Er det dette som er livet?

Er det dette som er livet tenkte han plutselig. Tanken slo han mens han rastløst flyttet seg mellom TV-rommet og kontoret. På PC-en hadde han websider om dette og hint oppe, stadig på jakt etter noe morsomt og inspirerende å lese. På TV-en ville han se noe spennende eller opplysende om det ikke gikk en bra serie eller film. Kvelden var ennå ung, men ingen ting fristet. Ingen ting ga inspirasjon, glede eller vakte hans interesse. Han rynket pannen og tenkte tanken en gang til. Er det dette som er livet? Tanken var skremmende, ikke bare i seg selv, men også fordi han innså at han kanskje burde tenkt den tidligere. Nå nærmet han seg de førti med stormskritt og innså plutselig at han kanskje allerede var mer enn halvveis i livet. Mer enn halvveis. Og hva hadde han brukt den første halvdelen til? Ja, det var ikke mye. Eller var det det? Han hadde jo vært så opptatt av alt han hadde gjort at han ikke hadde hatt tid til å tenke. De første tyve årene måtte han jo regne bort, han hadde jo ikke bestemt så mye selv da, selv om det var ganske frivillig å begynne på gymnaset. Noe annet kunne han jo ikke tenke seg. Og militæret var ikke så lett å slippe unna det heller, ikke da. Men de neste tyve årene, de hadde han sløst bort på egen hånd. Studiene på universitetet hadde jo vært interessante, det var ikke det. Spørsmålet var heller hva det førte til. Studentlivet var jo heller ikke det dummeste. Faktisk savnet han det i blant. Det å være omgitt av folk i samme situasjon med samme interesser. Det var lettere å bli kjent med folk da. Og de regelmessige arrangementene som sørget for at studielånet sjelden varte semesteret ut. Men hadde de resultert i noe alle disse årene. Tja, noen gode minner fra sene netter på kollektivet. Noen hete netter også. Og muligheten til en jobb, jo det hadde han jo fått. Og siden var det bare jobbing. Jobbing og atter jobbing. Og litt tid til kjæresten. Og litt mer. Og enda litt. Men ikke noe annet. Jo, selvfølgelig, TV-titting. Alt for mye. Og nettsurfing. Mon tro hvor mange døgn av livet jeg har kastet bort foran en skjerm, tenkte han, det blir ikke få. Og hva har jeg igjen for det? Ikke mye. Ikke annet enn en sjelden gang i lunchen på jobben komme med en intetsigende kommentar når gårsdagens TV-kveld ble diskutert. Og hva er meningen med det? Og på jobben. Hadde han oppnådd noe der? Nja, ikke det helt store der heller nei. Utfordringene stod ikke akkurat i kø. Sakte hadde han glidd inn i kjedsomheten. Gjorde det han følte han måtte. Ikke mer. Resten av tiden surfet han på nettet. Eller drakk kaffe med kollegaene. Kaffe og intetsigende diskusjoner om ubetydelige detaljer. Nei, var det dette som var livet? Var det slik det skulle være. Og da hadde han ikke orket å reflektere over sitt forhold. Forholdet som kanskje hadde vart alt for lenge. Men han orket ikke tenke på det nå. Det ble for mye. Det ble for overveldende. Det var lettere å flykte inn i TV-ens altoppslukende verden og se en etterforsker oppklare ett nytt mord. Så fikk han tenke på livet en annen dag.