Drømmen om Elin…

Hun heter ikke det. Min drøm. Men en drøm er det. En drøm som jeg har opplevd begynnelsen på, men som aldri kommer til å gå i oppfyllelse. En drøm jeg har begynt å leve. Riktignok i smug. Uten at noen andre vet det. Men like fullt påbegynt. Men nå er den bare en drøm. Og den kommer aldri til å bli noe annet. Men den kommer til å forfølge meg lenge. For det var som å sveve på skyer. Det var som om tiden stod stille. Det var som om livet fikk en ny dimensjon. En ny mening. Vi var så nær. Det var så riktig. Selv om jeg først ikke trodde mine egne øyne og ører. Når det gikk opp for meg hva som skjedde. At det var henne og meg. I et stjålet øyeblikk. I mørket. Midt på natten. Da hun varsom lente sin kropp mot min. Sakte strakk armene rundt meg og klemte forsiktig. Forventningen i hennes øyne når hun sjenert tittet opp på meg. For å være sikker på at hun fikk fortsette. Og hun så nok lengselen i mine øyne. At jeg var med. Veldig med. Armer, hender, lepper. Kinn mot kinn. Snuse i håret. Stryke på ryggen. Kneppe opp skjorten. Alt var så naturlig. Som om vi begge visste. Som om vi hadde kjent hverandre i 100 år. Den nakne kroppen mot min. Begjæret. Lykkefølelsen. Følelsen som var så sterk at jeg helt mistet begrep om tid og rom. Som en rus. Som varte i flere dager. Der vi lå sammenflettet i sengen. Svette. Berusede. Lykkelige. Aldri har det vært mer intenst. Aldri kommer det til å bli like intenst. Aldri kommer vi til å oppleve det igjen. Av og til gjør det vondt å tenke på det. At jeg aldri får oppleve det igjen. Av og til blir jeg igjen fylt av den berusende følelsen. Av og til gjenopplever jeg lykken jeg opplevde da. Og jeg drømmer om det om natten. Og om dagen. Når jeg hører et par damesko klapre mot brostensgaten bak meg med raske skritt. Da drømmer jeg. At det er hun. At hun har sett meg. At hun forsøker å ta meg igjen. Og jeg sakter ubevisst på farten. Jeg venter på at hun skal ta meg i armen og si hei. Og møte blikket mitt med sitt varme smil og det samme uttrykket hun hadde den natten da det hele startet. Det som forteller meg at hun vil ha meg. Holde meg. Være ett med meg. For alltid. Om hun bare kunne. Og jeg ser etter henne i folkemengden. I køen på caféen hun pleier å kjøpe sin latte. Langs gaten hun pleier å gå. På torget hun pleier å sitte. Men jeg ser henne aldri. Og hun ser aldri meg. Men jeg ser henne i mine drømmer. Der hun kommer løpende mot meg med åpne armer. Der hun visker i mitt øre at hun har savnet meg så inderlig. At hun aldri vil forlate meg. At hun vil være min i all evighet.

På Café

Sitter på Café, midt i julestresset. Egentlig ikke så mye stress for meg. Er jo ferdig med alle presangene. Så ingen store bekymringer. Ikke før presangene skal pakkes opp. Heter det ikke egentlig presenter? Og ikke presanger? Er det noe nytt språkrådet har funnet på? At presenter nå bare er imperativ av presentere? Eller er det jeg som ikke husker rett? Eller jeg som begynner å bli gammel? Som ikke klarer å følge med i språkets rivende utvikling. Som alle i den eldre generasjon anser som degradering, men som de mest radikale lingvister ser på som utvikling. At man ikke lengre skal skille mellom ennå og enda, enda det er to helt forskjellige ord. Ennå finns skillet mellom å og og, men hvor lenge? For ikke å snakke om sørvis, selv om dette fortsatt er ett ukjent begrep i Norge. Vi får ikke bedre service av å fornorske skrivemåten.

