onsdag 5. desember 2007

Ventetid…

Så er den her igjen. Ventetiden. Den store felles ventetiden. Da alle venter. Venter på julen. Venter på presangene. Selskapene. Gjenforeningene med familien. Den gode maten. Alt dette venter de på. Alle sammen. Det er løgn. Det er forbasket løgn. Og jeg er sikker på at enhver statistiker er enig med meg. Det er jo ingen som har tid til å vente på noen ting som helst. Og knapt noen som ofrer det en tanke hva de faktisk skal vente på. Isteden stresser de rundt som gale små lemmen. I flokk til kjøpesentre og handlegater dekorert med juggel og krimskrams. Pengene flyr som fjær fra en revnet pute. Mer og mer. Større og større. For hvert år. Hvor skal dette ende? Det er jo rene og skjære galskapen. Nå handler de til og med på kreditt. Kjøp nå, betal om tre måneder. At de kan være så dumme. At de lar seg lure. Men gjerne for meg. La dem sitte der med skjegget i postkassen til påske. Når barna maser om å reise på skiferie i Alpene, slik alle naboene gjør. Når postkassen fylles til randen av regninger fra alle julens kreditkjøp og lønnen gikk til service på bilen og kona klager over at pelsen synger på siste verset og at hun så en ny når hun var på jentetur til Paris i vinterferien. Da kan de angre da. Og de får ikke en dråpe empati fra meg. Når de er så naive. Når de har mistet bakkekontakten og ikke kommer til å få den igjen før de ligger syv fot under. Ikke for at de vet hvor mye en fot er, men det spiller mindre rolle. Nei, da, når påsken kommer priser jeg meg lykkelig over at jeg slipper. Slipper alt maset med julen. Slipper å begi meg ut i de gale folkemassene og kjempe meg fram til pakkedisken der det står bordskjemte tenåringsjenter og vurderer om de skal orke å pakke inn presangene du har stått en halv time i kø for å få lov til å betale mens de rastløst titter på mobilen og sender meldinger til alle sine klassekamerater om hvor utrolig kjedelig det er å jobbe mens de fantaser om å bli kjendiser som bader i champagne og dyre vesker med små merker på. Slipper å planlegge familiemiddag og rydde leiligheten og vaske og skure og kjøpe juletre og alt det andre som det virker som alle andre bare må gjøre. Det er som et hemmelig mantra som alle har pugget utenat. Alle tingene de bare må gjøre før jul. Og som jeg slipper. Og godt er det. Men jeg kan jo tenne et lys. For det er jo første advent i dag. Og det kunne jo vært hyggelig om fru Svendsen i tredje kommer på besøk. Det er noen dager siden nå. Håper det ikke har skjedd noe. Best jeg rydder bort avisen, bare sånn i tilfelle.


Som svar til Cassandras utfordring