torsdag 24. mai 2007

Løsningen

Han fyller vaskebøtten med varmt vann igjen. Kjenner tyngden av vannet bøye plasthanken når han løfter bøtten ned fra vasken. Som tyngden av en bør på noens skuldre, tenker han, før han blander en kork med grønnsåpe, en liten skvett salmiakk og litt oppvaskmiddel i bøtten. Han titter seg rundt. Det er fortsatt mye søl igjen etter dagens aktiviteter. Og det er visst lenge siden noen har vasket grundig her, for han finner gammel skitt i alle kroker. Med kraftige bevegelser skrubber han veggen ren, sakte, men sikkert fjernes flekk etter flekk. For nå er det viktig å få det rent, veldig rent, slik at alle spor forsvinner, for alltid, for all tid, tenker han, mens han fortsetter sine monotone bevegelser. Å vaske gir tid for refleksjon, innser han, det er mye man kan få tenkt når man vasker. Han tenker på livet, det skjøre livet og hvor lite som egentlig skiller livet fra døden. Hvor lite som skal til før alt er over. Et øyeblikks uoppmerksomhet på en trafikkert vei, på vei over en forgjengerovergang, noen centimeter snø i en venstresving med en bergvegg til høyre, et feilsteg i en grå betongtrapp og hodet som treffer i den uheldigste vinkelen eller en medfødt utbuktning på hovedpulsåren som plutselig sprekker. Alle disse små tilfeldighetene som skiller livet fra døden. Ja, for han må innrømme det, i hvert fall for seg selv, at han innerst inne er litt redd. Redd for å dø. Ikke sånn at han har permanent dødsangst, men han liker egentlig ikke å tenke så mye på døden. Kanskje det er derfor han ikke liker å vaske. Fordi han får så mye tid til å tenke. Og at han da ofte, ja, ikke hver gang selvfølgelig, men påfallende ofte, begynner å tenke på døden. Når han får tid til å tenke. Han merker pulsen økte, slik den gjør når han blir redd. Redd for å dø, redd for at alt en dag skal ta slutt. Uten at han vet hva som skal komme. Uten at han vet noen ting. Og ikke vet han når dagen kommer heller. Det er kanskje like bra, for ingenting er så vondt å grue seg til som noe man vet kommer, som man ikke ønsker seg, men som allerede er bestemt. Som julen for eksempel, den vet han jo når kommer. Hvert år. Og han gruer seg like mye, eller kanskje han egentlig gruer seg mer og mer. At det egentlig stadig blir verre, litt verre for hvert år, å sitte der å smile, spille med i den lykkelige leken, når alle forteller om sine spennende, utfordrende og interessante opplevelser det siste året. Og han dikter i vei, forteller den ene løgnen etter den andre, om sine bravader og eskapader, den ene mer fantastisk enn den andre, men ingen har noen innvendinger, ingen stiller spørsmål, de bare sitter der med sin ribbe og surkål, pirker i maten og lytter interessert, nikker bekreftende og tar en klunk akevitt.

Gjennom de gule gummihanskene kjenner han vannets varme. Det er kaldere nå, men han kan fortsatt vaske litt til før han skifter. Når han vrir opp kluten farges vannet, men det er fortsatt såpe igjen, salmiakk også. Han kjenner fortsatt den stikkende lukten i nesen, lukten av renhet, lukten av nyvasket. Han legger motorsagen i badekaret, løsner på kjedet og legger det ved siden av. Så skrur han på kranen med varmt vann og stiller om bryteren så vannet kommer ut av dusjhodet. Varsomt spyler han av bladet og kjedet og den tregtflytende massen lager en liten bekk ned til sluket. Jeg får vaske badekaret grundig, demontere det lille røret som går ned i sluket og rense det, og desinfisere sluket også, tenker han, mens tankene smyger seg av gårde igjen. Han er nok litt påvirket av dagens hendelser, men han forsøker å tenke på noe annet, noe positivt, noe som kan gjøre ham glad og han leter febrilsk blant sine minner for å komme i bedre humør. Det beste han kan komme på er sin første kjærlighet, for det var lykkelige dager det, når han beruset av forelskelsen lå sammen med henne i høyet på låven og bare tittet inn i hverandres øyne. I timevis kunne de ligge slik og bare titte på hverandre, småprate om alt og ingenting og, ja, de var vel som ungdommer flest, det ble vel en runde i høyet eller tre også, for alt stemte så bra da, alt fløt, som en elv av lykke som førte de fremover, fremover mot det store havet der all lykke havnet. Ikke kunne han vite at lykken tok slutt ved elvemunningen, at lykkens hav ikke eksisterte, at havet var svart som blekk. Men veien dit var det beste han noensinne hadde opplevd, timene i høyet, sammen med henne.

