Trøst/Anger

Sommeren lå som et mykt slør over ettermiddagen. Trafikken gled som en langsom orm gjennom landskapet. Jeg hadde passert grensen, men hadde fortsatt mange lange mil asfalt å sluke før jeg kunne hvile. Med øynene på veien lirket jeg telefonen ut av lommen. Det var lov å bruke den her. Så jeg gjorde det. Egentlig syns jeg det er bra at det er forbudt de fleste steder, men likevel kunne jeg ikke holde meg for fristelsen. Bladde fram nummeret hennes med telefonen høyt foran meg så jeg kunne se på veien samtidig. Viktig å ikke miste helt fokus fra bilkjøringen. Tommelen på den grønne knappen. Volumet på topp. – Det er Lise, svarte hun muntert. Som alltid. Hun var alltid blid, selv om hun var trist. Og det var hun nå. Men visste du ikke kunne du ikke gjette det. Men jeg visste. Så jeg spurte. – Det er for jævlig, sa hun. – Jeg vil ikke være alene. – Vil ha han tilbake. – Fatter ikke hvorfor, men jeg tror det er det jeg vil. Det var ikke lett å bli dumpet. Fyren var en drittsekk. Jeg sa det. At han ikke var noe å samle på. At hun ikke måtte la seg lure når han tok kontakt igjen. Hva visste jeg. Jeg hadde jo aldri møtt ham. Visste ingenting om ham bortsett fra at han nå hadde gitt en av mine beste venninner avskjed på grått papir. Til fordel for sin ex. Som var 10 år yngre enn min venninne. Hun hadde ikke en sjanse. Det eneste han var ute etter nå var litt vill og uforpliktende sex.

Det var ikke så lenge siden hun ble skilt. Det hadde vært en tøff periode. Mye gråt, mange telefoner. Lite jeg kunne gjøre. Bortsett fra å trøste. Så godt jeg kunne. Så hadde det blitt stille. Lenge. Jeg misstenkte hun hadde funnet en ny. Håpet det var en grepa kar. En som kunne ta vare på henne. Støtte henne. Gjøre henne til det vidunderlige vesen hun egentlig var. Når livet lekte og hun svevde på rosa skyer. Men nå var det slutt. Veldig slutt. For et par netter siden hadde jeg sittet på hennes veranda. Hun drakk rød vin. Mange glass. Jeg drakk cola. Lenge pratet vi bare. Om vær og vind. Om livet. Om alle de ubetydelige tingene man har behov for å prate om, bare for å komme i fase. Sånn at man vet at man fortsatt forstår hverandre like bra som før. Tilslutt kom det fram. Hvor jævlig alt var. Hvor mye hun savnet en å holde rundt. At livet ikke hadde noen mening.

Hun hadde fått en melding fra ham tidligere på dagen. Og hun hadde flørtet med en av guttene på jobben. En gift mann med kone og barn, rekkehus og båt og hele pakka. Som sa ”Lise, det er deg jeg vil ha”. Heldigvis trodde hun ikke på ham. Meldingen var det verre med. Lengselen var sterk. Hun visste hva de hadde hatt. Jeg visste at det ikke var noe å spare på. Han utnyttet henne. Hun ville ikke høre. Jeg insisterte. Tenkte tilbake på kvelden på hennes veranda. Da hun sa hun av og til vurderte å hoppe. Det var høyt nok. Det var det ingen tvil om. Om hun faktisk vurderte det visste jeg ikke. Eller om det var noe hun sa, eller tenkte, men aldri kunne gjennomføre. Man vet ikke før de har gjort det. Og ingen som hadde gjort det før var spesielt ventet. Eller, kanskje en. Hun som sultet seg i hjel i sin egen sorg. Og forresten, hun som faktisk var innlagt for behandling, men som likevel klarte det. Men min perifere kamerats lillebror. I begynnelsen av tenårene. Med pappas pistol. Eller en klassekamerat fra gymnaset. Som handlet mat samme dag alt ble svart. Men hva vet jeg. Kanskje hadde de en grunn. En grunn som ingen andre forstod. Eller så. Eller at de egentlig mislykkedes, med sitt rop om hjelp. At de egentlig ville bli funnet. Før det var for sent. Ingen får noensinne vite. Men hun oppnådde sannsynligvis det hun ville. Jeg kunne ikke bare sitte og prate. Jeg reiste meg. Sakte gikk jeg mot henne. Tok hennes hender i mine. Varsomt. Trakk henne til meg. Holdt rundt henne. Ga henne av min nærhet. Delte min livsgnist. Klappen henne på ryggen. Formanet. Ba. Trøstet. Klappet. Lenge stod vi der. Nærmere hverandre enn på veldig lenge. Hun lettere beruset, jeg klinkende edru. Vi så ut over natten. Mørket. Klemte våre kropper mot hverandre. Følte nærheten. Følte tryggheten i å holdes i en annens favn. Hun la sine armer rund meg. Strøk meg sakte på ryggen. Boret nesen inn i min halsgrop. Hadde ikke hjertet hennes vært et puslespill med tusen brikker hadde jeg nok tolket hennes tegn litt annerledes. Men jeg kunne jo ikke utnytte situasjonen. Ikke nå. Ikke på denne måten. Hva ville det gjøre med henne? Neppe noe godt. Ut over den kortvarige nytelsen når vi velter oss rundt i sengen. Nakne. Besatte. Og den tause nærheten etterpå. Når jeg sakte klapper henne på magen. Eller brystet. Helt til jeg må gå. Hjem til mitt. Forlate henne. I full oppløsning. Med enda flere spørsmål enn svar. For jeg har jo en annen. Eller noen andre. Hvis jeg ville. Hvis de ville. Om vi ville samtidig.

- Skjønner du ikke at jeg trenger å bli trøstepult? Hun kunne være ganske direkte. Til de hun visste tålte det. De hun stolte på. Jeg skvatt litt. Innrømmer det. Men følte likevel at jeg visste. At jeg ikke hadde vært på feil jorde den kvelden på verandaen. Faen, tenkte jeg. Hvorfor gjorde jeg det ikke. Løp linen ut. Alle signalene stemte jo. Men jeg turte ikke. Var redd for hva som skulle skje etterpå. Om vi fortsatt kunne være venner. For noe par blir vi aldri. Tror jeg. Jeg må ha tenkt lenge på hva som skjedde den kvelden. – Du ble litt satt ut nå, hva, sa hun. Nesten triumferende. Husker ikke riktig hva jeg svarte. Hva svarer man på sånt? - Nei, det var det jeg trodde du ville, men jeg ville ikke ødelegge vårt vennskap… Neppe. Eller ”Jeg har jo en annen…”. Eller ”Jeg trodde ikke du ville…”. Eller ”Jeg hadde ikke lyst…” For visst faen hadde jeg lyst. Jeg kunne holdt på hele natten. Til vi var såre og utmattede og hun måtte ringe til jobben og si hun var syk. Men vi gjorde det ikke. Og jeg svarte noe svada. Og angret så inn i helvete.