- Ni får 15 minuter på er. Texten skall börja med ”Jag har ingenting”. Personen skall vara av det motsatta könet och tio år äldre än er själva. Och inte nog med det, ni skall få två ord också. Orden skall med, på något sätt, i det ni skriver. Och kom ihåg att använda dagboksformen.
Jag tittar på den lilla pappersremsan. En offentlig toalett. Och här kommer en liten pappersbit till. Grå. Ja, de passar ju bra ihop, tänker jag, innan det går upp för mig att nu måste jag skriva. Något. De nästa 15 minuterna, som nu kanske inte är mer än 14, eller 13, skall jag skriva. Inte bara det, men jag skall gestalta en kvinna, tio år äldre än jag, som inte har någonting och en grå offentlig toalett. Kära någon, låt det komma en uppenbarelse. Nu!
Jag har ingenting. Inte en enda. Hur fan kunde han lämna mig såhär? Varför? Vad fan har jag gjort för fel? Har jag inte älskad honom? Hela tiden? Pysslat om honom. Städat och hållit i ordning. Så går han. Till den jävla horan. Knappast könsmogen. Han kunde ju ha varit hennes far. Men det spelar ingen roll. Det kvittar vem det är. Han har lämnat mig. För all tid. Och jag saknar honom så innerligt. Att känna hans varma fasta hand på min rygg. När han håller om mig. När han … De jävla minnen! Jag kommer aldrig släppa från dem. De kommer aldrig släppa mig! De kommer hela tiden. Varje gång jag går ner en gata jag har gått med honom. Varje gång jag tittar på TV. Jag vet vad han ville sagt. Vilken kommentar han ville kommit med. Jag kommer alltid minnas. Allt. Även den gången han förförde mig på en offentlig toalett. Pressade mig hårt mot den gråa väggen. Hur jag njöt. Även om det stank. Fan. Vad ska jag göra för att slippa minnas?
Känns inte som någon uppenbarelse, men det är fortfarande lite konstigt att skriva på kommando. Blir en helt annan press. Känner ändå att det fungerar rätt bra. Det värsta är väl att själv läsa texten för de andra efteråt. Och nu, på datorn, blir ju texten så himla kort. En hel handskriven A4 sida reduceras till ett litet avsnitt efter att blivit behandlat av mitt tangentbord. – Har du läst Pia Juul, frågade hon. – Nej, svarade jag pliktskyldig. Har aldrig hört talas om henne, tänkte jag. – Du skriver lite som henne. Aggressivt, som en monolog. Nästan som en del av ett skådespel.
- Nu vänder vi på det. Börja med ”Jag har allt, punkt”. Och så byter ni papperslappar. – Eller kanske vi skulle hitta på andra platsar. Eller hur? Så blir det lite variation. Och nya färger, om ni kan. Det finns ju inte så många att välja på. Det blir nästa turkos och andra intressanta nyanser nu…
Jag tittar uppmanande på killen bredvid mig. Själv skriver jag ”framför spegeln” och ”rosa” och ger till min vänstra kamrat. På lapparna jag får står det ”En ambulans” och ”Blå”. De hör ju också ihop. Det finns hopp. Men lätt är det inte. På 15 minuter.
Jag har allt. Allt jag behöver, och lite till. Men ändå är jag inte nöjd. Blir aldrig nöjd. Måste alltid sträva efter mer. Men varför? Behöver jag allt detta? Vad skall jag med en ny soffa, nya skor, en ny klänning? Blir jag lycklig av det? Nej, jag gör ju inte det. Men varför har det tagit så lång tid för mig att inse detta? Och varför klarade jag inte reda ut det själv? Varför hajade jag inget för jag blev exponerad för en chockartad händelse? För det var ju det. När han föll ihop. På gatan. Bredvid mig. Om jag inte hade känt honom hade jag nog stuckit därifrån. Nu var jag tvungen ringa efter en ambulans. Det kändes som en evighet innan den kom. Ansiktet blev blåare och blåare. Förtvivlad försökte jag hjälpa. Men inte visste jag vad jag skulle göra. Och där, bredvid honom i ambulansen, medan sirenen skrek och vi åkte i rasande fart ner den smala gatan, då insåg jag vad som verkligen betyder något. Att det är livet, inte allt annat, som är viktigt. Det känns så overkligt. Som mitt liv är tagit från mig, även om det är precis tvärt om. Nu kan jag äntligen se livet. Vad som egentlig betyder något. Men ändå känns det tomt. Vad har jag kämpat för i alla dessa år. Vad skall jag göra nu? Skall jag sälja allt? De kommer tro jag är tokig! Vad skall jag säga? Att jag har sett ljuset?
- Vi gör det lite svårare. Nu får ni både början och slutet, så får ni försöka komma er från punkt A till punkt B. Det börjar såhär; ”När jag träffade min man lovade han mig ett härligt liv.” Slutet är ”Ni måste förstå mig, jag förvarnade min man, jag förde ingen bak ljuset, jag sa ju, ja, okej, men bara en.” Och använd gärna en av personerna från de andra skrivövningarna. – En vad då, frågar jag. – Ja just det, en vad då, svarar hon med ett leende.
När jag träffade min man lovade han mig ett härligt liv. Han har ju alltid varit lite naiv, där, bakom de blåa ögonen. Och han visste nog inte vad han gick till. För bakom min prydliga fasad finne en som vet vad hon vill. Det tog längre tid än förväntad för han upptäckte det. Jag är än i dag förundrad över det. At han inte fattade. Men det var ju inte något problem för mig. Jag fick ju som jag ville. Hel till han började tjata om barn. Dessa jobbiga små djävlar som tar all tid och kraft. Och vad har de inte gjort med min kropp. Men för honom var det likgiltigt. Det spelade ingen roll. Bara han fick en son eller dotter. Det var nog mitt största misstag. Han vill ju ha många. – Bilda en stor familj som han brukade säga. Jag var tvungen att stå där smilande bredvid honom. Låtsas. Men jag lovade aldrig det. Det vet jag. Och efter födseln såg jag till att det inte blev flera. Men att han skulle lösa det på det här sättet… Ni måste förstå mig, jag förvarnade min man, jag förde ingen bakom ljuset, jag sa ju, ja, okej, men bara en.
onsdag 28. mars 2007
tirsdag 20. mars 2007
Bøker…
Jeg har blitt ”tagget” av Jill og det betyr at jeg må svare på fire spørsmål om mitt forhold til bøker… Det gjør jeg mer enn gjerne og håper at Jill ikke blir skuffet over mine svar.
