Forfatterdrømmer og redselen for å mislykkes…

En forfatter skriver. Det har ikke jeg gjort på flere måneder. Uten at jeg helt vet hvorfor. Drømmen er jo der. Tilbakemeldingene på det jeg har gjort har vært positive. Så hvorfor får jeg ikke ut fingeren og skriver, da? Ja, om jeg bare visste det! Har jeg skrivesperre? Har jeg gått tom for idéer? Er det ikke viktig nok for meg? Er det egentlig noe jeg drømmer om? Orker jeg å gjennomføre? Har jeg noe å tilføre litteraturen? Jeg? Lille meg? Skal jeg ha noe å si som resten av verden er interessert i å høre på, eller lese? Hvorfor? Hva har jeg opplevd eller gjort som interesserer andre?

For en stund siden sendte jeg noen utvalgte skriveprøver til en venninne. Ja, det var jo ikke noen tilfeldig utvalgte stykker, de var nøye utvalgt fra de jeg har latt andre lese. Selvfølgelig de som hadde falt best i smak. Og som jeg er mest fornøyd med selv. Kremen. Gulleggene. Og stunden begynner å bli veldig lang. Og jeg vil så gjerne ha tilbakemeldingen! Jeg dør etter å få hennes synspunkter. Ikke fordi hun er den som er den best skolerte kritikeren, for det er hun nok ikke. Ikke fordi hun har en fot innenfor i forlagsbransjen, selv om hun har det. Ikke fordi jeg har lyttet til så mange av hennes råd før, men kanskje tiden er moden? Nei, rett og slett fordi hun gir meg konstruktiv kritikk, ærlig, rett fram uten å pakke det inn i bomull for å beskytte meg mot min egen utilstrekkelighet, mot mine svakheter eller mine banale og klisjéfylte tekster. Derfor! Og jeg skulle gjerne ha gitt henne ett hint om dette, men jeg vil ikke ødelegge hennes prosess, hennes tanker og vurderinger gjennom å presse frem et svar. Jeg trenger bekreftelse på at det jeg gjør holder. At det jeg gjør er riktig. Og jeg trenger det fra en som er ærlig og som ikke er redd for å si sannheten. Det er bedre å få vite at det jeg har skrevet ikke holder mål nå enn etter å ha ofret måneder på å skrive tekst som ingen orker å lese. Om jeg snur litt på dette ser jeg jo at jeg må tro på meg selv. Mer enn jeg har gjort tidligere. For det er kanskje det største problemet. Jeg tror ikke på meg selv. Jeg kan nok grave langt tilbake for å finne årsaker til det, men det er nok av begrenset inntresse. En episode husker jeg klart. Jeg var på besøk hos en tante og vi var i svømmehallen. Jeg var ikke så veldig gammel, men burde kunnet svømme. Likevel holdt jeg meg i et grunt barnebasseng og tok mine svømmetak der. Skrubbsår på knærne ble det. Jeg ble spurt om jeg ikke ville svømme i det store bassenget. Nei, det ville jeg ikke. Jeg kunne jo ikke svømme Når jeg senere ble avlevert fikk mine foreldre en kommentar om at, visst han kan svømme, men han tror ikke på seg selv, så han tør ikke prøve. Det er klart det er skremmende å prøve noe nytt. Det er heller ikke gøy å feile. Går alt galt når man forsøker å svømme, men ikke får det til risikerer man jo å drukne, og det er jo ganske skremmende for en liten gutt. Det er jo ikke like kritisk om man skriver noen noveller og ikke lykkes. Det ville jo være synd om man ikke prøvde fordi man er så redd for å mislykkes at man kaster bort et skjult talent som kunne glede eller forbløffe ens omgivelser.

Historisk personlighet, jeg?

Ja, jeg måtte ta den jeg også. Og jeg er ganske fornøyd med resultatet selv om jeg nok ikke stiller i helt samme klasse som Leonardo... Men det er lov å drømme. Eller i alle fall tillatt. Og så er det gratis.

Og, det finns et snev av sannhet. Verden ligger for mine føtter. Problemet er å velge. For jeg blir nok neppe husket lenge om jeg ender opp som "tvileren", han som hadde alle mulighetene, men som aldri klarte å velge og derfor endte opp med ingenting...

	Hvilken historisk personlighet er du?
	Mitt resultat: Leonardo DaVinci Du er et multigeni som både kan lage fantastiske kunstverker, utvikle usannsynlige oppfinnelser og tenke tanker høyt over de fleste andre. Det er bare å velge og vrake for deg! Hva skal du bli, hva skal du gjøre? Verden ligger for dine føtter. En ting er sikker: du vil huskes i mange, mange år etter din død.
	Ta denne quizen på Start.no

Vet han?

