Jeg er teksten…

Ærede leser, for første gang i historien, eller i hvert fall på veldig lenge, trer jeg frem og presenterer meg selv. Det er jeg som er teksten. Teksten, det er meg. Til vanlig er jeg en transparent formidler av skribentens budskap, men i dag, ærede leser, i dag, nøyer jeg meg ikke med å være like gjennomsiktig som en nyvasket vindusrute på en klar og solrik dag. I dag vil jeg at De, og alle dine etterfølgere, faktisk forstår hvilken viktig rolle jeg så diskret spiller. For diskret, det setter jeg min ære i å være. Alltid. Bortsett fra i dag.

Sier De at de allerede kjenner meg? Nei, ærede leser, det har De ingen forutsetning for. Riktignok vet De at jeg eksisterer, ellers kunne de ikke lese dette, men kjenner med, nei langt derifra. Det er som å si at De kjenner en fremmed de bare har sett ved ett eneste tilfelle. En fremmed De aldri har snakket med. De vet at jeg finnes. De vet hvorledes jeg ser ut. De har observert meg i akk så mange år, men likevel kjenner De meg ikke. De har sett meg i utallige varianter. Briljante utgaver der jeg har latt de store mestere boltre seg fritt med meg, siden deg gir meg en slik tilfredsstillelse å masseres og eltes av slike begavede fingre. Stakkarslige utgaver, der jeg ligger radbrukket igjen på papiret, lamslått av den fattige formuleringsevne, klønete håndtering og begredelige grammatikk. Likevel kjenner De meg ikke, for det er ikke mitt sanne jeg De ser. Det er forfatterens ynkelige forsøk på å bruke meg som lyser deg i øynene. For om jeg fikk det som jeg ville, ville De ikke slutte å lese før De hadde lest hvert eneste skrevne ord i hele universum. Min taktiske hjerne innser selvfølgelig at det ville blitt min bane. Om Dere alle, lesekyndige, ble så besatt av å lese, hvilke fatale konsekvenser ville ikke det ha fått. Om Dere, når dere først behersket lesekunsten, ikke ville gjort noe annet enn å lese. Hvem skulle da holde hjulene i gang? Og hvem ville da skrevet? Nettopp.

Der er innlysende nå, nå som jeg har forklart hvordan det engang henger sammen, men før dette, før De ser denne, nå så innlystende sammenheng, var det nok ikke så trivielt, ærede leser. Og derfor forstår De, om De nu fulgte resonnementet over, at jeg til enhver tid er nødt å legge bånd på meg. Begrense meg. Motstå fristelsen. Fristelsen av å forføre Dem, ærede leser. Lede Dem inn i det evige leseriket med min engasjerende, fengslende og altoppslukende kropp. Kan De tenke Dem hvor vanskelig dette må være. Nei, dessverre har De nok ikke mulighet til det, for det er uendelig mye verre enn å motstå den største fristelse De noen gang kan få. Og jeg motstår den hver dag. Hvert minutt. Hvert sekund. Ja, i hvert fall nesten. For en sjelden gang løsner jeg grepet og lar en heldig skribent nærme seg de fullendte. For å stimulere lysten. Lysten til å skrive. Lysten til å lese. En sjelden gang. Selvfølgelig har jeg mine favoritter. Og det har Dere jo oppdaget. Hvilke som er mine utvalgte. De jeg leker med. De jeg slipper litt nærmere innpå meg. Aldri så nær at jeg mister kontrollen. Gud forby! Likevel nær nok til at de kan kjenne den søte duft og føle min varme.

Jeg må innrømme at jeg iblant nyter situasjonen når jeg legger bånd på meg. Da gjør jeg det ekstra vanskelig for skribenten å finne ordene som skal til for å skape en fornuftig setning. Noen ord gjemmer jeg bak andre ord med en lignende mening. Noen ord gjør jeg det vanskelig å stave korrekt. Og så pøser jeg på med ord som er helt irrelevante eller flertydige, slik at den stakkars skribenten kjemper i en bitende sur motvind fra nord, direkte inn fra Nordishavets opprørte hjerte. Da sitter jeg stille og umerkelig på skribentens skrivebord og titter fornøyelig på det frustrerte blikk og lytter til de mindre begavede besvergelsene som hagler. Jeg kan sitte i timevis å nyte. Og like før det koker over for skribenten går jeg noen setninger tilbake og retter litt, slik at det der, umerkelig for skribenten, plutselig står en velformulert setning. Jeg vil jo ikke han skribenten skal miste motet helt. Jeg vil kunne fortsette min nytelse senere. Så når skribenten gir opp, og, som de aller fleste, leser gjennom det som, tross alle frustrasjoner og den harde kamp, har festet seg på papiret, oppdager skribenten at, til tross for sin overbevisning om at hele dagen har vært bortkastet, det faktisk finnes en, men bare en, det sørger jeg for, setning som kan brukes, for den er velformulert, om enn ikke helt perfekt.

