lørdag 21. april 2007

Brevet…

Sakte vred hun seg rundt i sengen. Visste at det var tidlig, for alt hun hørte var fuglene i treet utenfor, lovpriste solens første stråler som smøg seg over åsen og hustakene, lokket på hverandre, sang ”her er jeg, kom til meg, jeg har det beste redet i treet”. Gjennom sprekken mellom de kremfargede gardinene snek morgenfriske stråler seg inn og badet soverommet i et gyllent lys. Hun myste mot klokken, det gammeldagse vekkeruret som tikket så fint og dysset henne i søvn hver morgen, men som nå viste at tiden nesten hadde kommet til halv syv. Og det på en lørdag. Egentlig ville hun sove mer, planen var jo å sove lenge i dag, etter den harde jobbingen i det siste. Artiklene hadde blitt ferdig til deadline, selv om det holdt hardt for den siste. Egentlig følte hun seg ikke helt ferdig med den, ville skrive den om en gang til, den fløt ikke så bra, men det fikk holde. Det var nå eller aldri, til neste nummer var det for sent, da var emnet dødt. Dessverre. Hun snudde seg inn mot veggen, trakk dynen opp over hodet og prøvde å la være å lytte til småfuglenes friske morgensang. Slik lå hun i nesten ti minutter, helt stille, fokusert på å forsøke å sove, bare litt til, noen stakkars små timer til. Det nyttet ikke, fuglene sang så høyt, vekkerklokken tikket plutselig infernalsk, gjennomtrengende, og selv om kroppen føltes tung og trøtt var hodet fullt av tanker, så mer søvn var utelukket. Forsiktig satt hun føttene på tregulvet, kjente kulden fra de brede plankene ile gjennom huden. Av en eller annen grunn likte hun det, kontrasten mellom den varme dynen som for noen få sekunder siden omsluttet kroppen og ilingen hun følte når hun varsomt berørte gulvet.

Aftenposten lå og ventet utenfor døren. Det var helt stille i oppgangen. Ikke engang den gamle damen tvers over gangen hadde tatt inn sin avis, slik hun alltid hadde gjort. Jorid visste at den gamle damen også abonnerte på morgenutgaven, for en gang, etter en lang og fuktig fest, da hun ble fulgt til døren av en galant kavaler, og sett avisbudet sykle til neste oppgang, hadde det ligget en rykende fersk avis også på den gamle damens brune flettede dørmatte. I vannkokeren boblet vannet frenetisk og hun åpnet krukken med indisk fruktte. Skiven med marmelade lå allerede og ventet, egget fikk vente til i morgen, det passet bedre med egg på søndag. Rask bladde hun seg gjennom nyhetsdelen, bare for å se om det faktisk hadde skjedd noe der ute, ute i den store verden, noe som det ville virke uopplyst å ikke vite noe om hvis hun traff noen andre i løpet av dagen. Egentlig brydde hun seg ikke så mye om det, men det var blitt en vane, nesten som et lite ritual, det å bla seg gjennom nyhetene, side for side, for så å endelig ende opp på kultursidene. Kultursidene, avisens eneste innhold av klasse og verdi, det var her journalistene som både kunne lese og skrive faktisk skrev. Resten av journalistene var en gjeng halvstuderte røvere med dårlig språk og sensasjon i blikket, men ikke kulturjournalistene, litteraturkritikerne, forfatterspirene eller de som prøvde, men som aldri helt nådde opp. Skrive kunne de, lese også. Og de skrev om bøker, og bøker var det beste Jorid visste, ja bøkene var på en måte stammen i livstreet, uten bøker ble livet knapt verd å leve. Derfor samlet Jorid på bøker. Blant annet. Bokhyllene var fulle, og de bøkene som ennå ikke hadde blitt beæret med en hederlig plass i en bokhylle lå i stabler på kommoder, langs veggene og ellers hvor det var naturlig å legge fra seg bøker, ja, og bøker kunne man jo legge mange steder. Bøker var ikke det eneste hun samlet heller, for hun var jo egentlig et samlermenneske. Så fort det hopet seg opp flere av samme type ting ble det jo en liten samling, som for eksempel sukkerposene som hun hadde for vane å putte i håndvesken når hun var ute på café, de hadde jo blitt en liten samling pent dandert i sukkerskuffen, der det lå sukkerposer fra flere verdenshjørner og spennende europeiske byer, som Budapest og Praha, en av dem til og med med et blide av Kafka.

