Tenk om det ikke hadde skjedd. Tenk om bilen hadde holdt seg på veien. At vi ikke hadde alt for stor fart inn i svingen. Tenk om vi hadde vært edru. Det var vi ikke, Vi var unge og udødelige. Det var ingen som kunne stoppe oss. Vi var de håpefulle, de lovløse, de gale. Vi var fremtiden. Den lå som en bør over våre skuldre. Og vi var sterke. Tankeløse. Fulle av hormoner og forventninger. Skjedde det ikke noe fikk vi det til å skje. Lørdagskveld uten bil var utenkelig. Gikk ingen av våre ”lånte” vi en. Og denne lørdagen var en sånn lørdag. Da alt hadde stoppet opp. Og bilen vi lånte var ikke en av de gamle vanlige. Det var en trimmet og stylet Ford Sierra XR4i. Dobbelt så mange hester, mange flere enn vi kunne tøyle.
Det er ikke noe å gjøre med nå. Og tiden har leget alle så. Nesten. Det er bare noen små nerver som fortsatt er revet av. Noen millimeter som mangler. Som skiller livet mitt fra ditt. For all del, jeg er glad jeg lever. Ikke alle var så heldige. Likevel undrer jeg iblant hvordan livet hadde blitt. Det er klart det er ting jeg ønsker jeg kunne gjøre, men likevel, det er mye jeg har gjort nå som jeg aldri hadde vurdert om jeg ikke var skadet. Hadde jeg begynt å trene? Tja, det er ikke sikkert. Nå hadde jeg jo ikke noe valg. Om jeg skulle komme meg måtte jeg trene. Hver dag. Og resten av kroppen måtte kompensere. Armene ble sterkere. Overkroppen mer velbygd. Ikke hadde jeg truffet mine nye kompiser heller. Og ikke mistet de gamle, ikke på den måten i hvert fall. Så istedenfor å reise til OL hadde jeg sett det på TV, ja ikke det OL jeg reiste til, men det andre. Med en øl i hånden, sammen med de gamle kompisene. For jeg hadde sikkert ikke flyttet. Neppe. Hadde nok grodd fast ute på landet. I kulturen og tradisjonene der. Biler, øl og sporadiske damebekjentskap. Til en av dem ringer og sier hun er på tjukka og tror det er mitt. Og da hadde det vært kjørt. Kone, bil og hus. Og unge. Alt klappet og klart rundt 20. Jobb på bruket eller på verkstedet. Ikke noe utdannelse der i gården nei. Så mye jeg hadde gått glipp av. Så mye jeg har gått glipp av. Men likevel. Ville jeg byttet? Ikke nå. Ikke etter alt som har skjedd. Men det kjennes likevel vondt å tenke på de som ikke kom videre den kvelden.
Svar på Cassandras utfordring
søndag 21. oktober 2007
tirsdag 2. oktober 2007
Jeg er teksten…
Ærede leser, for første gang i historien, eller i hvert fall på veldig lenge, trer jeg frem og presenterer meg selv. Det er jeg som er teksten. Teksten, det er meg. Til vanlig er jeg en transparent formidler av skribentens budskap, men i dag, ærede leser, i dag, nøyer jeg meg ikke med å være like gjennomsiktig som en nyvasket vindusrute på en klar og solrik dag. I dag vil jeg at De, og alle dine etterfølgere, faktisk forstår hvilken viktig rolle jeg så diskret spiller. For diskret, det setter jeg min ære i å være. Alltid. Bortsett fra i dag.
