torsdag 30. november 2006

Kreativ?

Hvordan kan vi vite at noe er originalt, unikt, kreativt eller nyskapende? Hvordan vet vi at noe ikke er stjålet som hvilken som helst annen ting fra noen andre, resirkulert som en brusflaske i glass som pantes for tyvene gang, hentet frem fra glemselen som bestefars bilder fra reisen med båt til Amerika når han var førstereisgutt på lasteskipet? Hvordan kan vi være sikre på at ingen har tenkt nettopp den tanken vi nå sitter og tenker? Og er det ikke ofte slik, at når man først får en god idé, så får man høre en annen si ”ja, det var akkurat det jeg gikk og tenkte på”? Så kan man jo velge å tro på vedkommende, eller ikke, men likevel, fortærende er det. Og historien er full av eksempler på vitenskapsmenn og oppfinnere som i dypeste hemmelighet møysommelig har jobbet med Den Store Oppfinnelsen, bare for å oppdage at noen andre, på andre siden av jordkloden, nettopp har lansert Den Store Oppfinnelsen. Det har slått meg at ideene kanskje mer er et produkt av tiden man lever i enn hvor kreativ man egentlig er. Unntaket som bekrefter dette, om ikke alle hans idéer har blitt overtolket og tillagt egenskaper de ikke har, er Leonardo Da Vinci. Han konstruerte helikoptre, dykkerdrakter og undervannsbåter mens vi her hjemme knapt hadde kommet oss ut av hulene og opp i langbåtene på barbariske tokt med slegge fleinsopp og eksotiske kvinnfolk.

En gang var jeg faktisk på et foredrag om kreativitet. Dessverre er det begrenset hva jeg husker av foredraget, men noen opplevelser har brent seg fast. Det er jo ikke hver dag man vinner konkurranser, så at jeg vant en, riktig nok meget uhøytidlig, men likevel knivskarp, konkurranse, så det husker jeg fremdeles. – Hvordan vil du, uten å snakke, formidle til noen at de skal kvitte seg med fanget sitt? Utrolig nok var jeg raskest, og før jeg fikk sukk for meg fikk jeg en T-skjorte i favnen. Det var jo ikke en hvilken som helst T-skjorte heller, den hadde nemlig påtrykket et visdomsord om kreativitet, samt den obligatoriske reklamen for foredragsholderen. – Bare tanker er nye, stod det på brystet. Og det er jo noe i det. At det er tankene som er nye. Ikke alle naturlig vis, men en og annen tanke nå og da. Som et lykketreff, med en sannsynlighet som ligger i samme område som å treffes av lynet, eller vinne i lotto. For det aller meste vi tenker er jo ikke så veldig originalt. Hva skal vi ha til middag i dag? – Tør jeg be henne med på kino? Kan jeg utsette dette til i morgen? Det er jo ikke akkurat originalt. Men plutselig kommer det en fremmed blant alle de gode vennene. En som ingen har møtt før. En som er litt annerledes. Som ser litt spesiell ut. Som snakker litt rart. Da vet du at du kanskje står overfor en original tanke. En som kanskje ingen før har tenkt. En tanke som har gjemt seg godt i tusener av år, innerst i skuffen, under de gamle togbillettene fra interrailturen når du var atten. Og det er da det gjelder. Å fange den. Skrive den ned. Formulere den. Slik at du husker den slik den var, slik at du forstår hvor genial den er når du etter en lang vinter skummer gjennom papirene du har skriblet på når regnet, snøen og mørket har hersket.

Uansett, så stemmer visdomsordet på T-skjorten. Det er bare tankene som er nye. Så vil man være kreativ, nyskapende, original og skape noe unikt må man tenke. Og det er hard jobbing. Å få topplokket til å produsere er ikke noen barnelek eller dans blant kakestykker. Alle som har forsøkt vet. Så får man krysse fingrene og håpe at Den Store Ideen faktisk er unik og ikke bare en simpel kopi av noe du har lest, sett eller hørt.

mandag 27. november 2006

Siste gang

En gang blir det siste gang. Siste gang jeg løper etter bussen som går alt for tidlig, siste gang jeg elsker med min kjære, siste gang jeg gråter over brutte løfter, siste gang jeg smiler til en annen, siste gang jeg ser solens første stråler jage nattens mørke slør, siste gang jeg kjenner den skarpe forfriskende høstdagens vind mot mitt ansikt.

