lørdag 6. januar 2007

Du skal ikke dømme

– Du skal ikke dømme, sa min farmor strengt. Og jeg visste hun hadde rett, der jeg satt i hennes lille leilighet og nippet til en kopp te. Jeg hadde fortalt om den nyinnflyttede jenta på kollektivet. Jeg hadde bare møtt henne et par ganger. Førsteinntrykket var ikke det beste. – Hun er tykk og dum. Hvilket grunnlag hadde jeg for å si noe sånt. Meget tynt. Og jeg måtte bite i meg mitt utsagn. Farmor så strengt på meg mens jeg tenkte på hva hun hadde sagt. Og på hva jeg hadde sagt. – Nei, man skal vel ikke det, sa jeg, og så tankefullt på farmor. Hun nikket. – Nei, man skal ikke det. – Man skal gi alle en sjanse til å vise hvem de er. Og jeg visste at hun hadde rett. Hun hadde rett i mye, min farmor. Belest og erfaren som hun var. Uten å være besserwisser. Uten å tvinge på deg råd du ikke ville ha. Men en naturlig autoritet som gjorde at hun virket mye større en sine 154 centimeter. Derfor var det alltid morsomt å besøke henne. Man kunne diskutere det meste med farmor. Og få gode råd. Og høre på spennende historier. Og få innprentet holdninger som kommer til å vare livet ut.

Og en ny sjanse fikk hun, den nyinnflyttede. Og hvor banalt de enn høres ut, så ble vi meget gode venner. Når jeg først ga henne muligheten til å vise hvem hun var. Vi pratet, drakk te, filosoferte, diskuterte kjærligheten og våre flammer og løste verdensproblemer. Det endte med at hun en gang sang godnattsang på sengekanten min. Og lot meg ligge igjen med et smil om munnen og en glad følelse når hun gikk til sitt rom. Vi var som søsken, uten å krangle.

Etter episoden hos farmor har jeg forsøkt å leve etter hennes ord. Forsøkt å være åpen. Å gi alle en mulighet til å vise seg frem. Og jeg håper og tror jeg har lykkes. Selv om jeg vet at jeg helt sikkert ubevisst har fordommer. Holdninger som jeg har fått innprentet gjennom årenes løp og som gjør meg til den jeg er i dag. Likevel forsøker jeg å ikke dømme. For jeg vet farmor har rett. Man skal ikke det.

Derfor er det så vanskelig å forholde seg til mennesker som dømmer andre. Fordi jeg syns det er så galt. Fordi jeg syns det er så synd at de avskjærer seg fra muligheten til å bli kjent med et annet menneske, bare fordi de tror de kan se personligheten, egenskapene, kvaliteten og intellektet ved å se på personen ett øyeblikk. Eller, enda verre, dømme personer ut fra hva man hører andre sier og hvordan man tolker og fantaserer om den man hører om. Slike mennesker syns jeg det er vanskelig å forholde meg til. De kan jo ha mange andre fine egenskaper, men de ødelegger så mye gjennom å dømme. Jeg skulle gjerne ha diskutert dette med farmor, men det er dessverre for sent. Jeg skulle gjerne ha spurt henne hvordan jeg skulle forholde meg til mennesker som dømmer. Kan jeg dømme disse menneskene og si – Nei, denne personen vil jeg ikke ha noe med å gjøre, for jeg har sett at den dømmer andre mennesker og ser på de som mindreverdige uten å egentlig kjenne vedkommende. Eller er det jeg som da gjør feil? Som dømmer den som dømmer.

Skal jeg heller forsøke å få de til å slutte? Få de til å innse at det er galt å dømme. Åpne deres sinn for å ta imot andre med åpne armer uten fordommer og forutinntatte meninger. Slik at de også kan gi folk en sjanse til å vise seg frem og vise sitt sanne jeg. Men hvordan skal jeg kunne gjøre dette? Med hvilken rett kan jeg kreve at mine medmennesker skal endre seg? Og hvordan skal jeg få autoritet nok til å overbevise om at jeg har rett og at de bør følge farmors ord? Hva skal man si? Hvilke argumenter bruker man? Når man ikke har farmors autoritet. Uten den hjelper det ikke å være over 180 centimeter. Uten argumenter som perler på en snor hjelper det ikke å føle at man har rett. Uten de riktige svarene, og spørsmålene, kommer man ingen vei.

Men farmor visse. Sannsynligvis fordi hun selv var blitt dømt. Av andre. Og fordi hennes elskede hadde blitt dømt. Til døden. Avrettet. For å ha handlet i tråd med sin overbevisning. Mot en fiende. På feil side. Men dette visste jeg ikke noen ting om da. Det var hennes dypt bevarte hemmelighet. En hemmelighet som ble fortiet, selv om sikkert flere visste. Bortsett fra oss. Min far og jeg. Men jeg forstår nå, når jeg vet hvordan det henger sammen. Hvorfor hun ikke ville at jeg skulle dømme noen.

2 kommentarer:

jdawg sa...

Fantastiskt bra, jag kunde inte sluta läsa! Vilken lycka att ha en sådan farmor. jag vet, jag hade samma tur. starkt att du försöker följa hennes råd, för det är inte lätt, men väl värt att följa. Tack!

Hobbyfilosofen sa...

Tack så mycket! Det värmer! Och ja, jag hade tur som hade en sådan farmor. Hon lärde mig mycket. Och hon finns fortfarande i mitt hjärta och minne.