Hvor mange bøker jeg eier? Tja, det er jo ikke ett tall man går rundt med i hodet sånn hele tiden. Eller, kanskje noen gjør det. Men jeg er ikke sånn. Hvordan nå det er. Jeg har vel, etter min mening, akkurat passe mange bøker. Spør du den jeg deler bokhyller med er det nok litt for mange. Spør du en boksamler er det alt for få. Og hvilke bøker skal jeg telle med? Bare skjønnlitterære bøker? Bare de som er innbundet, og la pocketbøkene stå utalt? Fagbøkene, hører de hjemme i en slik redegjørelse? Frimerkebøkene? Men noen hundre blir det nok. Pluss minus litt for de ulike gruppene. Flest bøker er nok innbundet norsk skjønnlitteratur. Det er de jeg liker å kjøpe. Og lese. Gjerne gå på måfå rundt i en stor bokhandel og titte på alle bøkene som finnes. Bla litt i de som ser interessante ut. Holde de i hånden. Lese om forfatteren på omslaget. Resymeet på baksiden. Se hvilke bøker forfatteren har gitt ut.
Hm, den siste boken jeg kjøpte. Da må jeg grave litt i min hukommelse. Eller gå og titte i bokhyllen, for da faller brikkene lettere på plass. Ja, nå tror jeg jeg fant de. For det blir som regel flere. I og for seg ikke så mange den gangen. Bare to. Men det er jo mer enn en. En dansk og en norsk forfatter. Rødby – Puttgarden av Helle Helle. Ja hun heter faktisk det. Det er litt morsomt bare det. At hun heter det samme både som fornavn og etternavn. Lurer på hva foreldrene tenkte på. Var de bare hjelpeløst fantasiløse eller utsatte de sin lille datter for en ”practical joke” allerede før hun var fylt ett år. Hvordan preget det hennes oppvekst? Ble hun mobbet for det? Jeg ser jo for meg de interessante, men etter hvert ganske kjedsommelige, episodene hun må komme ut for. – Deres navn? - Helle. Helle Helle. – Ja, Helle til fornavn, men de har vel ett etternavn også? – Ja, Helle, i en litt mer irritert tone etter å ha opplevd dette noen hundre ganger før. – Nei, deres etternavn, med ett forundret blikk på den ungen damen som skal sjekke inn på hotellet. – Jo, mitt etternavn er også Helle!, i ett enda litt mer anstrengt tonefall. Er det i slike tilfeller man sender noen velsignede tanker til sine foreldre, uansett hvilken av grunnene over de hadde, og forbannet de for at de ga henne dette morsomme navnet.
Den andre av de to siste bøkene jeg kjøpte var Alt skal vekk av Bård Torgersen. En mørk og fantasifull fortelling fra livets skyggeside.
Den siste boken jeg leste var en novellesamling. Lars Saabye Christensens noveller valgt ut og satt sammen av Roy Jacobsen. Stille lengde. Lars er nok en av mine favoritter. Jeg har lest mange av hans bøker etter at jeg for noen tiår siden ble helt oppslukt av Beatles. Da var jeg like gammel som personene i boken. Det var fascinerende å kjenne seg igjen i noe som var så fjernt, men likevel så nært. Den siste boken jeg hørte var Berlinerpoplene av Anne B. Ragde. På svensk. Sånn er det å leve i utlendighet. Nå leser jeg Buzz Aldrin av Johan Harstad. En historie om den evige toer. Også på svensk.
Å lese bøker flere ganger er ikke meg. Jeg innbiller meg at jeg har så bra hukommelse at jeg kommer til å huske alt andre gang jeg leser boken. Det er ikke sant, for når jeg leste Stille lengde hadde jeg lest nesten alle novellene før, men jeg husket ikke så mange av dem. De var like fascinerende å lese igjen. Men det er kanskje noe annet med romaner. De er kanskje så store at de gjør seg mer bemerket enn en liten novelle. Det er flere knagger å henge minnene på. Likevel er det jo bøker som har gjort inntrykk på meg.
To av de første bøkene jeg leste som gjorde et dypt inntrykk er Salt og Azur. Begge skrevet av Tor Åge Bringsværd. Ungdomsbøker. Science fiction. Ikke fantasy, det har jeg ikke sansen for. Men science fiction i betydningen at man tydeliggjør skjevheter i dagens samfunn gjennom å flytte handlingen til en fjern fremtid med betydelige vitenskapelige fremskritt for så å manipulere skjevhetene, gjerne gjennom invertering, slik at de tydelig trer frem. I en av bøkene møter vi Benji som har en flaggerkatt. Boken har et tydelig miljøbudskap, slik jeg husker det, hvor de kjører rundt i elektriske biler og flyr luftskip. Det begynner å bli mange år siden jeg leste disse, så jeg begynner å lure på hvor mye av dette som er fri fantasi og hva som er fakta. Ikke tør jeg finne fram bøkene heller. Tror ikke det ville vært samme opplevelse å lese de i dag.
Neste varige inntrykk var av en eller annen grunn Villanden. Ibsens skuespill. Pensum på gymnaset. Inklusive visning av gammel svart/hvit film av en eldgammel oppsetting av skuespillet. Min kjæreste på den tiden identifiserte seg veldig sterkt med Hedvig. Faktisk så mye at hun knapt klarte å se hele filmen. Det gjorde jo at jeg også fikk et nærere forhold til innholdet enn jeg nok ellers ville fått. Og innholdet er jo helt i mine baner. Filosofisk. Meningen med livet. Livsgnisten og livsløgnen. Lykke og ulykke.
