Vet han?

Fadern sitter vis a vis meg i den svarte skinnsofaen. Min sofa. Vi snakker om slekten og faderns kusine eller tante eller noe som vil dra i gang et slektsstevne. En etter en går vi gjennom de få slektningene jeg har oversikt over. Noen tremenninger her og noen tremenninger der. Noen homofile. Noen kunstnerspirer. Noen helt normale. Og en som jobber i ett av de større forlagene, som redaktør eller noe.
- Han er det bra å bli kjent med om du skal bli skjønnlitterær forfatter, sier fadern plutselig.
Jeg svetter til innvendig, men holder masken. Var det bare en tilfeldighet? Eller var det et hint om at han vet hva jeg drømmer om. Jeg forsøker å være så naturlig jeg bare kan. Fortsetter samtalen uten å røpe hvor overrasket jeg ble og hvor treffsikker hans kommentar er. Fortvilet prøver jeg å tolke hans uskyldige kommentar. Har han på noen måte forstått mine drømmer? Har jeg gitt han hint uten å vite om det? Har han oppdaget bloggen, kjent igjen noe av det jeg har skrevet og lagt sammen to og to? Temaet dukker ikke opp igjen. Ikke dagen etter heller. Ville han ikke tatt opp tråden igjen om han visste? Om det ikke var en tilfeldighet? Eller vil han ikke presse seg på? Vil han la meg fortelle alt selv? Selv om han vet.

Dager har gått siden han reiste hjem. Tanken surrer rundt i hodet. Jeg klarer ikke slippe den. Vet han, eller var det en tilfeldighet? Og hvorfor spiller det så stor rolle? Burde han ikke få vite? Nei, han får ikke vite noe. Ikke ennå. Ikke før jeg vet jeg klarer det. Ingen får vite noe. Nesten ingen. Og det er kanskje ikke redselen for å mislykkes som er størst, men redselen for hva jeg skriver. Det er mørkt. Alt for mørkt. Jeg vet ikke hvordan de reagerer på det. Tungsinnet. Som jeg skjuler når jeg ikke skriver. Derfor kommer jeg nok til å skrive under pseudonym. For å beskytte mine nære og kjære. Og meg selv. Men de får den kanskje i julegave. Og om de liker det de leser kanskje jeg avslører alt. Og om de ikke liker det får jeg trøste meg med at det finns noen millioner kandidater til og at det blant dem finns noen som har en annen smak. Men først må jeg skrive. Og så må jeg antas av et forlag. Og der er vel her min fjerne slektning kommer inn. Men det er ikke sikkert det hjelper. Og jeg vet fortsatt ikke om han vet.

Tenk om du visste…

Du vet ikke hvem jeg er. Du kommer aldri få vite det. Aldri. Aldri kan du være helt sikker. På hvem jeg er. For du kan aldri vite hva jeg tenker. Du vet ikke om jeg forteller deg det jeg tenker eller det du vil høre. For jeg har allerede ført deg bak lyset. Uten at du har merket det. Jeg har gitt deg dine drømmer. Jeg har foret deg med det du liker. Det du setter pris på. Jeg har malt verden i fargene du liker. Pakket deg inn i bomull. Spart deg for min virkelighet. Den som bare jeg vet finns. Som ingen andre enn jeg kan nå. Den som ingen andre enn jeg kan fortelle om. Den som ingen andre enn jeg vet sannheten om. Og jeg tror du skal være like glad. Du hadde ikke vært lykkeligere om du visste. Om du visste hvordan min verden så ut. Du ville kanskje forstått. Fått en logisk forklaring på noen av mine rasjonelle handlinger, som for deg virker totalt irrasjonelle. For om du ikke vet hvorfor kan du ikke forstå handlingen. Eller den bakenforliggende årsaken. Som bare finns i mitt hode. Og den kommer aldri ut. Så du vil aldri forstå. Men du kan elske meg likevel. For det skal jeg tillate deg å gjøre. Selv om det er en bisarr tanke. At noen kan elske meg. For hadde de visst. Det jeg vet. Om hva som foregår der inne. I mørket. Bak det tomme blikket. Det tomme blikket jeg får når mørket faller på. Når jeg mister kontakten med dere der ute. Hengir meg helt til min egen verden. Hadde du visst. Men det gjør du heldigvis ikke. Og det får du aldri.

