Skriveøvelse... igjen

Første og siste setning i denne fortellingen var gitt. Min utfordring var å komme meg fra start til slutt. På 15 minutter... (med litt utbrodering når jeg blogget den).

Alexander
Dansen hadde nettopp sluttet, Alexander og jeg stod utenfor Metropol og ventet på at de andre skulle komme ut. Det strømmet folk ut av det klamme lokalet. Brisne, halvfulle og drita. Lykkelige par hånd i hånd. Frustrerte gutter alene, sveket eller forlatt, søkende etter noen. Jeg forsøkte å unngå de tomme blikkene. De fikk meg til å føle meg uvel. Etter ti minutter ga vi opp. De klinte vel fortsatt, nyforelskede som de var. Det var første gangen jeg var her. Det hadde vært en merkelig opplevelse. Spennende, men likevel fremmed. Ukjent, men likevel trygg. Per og Ola hadde overtalt meg. Jeg visste ikke om jeg angret, ikke ennå. Visste heller ikke om jeg kom tilbake. Alexander hadde vi truffet i nattens hete. Franskmannen. Mørk, med hår på fingrene. Og nå hadde vi stått og ventet sammen. Men ikke lengre. Sakte begynte vi å gå ned mot sentrum. Ledige taxier suste forbi oss med sitt lysende skilt på taket. Mot oss kom de lastet med trøttinger som bare ville hjem. Sove. Eller forelskede par, som ikke skulle sove, ikke ennå. Eller par som egentlig ikke var forelsket, og som kanskje aldri skulle møtes igjen. Vi småpratet på vår usikre engelsk. Det eneste jeg kunne på fransk passet seg ikke å si. Alexander hadde imponert meg. Han var så velutdannet. Så belest. Og han var så lett å konversere med. Han spurte. Jeg fortalte. Om meg og mitt liv. Han sammenlignet med de store karakterene fra litteraturen. Knyttet mine små opplevelser til bøkene. På måter jeg aldri noensinne hadde drømt om.
- Hva med en kopp te, spurte han plutselig.
- Tja, det er kanskje ikke så dumt.
Jeg visste han bodde her i nærheten. Og jeg ville ikke avslutte kvelden ennå. Det fløt så fint. Samtalen gikk i bølger, frem og tilbake. utforsket stadig nye emner, krydret med anekdoter og underlige, men likevel logiske assosiasjoner. Jeg lot han lede an. Vi svingte ned en stille gate. Inn et portrom fullt av sykler. Inn gjennom en dør i bakgården. Malingen hadde flasset av i oppgangen. Likevel var det velholdt. Heldigvis. Stille gikk vi opp trappene. Stegene skapte et hult ekko. Vi ville ikke vekke naboene.
- Hvor langt skal vi, hvisket jeg.
- Jeg bor helt øverst, hvisket han tilbake.
Ikke dårlig tenkte jeg. Kanskje han har utsikt over hustakene der oppe fra. Jeg har jo alltid drømt om en leilighet med utsikt. Utsikt over byens jungel. Å kunne stå midt på natten å skue ut over hustakene. Hør den fjerne buldringen fra byen. Pulsen. Men likevel føle roen. Avstanden. Stillheten, selv om det ikke er lydløst. Leiligheten var magnifikk. Et ekte penthouse. Jeg tittet meg nysgjerrig rundt. Alexander forstod at jeg var interessert, så han ga meg en omvisning. Til slutt viste han meg takterrassen. Hvilken utsikt! Hele byen lå for mine føtter. Jeg speidet. Ned mot fjorden. Opp mot åsene. Østover, der solen snart skulle male himmelen rød. Vestover. Der natten fortsatte. Midt på terrassen stod et stort boblebad. Med vann. Ventet. Alexander hentet en flaske champagne.
- Jeg vil bade, sa jeg, og mente det virkelig.