Brevet…

Sakte vred hun seg rundt i sengen. Visste at det var tidlig, for alt hun hørte var fuglene i treet utenfor, lovpriste solens første stråler som smøg seg over åsen og hustakene, lokket på hverandre, sang ”her er jeg, kom til meg, jeg har det beste redet i treet”. Gjennom sprekken mellom de kremfargede gardinene snek morgenfriske stråler seg inn og badet soverommet i et gyllent lys. Hun myste mot klokken, det gammeldagse vekkeruret som tikket så fint og dysset henne i søvn hver morgen, men som nå viste at tiden nesten hadde kommet til halv syv. Og det på en lørdag. Egentlig ville hun sove mer, planen var jo å sove lenge i dag, etter den harde jobbingen i det siste. Artiklene hadde blitt ferdig til deadline, selv om det holdt hardt for den siste. Egentlig følte hun seg ikke helt ferdig med den, ville skrive den om en gang til, den fløt ikke så bra, men det fikk holde. Det var nå eller aldri, til neste nummer var det for sent, da var emnet dødt. Dessverre. Hun snudde seg inn mot veggen, trakk dynen opp over hodet og prøvde å la være å lytte til småfuglenes friske morgensang. Slik lå hun i nesten ti minutter, helt stille, fokusert på å forsøke å sove, bare litt til, noen stakkars små timer til. Det nyttet ikke, fuglene sang så høyt, vekkerklokken tikket plutselig infernalsk, gjennomtrengende, og selv om kroppen føltes tung og trøtt var hodet fullt av tanker, så mer søvn var utelukket. Forsiktig satt hun føttene på tregulvet, kjente kulden fra de brede plankene ile gjennom huden. Av en eller annen grunn likte hun det, kontrasten mellom den varme dynen som for noen få sekunder siden omsluttet kroppen og ilingen hun følte når hun varsomt berørte gulvet.

Aftenposten lå og ventet utenfor døren. Det var helt stille i oppgangen. Ikke engang den gamle damen tvers over gangen hadde tatt inn sin avis, slik hun alltid hadde gjort. Jorid visste at den gamle damen også abonnerte på morgenutgaven, for en gang, etter en lang og fuktig fest, da hun ble fulgt til døren av en galant kavaler, og sett avisbudet sykle til neste oppgang, hadde det ligget en rykende fersk avis også på den gamle damens brune flettede dørmatte. I vannkokeren boblet vannet frenetisk og hun åpnet krukken med indisk fruktte. Skiven med marmelade lå allerede og ventet, egget fikk vente til i morgen, det passet bedre med egg på søndag. Rask bladde hun seg gjennom nyhetsdelen, bare for å se om det faktisk hadde skjedd noe der ute, ute i den store verden, noe som det ville virke uopplyst å ikke vite noe om hvis hun traff noen andre i løpet av dagen. Egentlig brydde hun seg ikke så mye om det, men det var blitt en vane, nesten som et lite ritual, det å bla seg gjennom nyhetene, side for side, for så å endelig ende opp på kultursidene. Kultursidene, avisens eneste innhold av klasse og verdi, det var her journalistene som både kunne lese og skrive faktisk skrev. Resten av journalistene var en gjeng halvstuderte røvere med dårlig språk og sensasjon i blikket, men ikke kulturjournalistene, litteraturkritikerne, forfatterspirene eller de som prøvde, men som aldri helt nådde opp. Skrive kunne de, lese også. Og de skrev om bøker, og bøker var det beste Jorid visste, ja bøkene var på en måte stammen i livstreet, uten bøker ble livet knapt verd å leve. Derfor samlet Jorid på bøker. Blant annet. Bokhyllene var fulle, og de bøkene som ennå ikke hadde blitt beæret med en hederlig plass i en bokhylle lå i stabler på kommoder, langs veggene og ellers hvor det var naturlig å legge fra seg bøker, ja, og bøker kunne man jo legge mange steder. Bøker var ikke det eneste hun samlet heller, for hun var jo egentlig et samlermenneske. Så fort det hopet seg opp flere av samme type ting ble det jo en liten samling, som for eksempel sukkerposene som hun hadde for vane å putte i håndvesken når hun var ute på café, de hadde jo blitt en liten samling pent dandert i sukkerskuffen, der det lå sukkerposer fra flere verdenshjørner og spennende europeiske byer, som Budapest og Praha, en av dem til og med med et blide av Kafka.