For tenk deg om du hadde visst. Om du kunne lese mine tanker som du leser godnatt historier for den lille. Om det var like enkelt. Hadde du da kunnet elske meg. Nei, jeg tror ikke det. For det hadde ikke passet inn. Ikke passet inn i din sukkersøte lille verden hvor alt er rosa og lyseblått. Der alle er snille. Ingen slemme. Ingen har onde hensikter. Baktanker. Det hadde ikke passet inn. Bildet ville rives i stykker. Rammen ville knukket, glasset knust. Dine tanker forvirret. Usikre. Kunne du noensinne ha stolt på meg igjen. Om du visste at jeg i mitt hode så for meg hvordan jeg hakket løs med kniven. Hakket og hakket. Med blodet sprutende rundt. Varmt, seigt blod som sakte rant ned det blomstrete tapetet. Mens kniven hogg og hogg i enden av den sterke armen. Blikket fylt av lykke. Intensitet. Glede. Mens kniven perforerer. Gang på gang. Helt til jeg svever på en rosa sky. En sky av lykke. Båret frem av redselen for hva som nå kan skje. Båret fram av gleden av å endelig ha utrettet noe. Noe jeg hadde lengtet etter. Så lenge. Så intenst. Men som aldri får røpes for noen. Om de skal stole på meg. Om de skal tørre å se meg i øynene. Møte mitt blikk. De kan aldri få vite. Aldri. Selv ikke du. Min kjære. For jeg er ikke sånn. I dine øyne. Ennå.

Derfor kan du aldri få vite. For det ville ødelegge alt. Korthuset ville kollapset. Båndene mellom oss røket, ett om gangen. Til det bare fantes ett bånd igjen. Og du kanskje ville oppdage det da. Når alt håp var ute. Langsom kunne vi ha sett at det siste båndet røk. Og vi svevde hver vår vei i uendeligheten. Og kom aldri mer til å gå i samme bane. Det får ikke skje. Det ville drepe lykken. Lykken vi har. Sammen. Eller i hvert fall din lykke. Du som ennå kan oppleve lykken. Min glede er å se deg lykkelig. Jeg vil aldri se deg ulykkelig. Jeg vil aldri gjøre deg ulykkelig. Og derfor får du aldri vite. Hva jeg vet. I mitt hode.

For tenk deg om du hadde visst. Hva jeg tenkte. Når den lille lå der. I sengen. Skrikende. Hele natten. Du stod opp. Holdt den lille tett inntil deg. Forsøkte. Forgjeves. Det gikk gjennom marg og ben. Ingen ting kunne stenge den hjerteskjærende lyden ute. Du matet. Du bysset. Du lallet. Den lille skrek. Og stoppet plutselig. Du sovnet. På veg ned til hodeputen. Jeg hørte deg puste tungt. Jeg hørte den lille ligge og lade seg opp. Lade seg opp til en ny konsert. Like øredøvende som den forrige. Like lang. Like intens. Om ikke verre. Det føltes som det ble verre. Men det var nok bare en illusjon. De ble bare trøttere. Og trøttere. Og du ba meg. Gjør det. Forsøke å få den lille å roe seg. Ikke for at du trodde det hjalp. Ikke fordi du trodde jeg hadde lyst. Men fordi du ikke orket mer. Om du visste. Da. Hva jeg tenkte. Hvilke bilder jeg så for mitt indre. Puten over ansiktet. Stillheten. Den evige stillheten. Roen. Og den evige smerten. Din smerte. Min smerte. Blandet meg gleden. Roen. Om du hadde visst dette. Hadde du elsket meg likevel? Neppe. Men du er heldig. Jeg er ikke sånn. I dine øyne. Ikke ennå.