Sult tror jeg kanskje jeg har lest to ganger. Den er en fascinerende bok. Jeg har også sett en filmatisering, svart/hvit, hva ellers? Det er jo en av disse bøkene man bare må ha lest om man skal kunne hevde at man kommer fra et møblert hjem. Ikke for at det er så viktig for meg, men likevel. Etter å ha lest Sult måtte jeg bare lese mer Hamsun. Viktoria gjorde også inntrykk, men hun kommer nok ikke på fem på topp. Markens grøde orket jeg ikke begynne på. Bondefortellinger er ikke helt min gate.
Som femte og siste bok har jeg ikke klart å velge noen. Det finns mange gode kandidater. Halvbroren, Sorte Mor, Natt til mørk morgen og flere til. Men jeg føler det blir for tannløst. Ordinært. Slottet kunne passe. Det var en interessant bok, men fortjener den en plass på listen. Tror ikke det. Pornopung ville kanskje være som å banne i kirken, så det får jeg la være. Nei, jeg lar den femte plassen stå tom så lenge. Så har jeg en plass å fylle med en av bøkene jeg skal lese i år. Uansett så har jeg jo ikke lest noen tre ganger. Så egentlig er det ingen bøker i min liste.
Når jeg oppsummerer ser jeg at jeg spyr ut tekst. Det er en prestasjon om noen har orket å lese helt ned hit… Og jeg føler meg plutselig så vanlig. Det er jo bestselgere i hele listen. Og jeg som innbiller meg at jeg er noe for meg selv. Kanskje jeg snart må innse at jeg er et gjennomsnittsmenneske. Bare ingen tar livsløgnen fra meg…
Hvor mange bøker jeg eier? Tja, det er jo ikke ett tall man går rundt med i hodet sånn hele tiden. Eller, kanskje noen gjør det. Men jeg er ikke sånn. Hvordan nå det er. Jeg har vel, etter min mening, akkurat passe mange bøker. Spør du den jeg deler bokhyller med er det nok litt for mange. Spør du en boksamler er det alt for få. Og hvilke bøker skal jeg telle med? Bare skjønnlitterære bøker? Bare de som er innbundet, og la pocketbøkene stå utalt? Fagbøkene, hører de hjemme i en slik redegjørelse? Frimerkebøkene? Men noen hundre blir det nok. Pluss minus litt for de ulike gruppene. Flest bøker er nok innbundet norsk skjønnlitteratur. Det er de jeg liker å kjøpe. Og lese. Gjerne gå på måfå rundt i en stor bokhandel og titte på alle bøkene som finnes. Bla litt i de som ser interessante ut. Holde de i hånden. Lese om forfatteren på omslaget. Resymeet på baksiden. Se hvilke bøker forfatteren har gitt ut.
Hm, den siste boken jeg kjøpte. Da må jeg grave litt i min hukommelse. Eller gå og titte i bokhyllen, for da faller brikkene lettere på plass. Ja, nå tror jeg jeg fant de. For det blir som regel flere. I og for seg ikke så mange den gangen. Bare to. Men det er jo mer enn en. En dansk og en norsk forfatter. Rødby – Puttgarden av Helle Helle. Ja hun heter faktisk det. Det er litt morsomt bare det. At hun heter det samme både som fornavn og etternavn. Lurer på hva foreldrene tenkte på. Var de bare hjelpeløst fantasiløse eller utsatte de sin lille datter for en ”practical joke” allerede før hun var fylt ett år. Hvordan preget det hennes oppvekst? Ble hun mobbet for det? Jeg ser jo for meg de interessante, men etter hvert ganske kjedsommelige, episodene hun må komme ut for. – Deres navn? - Helle. Helle Helle. – Ja, Helle til fornavn, men de har vel ett etternavn også? – Ja, Helle, i en litt mer irritert tone etter å ha opplevd dette noen hundre ganger før. – Nei, deres etternavn, med ett forundret blikk på den ungen damen som skal sjekke inn på hotellet. – Jo, mitt etternavn er også Helle!, i ett enda litt mer anstrengt tonefall. Er det i slike tilfeller man sender noen velsignede tanker til sine foreldre, uansett hvilken av grunnene over de hadde, og forbannet de for at de ga henne dette morsomme navnet.
Den andre av de to siste bøkene jeg kjøpte var Alt skal vekk av Bård Torgersen. En mørk og fantasifull fortelling fra livets skyggeside.
Den siste boken jeg leste var en novellesamling. Lars Saabye Christensens noveller valgt ut og satt sammen av Roy Jacobsen. Stille lengde. Lars er nok en av mine favoritter. Jeg har lest mange av hans bøker etter at jeg for noen tiår siden ble helt oppslukt av Beatles. Da var jeg like gammel som personene i boken. Det var fascinerende å kjenne seg igjen i noe som var så fjernt, men likevel så nært. Den siste boken jeg hørte var Berlinerpoplene av Anne B. Ragde. På svensk. Sånn er det å leve i utlendighet. Nå leser jeg Buzz Aldrin av Johan Harstad. En historie om den evige toer. Også på svensk.
Å lese bøker flere ganger er ikke meg. Jeg innbiller meg at jeg har så bra hukommelse at jeg kommer til å huske alt andre gang jeg leser boken. Det er ikke sant, for når jeg leste Stille lengde hadde jeg lest nesten alle novellene før, men jeg husket ikke så mange av dem. De var like fascinerende å lese igjen. Men det er kanskje noe annet med romaner. De er kanskje så store at de gjør seg mer bemerket enn en liten novelle. Det er flere knagger å henge minnene på. Likevel er det jo bøker som har gjort inntrykk på meg.
