fredag 15. desember 2006

100 år

Om hundre år er allting glemt, sa den gamle hvithårete forfatteren. Han tok skammelig feil. Men det visste han kanskje allerede. At han ville bli husket. I mer enn hundre år! For han hadde livet kanskje en mening? Visste han at det han gjorde ville bli husket? Visste han at han risset inn ett merke i vår kollektive hukommelse, ett merke så dypt og vakkert at det vil bli voktet av generasjoner av beundrere. Beundrere som ikke har den fjerneste anelse om hvem denne mannen var, men som likevel vet en masse om ham. Og vet mer om hva han gjorde og hva det har betydd for verden en han selv noen gang fikk vite. En sånn mann vil jeg bli, tenker jeg. En mann som skapte noe større en seg selv, noe av betydning, noe som gir andre en opplevelse, en innsikt, glede, sorg, fortvilelse, ja en følelse og reaksjon. Og så sitter jeg her og skriver en blogg som ingen leser. Hva tror jeg? At noen tilfeldigvis skal dumpe borti min blogg, lese den, og tenke, aj, dette er skrevet av den neste store forfatteren! Eller kanskje at noen om hundre år går gjennom alle de arkiverte sidene fra Internets barndom og finner akkurat min blogg. Mine forvirrede tanker. Mine haltende tekster og meningsløse refleksjoner. Og mener at dette, nettopp dette, er et klassisk eksempel på den tid jeg levde i. At Internet da var befolket av håpløse lykkejegere med absurde drømmer om ett annet liv og en annen innflytelse enn de noensinne kunne oppnå en brøkdel av. Ja, hvis de fortsatt forstår hva brøkdel betyr, da, om hundre år. Eller er det nettopp dette, den ekstreme fokuseringen på sin egen dødelighet og krampaktige forsøk på å gjøre seg selv udødelig gjennom sine talentløse forsøk på å skape noe unik for ettertiden som gjør meg til den perfekte representanten for min tid. Tiden da alle ville opp og fram, fram i lyset, inn i boksen, ut på nettet, der alle andre også roper HER ER JEG; SE PÅ MEG! DET ER JEG SOM ER BEST! Så tolker de våre tekster, trekker slutninger på feil grunnlag, overtolker, feiltolker, legger meninger i våre tekster som vi aldri har drømt om og maler ett rosenrødt bilde av vår mørke tid, eller ett svart bilde av denne bekymringsløse tid.

2 kommentarer:

Katrine K sa...

Men husk at selv om det bare skulle være en som leser din tekst, så kan det faktisk bety mye for dette ene mennesket.
Det er lett å føle seg avmektig når verden er stor, men det fins mange små verdener inni den store.
Jeg syns du skriver bra, og vil gjerne fortsette å lese bloggen din.

Hobbyfilosofen sa...

Takk Katrine! Det var hyggelig å høre, og du har rett, det finns mange små verdner, ikke bare der ute, men også inne i mitt hode... og man skal kanskje nøye seg med å nå ut til noen få... man bør jo ikke være stormannsgal...