Tenk om…

Tenk om det ikke hadde skjedd. Tenk om bilen hadde holdt seg på veien. At vi ikke hadde alt for stor fart inn i svingen. Tenk om vi hadde vært edru. Det var vi ikke, Vi var unge og udødelige. Det var ingen som kunne stoppe oss. Vi var de håpefulle, de lovløse, de gale. Vi var fremtiden. Den lå som en bør over våre skuldre. Og vi var sterke. Tankeløse. Fulle av hormoner og forventninger. Skjedde det ikke noe fikk vi det til å skje. Lørdagskveld uten bil var utenkelig. Gikk ingen av våre ”lånte” vi en. Og denne lørdagen var en sånn lørdag. Da alt hadde stoppet opp. Og bilen vi lånte var ikke en av de gamle vanlige. Det var en trimmet og stylet Ford Sierra XR4i. Dobbelt så mange hester, mange flere enn vi kunne tøyle.

Det er ikke noe å gjøre med nå. Og tiden har leget alle så. Nesten. Det er bare noen små nerver som fortsatt er revet av. Noen millimeter som mangler. Som skiller livet mitt fra ditt. For all del, jeg er glad jeg lever. Ikke alle var så heldige. Likevel undrer jeg iblant hvordan livet hadde blitt. Det er klart det er ting jeg ønsker jeg kunne gjøre, men likevel, det er mye jeg har gjort nå som jeg aldri hadde vurdert om jeg ikke var skadet. Hadde jeg begynt å trene? Tja, det er ikke sikkert. Nå hadde jeg jo ikke noe valg. Om jeg skulle komme meg måtte jeg trene. Hver dag. Og resten av kroppen måtte kompensere. Armene ble sterkere. Overkroppen mer velbygd. Ikke hadde jeg truffet mine nye kompiser heller. Og ikke mistet de gamle, ikke på den måten i hvert fall. Så istedenfor å reise til OL hadde jeg sett det på TV, ja ikke det OL jeg reiste til, men det andre. Med en øl i hånden, sammen med de gamle kompisene. For jeg hadde sikkert ikke flyttet. Neppe. Hadde nok grodd fast ute på landet. I kulturen og tradisjonene der. Biler, øl og sporadiske damebekjentskap. Til en av dem ringer og sier hun er på tjukka og tror det er mitt. Og da hadde det vært kjørt. Kone, bil og hus. Og unge. Alt klappet og klart rundt 20. Jobb på bruket eller på verkstedet. Ikke noe utdannelse der i gården nei. Så mye jeg hadde gått glipp av. Så mye jeg har gått glipp av. Men likevel. Ville jeg byttet? Ikke nå. Ikke etter alt som har skjedd. Men det kjennes likevel vondt å tenke på de som ikke kom videre den kvelden.


Svar på Cassandras utfordring