KU! Ja, nettopp. En ku som er mann. Og da snakker vi ikke om transseksuelle eller transvestitter, men om en ku som er mann. Det er ikke en okse. Det er en mannlig ku. Utstyrt med fulle mugger (eller jur som det egentlig heter).

Så kan man jo begynne å lure på hvordan dette har blitt mulig. Var det ingen som torde å si ifra? Visste de ikke bedre? Gjorde de det med overlegg for å gjøre filmen enda morsommere? Hvem vet? Ikke jeg…

Men bekymret blir man…

mandag 22. januar 2007

En uendelighet av stjerner og planeter…

Noen ganger, når jeg kikker opp på stjernene, lurer jeg på hva som finnes bakom. Bakom den siste stjernen i universet. Det siste stoppet før det store intet. En enslig liten stjerne med noen små unnselige planeter som trofast følger sin bane i ring, dag etter dag, natt etter natt. For det kan jo ikke være helt tomt, der, bak den siste stjernen? Eller kan det? Slutter alt der? Brått. Hit men ikke lenger… Nå har du kommet så langt at det ikke er noe mer å finne. Fortsetter du nå kommer du ingen steder. Du blir stående på samme flekken uansett hvor langt du går. Eller kanskje du kommer til den andre siden, som om slutten og begynnelsen er koblet sammen, som en ring? Det må jo være noe der, bakenom stjernen, langt der ute. Selv om universet utvider seg, og vi ikke kan se lenger enn så langt lyset har vandret siden universets fødsel, så må det jo finnes noe universet kan utvide seg i? Selv om det er tomt. Selv om det ikke finnes noe der, så må det jo være noe som er fylt med tomrom. For selv om universet er begrenset, så må det jo være noe som begrenser det? En tynn hinne av ingenting som avgrenser universet mot tomrommet universet utvider seg i. Som en såpeboble som noe sakte og varsomt blåser større og større. Rundt den finnes en tynn hinne, inne i den nesten ingen ting. Utenfor finnes alt annet, men for den som er inne i såpeboblen virker det som en uendelighet av tomrom.

Sånn er det også med tiden. Den kan jo ikke stoppe, kan den? Hva skjer hvis tiden stopper? Og da mener jeg ikke at armbåndsuret har sluttet å tikke eller at du svever på en rosa sky av lykke og du har mistet enhver fornemmelse av tid og sted. Nei, da mener jeg at tiden, Tiden, faktisk stopper. Hva skjer da? Fryses vi fast i vår bevegelse i samme øyeblikk som Tiden stopper? Slutter vi å tenke? Slutter vi å puste? Hva skjer med universet? Nei, jeg får det ikke til å stemme. Tiden kan ikke stoppe. Den må vare evig. Det må alltid være et neste øyeblikk. For hvordan skal det ellers gå? Hvis det ikke er noen fortsettelse. Skal det bare stoppe opp. Som om noen trykker på pauseknappen?

Bloggofobi

Vi trenger ett nytt ord. Har jeg bestemt. Sånn helt uten videre. Stavekontrollen kan si hva den vill, men jeg tror jeg har fått bloggofobi. Bloggofobi er redselen for å skrive masse tull på bloggen. Tull som verken holder målet innholdsmessig eller språklig og som gjør at den tilfeldige leseren raskt hopper videre til neste blogg på lykke og fromme. Bloggofobi er en kombinasjon av prestasjonsangst og skrivesperre samt en liten dash med frykt for å skuffe den eller de få leserne som faktisk av egen fri vilje kommer innom bloggen.

Så søkte jeg på Google. Og oppdaget at jeg ikke var først med dette heller. F! Så irriterende. Å gå fra geni til hermegås på 0,16 sekunder. Så lang tid tok det nemlig for Google å knuse min illusjon om egen kreativitet. Hva F! må man finne på for å være kreativ nå da? Uansett hva svaret er tror jeg denne dagen har passert uten noe nevneverdig kreativt fra min side.

Det interessante var, når noen tross alt har tenkt dette før meg, at det finns minst tre ulike definisjoner av bloggofobi. En som stemmer med min, en som er i nærheten, men ikke treffer helt, og en som betyr noe helt annet.

Den første betydningen finnes på mobilblogg.nu (http://www.mobilblogg.nu/o.o.i.s?id=33&imgid=22256) og lyder ”när mobloggandet blir för mycket för bloggaren och orsakar ångest & rädsla”. Det stemmer jo ganske bra med mitt forslag, selv om frykten ikke er spesifisert nærmere.

Den andre betydningen er hentet fra urbandictionary.com (http://www.urbandictionary.com/define.php?term=blogophobia) og lyder ”Her blogophobia was a kind of online stage fright: what if someone actually READ what she had to say?”. Her er jo rollene byttet om. Det er ikke redselen for å skrive som er problemet, det er redselen for at noen faktisk leser.

