Hvorfor…

Hvorfor sitter jeg her, på jobben, nå, når klokken er over syv og alle andre gikk hjem i femtiden? Det verste er at jeg ikke vet hvorfor. Jeg har ikke noe enkelt svar. Kanskje vet jeg ikke om noe annet, for det er jo sånn det har vært siden jeg begynte å jobbe. Ja, ikke bare siden jeg begynte min profesjonelle karriere, men siden jeg fikk ekstrajobb i den lokale matbutikken på gymnaset. Ved siden av skolen, vennene og kjæresten var det jobben. Og ringte sjefen og ba om hjelp sa jeg alltid ja. Ikke fordi jeg alltid trengte penger, for det har ikke vært noe stort problem, man tilpasser forbruket til summen på konto og setter av litt ekstra i tilfelle rottefelle. Nei, det var mer en følelse av å være etterspurt, at det var et behov for meg, jeg kunne være til nytte, hjelpe noen, samtidig som det gagnet meg selv. Husker fortsatt første gangen de ringte en lørdagskveld. Planen var å gå på kino med kjæresten, men jeg nølte ikke og takket ja med en gang. Kinoen kunne vente, filmen hadde jo nettopp kommet så den gikk sikkert i noen uker til, og jobben trengte hjelp med å flytte varer nå… Og siden har det fortsatt sånn, at jeg alltid stiller opp for jobben, når jobben ber om det eller, enda verre, når jeg føler at det trengs, og det gjør det jo hele tiden… det er alltid noe som haster, noe som bør bli ferdig, noe som har ligget så lenge at nå må man bare få det unna, eller noe nytt som bare tar en liten stund å fikse, tror man…

Så også i dag, nye uforutsette oppgaver dukker opp, og jeg vet at om jeg ikke løser det nu kommer kunden til å bli lei seg, og ingen andre kommer til å ta tak i det… Hva f… skal man gjøre da. Slippe alt man har i hendene og fikse det eller kaldt si
- Beklager, jeg har ikke tid, ikke i dag…
Men man gjør jo alt for kundene, alt og litt til. Man skal jo helst overgå deres forventninger, hver gang. Og man lærer aldri, og man sier aldri nei, selv når det kanskje hadde vært det beste, for du har alt for mye å gjøre allerede, og du kommer aldri til å rekke alle disse nye oppgaven, de oppgavene som kunden så gjerne skulle hatt i går… Så da biter man tennene sammen, bretter opp skjorteermene og gyver løs på nok en sen kveld på kontoret. Og de der hjemme lurer på hvor det blir av deg, hadde planlagt middag, en spasertur eller noe annet hyggelig, men ikke i dag, det er bare noen ting som må fikses. Kommer hjem så fort jeg har fått det ferdig. Men hvorfor? Hvorfor går jeg ikke bare hjem når arbeidstiden er over, når jeg har jobbet mine åtte timer for dagen. Hvem tjener på at de åtte blir ti, eller tolv eller fjorten. Ikke jeg i alle fall, jeg får jo ikke noe mer betalt i form av penger i hvert fall, får jeg mer skryt av sjefen, tja, det er ikke godt å si, har jo ikke prøvd å la være, får jeg skryt hjemme, nope, i hvert fall ikke der… gjør jeg en bedre jobb? Tvilsomt, siden jeg blir trøttere og trøttere utover uka, og det faller heller ikke i god jord når helgen kommer og jeg er helt utmattet og knapt orker å gjøre noe, bare hvile, hvile, hvile, og jobbe litt, slik at det ikke blir så mye på mandag, men det hjelper ikke for på mandag dukker det opp flere ting, ting som skulle ha vært fikset… Er det rart man blir litt smårar, det tar jo aldri slutt… det bare strømmer på med nye ting som skal være fikset, NÅ! Og til slutt kanskje man får nok, og da smeller det… på den ene eller andre måten…