To av de første bøkene jeg leste som gjorde et dypt inntrykk er Salt og Azur. Begge skrevet av Tor Åge Bringsværd. Ungdomsbøker. Science fiction. Ikke fantasy, det har jeg ikke sansen for. Men science fiction i betydningen at man tydeliggjør skjevheter i dagens samfunn gjennom å flytte handlingen til en fjern fremtid med betydelige vitenskapelige fremskritt for så å manipulere skjevhetene, gjerne gjennom invertering, slik at de tydelig trer frem. I en av bøkene møter vi Benji som har en flaggerkatt. Boken har et tydelig miljøbudskap, slik jeg husker det, hvor de kjører rundt i elektriske biler og flyr luftskip. Det begynner å bli mange år siden jeg leste disse, så jeg begynner å lure på hvor mye av dette som er fri fantasi og hva som er fakta. Ikke tør jeg finne fram bøkene heller. Tror ikke det ville vært samme opplevelse å lese de i dag.
Neste varige inntrykk var av en eller annen grunn Villanden. Ibsens skuespill. Pensum på gymnaset. Inklusive visning av gammel svart/hvit film av en eldgammel oppsetting av skuespillet. Min kjæreste på den tiden identifiserte seg veldig sterkt med Hedvig. Faktisk så mye at hun knapt klarte å se hele filmen. Det gjorde jo at jeg også fikk et nærere forhold til innholdet enn jeg nok ellers ville fått. Og innholdet er jo helt i mine baner. Filosofisk. Meningen med livet. Livsgnisten og livsløgnen. Lykke og ulykke.
Sult tror jeg kanskje jeg har lest to ganger. Den er en fascinerende bok. Jeg har også sett en filmatisering, svart/hvit, hva ellers? Det er jo en av disse bøkene man bare må ha lest om man skal kunne hevde at man kommer fra et møblert hjem. Ikke for at det er så viktig for meg, men likevel. Etter å ha lest Sult måtte jeg bare lese mer Hamsun. Viktoria gjorde også inntrykk, men hun kommer nok ikke på fem på topp. Markens grøde orket jeg ikke begynne på. Bondefortellinger er ikke helt min gate.
Som femte og siste bok har jeg ikke klart å velge noen. Det finns mange gode kandidater. Halvbroren, Sorte Mor, Natt til mørk morgen og flere til. Men jeg føler det blir for tannløst. Ordinært. Slottet kunne passe. Det var en interessant bok, men fortjener den en plass på listen. Tror ikke det. Pornopung ville kanskje være som å banne i kirken, så det får jeg la være. Nei, jeg lar den femte plassen stå tom så lenge. Så har jeg en plass å fylle med en av bøkene jeg skal lese i år. Uansett så har jeg jo ikke lest noen tre ganger. Så egentlig er det ingen bøker i min liste.
Når jeg oppsummerer ser jeg at jeg spyr ut tekst. Det er en prestasjon om noen har orket å lese helt ned hit… Og jeg føler meg plutselig så vanlig. Det er jo bestselgere i hele listen. Og jeg som innbiller meg at jeg er noe for meg selv. Kanskje jeg snart må innse at jeg er et gjennomsnittsmenneske. Bare ingen tar livsløgnen fra meg…
mandag 12. mars 2007
Utetime
Frøken kom fram til oppstillingsplassen med ett skjelmsk smil. Vi stod der pent og pyntelig oppstilt. To og to. Nesten på rekke og nesten på rad. Hun var litt sen. De andre klassene hadde allerede presset seg inn gjennom dørene, inn til sine klasserom. Gjennom vinduet kunne jeg se at de fant plassene sine, pakket opp bøkene. Læreren der inne begynte å snakke, men jeg kunne ikke høre ham. Frøken hysjet på oss.
- I dag tar i utetime dere, sa hun.
Vill jubel! – Jippi! - Hva skal vi gjøre? – Fotball! – Slåball! – Kaste på stikka! Vi ropte i kor av ekstase. Frøken pekte på Tor og Henning og kommanderte de bort til gymsalen for å hente balltre og noen tennisballer. Slåball ble det. Roy og Roger fikk velge lag. De var de beste til å slå. En etter en valgte de. Hvem var best til å løpe, hvem var best til å slå og hvem kunne ta i mot ballen og treffe de som løp. Som vanlig var jeg en av de siste som ble valgt. Jeg var ganske rask, men traff ikke så bra verken med balltre eller med ball. Ikke var jeg bra til å ta imot heller. Frøken slo kron og mynt om hvem som skulle begynne. Jeg stilte meg langt til høyre for de som slo. Det var nesten umulig for ballen å havne her. Bare hvis de bommet grovt kunne ballen sakte sprette min vei. Resten av laget plasserte seg ut over den sommervarme asfalten i skolegården. Roy dirigerte og sjefet, som han pleide. Det var viktig for han å vinne. Han ville alltid vinne. Jeg brydde meg ikke så mye om det, bare jeg fikk være med. Det begynte å blåse litt, en varm sensommervind. I ryggen på de som slo.
Spillet gikk sin gang. Mye skrik og skrål, mange bom og mange raske løp. Jeg var ikke innblandet i så mye, det jeg stod på ytre høyre. Ingen baller kom min vei i dag. Og jeg var glad til. Plutselig slo en av jentene en høy og kort ball. Den svevet høyt opp og dalte sakte ned mot Roys utstrakte hånd. Alle så hvordan det kom til å gå. Det var som tiden stod stille. Vinden ventet. Bladene på trærne holdt pusten. Alle så på ballen. Og hånden. Der de langsomt nærmet seg hverandre. Roys tilfredse glis. Gledesutbruddene. – Pol! – Enmannspol! – Vi er inne! Den eneste på mitt lag som ikke var glad var meg. For nå måtte jeg snart prøve å slå! Og treffe ballen. Det andre laget hang med nebbet. Frøken kom med oppmuntrende tilrop. Det hjalp nok ikke så mye, men litt kanskje. Jeg småløp fram til rekken over slagmenn. Jeg ville for alt i verden stå sist. Da kunne alt avhenge av meg. Da måtte jeg treffe. Hvis ingen hadde kommet fram og tilbake ennå, og stod bak meg i rekken. Så en plass i første halvpart passet perfekt. De foran meg slo lomper. Noen satset og løp. Til den andre siden. Klarte seg med nød og neppe. Ingen fare tenkte jeg. Gjør ikke så mye om jeg bommer. Det kommer mange bak som pleier å treffe.
