Morgenstund…

I:
Det lukter oppkast og gammel urin. Hodet er tomt og tungt. Jeg vil ikke åpne øynene. Vil ikke våkne. Men sulten tvinger meg. Det er noen dager siden sist jeg har spist. Må finne noe å spise fort. Sakte åpner jeg øynene. Lukten river, men det er tross alt varmere enn ute. Den stripete madrassen er full av flekker. Men den er fortsatt mykere enn asfalten. Setter meg opp og myser rundt meg. Posen med tingene mine ligger på gulvet. Alt er der. Ingen andre har vært her i natt. Men ingen ting å spise. Stabler meg på bena, tar posen og går ustøtt ut i den isende morgenvinden. Mat, tenker jeg, jeg må ha litt mat. Sjekker klokka. Halv sju. Perfekt. Brødene er levert, men sikkert ikke tatt inn ennå. Gjelder bare å finne en matbutikk. Titter meg rundt. Prøver å huske hvor jeg er. Og hvor nærmeste butikk ligger. Ser en døgnåpen Seven-Eleven, men de jager meg ut, for de vet jeg ikke har penger. Om det ikke ligger en halvspist SuperBigBite utenfor. Stabber meg den veien og husker vagt at det ligger en matbutikk et par kvartaler bortenfor. Er jeg heldig får jeg både pølse og ferskt brød til frokost.

II:
Stinker spy og piss. Hue er som en tom ølboks. Vikke våkne. Jævla sulten. Vetta faen når jeg fikk en matbeta sist. Gløtter på øya. Stinker som faen, men vikke ligge ute. Er så jævlig kaldt. Madrassa er mer flekkete enn stripete. Bedre enn asfalt iaffall. Myser rundt, finner posen med alle tinga. Hakke vært andre her. Tru’kke det. Stavrer ut på gata. Forbanna kald vind. Ække helt stø, men det går. Faens sult. Halv sju. Brøda levert, men ække tatt inn. Litt gull. Men hvor faen er jeg. Og hvor er nærmeste sjappe. Kan’ke gå til døgnåpne kiosken, de pælmer meg ut. Vet jeg ikke har ei krone. Gull med ei halv pølse. Bruker å ligge rundt kiosken. Svaier avgåre, ligger’ikke ei sjappe neri gata bakom kiosken a’. Satser på det. Blir konge med pølse og ferskt brød til frokost.

---ooOoo---

Som den oppmerksomme leser allerede har oppdaget har jeg skrevet samme tekst i to varianter. Er den ene mer troverdig enn den andre? Må man nærme seg handlingens sanne språk for å formidle et troverdig bilde? Eller blir ett konstruert ”uteliggerspråk” for kunstig. Spesielt siden min eksponering mot denne gruppen mennesker har vært relativt begrenset…

Beskjeden

Legen tittet på meg med sine slitne og triste øyne. Posene var lett blåfarget og rynkene gikk som en vifte ut fra øyekroken. – Du har kreft, sa hun. – I tykktarmen. – Det er alvorlig. Jeg stirret tomt på henne. Som om jeg hørte hva hun sa, men at det ikke angikk meg. Det var dette jeg fryktet og jeg trodde jeg var forbredt. Stemmen hennes ble til et ekko i hodet. Du har kreft, du har kreft, du har kreft. Jeg forsøke å samle tankene. Hun tittet på meg. For å se om jeg forstod. Øynene mine flakket omkring. Jeg ble helt kald. Nei! Nei! Det kan ikke være sant! Ikke meg! Dette kan ikke hende meg. Jeg som alltid har vært frisk. Nesten alltid. Jeg forsøkte å si noe. Ordene stokket seg. Jeg fikk ikke frem en lyd. Sakte åpnet jeg munnen, men det kom ingen lyder. Hendene mine var fuktige, selv om jeg frøs. Hodet i hendene. Stirret ned i gulvet. Tårene presset seg på. Sakte begynte de å dryppe ned mot gulvet. Det var som hver dråpe drønnet når den traff gulvet. Varsomt la hun armen på min skulder. Klappet meg forsiktig på ryggen. Forsøkte. Fortsatte å stryke. Sakte. Og jeg kjente at hun mente det. At hun også var trist. Selv om hun forteller andre det samme alt for ofte. Og ingen smiler til henne.