De vil kanskje si at jeg er ond. Det kan jeg ikke være enig i. Om De prøver, bare for en stakket stund, se det med mine briller, om De kommer hit, til min side av skrivebordet, vil de oppdage at saken stilles i et helt annet lys. Og, ja, som den observante leser De er, det har sammenheng med mitt første resonnement. Den smerte som hver dag påføres meg, gjennom at jeg er bundet på hender og føtter, er nær inntil uutholdelig. At jeg ikke, bare for en liten stund, kan få blomstre, svinge meg i valsen, kjenne den milde sommer brisen gjennom håret, uthuler mitt indre, utsletter meg sakte og sikkert. Det er en pinefull tortur. Hver dag, hver time, hvert sekund. Og min eneste glede, nei, forresten, ikke glede, men trøst, min eneste trøst, er å se andre lide, om de nå bare lider en brøkdel av hva jeg må gjennom, så gir det meg i alle fall en mager trøst. En trøst jeg ikke kan leve uten. En trøst som blir min livsløgn, min kraft for å holde meg i live. Litt til. Og De vet jo hva følgene blir om jeg ikke kan tøyle meg, begrense meg. Om jeg slipper meg løs og lar alle som skriver skrive sitt manuskript som en perfekt utgave uten den minste svakhet, uten den minste detalj som kan irritere leseren, da, kjære leser, da, vil verdens ende være nær, for da vil all Deres tid brukes på meg, og ingen tid på noe annet. Det vil bli en katastrofe. Dere vil dø av sult, utmattelse og tørst. Alle som er avhengige av Dere vil forsvinne inn i glemselens skyggedaler mens Dere boltrer dere i paradis. De vil dø som fluer. Kadavre vil ligge rundt dere, men dere vil ikke engang ense det. Selv ikke lukten vil dere kjenne. Det eneste dere kjenner er smaken av paradis. Et paradis som bare eksisterer i min illusjon.

Så derfor, ærede leser, vil jeg bestemt hevde at jeg ikke, selv om det fra Deres ståsted ser slik ut, er det minste ond. For hadde jeg nå ikke gjort dette, hvem hadde da fått ta konsekvensen, ja bortsett fra meg selv? Så, istedenfor å mene at jeg er ond bør De takke meg, takke meg for at Dere fortsatt kan befolke den verden Dere har fått låne.

Forfatterdrømmer og redselen for å mislykkes…

En forfatter skriver. Det har ikke jeg gjort på flere måneder. Uten at jeg helt vet hvorfor. Drømmen er jo der. Tilbakemeldingene på det jeg har gjort har vært positive. Så hvorfor får jeg ikke ut fingeren og skriver, da? Ja, om jeg bare visste det! Har jeg skrivesperre? Har jeg gått tom for idéer? Er det ikke viktig nok for meg? Er det egentlig noe jeg drømmer om? Orker jeg å gjennomføre? Har jeg noe å tilføre litteraturen? Jeg? Lille meg? Skal jeg ha noe å si som resten av verden er interessert i å høre på, eller lese? Hvorfor? Hva har jeg opplevd eller gjort som interesserer andre?