Det var derfor jeg gjorde det. For at du aldri skulle få vite. For at du skulle kunne fortsette å være lykkelig. Så lykkelig noen kan være. Etter alt som har hendt. Etter alt som er gjort. Etter at jeg gjorde det. Så jeg håper smerten ikke blir for stor. Tro meg, det var ikke med lett hjerte jeg gjorde det. Men jeg følte at jeg var tvunget. Mørket senket seg. Byrden ble for stor. Vissheten om at du en dag ville forstå. Forstå hvordan alt henger sammen. Hvem jeg egentlig er. At jeg har avslørt meg selv. Gitt deg små, ubevisste hint. Handlingsmønstre det tar år å tolke. Fordi de er så irrasjonelle. For alle andre en meg. For meg er de fullstendig logiske. Jeg tviler aldri. Men jeg skjuler den godt. Årsaken til min handling. Men over tid. Som vi har hatt, sammen. Dannes det mønstre. Vage hint avtegnes som dugg på glass. Et øyeblikks uoppmerksomhet og jeg har gitt deg en ny brikke i et gigantisk puslespill. Og en dag hadde du sett sammenhengen. Selv brikkene som skulle utgjøre himmelen ville falt på plass. Og det hadde ikke vært noe vakkert bilde du hadde lagt. Og når du hadde forstått. Sett helheten. Og ikke bare mange løse biter i kaos. Da hadde du forstått. Hvem jeg egentlig var. Og det kunne jeg ikke tillate. Det blir for komplisert om du blir ulykkelig. For da vet jeg, at jeg ikke engang kan nærme meg lykken. Den lykken jeg føler når jeg ser du er lykkelig. Så derfor. Derfor var jeg tvungen. Å gjøre det. Å hindre puslespillet fra å bli lagt. Og jeg håper du tilgir meg det. For det var til ditt eget beste. Og mitt. Men jeg vet ikke hvem av oss som har det verst nå. Men det går over.

Og vi får håpe at det løser seg for den lille.

Beskjeden

Legen tittet på meg med sine slitne og triste øyne. Posene var lett blåfarget og rynkene gikk som en vifte ut fra øyekroken. – Du har kreft, sa hun. – I tykktarmen. – Det er alvorlig. Jeg stirret tomt på henne. Som om jeg hørte hva hun sa, men at det ikke angikk meg. Det var dette jeg fryktet og jeg trodde jeg var forbredt. Stemmen hennes ble til et ekko i hodet. Du har kreft, du har kreft, du har kreft. Jeg forsøke å samle tankene. Hun tittet på meg. For å se om jeg forstod. Øynene mine flakket omkring. Jeg ble helt kald. Nei! Nei! Det kan ikke være sant! Ikke meg! Dette kan ikke hende meg. Jeg som alltid har vært frisk. Nesten alltid. Jeg forsøkte å si noe. Ordene stokket seg. Jeg fikk ikke frem en lyd. Sakte åpnet jeg munnen, men det kom ingen lyder. Hendene mine var fuktige, selv om jeg frøs. Hodet i hendene. Stirret ned i gulvet. Tårene presset seg på. Sakte begynte de å dryppe ned mot gulvet. Det var som hver dråpe drønnet når den traff gulvet. Varsomt la hun armen på min skulder. Klappet meg forsiktig på ryggen. Forsøkte. Fortsatte å stryke. Sakte. Og jeg kjente at hun mente det. At hun også var trist. Selv om hun forteller andre det samme alt for ofte. Og ingen smiler til henne.

Hva skjer nå? Kan jeg reddes? Hvor lenge har jeg igjen? Tankene begynte å komme tilbake. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg forsøkte å snakke. Hun forstod jeg var over det første sjokket. At jeg kunne få en dråpe til med informasjon. Som jeg vagt ville oppfatte mens tankene mine gikk som en virvelvind. Full orkan. – Den har spredd seg. – Bukhulen er også angrepet, vi fant metastaser der på røntgenbildene. Det triste blikket møtte mitt tomme, vantro. Var det mer? Hva betyr det? Er det slutt? Hun forstod hva jeg tenkte. Jeg forstod det knapt selv, men hun visste. – Du må opereres, men vi kan ikke operere alt. – Strålebehandling og cellegift kan, om vi er heldige, fjerne de som ikke kan opereres. – Om vi ikke finner flere metastaser. – Dessverre dør 80 % med denne typen kreft innen 5 år. – Etter 3 år er det 50 %. – Om alt går galt er det slutt om tre måneder. Det svimlet for øynene. Hodet ble som en kokong. Rommet begynte å snurre. Fortvilelsen bet seg fast. Tre måneder. Faen! Det kan ikke være sant! Tre måneder. Det er jo ingen ting. Det kan ikke være mulig. Tårene kom tilbake. Jeg kjente det rant nedover kinnet. Nesen ble tett. Snørret begynte å renne. Hun rakte meg litt mer papir. Automatisk tok jeg imot. Tørket meg under øynene, snøt meg. Forsøkte å tenke. Men tre måneder… hva rekker man å gjøre på tre måneder. Og først skal jeg opereres. Jeg kommer meg jo ikke ut av sykehuset før om tre måneder. Og da rulles jeg ut i kiste. Alt er over. Det er slutt. Krampen tok tak i magen. Raskt huket jeg meg framover. Høye hikst gjallet mellom de hvite veggene. Jeg så meg selv. Som ett stakkars kryp satt jeg sammenkrøpet på stolen. Utrøstelig. Likevel lot hun hånden sin gli over ryggen min. Som om hun forsøkte å overføre det lille hun hadde igjen av livsglede til meg. For at jeg ikke skulle gi opp håpet, men finne nye krefter og kjempe.

