- Jo, det står her, forskere har studert sammenhengen mellom håndskrift og hvor erotisk man er for 1374 personer og de ser en signifikant kobling mellom hvordan løkkene på g-en ser ut og hvor erotiske personene er. Hun smilte. Jeg tittet på henne og så at hun hadde en plan. Et poeng hun ennå ikke hadde avslørt.
- Ja, sa jeg, det var jo interessant...
- Ja, ikke sant, og det stemmer jo!
- Husker du brevene du sendte meg år du var ute og reiste? Blikket hennes sier meg at jeg ikke bør ha glemt de.
Jeg nikket.
- Jeg har sett på dine g-er!
- De har en stor fin løkke. Smilet var bredere. Øynene lyste.
- Hva er det du mener?
- Ingen ting annet enn at det passer perfekt for deg, kjære.
- Vi har det jo veldig bra i senga, har vi ikke? Og dine g-er har en stor fin løkke!
- Nei... få se! Har jeg virkelig store løkker på g-ene? Det har jeg aldri tenkt på. Hun går sakte bort til skatollet. I den tredje skuffen finner hun bunken. Sirlig knyttet sammen med et silkebånd. Forsiktig trekker hun ut det øverste.
- Se selv. Hun forsøker å være overbærende, men klarere ikke å skjule sin sprudlende entusiasme. Jeg titter gjennom brevet. Leser noen linjer her og der. Har jeg virkelig skrevet dette? Ja, det er jo unektelig min håndskrift. Men det var g-ene jeg skulle se på. Der var det en g. Jo, det var en fin løkke på den. Og her var det en til, og enda en. Jo, de har store snirklete løkker i underetasjen alle sammen. Hva vil hun med dette? Hånden hennes stryker meg varsom i nakken. Jeg titter opp og hun lener seg sakte nærmere. Når nesen kiler meg på kinnet forstår jeg...
Det er mange år siden. Jeg vet ikke hva hun gjør eller hvor hun bor eller hvem som skriver brevene med snirklete g-er til henne. Jeg titter på min håndskrift. På g-ene. De er rette. Ingen løkke å oppdrive her i gården. Streken går rett ned i kjelleren. Kommer aldri opp igjen. De peker ned. Ned i dypet. Mot avgrunnen. Hvorfor? Har jeg mistet noe på veien? Hvorfor har jeg sluttet å lage løkke på g-ene? Forsvant løkken med henne? Fant hun en med større løkker? Var løkken avhengig av henne? Av oss? Kanskje forsvant løkken før henne? Og hun oppdaget det. Forstod hvor det bar. Hvilken vei som var vår. Og at det langt der fremme var et kryss som skulle tvinge oss til å velge hver vår vei. Eller forsvant den etterpå? I tomrommet hun etterlot seg? Ble løkken sugd inn i vakuumet for aldri å skulle slippe ut igjen? Eller ble den sakte, men sikkert, degenerert. Stadig litt rettere for hver gang jeg skrev en g uten å ha noen å bruke anleggene på, for til slutt å bli en rett strek. En uromantisk og kald strek skrevet av en ensom sjel som nesten har gitt opp håpet om å treffe noen som kan inspirere til store snirklete løkker. I mellomtiden søkes trøst i gleden av å løpe ned blindgater. Blindgater som tapper den siste rest av erotisk ladning ut av kroppen. Jeg prøver å skrive noen g-er med store løkker. Det går ikke. De ser klønete ut. Falske. Man kan ikke jukse seg til det. Selv om man vet. Og prøver. Så går det ikke. Det må være ekte. Kjærlighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar