Fadern sitter vis a vis meg i den svarte skinnsofaen. Min sofa. Vi snakker om slekten og faderns kusine eller tante eller noe som vil dra i gang et slektsstevne. En etter en går vi gjennom de få slektningene jeg har oversikt over. Noen tremenninger her og noen tremenninger der. Noen homofile. Noen kunstnerspirer. Noen helt normale. Og en som jobber i ett av de større forlagene, som redaktør eller noe.
- Han er det bra å bli kjent med om du skal bli skjønnlitterær forfatter, sier fadern plutselig.
Jeg svetter til innvendig, men holder masken. Var det bare en tilfeldighet? Eller var det et hint om at han vet hva jeg drømmer om. Jeg forsøker å være så naturlig jeg bare kan. Fortsetter samtalen uten å røpe hvor overrasket jeg ble og hvor treffsikker hans kommentar er. Fortvilet prøver jeg å tolke hans uskyldige kommentar. Har han på noen måte forstått mine drømmer? Har jeg gitt han hint uten å vite om det? Har han oppdaget bloggen, kjent igjen noe av det jeg har skrevet og lagt sammen to og to? Temaet dukker ikke opp igjen. Ikke dagen etter heller. Ville han ikke tatt opp tråden igjen om han visste? Om det ikke var en tilfeldighet? Eller vil han ikke presse seg på? Vil han la meg fortelle alt selv? Selv om han vet.
Dager har gått siden han reiste hjem. Tanken surrer rundt i hodet. Jeg klarer ikke slippe den. Vet han, eller var det en tilfeldighet? Og hvorfor spiller det så stor rolle? Burde han ikke få vite? Nei, han får ikke vite noe. Ikke ennå. Ikke før jeg vet jeg klarer det. Ingen får vite noe. Nesten ingen. Og det er kanskje ikke redselen for å mislykkes som er størst, men redselen for hva jeg skriver. Det er mørkt. Alt for mørkt. Jeg vet ikke hvordan de reagerer på det. Tungsinnet. Som jeg skjuler når jeg ikke skriver. Derfor kommer jeg nok til å skrive under pseudonym. For å beskytte mine nære og kjære. Og meg selv. Men de får den kanskje i julegave. Og om de liker det de leser kanskje jeg avslører alt. Og om de ikke liker det får jeg trøste meg med at det finns noen millioner kandidater til og at det blant dem finns noen som har en annen smak. Men først må jeg skrive. Og så må jeg antas av et forlag. Og der er vel her min fjerne slektning kommer inn. Men det er ikke sikkert det hjelper. Og jeg vet fortsatt ikke om han vet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Hvorfor er det slik, at man ikke synes man kan fortelle selv sine nærmeste om en slik drøm? Jeg skal ikke påstå at jeg forteller hva som helst, jeg heller, men – er det noe med at muligheten virker større om man gjemmer det for seg selv? Slippe å høre at andre sier at det ikke går?
Send til flere forlag, forresten. Ikke hør på dem når de sier at du ikke skal sende til flere på samme tid, det er som du sier, folk har ulik smak, også de i forlagsbransjen.
Tja, kanskje du har rett, at man ikke vil høre at det ikke går. Spesielt når man aldri har blitt oppmuntret eller støttet til å gjøre noe.
Og, ja, jeg kommer nok til å sende til flere forlag, når den tid kommer... men jeg må skrive mye mer før jeg kommer så langt... ;-) Men takk for tipset!
Åjåj, dette kjente jeg igjen. Men på et tidspunkt kan det hende du ikke bryr deg så mye om hvorvidt de vet. Og det kan hende de er mye mindre interessert i hva du gjør, enn det du frykter/håper/tror. Kanskje viser det seg at de er litt likegyldige, rett og slett. Og det kan være både skuffende og befriende.
Og etter mange nok refusjoner kan det hende du ikke bryr deg så mye heller. Du blir tøffere, og bestemmer deg for å trosse tilfeldighetene, og ikke gi deg hva som enn skjer. Kanskje.
Uansett, du skriver fint! Lykke til!
Takk Oda, jeg trenger alle lykkeønskninger jeg kan få. Jeg håper jo at jeg på et tidspunkt kan få deres anerkjennende nikk. Om jeg lykkes kommer de til å bli veldig stolte. Selv om de kanskje ikke er så flinke til å vise det. Om jeg ikke lykkes tar de det nok ikke så tungt. Jeg har lykkes bra nok på andre områder allerede til at de er stolte. Om de er helt likegyldige blir jeg nok skuffet, men jeg må nok nå målene mine uten deres innblanding.
Legg inn en kommentar