Hun merket ikke at tekoppen var tom før hun lente seg tilbake og skulle ta en slurk til. Dagens tekst var unnagjort, nå kunne hun slappe av noen minutter før hun begynte å planlegge dagens aktiviteter. Da hun kom hjem i går hadde hun vært så sliten at hun knapt hadde orket å spise litt før hun gikk å la seg. Av ren rutine hadde hun tatt inn bunken med post, ja for i går var det faktisk en liten bunke. Og det selv om hun ikke lenger fikk den uadresserte reklamen, hadde det vært en liten bunke. Tre vanlige hvite konvolutter, som hun glatt antok var regninger, en stor vinduskonvolutt med en glorete logo på fra en bank. En av konvoluttene inneholdt mer enn bare papir, for den bulet og fikk bunken til å virke tykkere en den egentlig var. Mens hun kokte opp nytt tevann oppdaget hun gårsdagens post der den lå henslengt på kjøkkenbenken. Sakte bladde hun gjennom brevene, regning, regning…
- Men hva var dette, utbrøt hun, ut i den tomme luften. Ingen kunne høre henne, men hun hadde snakket høyt allikevel. Hun tittet på brevet. Navn og adresse var håndskrevet, men konvolutten hadde logo på den venstre siden. Og frimerkene var slettes ikke norske, 0,45 €, 0,55 €, tyske var de, hmm… og står det ikke Berlin her da… Jo, jammen gjør det ikke det. Men hvem kjenner jeg i Berlin, da, tenkte hun. Om det ikke er godeste hr. Ambjørnsen som har sendt meg en liten hilsen, men hvorfor skulle han sende i en konvolutt fra et hotell, han har jo leilighet der nede, og ikke tror jeg han husker meg heller, tenkte hun avfeiende for seg selv. Forsiktig klemte hun på konvolutten. Det var noe mer, noe som ga fra seg en svak knakelyd. På baksiden var det ingen skrift. Avsenderen hadde ikke røpet sin identitet for postverket. Sakte åpnet hun brevet, limet langs klaffen gav lett etter, så hun slapp å rive. Brevarket hadde samme logo som konvolutten og det var bare to linjer med tekst: ”Ett nytt tilskudd til samlingen” undertegnet ”bloggevennen”.
- Hm, tenkte Jorid, han denne bloggevennen vært i Berlin også nå. Det er jo ikke så lenge siden han eller hun var i Praha. Sammen med brevet lå to små sukkerposer, disse også med hotellets logo. Hun ”hm”-et en gang til og tenkte, hvem, hvem kan det være? Sakte studerte hun konvolutten og arket igjen. Ingen spor etter hvem de kan være denne gangen heller. Besynderlig var det. Forrige gang hadde hun skrevet om det på bloggen, ja til og med lagt ut bilde av innholdet, uten at det hadde hjulpet. Det hadde ikke kommet noen hint, noen avslørende kommentarer, ingen ting som kunne avsløre avsenderen. Hun begynte å kjenne spenningen stige. Noen tok seg bryet med å sende brev med sukkerposer etter at hun avslørte sin noe odde samling på bloggen for en god stund siden, men vedkommende var også nøye med å ikke avsløre sin sanne identitet. Hvorfor? Hva var det som lå bak? Hva ville denne ”boggevennen” oppnå? Uten å fortelle hvem vedkommende faktisk var. Jorid tok med seg brevet og tekoppen og satte seg på kontoret for å tenke over saken og hva hun skulle gjøre.

16 kommentarer:

B sa...

:-D
Gleder meg til Jorid leser dette. Tør jeg gjette på at det er du som er den mystiske bloggevennen?

:-)Plask

Hobbyfilosofen sa...

Aha, jeg visste det var noe kjent med det navnet... ;-) Men Jorid drømte vel om å bli hovedperson i flere romaner for å øke utbredelsen av navnet sitt, var det ikke slik... Spørs om hun nøyer seg med en skarve blogg...

Burde jeg har skrevet "Dette er en fiktiv historie, enhver likhet med virkelige hendelser og personer er rene og skjære tilfeldigheter". På den annen side er det kanskje ikke helt sant... ;-)

Du får gjette så mye du tør Plask, men sikker kan du aldri være...

Katrine K sa...

Jeg tippet faktisk fra første sukkerposebrev at det var du som var den mystiske avsenderen...

Anonym sa...

Takk! Nå har jeg akkurat spart en stor sum penger, for privatetterforsker Ola Thune skriver regning med gaffel! Så nå har jeg desto mer å kjøpe bøker for :-)
Kan forresten ikke huske sist jeg så et syklende avisbud...

Hobbyfilosofen sa...

Katrine K: Det var da usedvanlig bra tippet... ;-) En liten frøken detektiv du. Synd Jorid ville leie inn Ola Thune i stedet.

Jorid: Så bra at du kan bruke alle pengene på bøker da... Da har jeg bidratt til noe positivt ;-) Hm... jeg må nok være mer grundig i min research om avisbudene i Oslo har sluttet å sykle...

Jill sa...

Du, altså... HMMM, igjen. Jeg må innrømme at jeg også har tippet på deg i forhold til denne mystiske posten i noens postkasse. Hm, hm, hm. Har du vært i Berlin også nå nylig? Fin tur? Skulle gjerne tatt meg en tur dit selv. Fin-fin-fiiin by!