Hva skjer nå? Kan jeg reddes? Hvor lenge har jeg igjen? Tankene begynte å komme tilbake. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg forsøkte å snakke. Hun forstod jeg var over det første sjokket. At jeg kunne få en dråpe til med informasjon. Som jeg vagt ville oppfatte mens tankene mine gikk som en virvelvind. Full orkan. – Den har spredd seg. – Bukhulen er også angrepet, vi fant metastaser der på røntgenbildene. Det triste blikket møtte mitt tomme, vantro. Var det mer? Hva betyr det? Er det slutt? Hun forstod hva jeg tenkte. Jeg forstod det knapt selv, men hun visste. – Du må opereres, men vi kan ikke operere alt. – Strålebehandling og cellegift kan, om vi er heldige, fjerne de som ikke kan opereres. – Om vi ikke finner flere metastaser. – Dessverre dør 80 % med denne typen kreft innen 5 år. – Etter 3 år er det 50 %. – Om alt går galt er det slutt om tre måneder. Det svimlet for øynene. Hodet ble som en kokong. Rommet begynte å snurre. Fortvilelsen bet seg fast. Tre måneder. Faen! Det kan ikke være sant! Tre måneder. Det er jo ingen ting. Det kan ikke være mulig. Tårene kom tilbake. Jeg kjente det rant nedover kinnet. Nesen ble tett. Snørret begynte å renne. Hun rakte meg litt mer papir. Automatisk tok jeg imot. Tørket meg under øynene, snøt meg. Forsøkte å tenke. Men tre måneder… hva rekker man å gjøre på tre måneder. Og først skal jeg opereres. Jeg kommer meg jo ikke ut av sykehuset før om tre måneder. Og da rulles jeg ut i kiste. Alt er over. Det er slutt. Krampen tok tak i magen. Raskt huket jeg meg framover. Høye hikst gjallet mellom de hvite veggene. Jeg så meg selv. Som ett stakkars kryp satt jeg sammenkrøpet på stolen. Utrøstelig. Likevel lot hun hånden sin gli over ryggen min. Som om hun forsøkte å overføre det lille hun hadde igjen av livsglede til meg. For at jeg ikke skulle gi opp håpet, men finne nye krefter og kjempe.

Det var det hun sa. – Nå må vi kjempe. – Det blir ingen lett kamp, men uten din innsats vinner vi aldri. Jeg stusset over at hun sa vi. Det var jo jeg som var syk. Hva skulle hun kjempe for? Jeg fikk det ikke helt til å stemme. Var det ikke min kamp? – Vi setter sammen et team som skal følge deg og hjelpe deg gjennom dette. – Det er viktig at du vil kjempe med oss. – At vi er et lag. – Sammen er vi sterke. – Sammen kan vi vinne kampen. – Alene har vi ingen sjanse. Jo. Det har hun vel rett i. Alene har jeg tapt. Mitt liv avhenger av henne og hennes team. Og jeg vil satse. Jeg vil kjempe. Jeg vil vinne. Men jeg vet ikke om jeg kan. – Takk, sa jeg. – Takk for at dere vil hjelpe meg. – Jeg skal prøve å kjempe. – Jeg vil ikke dø. – Ikke nå! – Ikke ennå. – Det er så mye mer jeg vil gjøre.

De mørke øynene hans møtte mine i bakspeilet. Som de fleste taxisjåfører var han ikke etnisk nordmann. Kanskje var han fra Pakistan. Eller Iran. Eller Tyrkia. Jeg orket ikke spørre. Han snakket bra nok norsk til å ha blitt født her. Det spilte ikke noen rolle for meg heller. Så lenge han kjørte meg hjem. Bare han ikke ville prate. Jeg orket ikke. Ikke nå. Vanligvis er jeg lett å konversere med. – Tøff dag, sa han bare. Jeg nikket. Det har vært den jævligste dagen i mitt liv, tenkte jeg. Men jeg orket ikke si det. Jeg flyttet blikket og så ut på husene som passerte. Det var nok fem minutter igjen før vi var fremme. Fem minutter till i stillhet. Håpet jeg. Fem minutter til jeg kom hjem til min kone. Som ventet. Som visste jeg skulle til legen i dag. Som også trodde hun var forberedt. Som også håpet og fryktet. Som ikke ville vite, men som likevel måtte. Min elskede kone som jeg hadde bedratt for noen måneder siden. Og som jeg egentlig burde forlatt for lenge siden. Det var lenge siden jeg hadde elsket henne. Men hun visste ikke. Og nå. Nå visste jeg verken ut eller inn. Som om jeg ikke hadde nok problemer allerede. Og om tre måneder var kanskje alle problemer løst. En gang for alle.

Hun så det på meg når jeg kom inn på kjøkkenet. Hun satt ved bordet, med en kopp kaffe og sitt innredningsmagasin. Hun hadde store planer. Nytt hus hadde vi snakket om lenge. Kaste alle de gamle møblene. Begynne på nytt. Tenke på hver minste detalj. Helhet, tema, samspill, komplementærfarger. Alt skulle stemme. I det nye huset. Som jeg kanskje aldri får se. Sakte reiste hun seg. Tittet på meg og la armene rundt meg. – Er det så ille, sa hun. – Mmm, var alt jeg klarte å si. Tårene rant. Jeg snufset. Hun holdt meg hardere. Jeg angret. På alt. Alt som ikke kunne viskes ut av historien. Og alt som aldri kunne bli historie. – Tre måneder, sa jeg lavt. Jeg ville ikke at hun skulle høre det. Jeg ville ikke at det skulle være sant. Krampene i magen hogg tak igjen. Hun kjente at jeg krøp sammen, klamret meg til henne. Som et forsvarsløst barn.