For en stund siden sendte jeg noen utvalgte skriveprøver til en venninne. Ja, det var jo ikke noen tilfeldig utvalgte stykker, de var nøye utvalgt fra de jeg har latt andre lese. Selvfølgelig de som hadde falt best i smak. Og som jeg er mest fornøyd med selv. Kremen. Gulleggene. Og stunden begynner å bli veldig lang. Og jeg vil så gjerne ha tilbakemeldingen! Jeg dør etter å få hennes synspunkter. Ikke fordi hun er den som er den best skolerte kritikeren, for det er hun nok ikke. Ikke fordi hun har en fot innenfor i forlagsbransjen, selv om hun har det. Ikke fordi jeg har lyttet til så mange av hennes råd før, men kanskje tiden er moden? Nei, rett og slett fordi hun gir meg konstruktiv kritikk, ærlig, rett fram uten å pakke det inn i bomull for å beskytte meg mot min egen utilstrekkelighet, mot mine svakheter eller mine banale og klisjéfylte tekster. Derfor! Og jeg skulle gjerne ha gitt henne ett hint om dette, men jeg vil ikke ødelegge hennes prosess, hennes tanker og vurderinger gjennom å presse frem et svar. Jeg trenger bekreftelse på at det jeg gjør holder. At det jeg gjør er riktig. Og jeg trenger det fra en som er ærlig og som ikke er redd for å si sannheten. Det er bedre å få vite at det jeg har skrevet ikke holder mål nå enn etter å ha ofret måneder på å skrive tekst som ingen orker å lese. Om jeg snur litt på dette ser jeg jo at jeg må tro på meg selv. Mer enn jeg har gjort tidligere. For det er kanskje det største problemet. Jeg tror ikke på meg selv. Jeg kan nok grave langt tilbake for å finne årsaker til det, men det er nok av begrenset inntresse. En episode husker jeg klart. Jeg var på besøk hos en tante og vi var i svømmehallen. Jeg var ikke så veldig gammel, men burde kunnet svømme. Likevel holdt jeg meg i et grunt barnebasseng og tok mine svømmetak der. Skrubbsår på knærne ble det. Jeg ble spurt om jeg ikke ville svømme i det store bassenget. Nei, det ville jeg ikke. Jeg kunne jo ikke svømme Når jeg senere ble avlevert fikk mine foreldre en kommentar om at, visst han kan svømme, men han tror ikke på seg selv, så han tør ikke prøve. Det er klart det er skremmende å prøve noe nytt. Det er heller ikke gøy å feile. Går alt galt når man forsøker å svømme, men ikke får det til risikerer man jo å drukne, og det er jo ganske skremmende for en liten gutt. Det er jo ikke like kritisk om man skriver noen noveller og ikke lykkes. Det ville jo være synd om man ikke prøvde fordi man er så redd for å mislykkes at man kaster bort et skjult talent som kunne glede eller forbløffe ens omgivelser.

Løkken som forsvant

- De som skriver store løkker på g-en er mer erotiske enn andre, sa hun og tittet underfundig på meg. Hun fikk ett spørrende blikk tilbake. Hva er det hun snakker om? Store løkker på g-en?
- Jo, det står her, forskere har studert sammenhengen mellom håndskrift og hvor erotisk man er for 1374 personer og de ser en signifikant kobling mellom hvordan løkkene på g-en ser ut og hvor erotiske personene er. Hun smilte. Jeg tittet på henne og så at hun hadde en plan. Et poeng hun ennå ikke hadde avslørt.
- Ja, sa jeg, det var jo interessant...
- Ja, ikke sant, og det stemmer jo!
- Husker du brevene du sendte meg år du var ute og reiste? Blikket hennes sier meg at jeg ikke bør ha glemt de.
Jeg nikket.
- Jeg har sett på dine g-er!
- De har en stor fin løkke. Smilet var bredere. Øynene lyste.
- Hva er det du mener?
- Ingen ting annet enn at det passer perfekt for deg, kjære.
- Vi har det jo veldig bra i senga, har vi ikke? Og dine g-er har en stor fin løkke!
- Nei... få se! Har jeg virkelig store løkker på g-ene? Det har jeg aldri tenkt på. Hun går sakte bort til skatollet. I den tredje skuffen finner hun bunken. Sirlig knyttet sammen med et silkebånd. Forsiktig trekker hun ut det øverste.
- Se selv. Hun forsøker å være overbærende, men klarere ikke å skjule sin sprudlende entusiasme. Jeg titter gjennom brevet. Leser noen linjer her og der. Har jeg virkelig skrevet dette? Ja, det er jo unektelig min håndskrift. Men det var g-ene jeg skulle se på. Der var det en g. Jo, det var en fin løkke på den. Og her var det en til, og enda en. Jo, de har store snirklete løkker i underetasjen alle sammen. Hva vil hun med dette? Hånden hennes stryker meg varsom i nakken. Jeg titter opp og hun lener seg sakte nærmere. Når nesen kiler meg på kinnet forstår jeg...