Men det var ikke det jeg ville skrive om. Det var julen. På café. Alene med en stor latte og en blåbærmuffin. Som ikke lenger er hel. Men god er den. Og deilig er det, å sitter her å skrive, mens alle andre løper rundt som gale og jakter på den siste presenten. Og når de finner den ble den litt dyrere, så da må man jo kjøpe en liten ting til til den lille niesen, for det må jo bli rettferdig, ingen kan jo få mer enn andre. Ikke i Norge, ikke til jul. For da skal alle være glade og lykkelige. Til jul. Jeg hører den bitre undertonen. Den sniker seg inn her også. Det var dette med lykke. Lykken som er så vanskelig å fange. Spesielt den forventede lykken. Den man går og venter på. Så lenge. Den man forbereder seg på. Forbereder andre på. Spesielt nå, til jul. Så her sitter jeg. Og titter på middelaldrende menn og unge piker som løper rundt med flakkende blikk og lurer på hvordan de skal rekke alt de må rekke før jul. Uten å tenke så mye på hvorfor. Og hva som er nødvendig. Mitt forhold til julen er, som du kanskje allerede har gjettet, delt. Delt i mange ulike følelser og idéer. Noen positive, noen negative, noen helt svarte og noen med ett håp om att det kanskje blir bedre neste år.

Nå fikk jeg selskap ved siden av meg. Ganske nære. En middelaldrene dame? Tja, kanskje jeg er litt slem nå? Hun er ikke så mye eldre enn meg. Ikke vet jeg om hun kan lese hva jeg skriver heller. Kan hun det ligger jeg nok ikke så bra til. Det får vel gå. Jeg klarer vel å fokusere nok likevel. Om hun ikke begynner å prate da. Med meg. Men jeg får se opptatt ut, så kanskje hun klarer å la det være. Tilbake til julen. Og følelsene. Det er jo hyggelig å treffe familien igjen. Det er ikke så ofte vi sees. Det er jo ikke så bra, men det er helt greit. Holder jo kontakten likevel. På telefon, SMS og mail. Selv om ikke det er helt det samme. I julen ser man hvor store alle barna har blitt. Hvor gamle foreldrene har blitt. Og av og til er det jo første jul uten noen. Noen som ikke lenger er her. Blant oss. Det er lenge siden nå. Men kanskje ikke så lenge til neste gang. Sykdommer kommer og går. Om minner oss om livets forgjengelighet. Men egentlig er det jo hyggelig å treffe familien igjen. Tross alt. Så var det alle disse presentene, eller presangene. Som man kaster bort masse tid på å finne. Hvis man i det hele tatt klarer å finne på noe som vedkommende ikke allerede har. Og de aller fleste har jo det aller meste. Nå. Så det ender opp med noe de egentlig ikke trenger eller egentlig ikke har lyst på. Så mye byttes. I noe annet som de kanskje egentlig ikke trenger, men som de har litt mer lyst på. Om de finner noe. Om det da ikke blir en tilgodelapp. Som er gyldig ett år. Og som ligger sammenkrøllet i lommeboken. Og sakte men sikkert glemmes. Det den omgis av kvitteringer, skrukkete pengesedler, Flax-lodd og bussbilletter. Så forsvinner den helt ut av bevisstheten og havner kanskje i haugen over gamle kvitteringer på skrivebordet. Den haugen som ikke lenger får plass i lommeboken. Den haugen som man skal rydde i en dag man har litt bedre tid. Den dagen man har overskuddet til å sortere gamle kvitteringer. Den dagen som ikke kommer så ofte. Så ligger den der, ensom blant kvitteringene, bussbillettene, de gamle handlelappene. Til den en dag gjenoppdages. Hvis den er så heldig. Men da er den kanskje ikke gyldig lenger.