Den tredje betydningen av bloggofobi finnes på The Bloggers' Rights Blog (http://rights.journalspace.com/?entryid=1) og betegner bedrifter som er redd for de ansattes blogger og hvilke konsekvenser bloggen kan få for bedriften. Typiske eksempler er jo bedrifter som sparker sine bloggende ansatte.

Ja, ja, så feil kan man ta. Men da er jeg i hvert fall ikke alene om å lide av bloggofobi…

torsdag 11. januar 2007

De lange nettene

De lange nettene kommer snikende som mørke skygger. Lydløst. Sakte. Legger skyggen seg over tankene, slik at tankene mister retningen og går i ring. Inne i mitt hode. Som en evighetsmaskin maler de rundt. Og rundt. Og rundt. Og lar meg ikke være i fred. Lar meg ikke få synke ned i det ubevisste, tankeløse tomrom som kommer like før søvnen tar tak og trekker meg over til sin side. Når en tanke er på vei bort står neste klar til å kaste seg over meg. Som en sulten ulv, som ikke har fått tankekraft på ukevis, sikler den grådig før den sakte slafser i seg av min hjerne. Fortvilet forsøker jeg å skyve tankene unna. Mens holder jeg en tanke unna sniker en annen seg inn bak min rygg. Snur jeg meg angriper en annen fra den andre siden. Og det er alltid de samme tankene. Faste gjester. Som jeg ikke har invitert. Men som likevel trenger seg på.

Døden. Det forgjengelige livet. Den flyktige lykken. Hvorfor lever jeg? Hvorfor skal jeg dø? Hva skjer da, når alt er over. Hvorfor ble det meg? Hva er meningen? Hvorfor kjennes det så tomt? Så meningsløst? Når alt en dag er over. Når livet brått tar slutt. For alle. Når solen eksploderer. Sluker jorden. Og alle de som er igjen. Etter oss. Eller kommer de svevende inn til oss som levde mens solen ennå var ung. Inn i vår dimensjon. Den evige dimensjonen. Den dimensjonen vi ikke kunne se som fysiske kropper, men som vi likevel håpet fantes. For at alt ikke skulle være meningsløst. Men likevel, hva tjener den til? Den evige dimensjonen? Skal vi sveve rundt i den uten mål og mening? Bare være? Eksistere?

Her? Med henne? Hvorfor nettopp her? Hvorfor henne? Valgte jeg feil? Valgte jeg riktig? Er det noen andre jeg burde valgt i stedet? Bør jeg i det hele tatt velge noen? Er det noen jeg ikke har møtt ennå som kanskje er bedre? Som jeg burde velge, men som jeg ikke kan velge fordi jeg har valgt feil? Eller skal jeg la noen velge meg? Skal jeg la skjebnen avgjøre? Skal jeg fortsette å flyte med? Som en barkbåt som slippes ut i elven, viljeløst flyte omkring, følge strømmen. Passere perfekte kulper i håp om å finne en som er enda bedre. For så å kiles fast mellom to stener i ett lite stryk. Med utsikt til den perfekte kulpen. Uten mulighet for å komme seg løs. Fra stenene og strømmen som holder båten på plass.

Vil jeg ha barn? Med hvem? Hvorfor? Orker jeg? Vil noen ha barn med meg? Vil jeg at et forsvarsløst lite krek skal slippes ut i denne gale verden? Vil jeg ikke at mine gener skal gjøre verden til et bedre sted? Har jeg rett å frata verden mine arveanlegg? Resultatet at mange tusen års utvikling. Som har skapt en unik kombinasjon av egenskaper spesialtilpasset det kaos vi lever i. Et menneske som kommer til å være smartere enn meg, ha enda større muligheter til å gjøre verden til et bedre sted gjennom sitt intellekt og ansvarsfølelse. Eller blir det noe annet? En som er avhengig av hjelp og pleie hele livet. Som mange kommer til å se på som en byrde. Bare fordi de ikke kan se skjønnheten under overflaten. Livsgleden og lykken som gjemmer seg bak fasaden.

Hvorfor skal jeg gå på jobben i morgen? Merker noen om jeg ikke gjør det? Kanskje noen, men ikke mange. Og kommer de til å bry seg? Hvor fort fylles min plass opp? Av noen som er bedre enn meg? Og spiller det egentlig noen rolle hva jeg gjør? Blir verden bedre om jeg gjør jobben min perfekt, ansvarsfullt hver dag, hver uke, hvert år, hele livet? Kommer noen, noen gang, til å se forskjell på en verden med og en verden uten meg? Om universum kunne deles i to identiske parallelle univers, ett med meg og ett uten meg, og vi ventet 50 år, ville man da kunne se noen forskjell? Har det samme effekt som når en sommerfugl flyr fra en blomst til en annen i regnskogen og dette utløser en destruerende skypumpe tusenvis av mil unna? Eller er det ikke mulig å se forskjell om man titter ut over min lille familie. Som forhåpentlig savner meg litt i det universum jeg ikke lenger fantes i…