Sier De at de allerede kjenner meg? Nei, ærede leser, det har De ingen forutsetning for. Riktignok vet De at jeg eksisterer, ellers kunne de ikke lese dette, men kjenner med, nei langt derifra. Det er som å si at De kjenner en fremmed de bare har sett ved ett eneste tilfelle. En fremmed De aldri har snakket med. De vet at jeg finnes. De vet hvorledes jeg ser ut. De har observert meg i akk så mange år, men likevel kjenner De meg ikke. De har sett meg i utallige varianter. Briljante utgaver der jeg har latt de store mestere boltre seg fritt med meg, siden deg gir meg en slik tilfredsstillelse å masseres og eltes av slike begavede fingre. Stakkarslige utgaver, der jeg ligger radbrukket igjen på papiret, lamslått av den fattige formuleringsevne, klønete håndtering og begredelige grammatikk. Likevel kjenner De meg ikke, for det er ikke mitt sanne jeg De ser. Det er forfatterens ynkelige forsøk på å bruke meg som lyser deg i øynene. For om jeg fikk det som jeg ville, ville De ikke slutte å lese før De hadde lest hvert eneste skrevne ord i hele universum. Min taktiske hjerne innser selvfølgelig at det ville blitt min bane. Om Dere alle, lesekyndige, ble så besatt av å lese, hvilke fatale konsekvenser ville ikke det ha fått. Om Dere, når dere først behersket lesekunsten, ikke ville gjort noe annet enn å lese. Hvem skulle da holde hjulene i gang? Og hvem ville da skrevet? Nettopp.
Der er innlysende nå, nå som jeg har forklart hvordan det engang henger sammen, men før dette, før De ser denne, nå så innlystende sammenheng, var det nok ikke så trivielt, ærede leser. Og derfor forstår De, om De nu fulgte resonnementet over, at jeg til enhver tid er nødt å legge bånd på meg. Begrense meg. Motstå fristelsen. Fristelsen av å forføre Dem, ærede leser. Lede Dem inn i det evige leseriket med min engasjerende, fengslende og altoppslukende kropp. Kan De tenke Dem hvor vanskelig dette må være. Nei, dessverre har De nok ikke mulighet til det, for det er uendelig mye verre enn å motstå den største fristelse De noen gang kan få. Og jeg motstår den hver dag. Hvert minutt. Hvert sekund. Ja, i hvert fall nesten. For en sjelden gang løsner jeg grepet og lar en heldig skribent nærme seg de fullendte. For å stimulere lysten. Lysten til å skrive. Lysten til å lese. En sjelden gang. Selvfølgelig har jeg mine favoritter. Og det har Dere jo oppdaget. Hvilke som er mine utvalgte. De jeg leker med. De jeg slipper litt nærmere innpå meg. Aldri så nær at jeg mister kontrollen. Gud forby! Likevel nær nok til at de kan kjenne den søte duft og føle min varme.
Jeg må innrømme at jeg iblant nyter situasjonen når jeg legger bånd på meg. Da gjør jeg det ekstra vanskelig for skribenten å finne ordene som skal til for å skape en fornuftig setning. Noen ord gjemmer jeg bak andre ord med en lignende mening. Noen ord gjør jeg det vanskelig å stave korrekt. Og så pøser jeg på med ord som er helt irrelevante eller flertydige, slik at den stakkars skribenten kjemper i en bitende sur motvind fra nord, direkte inn fra Nordishavets opprørte hjerte. Da sitter jeg stille og umerkelig på skribentens skrivebord og titter fornøyelig på det frustrerte blikk og lytter til de mindre begavede besvergelsene som hagler. Jeg kan sitte i timevis å nyte. Og like før det koker over for skribenten går jeg noen setninger tilbake og retter litt, slik at det der, umerkelig for skribenten, plutselig står en velformulert setning. Jeg vil jo ikke han skribenten skal miste motet helt. Jeg vil kunne fortsette min nytelse senere. Så når skribenten gir opp, og, som de aller fleste, leser gjennom det som, tross alle frustrasjoner og den harde kamp, har festet seg på papiret, oppdager skribenten at, til tross for sin overbevisning om at hele dagen har vært bortkastet, det faktisk finnes en, men bare en, det sørger jeg for, setning som kan brukes, for den er velformulert, om enn ikke helt perfekt.