Hun merket ikke at tekoppen var tom før hun lente seg tilbake og skulle ta en slurk til. Dagens tekst var unnagjort, nå kunne hun slappe av noen minutter før hun begynte å planlegge dagens aktiviteter. Da hun kom hjem i går hadde hun vært så sliten at hun knapt hadde orket å spise litt før hun gikk å la seg. Av ren rutine hadde hun tatt inn bunken med post, ja for i går var det faktisk en liten bunke. Og det selv om hun ikke lenger fikk den uadresserte reklamen, hadde det vært en liten bunke. Tre vanlige hvite konvolutter, som hun glatt antok var regninger, en stor vinduskonvolutt med en glorete logo på fra en bank. En av konvoluttene inneholdt mer enn bare papir, for den bulet og fikk bunken til å virke tykkere en den egentlig var. Mens hun kokte opp nytt tevann oppdaget hun gårsdagens post der den lå henslengt på kjøkkenbenken. Sakte bladde hun gjennom brevene, regning, regning…
- Men hva var dette, utbrøt hun, ut i den tomme luften. Ingen kunne høre henne, men hun hadde snakket høyt allikevel. Hun tittet på brevet. Navn og adresse var håndskrevet, men konvolutten hadde logo på den venstre siden. Og frimerkene var slettes ikke norske, 0,45 €, 0,55 €, tyske var de, hmm… og står det ikke Berlin her da… Jo, jammen gjør det ikke det. Men hvem kjenner jeg i Berlin, da, tenkte hun. Om det ikke er godeste hr. Ambjørnsen som har sendt meg en liten hilsen, men hvorfor skulle han sende i en konvolutt fra et hotell, han har jo leilighet der nede, og ikke tror jeg han husker meg heller, tenkte hun avfeiende for seg selv. Forsiktig klemte hun på konvolutten. Det var noe mer, noe som ga fra seg en svak knakelyd. På baksiden var det ingen skrift. Avsenderen hadde ikke røpet sin identitet for postverket. Sakte åpnet hun brevet, limet langs klaffen gav lett etter, så hun slapp å rive. Brevarket hadde samme logo som konvolutten og det var bare to linjer med tekst: ”Ett nytt tilskudd til samlingen” undertegnet ”bloggevennen”.
- Hm, tenkte Jorid, han denne bloggevennen vært i Berlin også nå. Det er jo ikke så lenge siden han eller hun var i Praha. Sammen med brevet lå to små sukkerposer, disse også med hotellets logo. Hun ”hm”-et en gang til og tenkte, hvem, hvem kan det være? Sakte studerte hun konvolutten og arket igjen. Ingen spor etter hvem de kan være denne gangen heller. Besynderlig var det. Forrige gang hadde hun skrevet om det på bloggen, ja til og med lagt ut bilde av innholdet, uten at det hadde hjulpet. Det hadde ikke kommet noen hint, noen avslørende kommentarer, ingen ting som kunne avsløre avsenderen. Hun begynte å kjenne spenningen stige. Noen tok seg bryet med å sende brev med sukkerposer etter at hun avslørte sin noe odde samling på bloggen for en god stund siden, men vedkommende var også nøye med å ikke avsløre sin sanne identitet. Hvorfor? Hva var det som lå bak? Hva ville denne ”boggevennen” oppnå? Uten å fortelle hvem vedkommende faktisk var. Jorid tok med seg brevet og tekoppen og satte seg på kontoret for å tenke over saken og hva hun skulle gjøre.

Bøker…

Jeg har blitt ”tagget” av Jill og det betyr at jeg må svare på fire spørsmål om mitt forhold til bøker… Det gjør jeg mer enn gjerne og håper at Jill ikke blir skuffet over mine svar.

Hvor mange bøker jeg eier? Tja, det er jo ikke ett tall man går rundt med i hodet sånn hele tiden. Eller, kanskje noen gjør det. Men jeg er ikke sånn. Hvordan nå det er. Jeg har vel, etter min mening, akkurat passe mange bøker. Spør du den jeg deler bokhyller med er det nok litt for mange. Spør du en boksamler er det alt for få. Og hvilke bøker skal jeg telle med? Bare skjønnlitterære bøker? Bare de som er innbundet, og la pocketbøkene stå utalt? Fagbøkene, hører de hjemme i en slik redegjørelse? Frimerkebøkene? Men noen hundre blir det nok. Pluss minus litt for de ulike gruppene. Flest bøker er nok innbundet norsk skjønnlitteratur. Det er de jeg liker å kjøpe. Og lese. Gjerne gå på måfå rundt i en stor bokhandel og titte på alle bøkene som finnes. Bla litt i de som ser interessante ut. Holde de i hånden. Lese om forfatteren på omslaget. Resymeet på baksiden. Se hvilke bøker forfatteren har gitt ut.

Hm, den siste boken jeg kjøpte. Da må jeg grave litt i min hukommelse. Eller gå og titte i bokhyllen, for da faller brikkene lettere på plass. Ja, nå tror jeg jeg fant de. For det blir som regel flere. I og for seg ikke så mange den gangen. Bare to. Men det er jo mer enn en. En dansk og en norsk forfatter. Rødby – Puttgarden av Helle Helle. Ja hun heter faktisk det. Det er litt morsomt bare det. At hun heter det samme både som fornavn og etternavn. Lurer på hva foreldrene tenkte på. Var de bare hjelpeløst fantasiløse eller utsatte de sin lille datter for en ”practical joke” allerede før hun var fylt ett år. Hvordan preget det hennes oppvekst? Ble hun mobbet for det? Jeg ser jo for meg de interessante, men etter hvert ganske kjedsommelige, episodene hun må komme ut for. – Deres navn? - Helle. Helle Helle. – Ja, Helle til fornavn, men de har vel ett etternavn også? – Ja, Helle, i en litt mer irritert tone etter å ha opplevd dette noen hundre ganger før. – Nei, deres etternavn, med ett forundret blikk på den ungen damen som skal sjekke inn på hotellet. – Jo, mitt etternavn er også Helle!, i ett enda litt mer anstrengt tonefall. Er det i slike tilfeller man sender noen velsignede tanker til sine foreldre, uansett hvilken av grunnene over de hadde, og forbannet de for at de ga henne dette morsomme navnet.