For å komme ordentlig til løfter han motorsagen og spyler med det varme vannet i kjedens feste, her setter det seg alltid litt ekstra skitt, og denne gangen er ikke noe unntak. Når han er fornøyd bærer han motorsagen og kjedet ut i redskapsboden og setter sagen til tørk på benken. På en krok på veggen henger en fille med litt olje på. Med en liten snert i håndleddet hekter han den ned og begynner varsomt å tørke av kjedet, før han legger det i et lite oljebad han har forberedt.
– Det er viktig å ta god vare på utstyret sier han til seg selv, før det slår han at det var hans morfar som lærte ham dette og at han egentlig resiterer sin mors far. For sitt indre ser han bildet av morfaren stå lent over den skumdekkede bilen med en vaskebøtte og svamp, sakte, med runde bevegelser, med stor og dyp kjærlighet, vasker morfaren bilen så den blir skinnende ren. Den lille gutten, står beundrende ved siden av og venter. Venter på at morfar skal rekke ham svampen, slik at han kan dyppe den i bøtten, klemme på den noen ganger, slik at skitten løsner, for så å gi den forsiktig til morfar. Når de er ferdige løper han inn til mormor og roper lykkelig:
- Jeg og morfar har vasket bilen! Morfar kommer luntende etter, med ett lurt smil rundt munnen og sier:
- Ja, flinkere hjelpemann i bilvasken enn han er det lenge siden jeg har hatt, og blunker til mormor mens han visker,
- Han mistet i hvert fall ikke svampen ned i grusen denne gangen.

Han går inn i huset igjen, tar fram flasken med desinfeksjonsmiddel og begynner å spraye rundt på badet. Det ser jo ganske rent ut, men helt sikker kan man jo ikke være, så jeg får ta en runde til. Og, ja, så var det jo badekaret ja, der er det jo fortsatt spor etter motorsagen. Ja, jeg får vaske det mens desinfeksjonsmiddelet virker, tenker han, mens han kjenner middelets kiling i nesen, den får han nesten til å nyse, men han klarer så vidt å holde igjen. Fra skapet under vasken finner han fram en pakke skurepulver, og han drysser en god porsjon ut over badekaret, han stusser litt, for det ser gult ut, og forbauset ser han på pakken at skurepulveret har fått sitronduft, og kjenner han etter lukter det faktisk litt sitron også gjennom duften av desinfeksjonsmiddel. De har vel fått en dame på produkt­utviklings­avdelingen på såpefabrikken også nå, tenker han og begynner å skure badekaret med en grov svamp. Pulveret blander seg med vannrestene i badekaret og svampen lager utallige små striper i det utblandede pulveret. Systematisk jobber han seg gjennom hele badekaret, fra hodeenden til fotenden, fra øverste kant til flaten i bunnen. Utsiden får seg også en omgang. Han kjenner seg ganske fornøyd og strekker seg etter dusjen. Desinfiseringsmiddelet har virket lenge nok nå, så han spyler like godt hele rommet med dusjen. Det danner seg et fint hvitt skum som flyter nedover veggene, nedover gulvet og danner en liten virvel rundt sluket. Det lukter sterkt, men det får han tåle, det skal jo bli rent her, ellers er det jo ingen vits.

- Endelig ferdig, mumler han for seg selv, det var litt å vaske etter oss.
Han tar av seg de møkkete klærne og legger de i en av posene i bagasjerommet. Det ble jo en del poser, noen tunge, andre litt lettere. Han tar på seg den blårutete skjorten, bretter opp ermene slik han lærte i militæret og trekker på seg et par nesten nye olabukser. Før han setter seg i den grå Volvoen tar han frem kartboken og titter gjennom den planlagte ruten. Han har en lang reise foran seg, men han er vel forberedt. Tanken er full, og han har flere kanner med diesel bak i bilen. For sikkerhets skyld sjekker han lommeboken, selv om han har gjort det flere ganger tidligere i dag, så må han liksom se det en gang til, og jo, der ligger det nok penger til å klare seg en lengre periode. Spesielt om man lever litt fornuftig, og det har han jo tenkt å gjøre, for dette er jo på en måte en ny start, blanke ark, så nå gjelder det å bruke fargestiftene riktig, og å bruke de glade fargene, for alt skal bli bedre nå.