Damen ved siden av er fortsatt stille. Jeg lever i min egen boble. Hører riktignok at en eldre mann bak meg snakker i mobiltelefonen. Lurer på om barnebarnet, eller er det en niese, liker badeskum. En ganske original present, eller hva? Må jo innrømme at jeg også har kjøpt det. Til min mor. Og sikkert til en kjæreste en gang. Men jeg vet ikke om det ble så veldig vellykket. Egentlig. Noe av det verste er å åpne presenter. Både de jeg får og å se på de som åpner. Ofte får man jo noe som er helt håpløst. Noe man absolutt ikke vil ha. Ikke det man ønsker seg, men noe annet, som den som gir tror en ønsker seg, men som er så langt fra det man ønsker seg at man blir oppriktig lei seg. Det hendte meg en gang. Det har jo selvfølgelig hendt flere ganger, men denne gangen var spesiell. Alle gutter ønsker seg en radiostyrt bil. Ingen gutter ønsker seg en ”radiostyrt” bil med en kabel mellom billen og kontrollen. Selv om bilen er stor, lyser og blinker, så blir det aldri en radiostyrt bil. Aldri. Spesielt ikke når man feirer jul sammen med andre. Andre som også ønsker seg en radiostyrt bil. Og får det. En ekte. Det krever en mann for å skjule sin skuffelse da. Og det er ingen god følelse. Når de sier ”Din bil var også fin, var den ikke?” Hva skal en stakkar svare da? Alle er jo mer opptatt av den ekte. Ingen, ikke en gang jeg, var opptatt av mitt forvokste misfoster. Jeg har gjort det selv også, minst en gang, men en gang jeg er smertelig klar over. Og det har plaget meg hver jul siden. Når presenten sendes rundt for beundring, og ingen egentlig er imponert, men alle later som. Også den som har fått den. Og jeg fatter ikke at noe er galt. Ikke før senere. Da min kjære, som fikk presenten, av en eller annen grunn kommer inn på det. At den ikke helt oppfylte forventningene. Og at hun gjerne vil bytte den. Presenten som jeg, stolt som en hane, har valgt ut. I den lille butikken, etter diskusjon med betjeningen og studier av mange alternativ, for så å velge noe som servitrisen og jeg er veldig enige om at, jo, den blir nok perfekt. Den følelsen unner jeg ikke mange. Spesielt ikke når man tvinges tilbake til butikken for å bytte den, sammen med sin kjære, svigermor og hele bøtteballetten. Ikke akkurat ett lykkelig øyeblikk. Det heller.

Men jeg er ikke alene. Om øyeblikk preget av lite lykke i julen. Naboene var ikke spesielt lykkelige. Når vi sent på kvelden, etter en mer vellykket åpning av presenter, hørte mannen i huset bli høyrøstet, skjelle ut sin kone, sine barn, smelle med dørene. Barnas fortvilte rop og klynk. Ikke var de spesielt lykkelige da. Der de stille gråt seg i søvn. En sånn jul unner jeg ingen. Men alt for mange har det sånn. Dessverre. Det er også en av grunnene til at mine følelser for julen er delt. Delt mellom glede og sorg. Mellom forhåpningen om lykke og vissheten om alt det triste. Alt dette tenker jeg mens jeg sitter her med min Cafe latte og stjeler litt tid til å skrive. Litt tid som jeg kanskje skulle ha brukt til å støvsuge huset. Eller pakke inn presenter. Eller gjøre noe annet nyttig. Som en forberedelse til noe jeg ikke helt vet om jeg vil være med på. Nå har mitt selskap gått. Jeg klarte meg denne gangen også. Telefonen har ringt. Jeg er etterlyst. Kan du kjøpe poteter på veien hjem. Så tjuvstarter vi litt på julematen til middag. Så jeg får vel det da. Komme meg hjem. Spise middag. Vaske huset. Fortsette juleforberedelsene, som alle andre. Som om ingenting har hendt. Men det var deilig med noen stjålne minutter på Café.