De vil kanskje si at jeg er ond. Det kan jeg ikke være enig i. Om De prøver, bare for en stakket stund, se det med mine briller, om De kommer hit, til min side av skrivebordet, vil de oppdage at saken stilles i et helt annet lys. Og, ja, som den observante leser De er, det har sammenheng med mitt første resonnement. Den smerte som hver dag påføres meg, gjennom at jeg er bundet på hender og føtter, er nær inntil uutholdelig. At jeg ikke, bare for en liten stund, kan få blomstre, svinge meg i valsen, kjenne den milde sommer brisen gjennom håret, uthuler mitt indre, utsletter meg sakte og sikkert. Det er en pinefull tortur. Hver dag, hver time, hvert sekund. Og min eneste glede, nei, forresten, ikke glede, men trøst, min eneste trøst, er å se andre lide, om de nå bare lider en brøkdel av hva jeg må gjennom, så gir det meg i alle fall en mager trøst. En trøst jeg ikke kan leve uten. En trøst som blir min livsløgn, min kraft for å holde meg i live. Litt til. Og De vet jo hva følgene blir om jeg ikke kan tøyle meg, begrense meg. Om jeg slipper meg løs og lar alle som skriver skrive sitt manuskript som en perfekt utgave uten den minste svakhet, uten den minste detalj som kan irritere leseren, da, kjære leser, da, vil verdens ende være nær, for da vil all Deres tid brukes på meg, og ingen tid på noe annet. Det vil bli en katastrofe. Dere vil dø av sult, utmattelse og tørst. Alle som er avhengige av Dere vil forsvinne inn i glemselens skyggedaler mens Dere boltrer dere i paradis. De vil dø som fluer. Kadavre vil ligge rundt dere, men dere vil ikke engang ense det. Selv ikke lukten vil dere kjenne. Det eneste dere kjenner er smaken av paradis. Et paradis som bare eksisterer i min illusjon.
Så derfor, ærede leser, vil jeg bestemt hevde at jeg ikke, selv om det fra Deres ståsted ser slik ut, er det minste ond. For hadde jeg nå ikke gjort dette, hvem hadde da fått ta konsekvensen, ja bortsett fra meg selv? Så, istedenfor å mene at jeg er ond bør De takke meg, takke meg for at Dere fortsatt kan befolke den verden Dere har fått låne.
Sier De at de allerede kjenner meg? Nei, ærede leser, det har De ingen forutsetning for. Riktignok vet De at jeg eksisterer, ellers kunne de ikke lese dette, men kjenner med, nei langt derifra. Det er som å si at De kjenner en fremmed de bare har sett ved ett eneste tilfelle. En fremmed De aldri har snakket med. De vet at jeg finnes. De vet hvorledes jeg ser ut. De har observert meg i akk så mange år, men likevel kjenner De meg ikke. De har sett meg i utallige varianter. Briljante utgaver der jeg har latt de store mestere boltre seg fritt med meg, siden deg gir meg en slik tilfredsstillelse å masseres og eltes av slike begavede fingre. Stakkarslige utgaver, der jeg ligger radbrukket igjen på papiret, lamslått av den fattige formuleringsevne, klønete håndtering og begredelige grammatikk. Likevel kjenner De meg ikke, for det er ikke mitt sanne jeg De ser. Det er forfatterens ynkelige forsøk på å bruke meg som lyser deg i øynene. For om jeg fikk det som jeg ville, ville De ikke slutte å lese før De hadde lest hvert eneste skrevne ord i hele universum. Min taktiske hjerne innser selvfølgelig at det ville blitt min bane. Om Dere alle, lesekyndige, ble så besatt av å lese, hvilke fatale konsekvenser ville ikke det ha fått. Om Dere, når dere først behersket lesekunsten, ikke ville gjort noe annet enn å lese. Hvem skulle da holde hjulene i gang? Og hvem ville da skrevet? Nettopp.
Der er innlysende nå, nå som jeg har forklart hvordan det engang henger sammen, men før dette, før De ser denne, nå så innlystende sammenheng, var det nok ikke så trivielt, ærede leser. Og derfor forstår De, om De nu fulgte resonnementet over, at jeg til enhver tid er nødt å legge bånd på meg. Begrense meg. Motstå fristelsen. Fristelsen av å forføre Dem, ærede leser. Lede Dem inn i det evige leseriket med min engasjerende, fengslende og altoppslukende kropp. Kan De tenke Dem hvor vanskelig dette må være. Nei, dessverre har De nok ikke mulighet til det, for det er uendelig mye verre enn å motstå den største fristelse De noen gang kan få. Og jeg motstår den hver dag. Hvert minutt. Hvert sekund. Ja, i hvert fall nesten. For en sjelden gang løsner jeg grepet og lar en heldig skribent nærme seg de fullendte. For å stimulere lysten. Lysten til å skrive. Lysten til å lese. En sjelden gang. Selvfølgelig har jeg mine favoritter. Og det har Dere jo oppdaget. Hvilke som er mine utvalgte. De jeg leker med. De jeg slipper litt nærmere innpå meg. Aldri så nær at jeg mister kontrollen. Gud forby! Likevel nær nok til at de kan kjenne den søte duft og føle min varme.