Jeg tok tak i balltreet. Det var hardt, men likevel godt å holde i. Dreiet på sløyden. Einar skulle kaste ballen. Jeg skulle slå. Jeg hadde to forsøk. Einar løftet armen og så på meg. Med blikket spurte han om jeg var klar. Jeg nikket svakt og festet grepet om balltreet. Ballen opp i luften. Balltreet bakover. Fulgte ballen med blikket, svingte balltreet framover. Traff ballen litt for sent. Den spratt i bakken et par meter foran meg. Rett i fanget på Are. Slukøret gikk jeg til rekken av de som skulle løpe og ventet på at neste mann skulle treffe. Flere bom fulgte, før jeg satset alt jeg hadde på ett vindskeivt treff som gikk mellom to av jentene. Ingen problemer å rekke over. Det var verre å løpe tilbake. Bommet man rakk de som regel å få tak i ballen og sikte om man løp tilbake. Så jeg måtte vente. Det var jeg og to til som ventet på den andre siden. Resten ventet på å slå, eller hadde ikke turt å løpe. Til slutt var det bare Roy igjen. Ingen hadde løpt. Ingen hadde truffet. Vi visste at vi måtte løpe nå. Ellers var vi ute. Vi så på hverandre. Bet oss i leppene og utvekslet megetsigende blikk. Roy svingte balltreet i luften. Kjente på tyngden. Tittet på Are. Are tittet på Roy. Are kastet. Roy svingte. Balltreet for gjennom luften. Vi hørte det svisjet. Vi hørte ballen bli truffet. Vi så den lave banen. Men vi løp. Alt vi kunne. Ballen traff en motspiller. Hardt nok til at hun ikke klarte å holde den. Det ble ikke pol. Den spratt i asfalten. Hun kastet seg etter. En av guttene som stod i nærheten ropte. En annen kastet seg etter ballen. Mens vi løp. Alt hva bena klarte. Jeg kom først. Pustet lettet ut. Jeg klarte meg. Det var ikke jeg som gjorde at vi måtte ut. De to andre klarte seg også. Det var oss tre. Og alle de andre på motsatt side. Ventet på at en av oss skulle treffe. Ola ville slå først. Birger ville slå før meg. Jeg ble sist. Ola var god. Han løp fort og traff ofte. Men ikke i dag. Ballen gikk bare noen meter. Ingen løp. Noen ropte. – Faen! Nå må noen treffe, ellers er vi ute! Jeg så på Birger. Han tittet på meg, tok balltreet. Og bommet. Tittet ned i bakken og sa at jeg var det siste håpet. Nå gjelder det. Så rakte han meg balltreet, tittet meg i øynene og. – Se på ballen, hele tiden! – Takk, stotret jeg frem og gikk fram til Are. – Nå må du treffe! ropte noen. Jeg ville ikke høre. Jeg ville ikke vite. Jeg kjente uroen stige i kroppen. Are smilte og tittet på meg. Han visste at jeg ikke likte dette. Og at jeg som regel bommet. – Kast rett opp, sa jeg, overrasket over meg selv. Are tittet på meg igjen og sa – Du kan ikke bomme nå, vet du! Jeg tittet ned. Så på balltreet. Hold hardt om det. Gjorde en sving i lufta. Forsøkte å tenke på hvordan det ville være å treffe. Hvor fantastisk det ville føles! Tittet opp på Are. Han stod klar med ballen i hånden. Jeg nikket. Det var nå eller aldri. Birgers ord lagde ekko i hodet. ”Se på ballen hele tiden”. Sakte fulgte jeg ballens ferd oppover. Til den stoppet på toppen og begynte å dale. Automatisk svingte jeg balltreet bakover, samlet all kraft og svingte alt jeg kunne framover. Blikket var festet på ballen. Jeg tenkte ikke. Jeg bare svingte. Jeg så. Jeg hørte. Jeg følte. Balltreet traff ballen. Det reneste treff jeg noensinne har sett. Den ble skutt ut som av en kanon. Men jeg så det som sakte film. Den perfekte buen. Opp, opp. Bort, bort. Jeg hørte de andre løp. Jeg hørte de ropte Løp! Det var ingen hast. Ballen hadde retning mot taket på gymsalen. Ingen stod der borte. Utelaget stod og måpte. De tittet opp i luften. Så etter ballen. Før noen plutselig begynte å løpe. For å prøve å få tak i ballen. Det var minst 50 meter. Jeg begynte å løpe. Jeg løp. Fram og tilbake. Det var en home run. Alle jublet. Jeg kjente lykken stige i meg.
- I dag tar i utetime dere, sa hun.
Vill jubel! – Jippi! - Hva skal vi gjøre? – Fotball! – Slåball! – Kaste på stikka! Vi ropte i kor av ekstase. Frøken pekte på Tor og Henning og kommanderte de bort til gymsalen for å hente balltre og noen tennisballer. Slåball ble det. Roy og Roger fikk velge lag. De var de beste til å slå. En etter en valgte de. Hvem var best til å løpe, hvem var best til å slå og hvem kunne ta i mot ballen og treffe de som løp. Som vanlig var jeg en av de siste som ble valgt. Jeg var ganske rask, men traff ikke så bra verken med balltre eller med ball. Ikke var jeg bra til å ta imot heller. Frøken slo kron og mynt om hvem som skulle begynne. Jeg stilte meg langt til høyre for de som slo. Det var nesten umulig for ballen å havne her. Bare hvis de bommet grovt kunne ballen sakte sprette min vei. Resten av laget plasserte seg ut over den sommervarme asfalten i skolegården. Roy dirigerte og sjefet, som han pleide. Det var viktig for han å vinne. Han ville alltid vinne. Jeg brydde meg ikke så mye om det, bare jeg fikk være med. Det begynte å blåse litt, en varm sensommervind. I ryggen på de som slo.