100 år

Om hundre år er allting glemt, sa den gamle hvithårete forfatteren. Han tok skammelig feil. Men det visste han kanskje allerede. At han ville bli husket. I mer enn hundre år! For han hadde livet kanskje en mening? Visste han at det han gjorde ville bli husket? Visste han at han risset inn ett merke i vår kollektive hukommelse, ett merke så dypt og vakkert at det vil bli voktet av generasjoner av beundrere. Beundrere som ikke har den fjerneste anelse om hvem denne mannen var, men som likevel vet en masse om ham. Og vet mer om hva han gjorde og hva det har betydd for verden en han selv noen gang fikk vite. En sånn mann vil jeg bli, tenker jeg. En mann som skapte noe større en seg selv, noe av betydning, noe som gir andre en opplevelse, en innsikt, glede, sorg, fortvilelse, ja en følelse og reaksjon. Og så sitter jeg her og skriver en blogg som ingen leser. Hva tror jeg? At noen tilfeldigvis skal dumpe borti min blogg, lese den, og tenke, aj, dette er skrevet av den neste store forfatteren! Eller kanskje at noen om hundre år går gjennom alle de arkiverte sidene fra Internets barndom og finner akkurat min blogg. Mine forvirrede tanker. Mine haltende tekster og meningsløse refleksjoner. Og mener at dette, nettopp dette, er et klassisk eksempel på den tid jeg levde i. At Internet da var befolket av håpløse lykkejegere med absurde drømmer om ett annet liv og en annen innflytelse enn de noensinne kunne oppnå en brøkdel av. Ja, hvis de fortsatt forstår hva brøkdel betyr, da, om hundre år. Eller er det nettopp dette, den ekstreme fokuseringen på sin egen dødelighet og krampaktige forsøk på å gjøre seg selv udødelig gjennom sine talentløse forsøk på å skape noe unik for ettertiden som gjør meg til den perfekte representanten for min tid. Tiden da alle ville opp og fram, fram i lyset, inn i boksen, ut på nettet, der alle andre også roper HER ER JEG; SE PÅ MEG! DET ER JEG SOM ER BEST! Så tolker de våre tekster, trekker slutninger på feil grunnlag, overtolker, feiltolker, legger meninger i våre tekster som vi aldri har drømt om og maler ett rosenrødt bilde av vår mørke tid, eller ett svart bilde av denne bekymringsløse tid.

Lykke!

Jeg ønsker meg lykke til jul. Ren, uforfalsket lykke. I ubegrensede mengder, hvis det er mulig, men jeg nøyer meg med noen gram hvis det er dyrt eller vanskelig å få tak i. Bare det er nok til noen sekunders lykkerus uten klager, fordømmelser, krav og kritikk. Noen sekunder fri fra hverdagens gråvær og meningsløse gjentagende mønster. Noen sekunder hvor jeg bare svever blant rosa skyer og føler at nu, nu vil jeg ikke endre på noe, dette øyeblikket skal vare evig. Denne følelsen skal jeg bære med meg resten av livet. Denne lykkefølelsen skal jeg tenke på hver gang jeg blir trist og lei og føler at alt er meningsløst. Når alt butter imot. Når maktesløsheten tar overhånd. Da skal jeg tenke på dette, korte, intense øyeblikk av lykke. Om det så er det eneste øyeblikk lykke jeg får oppleve. Men det blir nok et par sokker under treet i år også…

Kreativ?

