Ventetid…

Noen venter på bedre tider. Noen venter på den rette. Noen venter på at det skal gå over. Noen venter på inspirasjon. Noen venter på å dø. Men alle venter på noe. Men hvorfor?

Hva er meningen med å vente? Hva er det egentlig vi venter på? Hvorfor skal vi vente? Kan vi ikke bare gjøre det med en gang? Eller gjøre noe annet? Mens vi venter forsvinner mulighetene. Mens vi venter velger vi bort alt det andre. Alt det andre som kanskje var bedre. Enn det vi venter på. Men det får vi aldri vite. For vi ventet. Og ventet. Og ventet.

Og hvor lenge skal man vente? Det kan man jo ikke vite. Når har man ventet for lenge? Når man dør har man ventet for lenge. Da er det for sent. Uansett. Og da er det for sent å angre. Men før det har man jo muligheten. Enten venter man, eller så gjør man noe annet. Å slutte å vente like før det man venter på faktisk skjer føles jo fortærende. Men å vente til man dør uten att det skjer er jo ikke noe bedre? For da var det jo ikke noe poeng med å vente, var det vel?

Og hvis vi venter for å unngå å velge noe annet. Noe annet som er vanskeligere. Noe man egentlig vil. Noe som plager oss så mye at det føles bedre å vente på noe annet enn å gjøre noe med det. Da blir ventingen en unnskyldning. En løsning. En flukt fra det man egentlig vil, men ikke tør. Fordi man kjenner att magen knytter seg. Fordi man er redd for andres reaksjon. Fordi man er redd. Fordi man håper at det vil løse seg av seg selv. For det kjennes bedre om det kan løse seg av seg selv. Da slipper man å gjøre noe med det. Og kanskje det ikke kjennes så vanskelig da. Om det bare går over. Og mens man går og håper på et mirakel går man og venter. Og venter. Og venter.