Spillet gikk sin gang. Mye skrik og skrål, mange bom og mange raske løp. Jeg var ikke innblandet i så mye, det jeg stod på ytre høyre. Ingen baller kom min vei i dag. Og jeg var glad til. Plutselig slo en av jentene en høy og kort ball. Den svevet høyt opp og dalte sakte ned mot Roys utstrakte hånd. Alle så hvordan det kom til å gå. Det var som tiden stod stille. Vinden ventet. Bladene på trærne holdt pusten. Alle så på ballen. Og hånden. Der de langsomt nærmet seg hverandre. Roys tilfredse glis. Gledesutbruddene. – Pol! – Enmannspol! – Vi er inne! Den eneste på mitt lag som ikke var glad var meg. For nå måtte jeg snart prøve å slå! Og treffe ballen. Det andre laget hang med nebbet. Frøken kom med oppmuntrende tilrop. Det hjalp nok ikke så mye, men litt kanskje. Jeg småløp fram til rekken over slagmenn. Jeg ville for alt i verden stå sist. Da kunne alt avhenge av meg. Da måtte jeg treffe. Hvis ingen hadde kommet fram og tilbake ennå, og stod bak meg i rekken. Så en plass i første halvpart passet perfekt. De foran meg slo lomper. Noen satset og løp. Til den andre siden. Klarte seg med nød og neppe. Ingen fare tenkte jeg. Gjør ikke så mye om jeg bommer. Det kommer mange bak som pleier å treffe.
Jeg tok tak i balltreet. Det var hardt, men likevel godt å holde i. Dreiet på sløyden. Einar skulle kaste ballen. Jeg skulle slå. Jeg hadde to forsøk. Einar løftet armen og så på meg. Med blikket spurte han om jeg var klar. Jeg nikket svakt og festet grepet om balltreet. Ballen opp i luften. Balltreet bakover. Fulgte ballen med blikket, svingte balltreet framover. Traff ballen litt for sent. Den spratt i bakken et par meter foran meg. Rett i fanget på Are. Slukøret gikk jeg til rekken av de som skulle løpe og ventet på at neste mann skulle treffe. Flere bom fulgte, før jeg satset alt jeg hadde på ett vindskeivt treff som gikk mellom to av jentene. Ingen problemer å rekke over. Det var verre å løpe tilbake. Bommet man rakk de som regel å få tak i ballen og sikte om man løp tilbake. Så jeg måtte vente. Det var jeg og to til som ventet på den andre siden. Resten ventet på å slå, eller hadde ikke turt å løpe. Til slutt var det bare Roy igjen. Ingen hadde løpt. Ingen hadde truffet. Vi visste at vi måtte løpe nå. Ellers var vi ute. Vi så på hverandre. Bet oss i leppene og utvekslet megetsigende blikk. Roy svingte balltreet i luften. Kjente på tyngden. Tittet på Are. Are tittet på Roy. Are kastet. Roy svingte. Balltreet for gjennom luften. Vi hørte det svisjet. Vi hørte ballen bli truffet. Vi så den lave banen. Men vi løp. Alt vi kunne. Ballen traff en motspiller. Hardt nok til at hun ikke klarte å holde den. Det ble ikke pol. Den spratt i asfalten. Hun kastet seg etter. En av guttene som stod i nærheten ropte. En annen kastet seg etter ballen. Mens vi løp. Alt hva bena klarte. Jeg kom først. Pustet lettet ut. Jeg klarte meg. Det var ikke jeg som gjorde at vi måtte ut. De to andre klarte seg også. Det var oss tre. Og alle de andre på motsatt side. Ventet på at en av oss skulle treffe. Ola ville slå først. Birger ville slå før meg. Jeg ble sist. Ola var god. Han løp fort og traff ofte. Men ikke i dag. Ballen gikk bare noen meter. Ingen løp. Noen ropte. – Faen! Nå må noen treffe, ellers er vi ute! Jeg så på Birger. Han tittet på meg, tok balltreet. Og bommet. Tittet ned i bakken og sa at jeg var det siste håpet. Nå gjelder det. Så rakte han meg balltreet, tittet meg i øynene og. – Se på ballen, hele tiden! – Takk, stotret jeg frem og gikk fram til Are. – Nå må du treffe! ropte noen. Jeg ville ikke høre. Jeg ville ikke vite. Jeg kjente uroen stige i kroppen. Are smilte og tittet på meg. Han visste at jeg ikke likte dette. Og at jeg som regel bommet. – Kast rett opp, sa jeg, overrasket over meg selv. Are tittet på meg igjen og sa – Du kan ikke bomme nå, vet du! Jeg tittet ned. Så på balltreet. Hold hardt om det. Gjorde en sving i lufta. Forsøkte å tenke på hvordan det ville være å treffe. Hvor fantastisk det ville føles! Tittet opp på Are. Han stod klar med ballen i hånden. Jeg nikket. Det var nå eller aldri. Birgers ord lagde ekko i hodet. ”Se på ballen hele tiden”. Sakte fulgte jeg ballens ferd oppover. Til den stoppet på toppen og begynte å dale. Automatisk svingte jeg balltreet bakover, samlet all kraft og svingte alt jeg kunne framover. Blikket var festet på ballen. Jeg tenkte ikke. Jeg bare svingte. Jeg så. Jeg hørte. Jeg følte. Balltreet traff ballen. Det reneste treff jeg noensinne har sett. Den ble skutt ut som av en kanon. Men jeg så det som sakte film. Den perfekte buen. Opp, opp. Bort, bort. Jeg hørte de andre løp. Jeg hørte de ropte Løp! Det var ingen hast. Ballen hadde retning mot taket på gymsalen. Ingen stod der borte. Utelaget stod og måpte. De tittet opp i luften. Så etter ballen. Før noen plutselig begynte å løpe. For å prøve å få tak i ballen. Det var minst 50 meter. Jeg begynte å løpe. Jeg løp. Fram og tilbake. Det var en home run. Alle jublet. Jeg kjente lykken stige i meg.