Hvordan kan vi vite at noe er originalt, unikt, kreativt eller nyskapende? Hvordan vet vi at noe ikke er stjålet som hvilken som helst annen ting fra noen andre, resirkulert som en brusflaske i glass som pantes for tyvene gang, hentet frem fra glemselen som bestefars bilder fra reisen med båt til Amerika når han var førstereisgutt på lasteskipet? Hvordan kan vi være sikre på at ingen har tenkt nettopp den tanken vi nå sitter og tenker? Og er det ikke ofte slik, at når man først får en god idé, så får man høre en annen si ”ja, det var akkurat det jeg gikk og tenkte på”? Så kan man jo velge å tro på vedkommende, eller ikke, men likevel, fortærende er det. Og historien er full av eksempler på vitenskapsmenn og oppfinnere som i dypeste hemmelighet møysommelig har jobbet med Den Store Oppfinnelsen, bare for å oppdage at noen andre, på andre siden av jordkloden, nettopp har lansert Den Store Oppfinnelsen. Det har slått meg at ideene kanskje mer er et produkt av tiden man lever i enn hvor kreativ man egentlig er. Unntaket som bekrefter dette, om ikke alle hans idéer har blitt overtolket og tillagt egenskaper de ikke har, er Leonardo Da Vinci. Han konstruerte helikoptre, dykkerdrakter og undervannsbåter mens vi her hjemme knapt hadde kommet oss ut av hulene og opp i langbåtene på barbariske tokt med slegge fleinsopp og eksotiske kvinnfolk.

En gang var jeg faktisk på et foredrag om kreativitet. Dessverre er det begrenset hva jeg husker av foredraget, men noen opplevelser har brent seg fast. Det er jo ikke hver dag man vinner konkurranser, så at jeg vant en, riktig nok meget uhøytidlig, men likevel knivskarp, konkurranse, så det husker jeg fremdeles. – Hvordan vil du, uten å snakke, formidle til noen at de skal kvitte seg med fanget sitt? Utrolig nok var jeg raskest, og før jeg fikk sukk for meg fikk jeg en T-skjorte i favnen. Det var jo ikke en hvilken som helst T-skjorte heller, den hadde nemlig påtrykket et visdomsord om kreativitet, samt den obligatoriske reklamen for foredragsholderen. – Bare tanker er nye, stod det på brystet. Og det er jo noe i det. At det er tankene som er nye. Ikke alle naturlig vis, men en og annen tanke nå og da. Som et lykketreff, med en sannsynlighet som ligger i samme område som å treffes av lynet, eller vinne i lotto. For det aller meste vi tenker er jo ikke så veldig originalt. Hva skal vi ha til middag i dag? – Tør jeg be henne med på kino? Kan jeg utsette dette til i morgen? Det er jo ikke akkurat originalt. Men plutselig kommer det en fremmed blant alle de gode vennene. En som ingen har møtt før. En som er litt annerledes. Som ser litt spesiell ut. Som snakker litt rart. Da vet du at du kanskje står overfor en original tanke. En som kanskje ingen før har tenkt. En tanke som har gjemt seg godt i tusener av år, innerst i skuffen, under de gamle togbillettene fra interrailturen når du var atten. Og det er da det gjelder. Å fange den. Skrive den ned. Formulere den. Slik at du husker den slik den var, slik at du forstår hvor genial den er når du etter en lang vinter skummer gjennom papirene du har skriblet på når regnet, snøen og mørket har hersket.

Uansett, så stemmer visdomsordet på T-skjorten. Det er bare tankene som er nye. Så vil man være kreativ, nyskapende, original og skape noe unikt må man tenke. Og det er hard jobbing. Å få topplokket til å produsere er ikke noen barnelek eller dans blant kakestykker. Alle som har forsøkt vet. Så får man krysse fingrene og håpe at Den Store Ideen faktisk er unik og ikke bare en simpel kopi av noe du har lest, sett eller hørt.

Siste gang

En gang blir det siste gang. Siste gang jeg løper etter bussen som går alt for tidlig, siste gang jeg elsker med min kjære, siste gang jeg gråter over brutte løfter, siste gang jeg smiler til en annen, siste gang jeg ser solens første stråler jage nattens mørke slør, siste gang jeg kjenner den skarpe forfriskende høstdagens vind mot mitt ansikt.

