søndag 25. februar 2007

Morgenstund…

I:
Det lukter oppkast og gammel urin. Hodet er tomt og tungt. Jeg vil ikke åpne øynene. Vil ikke våkne. Men sulten tvinger meg. Det er noen dager siden sist jeg har spist. Må finne noe å spise fort. Sakte åpner jeg øynene. Lukten river, men det er tross alt varmere enn ute. Den stripete madrassen er full av flekker. Men den er fortsatt mykere enn asfalten. Setter meg opp og myser rundt meg. Posen med tingene mine ligger på gulvet. Alt er der. Ingen andre har vært her i natt. Men ingen ting å spise. Stabler meg på bena, tar posen og går ustøtt ut i den isende morgenvinden. Mat, tenker jeg, jeg må ha litt mat. Sjekker klokka. Halv sju. Perfekt. Brødene er levert, men sikkert ikke tatt inn ennå. Gjelder bare å finne en matbutikk. Titter meg rundt. Prøver å huske hvor jeg er. Og hvor nærmeste butikk ligger. Ser en døgnåpen Seven-Eleven, men de jager meg ut, for de vet jeg ikke har penger. Om det ikke ligger en halvspist SuperBigBite utenfor. Stabber meg den veien og husker vagt at det ligger en matbutikk et par kvartaler bortenfor. Er jeg heldig får jeg både pølse og ferskt brød til frokost.

II:
Stinker spy og piss. Hue er som en tom ølboks. Vikke våkne. Jævla sulten. Vetta faen når jeg fikk en matbeta sist. Gløtter på øya. Stinker som faen, men vikke ligge ute. Er så jævlig kaldt. Madrassa er mer flekkete enn stripete. Bedre enn asfalt iaffall. Myser rundt, finner posen med alle tinga. Hakke vært andre her. Tru’kke det. Stavrer ut på gata. Forbanna kald vind. Ække helt stø, men det går. Faens sult. Halv sju. Brøda levert, men ække tatt inn. Litt gull. Men hvor faen er jeg. Og hvor er nærmeste sjappe. Kan’ke gå til døgnåpne kiosken, de pælmer meg ut. Vet jeg ikke har ei krone. Gull med ei halv pølse. Bruker å ligge rundt kiosken. Svaier avgåre, ligger’ikke ei sjappe neri gata bakom kiosken a’. Satser på det. Blir konge med pølse og ferskt brød til frokost.

---ooOoo---

Som den oppmerksomme leser allerede har oppdaget har jeg skrevet samme tekst i to varianter. Er den ene mer troverdig enn den andre? Må man nærme seg handlingens sanne språk for å formidle et troverdig bilde? Eller blir ett konstruert ”uteliggerspråk” for kunstig. Spesielt siden min eksponering mot denne gruppen mennesker har vært relativt begrenset…

12 kommentarer:

Anonym sa...

Interessant eksperiment. Jeg skal ikke påberope meg inngående kjennskap til "uteliggermiljøene", men jeg vil kanskje tro at den første varianten kan være like troverdig som den andre... Det noe oppkonstruerte uteliggerspråket er vel en klisjé vi stadig er blitt "utsatt for" gjennom film og litteratur - og som kanskje også bidrar til å stigmatisere denne gruppen enda mer. Og hvor realistisk er det egentlig? Det er sikkert noen som snakker tilnærmet sånn, men ellers snakker de vel ofte en eller annen dialekt som er ganske fjern fra Oslo øst...

Hobbyfilosofen sa...

Takk Jorid, jeg tror du har rett. At det ikke spiller noen stor rolle for troverdigheten. Spesiellt ikke når det blir et konstruert stigmatisernede språk. Leste Brynjar Aa (Schlappz - 1999), han bruker et røfft språk. Veldig gjennomført, men det tok litt tid å venne seg til språket. Og så leser man litt i 1944 utgaven av Hamsuns samlede, og der er språket helt anderledes, men man lever seg likevel inn i handlingen... Og det er veldig få som snakker som Hamsun skriver...

Katrine K sa...

Er enig med dere, jeg syns ikke det var noe problem å leve seg inn i den første varianten. Den andre syns jeg kanskje kan bli litt "falsk", selv om denne også var godt skrevet.
Det er jo ikke noe problem å leve seg inn i Hamsuns Sult , f.eks, selv om den er skrevet med gammeldags riksmål...Tror mest på å skrive med den dialekten man selv kjenner, men det fins alltid unntak, selvfølgelig.
Spennende eksperiment!

Hobbyfilosofen sa...

