Bøker…

Jeg har blitt ”tagget” av Jill og det betyr at jeg må svare på fire spørsmål om mitt forhold til bøker… Det gjør jeg mer enn gjerne og håper at Jill ikke blir skuffet over mine svar.

Hvor mange bøker jeg eier? Tja, det er jo ikke ett tall man går rundt med i hodet sånn hele tiden. Eller, kanskje noen gjør det. Men jeg er ikke sånn. Hvordan nå det er. Jeg har vel, etter min mening, akkurat passe mange bøker. Spør du den jeg deler bokhyller med er det nok litt for mange. Spør du en boksamler er det alt for få. Og hvilke bøker skal jeg telle med? Bare skjønnlitterære bøker? Bare de som er innbundet, og la pocketbøkene stå utalt? Fagbøkene, hører de hjemme i en slik redegjørelse? Frimerkebøkene? Men noen hundre blir det nok. Pluss minus litt for de ulike gruppene. Flest bøker er nok innbundet norsk skjønnlitteratur. Det er de jeg liker å kjøpe. Og lese. Gjerne gå på måfå rundt i en stor bokhandel og titte på alle bøkene som finnes. Bla litt i de som ser interessante ut. Holde de i hånden. Lese om forfatteren på omslaget. Resymeet på baksiden. Se hvilke bøker forfatteren har gitt ut.

Hm, den siste boken jeg kjøpte. Da må jeg grave litt i min hukommelse. Eller gå og titte i bokhyllen, for da faller brikkene lettere på plass. Ja, nå tror jeg jeg fant de. For det blir som regel flere. I og for seg ikke så mange den gangen. Bare to. Men det er jo mer enn en. En dansk og en norsk forfatter. Rødby – Puttgarden av Helle Helle. Ja hun heter faktisk det. Det er litt morsomt bare det. At hun heter det samme både som fornavn og etternavn. Lurer på hva foreldrene tenkte på. Var de bare hjelpeløst fantasiløse eller utsatte de sin lille datter for en ”practical joke” allerede før hun var fylt ett år. Hvordan preget det hennes oppvekst? Ble hun mobbet for det? Jeg ser jo for meg de interessante, men etter hvert ganske kjedsommelige, episodene hun må komme ut for. – Deres navn? - Helle. Helle Helle. – Ja, Helle til fornavn, men de har vel ett etternavn også? – Ja, Helle, i en litt mer irritert tone etter å ha opplevd dette noen hundre ganger før. – Nei, deres etternavn, med ett forundret blikk på den ungen damen som skal sjekke inn på hotellet. – Jo, mitt etternavn er også Helle!, i ett enda litt mer anstrengt tonefall. Er det i slike tilfeller man sender noen velsignede tanker til sine foreldre, uansett hvilken av grunnene over de hadde, og forbannet de for at de ga henne dette morsomme navnet.

Den andre av de to siste bøkene jeg kjøpte var Alt skal vekk av Bård Torgersen. En mørk og fantasifull fortelling fra livets skyggeside.

Den siste boken jeg leste var en novellesamling. Lars Saabye Christensens noveller valgt ut og satt sammen av Roy Jacobsen. Stille lengde. Lars er nok en av mine favoritter. Jeg har lest mange av hans bøker etter at jeg for noen tiår siden ble helt oppslukt av Beatles. Da var jeg like gammel som personene i boken. Det var fascinerende å kjenne seg igjen i noe som var så fjernt, men likevel så nært. Den siste boken jeg hørte var Berlinerpoplene av Anne B. Ragde. På svensk. Sånn er det å leve i utlendighet. Nå leser jeg Buzz Aldrin av Johan Harstad. En historie om den evige toer. Også på svensk.

Å lese bøker flere ganger er ikke meg. Jeg innbiller meg at jeg har så bra hukommelse at jeg kommer til å huske alt andre gang jeg leser boken. Det er ikke sant, for når jeg leste Stille lengde hadde jeg lest nesten alle novellene før, men jeg husket ikke så mange av dem. De var like fascinerende å lese igjen. Men det er kanskje noe annet med romaner. De er kanskje så store at de gjør seg mer bemerket enn en liten novelle. Det er flere knagger å henge minnene på. Likevel er det jo bøker som har gjort inntrykk på meg.

To av de første bøkene jeg leste som gjorde et dypt inntrykk er Salt og Azur. Begge skrevet av Tor Åge Bringsværd. Ungdomsbøker. Science fiction. Ikke fantasy, det har jeg ikke sansen for. Men science fiction i betydningen at man tydeliggjør skjevheter i dagens samfunn gjennom å flytte handlingen til en fjern fremtid med betydelige vitenskapelige fremskritt for så å manipulere skjevhetene, gjerne gjennom invertering, slik at de tydelig trer frem. I en av bøkene møter vi Benji som har en flaggerkatt. Boken har et tydelig miljøbudskap, slik jeg husker det, hvor de kjører rundt i elektriske biler og flyr luftskip. Det begynner å bli mange år siden jeg leste disse, så jeg begynner å lure på hvor mye av dette som er fri fantasi og hva som er fakta. Ikke tør jeg finne fram bøkene heller. Tror ikke det ville vært samme opplevelse å lese de i dag.

Neste varige inntrykk var av en eller annen grunn Villanden. Ibsens skuespill. Pensum på gymnaset. Inklusive visning av gammel svart/hvit film av en eldgammel oppsetting av skuespillet. Min kjæreste på den tiden identifiserte seg veldig sterkt med Hedvig. Faktisk så mye at hun knapt klarte å se hele filmen. Det gjorde jo at jeg også fikk et nærere forhold til innholdet enn jeg nok ellers ville fått. Og innholdet er jo helt i mine baner. Filosofisk. Meningen med livet. Livsgnisten og livsløgnen. Lykke og ulykke.

Sult tror jeg kanskje jeg har lest to ganger. Den er en fascinerende bok. Jeg har også sett en filmatisering, svart/hvit, hva ellers? Det er jo en av disse bøkene man bare må ha lest om man skal kunne hevde at man kommer fra et møblert hjem. Ikke for at det er så viktig for meg, men likevel. Etter å ha lest Sult måtte jeg bare lese mer Hamsun. Viktoria gjorde også inntrykk, men hun kommer nok ikke på fem på topp. Markens grøde orket jeg ikke begynne på. Bondefortellinger er ikke helt min gate.

Som femte og siste bok har jeg ikke klart å velge noen. Det finns mange gode kandidater. Halvbroren, Sorte Mor, Natt til mørk morgen og flere til. Men jeg føler det blir for tannløst. Ordinært. Slottet kunne passe. Det var en interessant bok, men fortjener den en plass på listen. Tror ikke det. Pornopung ville kanskje være som å banne i kirken, så det får jeg la være. Nei, jeg lar den femte plassen stå tom så lenge. Så har jeg en plass å fylle med en av bøkene jeg skal lese i år. Uansett så har jeg jo ikke lest noen tre ganger. Så egentlig er det ingen bøker i min liste.

Når jeg oppsummerer ser jeg at jeg spyr ut tekst. Det er en prestasjon om noen har orket å lese helt ned hit… Og jeg føler meg plutselig så vanlig. Det er jo bestselgere i hele listen. Og jeg som innbiller meg at jeg er noe for meg selv. Kanskje jeg snart må innse at jeg er et gjennomsnittsmenneske. Bare ingen tar livsløgnen fra meg…