fredag 2. mars 2007
Trøst/Anger
Sommeren lå som et mykt slør over ettermiddagen. Trafikken gled som en langsom orm gjennom landskapet. Jeg hadde passert grensen, men hadde fortsatt mange lange mil asfalt å sluke før jeg kunne hvile. Med øynene på veien lirket jeg telefonen ut av lommen. Det var lov å bruke den her. Så jeg gjorde det. Egentlig syns jeg det er bra at det er forbudt de fleste steder, men likevel kunne jeg ikke holde meg for fristelsen. Bladde fram nummeret hennes med telefonen høyt foran meg så jeg kunne se på veien samtidig. Viktig å ikke miste helt fokus fra bilkjøringen. Tommelen på den grønne knappen. Volumet på topp. – Det er Lise, svarte hun muntert. Som alltid. Hun var alltid blid, selv om hun var trist. Og det var hun nå. Men visste du ikke kunne du ikke gjette det. Men jeg visste. Så jeg spurte. – Det er for jævlig, sa hun. – Jeg vil ikke være alene. – Vil ha han tilbake. – Fatter ikke hvorfor, men jeg tror det er det jeg vil. Det var ikke lett å bli dumpet. Fyren var en drittsekk. Jeg sa det. At han ikke var noe å samle på. At hun ikke måtte la seg lure når han tok kontakt igjen. Hva visste jeg. Jeg hadde jo aldri møtt ham. Visste ingenting om ham bortsett fra at han nå hadde gitt en av mine beste venninner avskjed på grått papir. Til fordel for sin ex. Som var 10 år yngre enn min venninne. Hun hadde ikke en sjanse. Det eneste han var ute etter nå var litt vill og uforpliktende sex.
Det var ikke så lenge siden hun ble skilt. Det hadde vært en tøff periode. Mye gråt, mange telefoner. Lite jeg kunne gjøre. Bortsett fra å trøste. Så godt jeg kunne. Så hadde det blitt stille. Lenge. Jeg misstenkte hun hadde funnet en ny. Håpet det var en grepa kar. En som kunne ta vare på henne. Støtte henne. Gjøre henne til det vidunderlige vesen hun egentlig var. Når livet lekte og hun svevde på rosa skyer. Men nå var det slutt. Veldig slutt. For et par netter siden hadde jeg sittet på hennes veranda. Hun drakk rød vin. Mange glass. Jeg drakk cola. Lenge pratet vi bare. Om vær og vind. Om livet. Om alle de ubetydelige tingene man har behov for å prate om, bare for å komme i fase. Sånn at man vet at man fortsatt forstår hverandre like bra som før. Tilslutt kom det fram. Hvor jævlig alt var. Hvor mye hun savnet en å holde rundt. At livet ikke hadde noen mening.
Hun hadde fått en melding fra ham tidligere på dagen. Og hun hadde flørtet med en av guttene på jobben. En gift mann med kone og barn, rekkehus og båt og hele pakka. Som sa ”Lise, det er deg jeg vil ha”. Heldigvis trodde hun ikke på ham. Meldingen var det verre med. Lengselen var sterk. Hun visste hva de hadde hatt. Jeg visste at det ikke var noe å spare på. Han utnyttet henne. Hun ville ikke høre. Jeg insisterte. Tenkte tilbake på kvelden på hennes veranda. Da hun sa hun av og til vurderte å hoppe. Det var høyt nok. Det var det ingen tvil om. Om hun faktisk vurderte det visste jeg ikke. Eller om det var noe hun sa, eller tenkte, men aldri kunne gjennomføre. Man vet ikke før de har gjort det. Og ingen som hadde gjort det før var spesielt ventet. Eller, kanskje en. Hun som sultet seg i hjel i sin egen sorg. Og forresten, hun som faktisk var innlagt for behandling, men som likevel klarte det. Men min perifere kamerats lillebror. I begynnelsen av tenårene. Med pappas pistol. Eller en klassekamerat fra gymnaset. Som handlet mat samme dag alt ble svart. Men hva vet jeg. Kanskje hadde de en grunn. En grunn som ingen andre forstod. Eller så. Eller at de egentlig mislykkedes, med sitt rop om hjelp. At de egentlig ville bli funnet. Før det var for sent. Ingen får noensinne vite. Men hun oppnådde sannsynligvis det hun ville. Jeg kunne ikke bare sitte og prate. Jeg reiste meg. Sakte gikk jeg mot henne. Tok hennes hender i mine. Varsomt. Trakk henne til meg. Holdt rundt henne. Ga henne av min nærhet. Delte min livsgnist. Klappen henne på ryggen. Formanet. Ba. Trøstet. Klappet. Lenge stod vi der. Nærmere hverandre enn på veldig lenge. Hun lettere beruset, jeg klinkende edru. Vi så ut over natten. Mørket. Klemte våre kropper mot hverandre. Følte nærheten. Følte tryggheten i å holdes i en annens favn. Hun la sine armer rund meg. Strøk meg sakte på ryggen. Boret nesen inn i min halsgrop. Hadde ikke hjertet hennes vært et puslespill med tusen brikker hadde jeg nok tolket hennes tegn litt annerledes. Men jeg kunne jo ikke utnytte situasjonen. Ikke nå. Ikke på denne måten. Hva ville det gjøre med henne? Neppe noe godt. Ut over den kortvarige nytelsen når vi velter oss rundt i sengen. Nakne. Besatte. Og den tause nærheten etterpå. Når jeg sakte klapper henne på magen. Eller brystet. Helt til jeg må gå. Hjem til mitt. Forlate henne. I full oppløsning. Med enda flere spørsmål enn svar. For jeg har jo en annen. Eller noen andre. Hvis jeg ville. Hvis de ville. Om vi ville samtidig.
