Rød

Jeg har alltid vært rød. Men i det siste har jeg begynt å tvile. Jeg vil være rød. Jeg tviler likevel. Ta en kniv og sprett buken opp. Der er jeg rød. Skjær av meg et ben. Der er jeg rød. Men skiller du sjelen fra kroppen, er den da rød? Den begynner å få ett blått skjær langs kantene. Det røde blekner. Enkelte steder fargeløst, tomt. Ser du grundig etter finner du små grønne flekker. Ikke av mugg, men av samvittighet. Ja visst skal vi dele. Ja visst skal vi ta vare på hverandre. Men skal vi ikke stille krav? Skal vi ikke forvente å få noe tilbake? Og hvor mange sjanser skal man få? Det er når jeg tenker slik jeg føler at jeg blir blå. Selv om jeg vil være rød.

Ventetid…

Så er den her igjen. Ventetiden. Den store felles ventetiden. Da alle venter. Venter på julen. Venter på presangene. Selskapene. Gjenforeningene med familien. Den gode maten. Alt dette venter de på. Alle sammen. Det er løgn. Det er forbasket løgn. Og jeg er sikker på at enhver statistiker er enig med meg. Det er jo ingen som har tid til å vente på noen ting som helst. Og knapt noen som ofrer det en tanke hva de faktisk skal vente på. Isteden stresser de rundt som gale små lemmen. I flokk til kjøpesentre og handlegater dekorert med juggel og krimskrams. Pengene flyr som fjær fra en revnet pute. Mer og mer. Større og større. For hvert år. Hvor skal dette ende? Det er jo rene og skjære galskapen. Nå handler de til og med på kreditt. Kjøp nå, betal om tre måneder. At de kan være så dumme. At de lar seg lure. Men gjerne for meg. La dem sitte der med skjegget i postkassen til påske. Når barna maser om å reise på skiferie i Alpene, slik alle naboene gjør. Når postkassen fylles til randen av regninger fra alle julens kreditkjøp og lønnen gikk til service på bilen og kona klager over at pelsen synger på siste verset og at hun så en ny når hun var på jentetur til Paris i vinterferien. Da kan de angre da. Og de får ikke en dråpe empati fra meg. Når de er så naive. Når de har mistet bakkekontakten og ikke kommer til å få den igjen før de ligger syv fot under. Ikke for at de vet hvor mye en fot er, men det spiller mindre rolle. Nei, da, når påsken kommer priser jeg meg lykkelig over at jeg slipper. Slipper alt maset med julen. Slipper å begi meg ut i de gale folkemassene og kjempe meg fram til pakkedisken der det står bordskjemte tenåringsjenter og vurderer om de skal orke å pakke inn presangene du har stått en halv time i kø for å få lov til å betale mens de rastløst titter på mobilen og sender meldinger til alle sine klassekamerater om hvor utrolig kjedelig det er å jobbe mens de fantaser om å bli kjendiser som bader i champagne og dyre vesker med små merker på. Slipper å planlegge familiemiddag og rydde leiligheten og vaske og skure og kjøpe juletre og alt det andre som det virker som alle andre bare må gjøre. Det er som et hemmelig mantra som alle har pugget utenat. Alle tingene de bare må gjøre før jul. Og som jeg slipper. Og godt er det. Men jeg kan jo tenne et lys. For det er jo første advent i dag. Og det kunne jo vært hyggelig om fru Svendsen i tredje kommer på besøk. Det er noen dager siden nå. Håper det ikke har skjedd noe. Best jeg rydder bort avisen, bare sånn i tilfelle.


Som svar til Cassandras utfordring

Tenk om…

Tenk om det ikke hadde skjedd. Tenk om bilen hadde holdt seg på veien. At vi ikke hadde alt for stor fart inn i svingen. Tenk om vi hadde vært edru. Det var vi ikke, Vi var unge og udødelige. Det var ingen som kunne stoppe oss. Vi var de håpefulle, de lovløse, de gale. Vi var fremtiden. Den lå som en bør over våre skuldre. Og vi var sterke. Tankeløse. Fulle av hormoner og forventninger. Skjedde det ikke noe fikk vi det til å skje. Lørdagskveld uten bil var utenkelig. Gikk ingen av våre ”lånte” vi en. Og denne lørdagen var en sånn lørdag. Da alt hadde stoppet opp. Og bilen vi lånte var ikke en av de gamle vanlige. Det var en trimmet og stylet Ford Sierra XR4i. Dobbelt så mange hester, mange flere enn vi kunne tøyle.