Snart er han framme ved første stopp, og det føles bra, for han har kjørt lenge nå, i mange timer. Ikke bare på de store veiene, for det er ikke alltid de går dit man vil. Når han kommer fram skal han slå opp teltet og lage middag på primusen, før han får seg en god natts søvn. Det har han virkelig fortjent syns nå han selv, og det er ingen andre som mener noe om det. Han titter på kartet, jo, nå er han snart fremme, til høyre ned en liten vei og vips skal han kunne parkere og slå seg til ro. Endelig ser han skiltet, blinker, slipper gasspedalen og lar motoren bremse på fjerde gir, før han girer ned til andre og svinger. Grusveien er smal og små bjørker vokser i midten, den er visst ikke mye brukt denne veien, men det passer meg utmerket, tenker han. I det han skal runde siste sving går det én støkk i ham, foran ham på veien, i en liten lomme til venstre, står det en bil parkert, Det var ikke en del av planen, at noen andre skulle ha funnet denne bortgjemte lille plassen, og nå, langt utenfor sesongen. Ubevisst sakner han farten mens han tenker på hvilke muligheter han har.
- Det virker ikke som noen god idé å prøve å snu her, for finns bilens eier her har vedkommende helt sikkert hørt at jeg kommer. Jeg får late som ingen ting og spille med, det kan vel ikke være så vanskelig, sier han til seg selv. Det er en tysk bil, eller bobil rettere sagt, det er jo alltid det, bobiler. Fulle av øl og pølser, ja de har jo med seg alt de trenger til sitt opphold i vår frie natur, og det er jo ikke mange kronene de legger igjen når de er på besøk. Sakte kjører han forbi, sakte nok til å observere, men fort nok til ikke å vekke for stor mistanke. Det siste han vil er å fange andres oppmerksomhet, det kan spolere alt, den møysommelige planleggingen, den pertentlige gjennomføringen, fremtiden, ja rett og slett alt. Etter noen hundre meter finner han en passende leirplass, en liten åpning i skogen hvor han så vidt kan skimte vannet gjennom de lave bjørkene. Han parkerer slik at han kan slå opp teltet bak bilen i forhold til tyskerne, det føles best sånn.

Middagen smaker fortreffelig, tenker han, der han sitter foran teltet med sitt lille stormkjøkken, en liten sammenleggbar stekepanne og den lille ørreten han fikk når han belønnet seg selv en fisketur etter han hadde satt opp teltet. Vel, når sant skal sies var det vel mer en unnskyldning for å rekognosere adkomsten til vannet, slik at han er forberedt til nattens oppdrag, enn en belønning. Et vinddrag kiler han plutselig i nakken, det virker som det blåser opp, og med ett kjenner han lukten komme krypende, lukten av tennvæske og grill. Han er glad han er ferdig med middagen, for snart stinker det grillede fete pølser, en lukt han avskyr så mye at han mister all matlyst. Han kryper inn i teltet og åler seg ned i soveposen.
Det er like godt å krype til køys nå, så er jeg opplagt til nattens oppdrag, tenker han mens han lener seg bort til sekken og lar hånden lete seg frem til vekkerklokken dypt nede i sekken. Han stiller den på halv tre. Det burde være et bra tidspunkt, tenker han. Tyskerne er vel fulle av både bratwurst, øl og snaps da.

Den summende lyden passer ikke helt inn der han løper barbent i sommerengen hånd i hånd med en vakker kvinne i en nesten gjennomsiktig kjole. Først tror han det er en stor bie, men den gir seg ikke, og han kan ikke se noen bie. Lyden blir bare sterkere og sterkere, og den er for metallisk til å være et insekt. Sakte våkner han og forstår at det er vekkerklokken, fortumlet ser han seg om før han innser hvor han er og hva han skal. Forsiktig åpner han bakluken på bilen og løfter bort teppene og plasten uten å lage en lyd. Han tar et godt tak i en av de sorte plastsekkene og løfter den varsomt ned på bakken, kjenner tyngden av den og tenker, jo den er nok tung nok, før han setter den ned og sakte fører bakluken ned til lukket posisjon igjen. Med kniven lager han to hull på størrelse med en femkrone i øvre del av sekken. Stanken slår mot ham og han snur seg bort med en kvalm følelse i magen. Han trekker pusten dypt et par ganger, tar mot til seg og svinger sekken opp på ryggen. Langsomt lister han seg ned mot vannet mens han har ørene på stilk. Det er bare nattens lyder han hører, vindens svake sus i tretoppene, en og annen trailer ute på den store veien, noen dyr i det fjerne, så langt borte at han ikke kan skjelne ut hvilke det er. Tyskerne sover forhåpentligvis tungt nå og de eneste som er våkne nå, foruten han selv, er nattdyrene. Men de bryr seg ikke. Møysommelig setter han den ene foten foran den andre, langsomme, varsomme, men bestemte steg, helt til han er framme ved den lille gummibåten han lot ligge i vannkanten etter sin lille fisketur i ettermiddag. For syns skyld lot han også fiskeutstyret ligge, for å gi seg selv ett illusorisk alibi. De sier jo fisken biter best midt på natten. Stille ror han båten ut på vannet, som om han har all tid i verden. Egentlig vil han få det overstått så raskt som mulig, men han vet han må bruke den tiden det tar, ellers kan alt gå til helvete. En uoverveid handlig nå kan få så store konsekvenser at han knapt har turt å tenke på dem. Båten vipper fram og tilbake når posen slippes over rekka og ned i det mørke vannet, ned i natten. Han må korrigere for ikke å miste balansen, og han hører til sin forskrekkelse at båten lager skvalpelyder. Han holder pusten mens han setter seg forsiktig ned i båten.
Endelig, det var første leveranse, tenker han, mens han ser luftboblene stige lydløst fra dypet til den stille overflaten, der de med en svak lyd sprekker og sprer stanken ut i den kjølige natteluften. Ballasten vil holde sekken nede og hullene vil sørge for at gassen slipper ut, tyngden gjør at fiskekrokene ikke klarer å dra den opp, han går gjennom det for n-te gang mens han stille ror tilbake til stranden.