Og fin (og noe smårar) lesning. (Og jeg venter ennå på å få høre hva du jobber med når du ikke skriver slike tekster :-) )

Du hobbyfilosof, du hobbyfilosof... Ja, sånn går no dagen (som de sier i de trakter jeg er fra).

Katrine K sa...

Ja, nå er du nødt til å røpe hva du driver med utenom når du skriver...

Hobbyfilosofen sa...

Jill, det var godt gjettet! Hvilke indisier peket mot min bloggprofil? ;-)

Berlin er sikkert en fin by, men flyplassen er litt kjedelig. Hotellet var helt OK, men hadde ikke bredbånd, verken kabel eller WLAN på rommet... bare modem til blodpris…

Smårar lesning, du? Hm... det hadde vært spennende om du utdypet det...

...da kanskje du etter hvert får vite hva jeg jobber med for å tjene til livets opphold...

Katrine K, en venninne sa en gang "Jeg må ingen ting", og det syns jeg var klokt sagt... ;-)
Men det hadde vært morsomt om dere gjettet...

Jill sa...

Eliminasjonsmetoden pekte til deg, rett og slett :-)

Berlin har flere flyplasser, vet du, tre stykk. Ikke fantasisk fine noen av dem, men flyplassene er neppe det avgjørende elementet for meg når det gjelder å like eller ikke like en by.

Smårar med tanke på at teksten legger opp til å handle om et konkret menneske. Jeg vet ikke om slikt er direkte morsomt eller hyggelig ovenfor den personen det gjelder... Det var det jeg tenkte på.

Og jeg stemmer også på at du ikke MÅ noe som helst. Gjør som du føler for :-)

Jill sa...

Gjette yrke, ja, det så jeg nå. Tjaaa, det må vel bli noe naturvitenskaplig, ut fra den nerdetesten. Skal vi se, hva "vet" jeg da? Har vel en følelse av at skrivingen din ikke har noe med jobben å gjøre, da ville du ikke bedt om svensk-korrektur, siden du jobber i Sverige. Tja, jeg kunne tippet på noe innen data, men så tror jeg du en gang sa at du skulle lære deg å legge inn bilder på bloggen, og det ville du kunnet om data-ett-eller-annet var jobben din. Det er jo i grunnen håpløst å gjette, for jeg aner jo ikke om den opplysningen har noe med virkeligheten å gjøre.

Nei, jeg får nok bare smøre meg med tålmodighet, jeg får nok vite det en gang... Kanskje. Eventuelt får det komme noen hint :-)

Hobbyfilosofen sa...

Jill: Jo, jeg innser nå at flere spor pekte mot meg… At brevet var fra Sverige, men likevel på norsk, at håndskriften ikke direkte var feminin, at jeg ikke kommenterte det på Jorids blogg…

Når det gjelder teksten ser jeg nå at jeg hadde glemt å endre overskriften (har fikset det nå). Og, husk, det jeg skriver har ikke nødvendigvis rot i virkeligheten. Teksten (”Hvem jeg er…” som nå heter ”Tenk om du visste…”) er ikke rettet mot noen enkeltperson fra det virkelige livet. Alt er fiksjon. Jeg skrev dette som innlevering på skrivekurset etter at vi der hadde diskutert problemet med at en ofte skiver for tydelig hva som faktisk skjer… At handlingen også involverte en lettere sinnsforvirret person er av underordnet betydning…

Jill sa...

Du tenker på den forrige teksten nå? Ja, den var Hmmm? fordi den var uklar på såpass mange måter, headingen du først hadde i forhold til innholdet ble så tvetydig,at noen konstruktiv lesning ble umulig (for meg i alle fall). Sjangeren ble ikke spesifisert og det ble umulig å vite hvilke premisser man skulle lese ut fra.

Denne teksten om brevet var Hmmm og smårar fordi det altså legger opp til å gjelde en annen blogger, og ja, jeg mener det jeg skrev ovenfor om akkurat det.

Hobbyfilosofen sa...

Jill, jeg forstår hva du mener nå. Jeg håper ikke jeg har såret eller støtt noen, for det var absolutt ikke meningen. Før jeg skrev historien leste jeg gjennom bloggen og samlet de små avsløringer som hadde kommet der. Resten er fri fantasi... Jeg tenkte det kunne bli en morsom måte å avsløre "hemmeligheten" bak sukkerposebrevene, spesielt siden jeg postet det før det andre brevet hadde kommet frem... Ble historien oppfattet på en annen måte ber jeg ydmykt om unnskyldning...

Jill sa...

Tipper det går bra, men er usikker på hvordan jeg selv ville tatt det hele om objektet her var meg

:-)

Hobbyfilosofen sa...

Jeg håper du tipper riktig, Jill. Og jeg får vel passe meg, slik at jeg ikke skriver en historie om en som heter Jill... ;-)

Jill sa...

Hå hå, du! Nei, nei, ikke gjør det. Men hvis du gjør det likevel - hm, da må du være hyggelig, for ellers kan det være at jeg kryper inn under sofaen og nekter å komme fram før jeg får en bit sjokolade :-)