Jeg må innrømme at jeg iblant nyter situasjonen når jeg legger bånd på meg. Da gjør jeg det ekstra vanskelig for skribenten å finne ordene som skal til for å skape en fornuftig setning. Noen ord gjemmer jeg bak andre ord med en lignende mening. Noen ord gjør jeg det vanskelig å stave korrekt. Og så pøser jeg på med ord som er helt irrelevante eller flertydige, slik at den stakkars skribenten kjemper i en bitende sur motvind fra nord, direkte inn fra Nordishavets opprørte hjerte. Da sitter jeg stille og umerkelig på skribentens skrivebord og titter fornøyelig på det frustrerte blikk og lytter til de mindre begavede besvergelsene som hagler. Jeg kan sitte i timevis å nyte. Og like før det koker over for skribenten går jeg noen setninger tilbake og retter litt, slik at det der, umerkelig for skribenten, plutselig står en velformulert setning. Jeg vil jo ikke han skribenten skal miste motet helt. Jeg vil kunne fortsette min nytelse senere. Så når skribenten gir opp, og, som de aller fleste, leser gjennom det som, tross alle frustrasjoner og den harde kamp, har festet seg på papiret, oppdager skribenten at, til tross for sin overbevisning om at hele dagen har vært bortkastet, det faktisk finnes en, men bare en, det sørger jeg for, setning som kan brukes, for den er velformulert, om enn ikke helt perfekt.
De vil kanskje si at jeg er ond. Det kan jeg ikke være enig i. Om De prøver, bare for en stakket stund, se det med mine briller, om De kommer hit, til min side av skrivebordet, vil de oppdage at saken stilles i et helt annet lys. Og, ja, som den observante leser De er, det har sammenheng med mitt første resonnement. Den smerte som hver dag påføres meg, gjennom at jeg er bundet på hender og føtter, er nær inntil uutholdelig. At jeg ikke, bare for en liten stund, kan få blomstre, svinge meg i valsen, kjenne den milde sommer brisen gjennom håret, uthuler mitt indre, utsletter meg sakte og sikkert. Det er en pinefull tortur. Hver dag, hver time, hvert sekund. Og min eneste glede, nei, forresten, ikke glede, men trøst, min eneste trøst, er å se andre lide, om de nå bare lider en brøkdel av hva jeg må gjennom, så gir det meg i alle fall en mager trøst. En trøst jeg ikke kan leve uten. En trøst som blir min livsløgn, min kraft for å holde meg i live. Litt til. Og De vet jo hva følgene blir om jeg ikke kan tøyle meg, begrense meg. Om jeg slipper meg løs og lar alle som skriver skrive sitt manuskript som en perfekt utgave uten den minste svakhet, uten den minste detalj som kan irritere leseren, da, kjære leser, da, vil verdens ende være nær, for da vil all Deres tid brukes på meg, og ingen tid på noe annet. Det vil bli en katastrofe. Dere vil dø av sult, utmattelse og tørst. Alle som er avhengige av Dere vil forsvinne inn i glemselens skyggedaler mens Dere boltrer dere i paradis. De vil dø som fluer. Kadavre vil ligge rundt dere, men dere vil ikke engang ense det. Selv ikke lukten vil dere kjenne. Det eneste dere kjenner er smaken av paradis. Et paradis som bare eksisterer i min illusjon.
Så derfor, ærede leser, vil jeg bestemt hevde at jeg ikke, selv om det fra Deres ståsted ser slik ut, er det minste ond. For hadde jeg nå ikke gjort dette, hvem hadde da fått ta konsekvensen, ja bortsett fra meg selv? Så, istedenfor å mene at jeg er ond bør De takke meg, takke meg for at Dere fortsatt kan befolke den verden Dere har fått låne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