Det var det hun sa. – Nå må vi kjempe. – Det blir ingen lett kamp, men uten din innsats vinner vi aldri. Jeg stusset over at hun sa vi. Det var jo jeg som var syk. Hva skulle hun kjempe for? Jeg fikk det ikke helt til å stemme. Var det ikke min kamp? – Vi setter sammen et team som skal følge deg og hjelpe deg gjennom dette. – Det er viktig at du vil kjempe med oss. – At vi er et lag. – Sammen er vi sterke. – Sammen kan vi vinne kampen. – Alene har vi ingen sjanse. Jo. Det har hun vel rett i. Alene har jeg tapt. Mitt liv avhenger av henne og hennes team. Og jeg vil satse. Jeg vil kjempe. Jeg vil vinne. Men jeg vet ikke om jeg kan. – Takk, sa jeg. – Takk for at dere vil hjelpe meg. – Jeg skal prøve å kjempe. – Jeg vil ikke dø. – Ikke nå! – Ikke ennå. – Det er så mye mer jeg vil gjøre.

De mørke øynene hans møtte mine i bakspeilet. Som de fleste taxisjåfører var han ikke etnisk nordmann. Kanskje var han fra Pakistan. Eller Iran. Eller Tyrkia. Jeg orket ikke spørre. Han snakket bra nok norsk til å ha blitt født her. Det spilte ikke noen rolle for meg heller. Så lenge han kjørte meg hjem. Bare han ikke ville prate. Jeg orket ikke. Ikke nå. Vanligvis er jeg lett å konversere med. – Tøff dag, sa han bare. Jeg nikket. Det har vært den jævligste dagen i mitt liv, tenkte jeg. Men jeg orket ikke si det. Jeg flyttet blikket og så ut på husene som passerte. Det var nok fem minutter igjen før vi var fremme. Fem minutter till i stillhet. Håpet jeg. Fem minutter til jeg kom hjem til min kone. Som ventet. Som visste jeg skulle til legen i dag. Som også trodde hun var forberedt. Som også håpet og fryktet. Som ikke ville vite, men som likevel måtte. Min elskede kone som jeg hadde bedratt for noen måneder siden. Og som jeg egentlig burde forlatt for lenge siden. Det var lenge siden jeg hadde elsket henne. Men hun visste ikke. Og nå. Nå visste jeg verken ut eller inn. Som om jeg ikke hadde nok problemer allerede. Og om tre måneder var kanskje alle problemer løst. En gang for alle.

Hun så det på meg når jeg kom inn på kjøkkenet. Hun satt ved bordet, med en kopp kaffe og sitt innredningsmagasin. Hun hadde store planer. Nytt hus hadde vi snakket om lenge. Kaste alle de gamle møblene. Begynne på nytt. Tenke på hver minste detalj. Helhet, tema, samspill, komplementærfarger. Alt skulle stemme. I det nye huset. Som jeg kanskje aldri får se. Sakte reiste hun seg. Tittet på meg og la armene rundt meg. – Er det så ille, sa hun. – Mmm, var alt jeg klarte å si. Tårene rant. Jeg snufset. Hun holdt meg hardere. Jeg angret. På alt. Alt som ikke kunne viskes ut av historien. Og alt som aldri kunne bli historie. – Tre måneder, sa jeg lavt. Jeg ville ikke at hun skulle høre det. Jeg ville ikke at det skulle være sant. Krampene i magen hogg tak igjen. Hun kjente at jeg krøp sammen, klamret meg til henne. Som et forsvarsløst barn.