Husken

Mormor og morfar bodde langt borte. Min mor hadde flyttet dit det var jobb. Likevel var vi ofte på besøk i det gamle gule huset. Huset med den store hagen og utsikten ut over fjorden der det lå og balanserte oppe i dalsiden, ikke så langt fra kirken og gamlehjemmet. Oppkjørselen var så smal at man ikke kunne møte andre biler der. Og var man vel oppe var det ikke plass til å snu. Jeg husker jeg dukket i baksetet da pappa skulle rygge opp. Sakte og konsentrert, med skrenten ned til gamlehjemmet på ene siden og muren på den andre. Det var ikke rom for store feilskjær. Men det gikk bra. På kjøkkenet ventet mormor med ristet brød med jordbærsyltetøy. Hjemme hadde vi ikke brødrister, og jordbærsyltetøy fikk vi ikke spise til hverdags. I den lille gangen hang det små portretter av oldeforeldre og tippoldeforeldre. Myndige blikk tittet ned på oss fra svart/hvite bilder fra kameraets barndom, innrammet i ovale, mørke rammer. Et bilde over tettstedet hang også der. Med mormor og morfars hus sentralt plassert. Det var kanskje tatt fra ett fly, eller fra den andre siden av fjorden. Det fikk jeg aldri vite. Det rare var at jeg noen netter drømte om dette bildet. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men det gjør man vel som regel ikke. Vet hvorfor man drømmer det man gjør. Bildet var jo ikke så spesielt. Men jeg så det hver gang jeg gikk ned trappen fra soverommene i andre etasje. I drømmen gikk jeg inn i bildet. Og svevet over tettstedet. Av og til fløy jeg. Ikke som en fugl, men som en som kan styre tyngdekraften og sveve fritt av egen vilje. Slik vi alle kanskje drømmer om å kunne. Andre ganger fantes rammen med. Rammen som omsluttet bildet. Den må ha vært gedigen. I rammen var det festet en huske. Og der satt jeg. Husket i stor fart fram og tilbake over tettstedet. Med god utsikt over det gule huset. Det ble ofte for overveldende. Eller så har jeg høydeskrekk i søvne også, for som regel våknet jeg med bankende hjerte og svett pyjamas.

Ser du dårlig?

Ser du dårlig, spurte hun der jeg satt krumbøyd over avisen og myste mot den minimale skriften i katalogen fra byggevarehuset. Teksten var for liten til å lese med brillene, så jeg skottet over kanten, med nesen dypt nede i katalogen, nesten så nesen ikke fikk plass. Er man nærsynt, så er man. Og ikke blir det bedre med årene heller. Men minste leseavstand blir stadig lengre. Så en vakker dag kan jeg vel ikke fokusere nære nok til å se den lille skriften. Progressive briller, her kommer jeg. Hun smilte litt overbærende, før hun med lett skadefryd påpekte at jeg kanskje begynte å bli litt gammel. At alle deler av kroppen ikke var like myke, bøyelige og tøyelige som før. Jeg visste hun hadde rett. Alderen har begynt å sette sine spor. Hår, mage, syn. Trenger jeg si mer? Neppe. Heldigvis, eller kanskje dessverre, så gjelder det samme for henne. Og hun sa det selv. At vi så mye bedre ut når vi var tyve år. Og hun har så rett. Og vi liker det ikke. Å bli eldre. Men det er dessverre den veien det går. For oss alle. I litt varierende takt. Litt fortere for noen, litt saktere for andre. Men tiden setter sine spor. Og det er vel slik det er å leve. Så her sitter vi da, med hver vår kopp te, et par skiver brød og med hver vår del av avisen. Sakte, sakte forandres vi til en skygge av oss selv, mens vi lever ett liv vi ikke helt får orden på. Fullt opptatt med alt annet enn å leve. Leve livet. Jobb, jobb, jobb, hus og hjem. TV, TV, TV, mates med underholdning, underholdes, hele tiden. Slippe å tenke. Slippe å tenke på annet enn å bli underholdt. Slippe å tenke på at kanskje det hadde vært hyggelig med litt selskap. Slippe å tenke på at kanskje vi skulle gjøre noe helt annet. Slippe å tenke på at vi kanskje skulle dele livet med en annen. For tenker vi ikke på det trenger vi ikke gjøre noe med det. Ennå. Vi kan ta det en annen gang. Når alle serier på TV er ferdige. Når vi har sett alle episoder av vårt surrogatliv. Når vi vet hvordan det går, gikk. Men plutselig er det for sent. For sent å gjøre noe med det. For sent å angre. For det finnes ikke noen tilbakespolingsknapp, noe revers, noen tidsmaskin eller noe sjansekort som sier ”Gå tilbake til start”. Det er her og nå det gjelder. Det er her. Det er nå. Ikke etterpå. Da er det for sent. Om det i det hele tatt spiller noen rolle. Og ser man stort på det så gjør det jo ikke det…