fredag 8. juni 2007

Speilbilde

Den lille gutten titter ut av vinduet og ned på perrongen. Der står mor og far og vinker. Smilende. Han kjenner spenningen stige. For første gang skal han få reise alene. Selv om han har reist mange ganger sammen med mor og far eller bestemor og bestefar føles det likevel som noe nytt. For nå er det ingen som passer på ham. Han løfter hånden og vinker. Mor og far vinker intenst tilbake. Som om de får nye krefter når de ser han vinke. Det blir spennende å reise alene, tenker han, mens han kjenner en liten klump i magen. Klumpen vokser litt, men så tenker han at hvorfor skal det ikke gå bra nå, det har jo gått bra alle de andre gangene, og han møtes jo på stasjonen.
- Ta plass, lukk dørene, roper konduktøren fra høytalerne.
Bak mor og far ser han en gammel mann i frakk og hatt småløpe. Dørene smeller igjen, så høyt at han nesten skvetter litt før han forstår hva det er. Han kjenner et lite rykk og merker at toget begynner å bevege seg. På perrongen ser han mor og far begynne å småløpe mens de vinker. Det er nesten som de sier ”Vent, vi vil være med, sønnen vår er på toget, han er helt alene”, men han tenker at det går nok bra, dette, selv om han er alene. Farten øker og han ser at mor og far får problemer med å holde følgen. Han vinker kraftig og smiler når de gir opp.

- God dag unge man, sier en dyp stemme bak ham. Han skvetter til og snur seg mot midtgangen. Der står den gamle mannen i frakk og hatt og titter på ham.
- Du blir nok mitt reisefølge i dag, fortsetter den dype stemmen, og han ser et smil i det furete ansiktet. Mannen står andpusten og støtter seg til seteryggen. Gutten titter forundret på mannen.
- Ja vel, sier han, uten riktig å vite om det er det han skal si, men det er det beste han kommer på. Sakte merker han en fremmed lukt i kupeen. Den gamle tar av seg sin ryggsekk og legger den på hattehyllen over setet. Hatten plasseres varsomt ved siden av sekken. Så tar han av seg sin frakk og henger den på knaggen ved setet. Når den gamle setter seg ned merker han at lukten blir sterkere og at det kiler ubehagelig i nesen. Gutten gjør en liten grimase, men kommer på hva mor har sagt og forsøker å se så normal ut som han kan. Undersøkende titter han på den gamle for å se om han kan se hvor lukten kommer fra. Det grå håret står til alle kanter, bortsett fra en ring som viser hvor hatten har sittet. Ut av ørene stikker det også hår. Gutten smiler for seg selv og lurer på hvorfor, men prøver å holde masken, for han husker hva mor har sagt. Ansiktet er rynket, som en rosin, eller kanskje ikke helt som en rosin. På haken har den gamle litt grått skjegg.
- Hvor langt skal denne unge mannen da, spør den gamle, mens han holder et fast blikk på den lille gutten.
- Til Lilleby, sier han ærlig, uforberedt på mannens nysgjerrighet. For det er jo dit han skal.
- Da skal jeg lengre enn deg, for jeg skal helt til Kristiansby, men jeg får jo selskap et godt stykke på veien, sier den gamle smilende.
Huff, tenker han, er det den gamle det lukter av må jeg holde ut med lukten hele veien. Hvordan skal dette gå? Forsiktig ser han seg rundt og prøver å finne et annet ledig sete, men toget er nesten helt fullt. Det er bare de to plassene ved siden av gutten og den gamle som er ledige. Hvordan skal jeg klare dette tenker han, men han rekker ikke å tenke så mye mer før mannen igjen er over ham med et spørsmål.
- Jeg heter Frans, Frans Jørgensen, sier mannen, hva heter du? Ja, det er jo like bra at vi blir bedre kjent med en gang, syns du ikke, vi har jo en lang og spennende reise foran oss.
- Petter, sier han kort, mens han titter ut vinduet og lurer på hva han nå skal finne på. Han tenker på matpakken han har i den lille kofferten sin og om han orker å spisen den i denne stanken. For lukten kommer nok utvilsomt fra den gamle, og den blir bare sterkere og sterkere. Klumpen i magen vokser og han skulle ønske far var her. Far hadde sikkert visst hvordan han kunne sluppet lukten. Og han ville jo ikke være uhøflig mot den gamle heller. Og når Jørgensen oppdager at han reiser alene kommer han sikkert å snakke enda mer. Han konsentrerer seg derfor på å titte ut av vinduet, slik at han slipper å se på den gamle, og håper at han skal slutte å spørre.

Himmelen begynner å mørkne og snart kommer nok regnet. Utenfor suser trestammene forbi, den tette skogen er mørk og mystisk bare avbrutt av små lysninger med små hus eller en nennsomt ryddet åkerlapp med korn eller en eng med små ulldotter på. I de mørkeste skogspartiene ser han den gamle mannens ansikt speile seg i vindusruten. Raskt flytter han blikket, slik at de ikke møtes og vrir kroppen enda mer, slik at han ser nesten rett ut av vinduet. Han titter på klokken. Den er ti over ti. Toget har bare kjørt et kvarter. Det er langt igjen. Alt for langt. Lukten er over alt og han prøver fortvilet å finne noe som kan nøytralisere lukten. Hele kroppen føles uvel og han behøver frisk luft. Raskt reiser han seg opp fra setet. Hvorfor hadde han ikke tenkt på dette før? Han må jo på toalettet. Og der lukter det i hvert fall ikke av den gamle.
- På do, sier han kort mot den gamle som sitter og ser ut av vinduet og plystrer på en sang han aldri har hørt. Jørgensen nikker sakte på hodet. Han er ikke helt sikker på om han hørte hva han sa eller om han bare nikker i takt med togets melodi. Han håper Jørgensen ikke hørte, for hva har han egentlig med det å gjøre.