Takk Katrine K. Da blir det nok et lettere konservativt bokmål i fremtiden. Om det ikke oppstår helt spesielle behov. Det er spennende å eksperimentere, og det er så mange aspekter å utforske. Hvordan man skriver om tanker, dialoger, hvordan man beskriver/lar være å beskrive omgivelsene og så videre... Mye å ta tak i...

Anonym sa...

Jag föredrar variant nr 1. Det är ett klart språk, jeg förstår og kenner direkt. Både öllukten och urinlukten.

Nr 2 kan jag tenke meg vid en opplesning. Det blir som en del av ett teaterstycke, ett solonummer. OG då handler det om både det verbala och det kroppsliga språket.

Jeg har varit med og haft teater-caféer med min teatergrupp där vi bland annet "spelade", agerade poesi.
Långa dikter som kunde framföras både med orden och mimiken. Det kan kallas "miniteater"

Hobbyfilosofen sa...

Inkan: Miniteater høres spennende ut! Må være vanskelig å spille poesi... men sikkert en morsom utfordring. Takk for dine tanker om når de ulike variantene passer best. Jeg tror jeg skal holde meg til det jeg føler meg mest komfortabel med...

Jill sa...

Som kontrastskapende element tror jeg absolutt det kan ha noe for seg å dra inn mer muntlige former i visse deler av en tekst. Personlig tror jeg vel det er det den siste varianten kunne vært benyttet til. Hvis vi snakker roman her, ville jeg hovedsaklig holdt meg til den første varianten, rett og slett fordi det flyter bedre. Dersom du ønsker å "fargelegge" en av karakterene ytterligere, mener jeg det ikke er så dumt med f.eks mer dialektisk skriftspråk i visse partier. Man utvider visualiserigen av karakteren ved å tillegge denne en bestemt sosiolekt, man legger til et element uten at man trenger å si det konkret og det blir et mer nærværende element enn om du f.eks fortalte et sted i teksten at vedkommede er fra indre Oslo øst (eller hvorsomhelst). Et glitrende eksempel på utvidende funksjon i tekst med bruk av dialekt til visse personer, finner man i "Kafka på stranden" av Haruki Murakami, der to av karakterene snakker dialekt. Norske dialekter i Japan. Funker som bare det.

Det kan være lett å tenke at man skal være veldig generell når man skriver (ut fra tanken om at de som leser kanskje ikke har lokalkunnskap om sted og språk), men jeg har troen på at det mest spesifikke kanskje er det mest universelle når alt kommer til alt – vi er vel inne på troverdighet; som leser gjerne vil tro på fortelleren. Sier fortelleren at det er sånn eller sånn, vil man gjerne tro det. Er det man leser så generelt at det kunne vært hvorsomhelst, gjør man det kanskje vankselig for seg selv i forhold til troverdighet. Dialekt og sosiolekt i skrifttale bør ikke utelukkes, det bør heller benyttes, dersom man har gode nok grunner til å gjøre det. Uteliggeren gis en annen farge, karakter og historie om han snakker indre Oslo-øst-dialekt, om han snakker Volda-dialekt eller om han snakker kav Tromsø-dialekt. Jeg i alle fall får tre veldig ulike bilder i hodet her - og det til tross for at man visuelt kanskje ikke ser forskjell i det hele tatt. Tror kan være mye å hente her, jeg :-)

Sorry, det ble litt langt, dette. Interessant eksperiment du ga oss her!

Hobbyfilosofen sa...

Takk Jill. Du trenger ikke unnskylde deg for at det ble langt. Jeg er bare glad til. Interessante poeng du har. Som effekt brukt i skrifttale er nok sosiolekt/dialekt veldig effektfullt. Forutsatt at det er gjort på en troverdig måte og tilfører fortellingen noe. Slike små drypp tror jeg nok fungerer veldig bra i motsetning til å skrive all tekst på den måten, det blir lett kunstig og kan redusere troverdigheten. Takk igjen for dine innspill.

Anonym sa...

Tror du kanskje det er greit om jeg bruker den andre teksten som monolog på audition? Ser for meg at den kan passe helt utmerket der, som monolog.

Hobbyfilosofen sa...

Sauegjeteren, jeg tolker det som en ære at du spør. Så lenge du angir en referanse til hvor teksten kommer fra kan du godt bruke den på autition. Og jeg blir glad om du forteller hvordan det gikk på autition etterpå... Lykke til!

Anonym sa...

Oppgi en tilfeldig blogg jeg snublet over? OK, det skal jeg gjøre. Og beskjed kommer, også siden jeg kommer til å kikke innom her titt og ofte fra nå av.

Hobbyfilosofen sa...

Det var bra. Og du er hjertelig velkommen tilbake...