Siste gang sniker seg på, og passerer lydløst, sakte slik at det ikke merkes. Forræderisk passerer den uten å si ifra, uten å gjøre meg oppmerksom på at dette, nettopp dette, er siste gang jeg får oppleve, føle, se, kjenne, nyte. Uten å knekke en gren sniker den seg ut av mitt liv, uten at jeg er forstår at nå er det slutt. Nå kommer den aldri mer tilbake. Aldri mer. Aldri.

Jeg har ofte lurt på når siste gang er. Når er siste gang jeg ser en gammel venn? Har det kanskje allerede vært? Når man tenker på en gammel kjæreste, som man svaner iblant. Kommer jeg til å se henne igjen? Kommer jeg til å møte de varme øynene med det levende blikket igjen? Kommer jeg til å kjenne nytelsen når hun varsomt stryker meg over ryggen? Har jeg allerede elsket med henne for siste gang? Hvordan skal man vite det? For alt jeg vet, kan hun allerede være død. Men jeg vet det ikke. Og intetanende går jeg og fantaserer om henne. Ser henne for meg, Når alt egentlig er over. Utenom i min fantasi.

Når jeg ser på gamle mennesker lurer jeg på om de tenker slik. På alt det de har gjort for siste gang. Husker de den siste gang de løp etter bussen der de stabber seg av gårde men rullatoren langs det humpete fortauet på sine skjelvende ben. Vet de at de aldri mer skal få kjenne en annen kropps varme etter en het natts elskov? Vet de at de aldri mer forventningsfullt får småhoppe mellom tuene på myren på jakt etter multer? Vet de at de har danset sin siste vals eller tango? Og bryr de seg? Egentlig? Eller har de andre bekymringer? Orker jeg en vinter til med kalde, mørke, ensomme kvelder? Eller gleder de seg bare over en ny dag? En dag de kan våkne, se sine barnebarn vokse opp, se sine barn begynne å bli gamle, se verden forandre seg, en dag til å forundre seg over verdens alle mysterier. Til de har våknet for siste gang…

Ventetid…

Noen venter på bedre tider. Noen venter på den rette. Noen venter på at det skal gå over. Noen venter på inspirasjon. Noen venter på å dø. Men alle venter på noe. Men hvorfor?

Hva er meningen med å vente? Hva er det egentlig vi venter på? Hvorfor skal vi vente? Kan vi ikke bare gjøre det med en gang? Eller gjøre noe annet? Mens vi venter forsvinner mulighetene. Mens vi venter velger vi bort alt det andre. Alt det andre som kanskje var bedre. Enn det vi venter på. Men det får vi aldri vite. For vi ventet. Og ventet. Og ventet.

Og hvor lenge skal man vente? Det kan man jo ikke vite. Når har man ventet for lenge? Når man dør har man ventet for lenge. Da er det for sent. Uansett. Og da er det for sent å angre. Men før det har man jo muligheten. Enten venter man, eller så gjør man noe annet. Å slutte å vente like før det man venter på faktisk skjer føles jo fortærende. Men å vente til man dør uten att det skjer er jo ikke noe bedre? For da var det jo ikke noe poeng med å vente, var det vel?

Og hvis vi venter for å unngå å velge noe annet. Noe annet som er vanskeligere. Noe man egentlig vil. Noe som plager oss så mye at det føles bedre å vente på noe annet enn å gjøre noe med det. Da blir ventingen en unnskyldning. En løsning. En flukt fra det man egentlig vil, men ikke tør. Fordi man kjenner att magen knytter seg. Fordi man er redd for andres reaksjon. Fordi man er redd. Fordi man håper at det vil løse seg av seg selv. For det kjennes bedre om det kan løse seg av seg selv. Da slipper man å gjøre noe med det. Og kanskje det ikke kjennes så vanskelig da. Om det bare går over. Og mens man går og håper på et mirakel går man og venter. Og venter. Og venter.