- Skjønner du ikke at jeg trenger å bli trøstepult? Hun kunne være ganske direkte. Til de hun visste tålte det. De hun stolte på. Jeg skvatt litt. Innrømmer det. Men følte likevel at jeg visste. At jeg ikke hadde vært på feil jorde den kvelden på verandaen. Faen, tenkte jeg. Hvorfor gjorde jeg det ikke. Løp linen ut. Alle signalene stemte jo. Men jeg turte ikke. Var redd for hva som skulle skje etterpå. Om vi fortsatt kunne være venner. For noe par blir vi aldri. Tror jeg. Jeg må ha tenkt lenge på hva som skjedde den kvelden. – Du ble litt satt ut nå, hva, sa hun. Nesten triumferende. Husker ikke riktig hva jeg svarte. Hva svarer man på sånt? - Nei, det var det jeg trodde du ville, men jeg ville ikke ødelegge vårt vennskap… Neppe. Eller ”Jeg har jo en annen…”. Eller ”Jeg trodde ikke du ville…”. Eller ”Jeg hadde ikke lyst…” For visst faen hadde jeg lyst. Jeg kunne holdt på hele natten. Til vi var såre og utmattede og hun måtte ringe til jobben og si hun var syk. Men vi gjorde det ikke. Og jeg svarte noe svada. Og angret så inn i helvete.
Det var ikke så lenge siden hun ble skilt. Det hadde vært en tøff periode. Mye gråt, mange telefoner. Lite jeg kunne gjøre. Bortsett fra å trøste. Så godt jeg kunne. Så hadde det blitt stille. Lenge. Jeg misstenkte hun hadde funnet en ny. Håpet det var en grepa kar. En som kunne ta vare på henne. Støtte henne. Gjøre henne til det vidunderlige vesen hun egentlig var. Når livet lekte og hun svevde på rosa skyer. Men nå var det slutt. Veldig slutt. For et par netter siden hadde jeg sittet på hennes veranda. Hun drakk rød vin. Mange glass. Jeg drakk cola. Lenge pratet vi bare. Om vær og vind. Om livet. Om alle de ubetydelige tingene man har behov for å prate om, bare for å komme i fase. Sånn at man vet at man fortsatt forstår hverandre like bra som før. Tilslutt kom det fram. Hvor jævlig alt var. Hvor mye hun savnet en å holde rundt. At livet ikke hadde noen mening.
Hun hadde fått en melding fra ham tidligere på dagen. Og hun hadde flørtet med en av guttene på jobben. En gift mann med kone og barn, rekkehus og båt og hele pakka. Som sa ”Lise, det er deg jeg vil ha”. Heldigvis trodde hun ikke på ham. Meldingen var det verre med. Lengselen var sterk. Hun visste hva de hadde hatt. Jeg visste at det ikke var noe å spare på. Han utnyttet henne. Hun ville ikke høre. Jeg insisterte. Tenkte tilbake på kvelden på hennes veranda. Da hun sa hun av og til vurderte å hoppe. Det var høyt nok. Det var det ingen tvil om. Om hun faktisk vurderte det visste jeg ikke. Eller om det var noe hun sa, eller tenkte, men aldri kunne gjennomføre. Man vet ikke før de har gjort det. Og ingen som hadde gjort det før var spesielt ventet. Eller, kanskje en. Hun som sultet seg i hjel i sin egen sorg. Og forresten, hun som faktisk var innlagt for behandling, men som likevel klarte det. Men min perifere kamerats lillebror. I begynnelsen av tenårene. Med pappas pistol. Eller en klassekamerat fra gymnaset. Som handlet mat samme dag alt ble svart. Men hva vet jeg. Kanskje hadde de en grunn. En grunn som ingen andre forstod. Eller så. Eller at de egentlig mislykkedes, med sitt rop om hjelp. At de egentlig ville bli funnet. Før det var for sent. Ingen får noensinne vite. Men hun oppnådde sannsynligvis det hun ville. Jeg kunne ikke bare sitte og prate. Jeg reiste meg. Sakte gikk jeg mot henne. Tok hennes hender i mine. Varsomt. Trakk henne til meg. Holdt rundt henne. Ga henne av min nærhet. Delte min livsgnist. Klappen henne på ryggen. Formanet. Ba. Trøstet. Klappet. Lenge stod vi der. Nærmere hverandre enn på veldig lenge. Hun lettere beruset, jeg klinkende edru. Vi så ut over natten. Mørket. Klemte våre kropper mot hverandre. Følte nærheten. Følte tryggheten i å holdes i en annens favn. Hun la sine armer rund meg. Strøk meg sakte på ryggen. Boret nesen inn i min halsgrop. Hadde ikke hjertet hennes vært et puslespill med tusen brikker hadde jeg nok tolket hennes tegn litt annerledes. Men jeg kunne jo ikke utnytte situasjonen. Ikke nå. Ikke på denne måten. Hva ville det gjøre med henne? Neppe noe godt. Ut over den kortvarige nytelsen når vi velter oss rundt i sengen. Nakne. Besatte. Og den tause nærheten etterpå. Når jeg sakte klapper henne på magen. Eller brystet. Helt til jeg må gå. Hjem til mitt. Forlate henne. I full oppløsning. Med enda flere spørsmål enn svar. For jeg har jo en annen. Eller noen andre. Hvis jeg ville. Hvis de ville. Om vi ville samtidig.
- Skjønner du ikke at jeg trenger å bli trøstepult? Hun kunne være ganske direkte. Til de hun visste tålte det. De hun stolte på. Jeg skvatt litt. Innrømmer det. Men følte likevel at jeg visste. At jeg ikke hadde vært på feil jorde den kvelden på verandaen. Faen, tenkte jeg. Hvorfor gjorde jeg det ikke. Løp linen ut. Alle signalene stemte jo. Men jeg turte ikke. Var redd for hva som skulle skje etterpå. Om vi fortsatt kunne være venner. For noe par blir vi aldri. Tror jeg. Jeg må ha tenkt lenge på hva som skjedde den kvelden. – Du ble litt satt ut nå, hva, sa hun. Nesten triumferende. Husker ikke riktig hva jeg svarte. Hva svarer man på sånt? - Nei, det var det jeg trodde du ville, men jeg ville ikke ødelegge vårt vennskap… Neppe. Eller ”Jeg har jo en annen…”. Eller ”Jeg trodde ikke du ville…”. Eller ”Jeg hadde ikke lyst…” For visst faen hadde jeg lyst. Jeg kunne holdt på hele natten. Til vi var såre og utmattede og hun måtte ringe til jobben og si hun var syk. Men vi gjorde det ikke. Og jeg svarte noe svada. Og angret så inn i helvete.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