Siste gang sniker seg på, og passerer lydløst, sakte slik at det ikke merkes. Forræderisk passerer den uten å si ifra, uten å gjøre meg oppmerksom på at dette, nettopp dette, er siste gang jeg får oppleve, føle, se, kjenne, nyte. Uten å knekke en gren sniker den seg ut av mitt liv, uten at jeg er forstår at nå er det slutt. Nå kommer den aldri mer tilbake. Aldri mer. Aldri.

Jeg har ofte lurt på når siste gang er. Når er siste gang jeg ser en gammel venn? Har det kanskje allerede vært? Når man tenker på en gammel kjæreste, som man svaner iblant. Kommer jeg til å se henne igjen? Kommer jeg til å møte de varme øynene med det levende blikket igjen? Kommer jeg til å kjenne nytelsen når hun varsomt stryker meg over ryggen? Har jeg allerede elsket med henne for siste gang? Hvordan skal man vite det? For alt jeg vet, kan hun allerede være død. Men jeg vet det ikke. Og intetanende går jeg og fantaserer om henne. Ser henne for meg, Når alt egentlig er over. Utenom i min fantasi.

Når jeg ser på gamle mennesker lurer jeg på om de tenker slik. På alt det de har gjort for siste gang. Husker de den siste gang de løp etter bussen der de stabber seg av gårde men rullatoren langs det humpete fortauet på sine skjelvende ben. Vet de at de aldri mer skal få kjenne en annen kropps varme etter en het natts elskov? Vet de at de aldri mer forventningsfullt får småhoppe mellom tuene på myren på jakt etter multer? Vet de at de har danset sin siste vals eller tango? Og bryr de seg? Egentlig? Eller har de andre bekymringer? Orker jeg en vinter til med kalde, mørke, ensomme kvelder? Eller gleder de seg bare over en ny dag? En dag de kan våkne, se sine barnebarn vokse opp, se sine barn begynne å bli gamle, se verden forandre seg, en dag til å forundre seg over verdens alle mysterier. Til de har våknet for siste gang…

torsdag 23. november 2006

Ventetid…

Noen venter på bedre tider. Noen venter på den rette. Noen venter på at det skal gå over. Noen venter på inspirasjon. Noen venter på å dø. Men alle venter på noe. Men hvorfor?

Hva er meningen med å vente? Hva er det egentlig vi venter på? Hvorfor skal vi vente? Kan vi ikke bare gjøre det med en gang? Eller gjøre noe annet? Mens vi venter forsvinner mulighetene. Mens vi venter velger vi bort alt det andre. Alt det andre som kanskje var bedre. Enn det vi venter på. Men det får vi aldri vite. For vi ventet. Og ventet. Og ventet.

Og hvor lenge skal man vente? Det kan man jo ikke vite. Når har man ventet for lenge? Når man dør har man ventet for lenge. Da er det for sent. Uansett. Og da er det for sent å angre. Men før det har man jo muligheten. Enten venter man, eller så gjør man noe annet. Å slutte å vente like før det man venter på faktisk skjer føles jo fortærende. Men å vente til man dør uten att det skjer er jo ikke noe bedre? For da var det jo ikke noe poeng med å vente, var det vel?

Og hvis vi venter for å unngå å velge noe annet. Noe annet som er vanskeligere. Noe man egentlig vil. Noe som plager oss så mye at det føles bedre å vente på noe annet enn å gjøre noe med det. Da blir ventingen en unnskyldning. En løsning. En flukt fra det man egentlig vil, men ikke tør. Fordi man kjenner att magen knytter seg. Fordi man er redd for andres reaksjon. Fordi man er redd. Fordi man håper at det vil løse seg av seg selv. For det kjennes bedre om det kan løse seg av seg selv. Da slipper man å gjøre noe med det. Og kanskje det ikke kjennes så vanskelig da. Om det bare går over. Og mens man går og håper på et mirakel går man og venter. Og venter. Og venter.