Den andre av de to siste bøkene jeg kjøpte var Alt skal vekk av Bård Torgersen. En mørk og fantasifull fortelling fra livets skyggeside.

Den siste boken jeg leste var en novellesamling. Lars Saabye Christensens noveller valgt ut og satt sammen av Roy Jacobsen. Stille lengde. Lars er nok en av mine favoritter. Jeg har lest mange av hans bøker etter at jeg for noen tiår siden ble helt oppslukt av Beatles. Da var jeg like gammel som personene i boken. Det var fascinerende å kjenne seg igjen i noe som var så fjernt, men likevel så nært. Den siste boken jeg hørte var Berlinerpoplene av Anne B. Ragde. På svensk. Sånn er det å leve i utlendighet. Nå leser jeg Buzz Aldrin av Johan Harstad. En historie om den evige toer. Også på svensk.

Å lese bøker flere ganger er ikke meg. Jeg innbiller meg at jeg har så bra hukommelse at jeg kommer til å huske alt andre gang jeg leser boken. Det er ikke sant, for når jeg leste Stille lengde hadde jeg lest nesten alle novellene før, men jeg husket ikke så mange av dem. De var like fascinerende å lese igjen. Men det er kanskje noe annet med romaner. De er kanskje så store at de gjør seg mer bemerket enn en liten novelle. Det er flere knagger å henge minnene på. Likevel er det jo bøker som har gjort inntrykk på meg.

To av de første bøkene jeg leste som gjorde et dypt inntrykk er Salt og Azur. Begge skrevet av Tor Åge Bringsværd. Ungdomsbøker. Science fiction. Ikke fantasy, det har jeg ikke sansen for. Men science fiction i betydningen at man tydeliggjør skjevheter i dagens samfunn gjennom å flytte handlingen til en fjern fremtid med betydelige vitenskapelige fremskritt for så å manipulere skjevhetene, gjerne gjennom invertering, slik at de tydelig trer frem. I en av bøkene møter vi Benji som har en flaggerkatt. Boken har et tydelig miljøbudskap, slik jeg husker det, hvor de kjører rundt i elektriske biler og flyr luftskip. Det begynner å bli mange år siden jeg leste disse, så jeg begynner å lure på hvor mye av dette som er fri fantasi og hva som er fakta. Ikke tør jeg finne fram bøkene heller. Tror ikke det ville vært samme opplevelse å lese de i dag.

Neste varige inntrykk var av en eller annen grunn Villanden. Ibsens skuespill. Pensum på gymnaset. Inklusive visning av gammel svart/hvit film av en eldgammel oppsetting av skuespillet. Min kjæreste på den tiden identifiserte seg veldig sterkt med Hedvig. Faktisk så mye at hun knapt klarte å se hele filmen. Det gjorde jo at jeg også fikk et nærere forhold til innholdet enn jeg nok ellers ville fått. Og innholdet er jo helt i mine baner. Filosofisk. Meningen med livet. Livsgnisten og livsløgnen. Lykke og ulykke.

Sult tror jeg kanskje jeg har lest to ganger. Den er en fascinerende bok. Jeg har også sett en filmatisering, svart/hvit, hva ellers? Det er jo en av disse bøkene man bare må ha lest om man skal kunne hevde at man kommer fra et møblert hjem. Ikke for at det er så viktig for meg, men likevel. Etter å ha lest Sult måtte jeg bare lese mer Hamsun. Viktoria gjorde også inntrykk, men hun kommer nok ikke på fem på topp. Markens grøde orket jeg ikke begynne på. Bondefortellinger er ikke helt min gate.

Som femte og siste bok har jeg ikke klart å velge noen. Det finns mange gode kandidater. Halvbroren, Sorte Mor, Natt til mørk morgen og flere til. Men jeg føler det blir for tannløst. Ordinært. Slottet kunne passe. Det var en interessant bok, men fortjener den en plass på listen. Tror ikke det. Pornopung ville kanskje være som å banne i kirken, så det får jeg la være. Nei, jeg lar den femte plassen stå tom så lenge. Så har jeg en plass å fylle med en av bøkene jeg skal lese i år. Uansett så har jeg jo ikke lest noen tre ganger. Så egentlig er det ingen bøker i min liste.

Når jeg oppsummerer ser jeg at jeg spyr ut tekst. Det er en prestasjon om noen har orket å lese helt ned hit… Og jeg føler meg plutselig så vanlig. Det er jo bestselgere i hele listen. Og jeg som innbiller meg at jeg er noe for meg selv. Kanskje jeg snart må innse at jeg er et gjennomsnittsmenneske. Bare ingen tar livsløgnen fra meg…