lørdag 6. januar 2007

Du skal ikke dømme

– Du skal ikke dømme, sa min farmor strengt. Og jeg visste hun hadde rett, der jeg satt i hennes lille leilighet og nippet til en kopp te. Jeg hadde fortalt om den nyinnflyttede jenta på kollektivet. Jeg hadde bare møtt henne et par ganger. Førsteinntrykket var ikke det beste. – Hun er tykk og dum. Hvilket grunnlag hadde jeg for å si noe sånt. Meget tynt. Og jeg måtte bite i meg mitt utsagn. Farmor så strengt på meg mens jeg tenkte på hva hun hadde sagt. Og på hva jeg hadde sagt. – Nei, man skal vel ikke det, sa jeg, og så tankefullt på farmor. Hun nikket. – Nei, man skal ikke det. – Man skal gi alle en sjanse til å vise hvem de er. Og jeg visste at hun hadde rett. Hun hadde rett i mye, min farmor. Belest og erfaren som hun var. Uten å være besserwisser. Uten å tvinge på deg råd du ikke ville ha. Men en naturlig autoritet som gjorde at hun virket mye større en sine 154 centimeter. Derfor var det alltid morsomt å besøke henne. Man kunne diskutere det meste med farmor. Og få gode råd. Og høre på spennende historier. Og få innprentet holdninger som kommer til å vare livet ut.

Og en ny sjanse fikk hun, den nyinnflyttede. Og hvor banalt de enn høres ut, så ble vi meget gode venner. Når jeg først ga henne muligheten til å vise hvem hun var. Vi pratet, drakk te, filosoferte, diskuterte kjærligheten og våre flammer og løste verdensproblemer. Det endte med at hun en gang sang godnattsang på sengekanten min. Og lot meg ligge igjen med et smil om munnen og en glad følelse når hun gikk til sitt rom. Vi var som søsken, uten å krangle.

Etter episoden hos farmor har jeg forsøkt å leve etter hennes ord. Forsøkt å være åpen. Å gi alle en mulighet til å vise seg frem. Og jeg håper og tror jeg har lykkes. Selv om jeg vet at jeg helt sikkert ubevisst har fordommer. Holdninger som jeg har fått innprentet gjennom årenes løp og som gjør meg til den jeg er i dag. Likevel forsøker jeg å ikke dømme. For jeg vet farmor har rett. Man skal ikke det.

Derfor er det så vanskelig å forholde seg til mennesker som dømmer andre. Fordi jeg syns det er så galt. Fordi jeg syns det er så synd at de avskjærer seg fra muligheten til å bli kjent med et annet menneske, bare fordi de tror de kan se personligheten, egenskapene, kvaliteten og intellektet ved å se på personen ett øyeblikk. Eller, enda verre, dømme personer ut fra hva man hører andre sier og hvordan man tolker og fantaserer om den man hører om. Slike mennesker syns jeg det er vanskelig å forholde meg til. De kan jo ha mange andre fine egenskaper, men de ødelegger så mye gjennom å dømme. Jeg skulle gjerne ha diskutert dette med farmor, men det er dessverre for sent. Jeg skulle gjerne ha spurt henne hvordan jeg skulle forholde meg til mennesker som dømmer. Kan jeg dømme disse menneskene og si – Nei, denne personen vil jeg ikke ha noe med å gjøre, for jeg har sett at den dømmer andre mennesker og ser på de som mindreverdige uten å egentlig kjenne vedkommende. Eller er det jeg som da gjør feil? Som dømmer den som dømmer.

Skal jeg heller forsøke å få de til å slutte? Få de til å innse at det er galt å dømme. Åpne deres sinn for å ta imot andre med åpne armer uten fordommer og forutinntatte meninger. Slik at de også kan gi folk en sjanse til å vise seg frem og vise sitt sanne jeg. Men hvordan skal jeg kunne gjøre dette? Med hvilken rett kan jeg kreve at mine medmennesker skal endre seg? Og hvordan skal jeg få autoritet nok til å overbevise om at jeg har rett og at de bør følge farmors ord? Hva skal man si? Hvilke argumenter bruker man? Når man ikke har farmors autoritet. Uten den hjelper det ikke å være over 180 centimeter. Uten argumenter som perler på en snor hjelper det ikke å føle at man har rett. Uten de riktige svarene, og spørsmålene, kommer man ingen vei.

Men farmor visse. Sannsynligvis fordi hun selv var blitt dømt. Av andre. Og fordi hennes elskede hadde blitt dømt. Til døden. Avrettet. For å ha handlet i tråd med sin overbevisning. Mot en fiende. På feil side. Men dette visste jeg ikke noen ting om da. Det var hennes dypt bevarte hemmelighet. En hemmelighet som ble fortiet, selv om sikkert flere visste. Bortsett fra oss. Min far og jeg. Men jeg forstår nå, når jeg vet hvordan det henger sammen. Hvorfor hun ikke ville at jeg skulle dømme noen.