Framme ved toalettet ser han at den er opptatt. Det gjør ingen ting, tenker han, for da tar det bare lengre tid. Å slippe lukten er en befrielse. Han tar et dypt pust gjennom nesen og forsøker å rense den. Han kjenner andre lukter. De føles som parfyme i forhold. Selv om ikke alle er gode så er alt bedre enn lukten av den gamle. Dørlåsen gir fra seg et ”klank” når den vris fra opptatt til ledig og en dame kommer ut. Den lille gutten ser seg rundt, men det er ingen andre i kø. Først prøver han å tisse stående, men toget beveger seg så mye at han nesten mister balansen. Opp med glidelåsen og ned med buksene. Sittende går det mye bedre. Og han blir sittende så lenge han tør. Sitter han for lenge kan jo andre nødende begynne å lure og banke på. Og den gamle kanskje begynner å undre hvor han ble av. Kanskje han spør konduktøren om han har sett gutten. Kanskje konduktøren til og med åpner toalettdøren fra utsiden for å se at alt står bra til. Og han må uansett tilbake, siden han lot den lille kofferten med matpakken ligge igjen. Når han trekker i snoren hører han et annerledes sus enn han gjør hjemme. Han prøver derfor igjen, og titter ned. Er det ikke svillene han ser fykende forbi i rasende fart under ham? Forundret må han teste en gang til. Jo, jammen, det ser da virkelig slik ut. Forsvinner virkelig alt rett ned på skinnene? Det var det verste. Dette må han spørre far om, eller kanskje bestefar vet.

Langsomt går han tilbake mot setet vis a vis den gamle. Det er nesten så han ikke tør å se, for innerst inne håper han at den gamle ikke sitter der og venter på ham. At han har gått til spisevognen, eller truffet en gammel bekjent som han forteller røverhistorier til eller rett og slett har hoppet av toget. Over setet ser han baksiden av ett bustete grått hode og han kjenner at klumpen i magen vokser. Lukten møter ham som en svak eim noen seterader før han er framme. Skuffet sniker han seg nærmere. Kanskje han i hvert fall har sovnet, så slipper han flere spørsmål.
- Hei, gikk det bra, jeg ble nesten litt urolig for deg, sier Jørgensen når han når fram til setet.
- Det gikk fint, svarer han pliktoppfyllende tilbake, åler seg på plass i setet og fomler litt med den lille kofferten.
- Reiser du alene du, sier Jørgensen mer bekreftende enn spørrende.
Han tenker seg litt om før han svarer. Lukten trenger seg på og gjør det vanskelig å tenke klart. Det er så fristende å si at han reiser sammen med noen, men hvordan skal han kunne forklare at vedkommende ikke er her? Før eller senere blir han avslørt, siden den gamle skal lengre enn ham og kommer til å se når han går av alene. Sakte nikker han på hodet, og gruer seg for den gamles reaksjon. Jørgensen smiler enda bredere når han ser den lille guttens reaksjon.
- Det gjør jeg også, sier han, men det er bra vi er to, for da kan vi hjelpe hverandre.
- Mmmm, sier den lille gutten og forsøker å virke uinteressert og snur seg mot vinduet. Det regner ikke, så han reiser seg og trekker i vinduet, men det sitter så hardt at han ikke får rikket det.
- La meg, sier Jørgensen og reiser seg med skjelvende bevegelser.
Sakte liker han vinduet ned noen centimeter, slik at det dannes en liten sprekk. Den lille gutten kjenner hvordan luften strømmer inn. Han forsøker å plassere hodet i luftstrømmen, slik at den blåser bort den vonde lukten fra den gamle. Sakte setter den gamle seg. Bekymret ser han på den lille gutten med nesa nesten ut av vinduet.
- Jeg kan ikke åpne mer, sier Jørgensen, då trekker det sånn på gikta, og da får jeg vondt i flere uker.
- Har du gikt, spør han overrasket, det har bestemor også. Hun går i tykke strømpebukser året rundt så gikta ikke skal bli kald, for da blir den så vond, fortsetter han ivrig, jeg trodde bare det var damer som fikk gikt.
- Gjerne for meg, sier Jørgensen, la damene få det, jeg klarer meg godt uten. En bekymret liten rynken setter seg i pannen.
- Blir du togsyk? Er det derfor du trenger litt luft?
Han ser overrasket på den gamle. Togsyk, at jeg ikke tenkte på det. Og det kan han jo aldri avsløre. Han nikker sakte og prøver og beherske sin glede. Nå kan han kanskje få ha vinduet åpent hele veien til Lilleby og slippe unna det meste av lukten. Han kjenner den fortsatt, men om han plasserer nesen midt i luftstrømmen er den ikke så påtrengende.

2 kommentarer:

Plask sa...

Er du helt borte blitt?

Jeg leser alt du skriver jeg, men jeg synes det er kjempevanskelig å kommentere når folk har skrevet egne tekster.

Jeg vil at du skal vite at jeg fortsatt er her og titter :-)

Plask

Hobbyfilosofen sa...

Hei Plask!

"Ryktene om min død er sterkt overdrevet." ;-) (Mark Twain)

Så hyggelig at du leser det jeg skriver. Når ingen kommenterer vet jeg jo ikke helt... ;-) Det er ikke alltid så lett å kommentere. Jeg vet, for jeg leser din blogg også. Føler med deg, men vet ikke helt hva jeg kan skive uten at det virker dumt eller klønete.

Sommeren gjør jo at det blir sporadiske poster. Er man på sykkelferie blir det jo ikke så mye blogging... og før det har jobben tatt alt for mye tid...