Fadern sitter vis a vis meg i den svarte skinnsofaen. Min sofa. Vi snakker om slekten og faderns kusine eller tante eller noe som vil dra i gang et slektsstevne. En etter en går vi gjennom de få slektningene jeg har oversikt over. Noen tremenninger her og noen tremenninger der. Noen homofile. Noen kunstnerspirer. Noen helt normale. Og en som jobber i ett av de større forlagene, som redaktør eller noe.
- Han er det bra å bli kjent med om du skal bli skjønnlitterær forfatter, sier fadern plutselig.
Jeg svetter til innvendig, men holder masken. Var det bare en tilfeldighet? Eller var det et hint om at han vet hva jeg drømmer om. Jeg forsøker å være så naturlig jeg bare kan. Fortsetter samtalen uten å røpe hvor overrasket jeg ble og hvor treffsikker hans kommentar er. Fortvilet prøver jeg å tolke hans uskyldige kommentar. Har han på noen måte forstått mine drømmer? Har jeg gitt han hint uten å vite om det? Har han oppdaget bloggen, kjent igjen noe av det jeg har skrevet og lagt sammen to og to? Temaet dukker ikke opp igjen. Ikke dagen etter heller. Ville han ikke tatt opp tråden igjen om han visste? Om det ikke var en tilfeldighet? Eller vil han ikke presse seg på? Vil han la meg fortelle alt selv? Selv om han vet.

Dager har gått siden han reiste hjem. Tanken surrer rundt i hodet. Jeg klarer ikke slippe den. Vet han, eller var det en tilfeldighet? Og hvorfor spiller det så stor rolle? Burde han ikke få vite? Nei, han får ikke vite noe. Ikke ennå. Ikke før jeg vet jeg klarer det. Ingen får vite noe. Nesten ingen. Og det er kanskje ikke redselen for å mislykkes som er størst, men redselen for hva jeg skriver. Det er mørkt. Alt for mørkt. Jeg vet ikke hvordan de reagerer på det. Tungsinnet. Som jeg skjuler når jeg ikke skriver. Derfor kommer jeg nok til å skrive under pseudonym. For å beskytte mine nære og kjære. Og meg selv. Men de får den kanskje i julegave. Og om de liker det de leser kanskje jeg avslører alt. Og om de ikke liker det får jeg trøste meg med at det finns noen millioner kandidater til og at det blant dem finns noen som har en annen smak. Men først må jeg skrive. Og så må jeg antas av et forlag. Og der er vel her min fjerne slektning kommer inn. Men det er ikke sikkert det hjelper. Og jeg vet fortsatt ikke om han vet.

Husken

Mormor og morfar bodde langt borte. Min mor hadde flyttet dit det var jobb. Likevel var vi ofte på besøk i det gamle gule huset. Huset med den store hagen og utsikten ut over fjorden der det lå og balanserte oppe i dalsiden, ikke så langt fra kirken og gamlehjemmet. Oppkjørselen var så smal at man ikke kunne møte andre biler der. Og var man vel oppe var det ikke plass til å snu. Jeg husker jeg dukket i baksetet da pappa skulle rygge opp. Sakte og konsentrert, med skrenten ned til gamlehjemmet på ene siden og muren på den andre. Det var ikke rom for store feilskjær. Men det gikk bra. På kjøkkenet ventet mormor med ristet brød med jordbærsyltetøy. Hjemme hadde vi ikke brødrister, og jordbærsyltetøy fikk vi ikke spise til hverdags. I den lille gangen hang det små portretter av oldeforeldre og tippoldeforeldre. Myndige blikk tittet ned på oss fra svart/hvite bilder fra kameraets barndom, innrammet i ovale, mørke rammer. Et bilde over tettstedet hang også der. Med mormor og morfars hus sentralt plassert. Det var kanskje tatt fra ett fly, eller fra den andre siden av fjorden. Det fikk jeg aldri vite. Det rare var at jeg noen netter drømte om dette bildet. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men det gjør man vel som regel ikke. Vet hvorfor man drømmer det man gjør. Bildet var jo ikke så spesielt. Men jeg så det hver gang jeg gikk ned trappen fra soverommene i andre etasje. I drømmen gikk jeg inn i bildet. Og svevet over tettstedet. Av og til fløy jeg. Ikke som en fugl, men som en som kan styre tyngdekraften og sveve fritt av egen vilje. Slik vi alle kanskje drømmer om å kunne. Andre ganger fantes rammen med. Rammen som omsluttet bildet. Den må ha vært gedigen. I rammen var det festet en huske. Og der satt jeg. Husket i stor fart fram og tilbake over tettstedet. Med god utsikt over det gule huset. Det ble ofte for overveldende. Eller så har jeg høydeskrekk i søvne også, for som regel våknet jeg med bankende hjerte og svett pyjamas.