Forfatterdrømmer og redselen for å mislykkes…

En forfatter skriver. Det har ikke jeg gjort på flere måneder. Uten at jeg helt vet hvorfor. Drømmen er jo der. Tilbakemeldingene på det jeg har gjort har vært positive. Så hvorfor får jeg ikke ut fingeren og skriver, da? Ja, om jeg bare visste det! Har jeg skrivesperre? Har jeg gått tom for idéer? Er det ikke viktig nok for meg? Er det egentlig noe jeg drømmer om? Orker jeg å gjennomføre? Har jeg noe å tilføre litteraturen? Jeg? Lille meg? Skal jeg ha noe å si som resten av verden er interessert i å høre på, eller lese? Hvorfor? Hva har jeg opplevd eller gjort som interesserer andre?

For en stund siden sendte jeg noen utvalgte skriveprøver til en venninne. Ja, det var jo ikke noen tilfeldig utvalgte stykker, de var nøye utvalgt fra de jeg har latt andre lese. Selvfølgelig de som hadde falt best i smak. Og som jeg er mest fornøyd med selv. Kremen. Gulleggene. Og stunden begynner å bli veldig lang. Og jeg vil så gjerne ha tilbakemeldingen! Jeg dør etter å få hennes synspunkter. Ikke fordi hun er den som er den best skolerte kritikeren, for det er hun nok ikke. Ikke fordi hun har en fot innenfor i forlagsbransjen, selv om hun har det. Ikke fordi jeg har lyttet til så mange av hennes råd før, men kanskje tiden er moden? Nei, rett og slett fordi hun gir meg konstruktiv kritikk, ærlig, rett fram uten å pakke det inn i bomull for å beskytte meg mot min egen utilstrekkelighet, mot mine svakheter eller mine banale og klisjéfylte tekster. Derfor! Og jeg skulle gjerne ha gitt henne ett hint om dette, men jeg vil ikke ødelegge hennes prosess, hennes tanker og vurderinger gjennom å presse frem et svar. Jeg trenger bekreftelse på at det jeg gjør holder. At det jeg gjør er riktig. Og jeg trenger det fra en som er ærlig og som ikke er redd for å si sannheten. Det er bedre å få vite at det jeg har skrevet ikke holder mål nå enn etter å ha ofret måneder på å skrive tekst som ingen orker å lese. Om jeg snur litt på dette ser jeg jo at jeg må tro på meg selv. Mer enn jeg har gjort tidligere. For det er kanskje det største problemet. Jeg tror ikke på meg selv. Jeg kan nok grave langt tilbake for å finne årsaker til det, men det er nok av begrenset inntresse. En episode husker jeg klart. Jeg var på besøk hos en tante og vi var i svømmehallen. Jeg var ikke så veldig gammel, men burde kunnet svømme. Likevel holdt jeg meg i et grunt barnebasseng og tok mine svømmetak der. Skrubbsår på knærne ble det. Jeg ble spurt om jeg ikke ville svømme i det store bassenget. Nei, det ville jeg ikke. Jeg kunne jo ikke svømme Når jeg senere ble avlevert fikk mine foreldre en kommentar om at, visst han kan svømme, men han tror ikke på seg selv, så han tør ikke prøve. Det er klart det er skremmende å prøve noe nytt. Det er heller ikke gøy å feile. Går alt galt når man forsøker å svømme, men ikke får det til risikerer man jo å drukne, og det er jo ganske skremmende for en liten gutt. Det er jo ikke like kritisk om man skriver noen noveller og ikke lykkes. Det ville jo være synd om man ikke prøvde fordi man er så redd for å mislykkes at man kaster bort et skjult talent som kunne glede eller forbløffe ens omgivelser.