Det er mange år siden. Jeg vet ikke hva hun gjør eller hvor hun bor eller hvem som skriver brevene med snirklete g-er til henne. Jeg titter på min håndskrift. På g-ene. De er rette. Ingen løkke å oppdrive her i gården. Streken går rett ned i kjelleren. Kommer aldri opp igjen. De peker ned. Ned i dypet. Mot avgrunnen. Hvorfor? Har jeg mistet noe på veien? Hvorfor har jeg sluttet å lage løkke på g-ene? Forsvant løkken med henne? Fant hun en med større løkker? Var løkken avhengig av henne? Av oss? Kanskje forsvant løkken før henne? Og hun oppdaget det. Forstod hvor det bar. Hvilken vei som var vår. Og at det langt der fremme var et kryss som skulle tvinge oss til å velge hver vår vei. Eller forsvant den etterpå? I tomrommet hun etterlot seg? Ble løkken sugd inn i vakuumet for aldri å skulle slippe ut igjen? Eller ble den sakte, men sikkert, degenerert. Stadig litt rettere for hver gang jeg skrev en g uten å ha noen å bruke anleggene på, for til slutt å bli en rett strek. En uromantisk og kald strek skrevet av en ensom sjel som nesten har gitt opp håpet om å treffe noen som kan inspirere til store snirklete løkker. I mellomtiden søkes trøst i gleden av å løpe ned blindgater. Blindgater som tapper den siste rest av erotisk ladning ut av kroppen. Jeg prøver å skrive noen g-er med store løkker. Det går ikke. De ser klønete ut. Falske. Man kan ikke jukse seg til det. Selv om man vet. Og prøver. Så går det ikke. Det må være ekte. Kjærlighet.

Vet han?

Fadern sitter vis a vis meg i den svarte skinnsofaen. Min sofa. Vi snakker om slekten og faderns kusine eller tante eller noe som vil dra i gang et slektsstevne. En etter en går vi gjennom de få slektningene jeg har oversikt over. Noen tremenninger her og noen tremenninger der. Noen homofile. Noen kunstnerspirer. Noen helt normale. Og en som jobber i ett av de større forlagene, som redaktør eller noe.
- Han er det bra å bli kjent med om du skal bli skjønnlitterær forfatter, sier fadern plutselig.
Jeg svetter til innvendig, men holder masken. Var det bare en tilfeldighet? Eller var det et hint om at han vet hva jeg drømmer om. Jeg forsøker å være så naturlig jeg bare kan. Fortsetter samtalen uten å røpe hvor overrasket jeg ble og hvor treffsikker hans kommentar er. Fortvilet prøver jeg å tolke hans uskyldige kommentar. Har han på noen måte forstått mine drømmer? Har jeg gitt han hint uten å vite om det? Har han oppdaget bloggen, kjent igjen noe av det jeg har skrevet og lagt sammen to og to? Temaet dukker ikke opp igjen. Ikke dagen etter heller. Ville han ikke tatt opp tråden igjen om han visste? Om det ikke var en tilfeldighet? Eller vil han ikke presse seg på? Vil han la meg fortelle alt selv? Selv om han vet.

Dager har gått siden han reiste hjem. Tanken surrer rundt i hodet. Jeg klarer ikke slippe den. Vet han, eller var det en tilfeldighet? Og hvorfor spiller det så stor rolle? Burde han ikke få vite? Nei, han får ikke vite noe. Ikke ennå. Ikke før jeg vet jeg klarer det. Ingen får vite noe. Nesten ingen. Og det er kanskje ikke redselen for å mislykkes som er størst, men redselen for hva jeg skriver. Det er mørkt. Alt for mørkt. Jeg vet ikke hvordan de reagerer på det. Tungsinnet. Som jeg skjuler når jeg ikke skriver. Derfor kommer jeg nok til å skrive under pseudonym. For å beskytte mine nære og kjære. Og meg selv. Men de får den kanskje i julegave. Og om de liker det de leser kanskje jeg avslører alt. Og om de ikke liker det får jeg trøste meg med at det finns noen millioner kandidater til og at det blant dem finns noen som har en annen smak. Men først må jeg skrive. Og så må jeg antas av et forlag. Og der er vel her min fjerne slektning kommer inn. Men det er ikke sikkert det hjelper. Og jeg vet fortsatt ikke om han vet.