Det er ikke noe å gjøre med nå. Og tiden har leget alle så. Nesten. Det er bare noen små nerver som fortsatt er revet av. Noen millimeter som mangler. Som skiller livet mitt fra ditt. For all del, jeg er glad jeg lever. Ikke alle var så heldige. Likevel undrer jeg iblant hvordan livet hadde blitt. Det er klart det er ting jeg ønsker jeg kunne gjøre, men likevel, det er mye jeg har gjort nå som jeg aldri hadde vurdert om jeg ikke var skadet. Hadde jeg begynt å trene? Tja, det er ikke sikkert. Nå hadde jeg jo ikke noe valg. Om jeg skulle komme meg måtte jeg trene. Hver dag. Og resten av kroppen måtte kompensere. Armene ble sterkere. Overkroppen mer velbygd. Ikke hadde jeg truffet mine nye kompiser heller. Og ikke mistet de gamle, ikke på den måten i hvert fall. Så istedenfor å reise til OL hadde jeg sett det på TV, ja ikke det OL jeg reiste til, men det andre. Med en øl i hånden, sammen med de gamle kompisene. For jeg hadde sikkert ikke flyttet. Neppe. Hadde nok grodd fast ute på landet. I kulturen og tradisjonene der. Biler, øl og sporadiske damebekjentskap. Til en av dem ringer og sier hun er på tjukka og tror det er mitt. Og da hadde det vært kjørt. Kone, bil og hus. Og unge. Alt klappet og klart rundt 20. Jobb på bruket eller på verkstedet. Ikke noe utdannelse der i gården nei. Så mye jeg hadde gått glipp av. Så mye jeg har gått glipp av. Men likevel. Ville jeg byttet? Ikke nå. Ikke etter alt som har skjedd. Men det kjennes likevel vondt å tenke på de som ikke kom videre den kvelden.


Svar på Cassandras utfordring

Min kjære Hr. Pnin…

- Å, han er så sjarmerende. Blikket hennes blir drømmende og svever av gårde til sitt eget universum.
- Syns du? Caroline hever øyenbrynene et ørlite sekund før de lager en liten rynke over neseroten.
- Men, han kunne jo vært faren din, sier jeg. Og det sier jeg, som i forrige semester var på knærne etter tysklæreren på grunnkurset. Riktignok ikke fullt så gammel, men, hadde han vært ”uheldig” som ung kunne han sikkert hatt en sønn eller datter på min alder.
- Det er så nydelig når han snakker, jeg føler han snakker til meg. Mary er henrykket og ruller mykt på hoftene så det røde skjørtet begynner å svaie.
- Og når han skal forklare oss på engelsk, smilehullene blir til groper i Marys kinn, han er så hjelpeløs, å – jeg har så lyst så hjelpe ham, lære ham, og så kan han lære meg. Iveren river i henne. Jeg er ikke lenger i tvil, Mary er fortapt, forelskelsens besettelse har beseiret fornuften. I hodet hennes er det bare plass til to ting. Hr. Pnin og russisk.
Caroline legger hodet på skakke. Hun ser det hun også.
- Tror du han har oppdaget deg, spør hun uskyldig. Det er som å kaste ett glass vann i ansiktet hennes. Stivt titter hun rett fram. Tomheten speiles i hennes øyne. Jeg kan ikke dy med. Jeg må spørre jeg også.
- Tror du?
- Tror dere ikke? Forfjamset ser Mary på Caroline, så på meg.
- Er det ikke meg han titter på? Kinnene henger slapt. Uttrykket er utvisket. Urolig venter hun på at vi skal bekrefte hennes illusjon. Jeg titter på Caroline. Venter et lite øyeblikk til, før jeg lavt visker.
- Nei, jeg er ikke så sikker på det.
- Men… hvordan… han må da ha sett meg… jeg var jo den eneste i rødt… og… rødt… det skal jo fange ens oppmerksomhet, skal det ikke? Hun begynner å bli fortvilet nå. Jeg kjenner tilfredsstillelsen stige. Bak masken smiler jeg.