mandag 7. mai 2007

Hvorfor…

Hvorfor sitter jeg her, på jobben, nå, når klokken er over syv og alle andre gikk hjem i femtiden? Det verste er at jeg ikke vet hvorfor. Jeg har ikke noe enkelt svar. Kanskje vet jeg ikke om noe annet, for det er jo sånn det har vært siden jeg begynte å jobbe. Ja, ikke bare siden jeg begynte min profesjonelle karriere, men siden jeg fikk ekstrajobb i den lokale matbutikken på gymnaset. Ved siden av skolen, vennene og kjæresten var det jobben. Og ringte sjefen og ba om hjelp sa jeg alltid ja. Ikke fordi jeg alltid trengte penger, for det har ikke vært noe stort problem, man tilpasser forbruket til summen på konto og setter av litt ekstra i tilfelle rottefelle. Nei, det var mer en følelse av å være etterspurt, at det var et behov for meg, jeg kunne være til nytte, hjelpe noen, samtidig som det gagnet meg selv. Husker fortsatt første gangen de ringte en lørdagskveld. Planen var å gå på kino med kjæresten, men jeg nølte ikke og takket ja med en gang. Kinoen kunne vente, filmen hadde jo nettopp kommet så den gikk sikkert i noen uker til, og jobben trengte hjelp med å flytte varer nå… Og siden har det fortsatt sånn, at jeg alltid stiller opp for jobben, når jobben ber om det eller, enda verre, når jeg føler at det trengs, og det gjør det jo hele tiden… det er alltid noe som haster, noe som bør bli ferdig, noe som har ligget så lenge at nå må man bare få det unna, eller noe nytt som bare tar en liten stund å fikse, tror man…

Så også i dag, nye uforutsette oppgaver dukker opp, og jeg vet at om jeg ikke løser det nu kommer kunden til å bli lei seg, og ingen andre kommer til å ta tak i det… Hva f… skal man gjøre da. Slippe alt man har i hendene og fikse det eller kaldt si
- Beklager, jeg har ikke tid, ikke i dag…
Men man gjør jo alt for kundene, alt og litt til. Man skal jo helst overgå deres forventninger, hver gang. Og man lærer aldri, og man sier aldri nei, selv når det kanskje hadde vært det beste, for du har alt for mye å gjøre allerede, og du kommer aldri til å rekke alle disse nye oppgaven, de oppgavene som kunden så gjerne skulle hatt i går… Så da biter man tennene sammen, bretter opp skjorteermene og gyver løs på nok en sen kveld på kontoret. Og de der hjemme lurer på hvor det blir av deg, hadde planlagt middag, en spasertur eller noe annet hyggelig, men ikke i dag, det er bare noen ting som må fikses. Kommer hjem så fort jeg har fått det ferdig. Men hvorfor? Hvorfor går jeg ikke bare hjem når arbeidstiden er over, når jeg har jobbet mine åtte timer for dagen. Hvem tjener på at de åtte blir ti, eller tolv eller fjorten. Ikke jeg i alle fall, jeg får jo ikke noe mer betalt i form av penger i hvert fall, får jeg mer skryt av sjefen, tja, det er ikke godt å si, har jo ikke prøvd å la være, får jeg skryt hjemme, nope, i hvert fall ikke der… gjør jeg en bedre jobb? Tvilsomt, siden jeg blir trøttere og trøttere utover uka, og det faller heller ikke i god jord når helgen kommer og jeg er helt utmattet og knapt orker å gjøre noe, bare hvile, hvile, hvile, og jobbe litt, slik at det ikke blir så mye på mandag, men det hjelper ikke for på mandag dukker det opp flere ting, ting som skulle ha vært fikset… Er det rart man blir litt smårar, det tar jo aldri slutt… det bare strømmer på med nye ting som skal være fikset, NÅ! Og til slutt kanskje man får nok, og da smeller det… på den ene eller andre måten…