Brevet…

Sakte vred hun seg rundt i sengen. Visste at det var tidlig, for alt hun hørte var fuglene i treet utenfor, lovpriste solens første stråler som smøg seg over åsen og hustakene, lokket på hverandre, sang ”her er jeg, kom til meg, jeg har det beste redet i treet”. Gjennom sprekken mellom de kremfargede gardinene snek morgenfriske stråler seg inn og badet soverommet i et gyllent lys. Hun myste mot klokken, det gammeldagse vekkeruret som tikket så fint og dysset henne i søvn hver morgen, men som nå viste at tiden nesten hadde kommet til halv syv. Og det på en lørdag. Egentlig ville hun sove mer, planen var jo å sove lenge i dag, etter den harde jobbingen i det siste. Artiklene hadde blitt ferdig til deadline, selv om det holdt hardt for den siste. Egentlig følte hun seg ikke helt ferdig med den, ville skrive den om en gang til, den fløt ikke så bra, men det fikk holde. Det var nå eller aldri, til neste nummer var det for sent, da var emnet dødt. Dessverre. Hun snudde seg inn mot veggen, trakk dynen opp over hodet og prøvde å la være å lytte til småfuglenes friske morgensang. Slik lå hun i nesten ti minutter, helt stille, fokusert på å forsøke å sove, bare litt til, noen stakkars små timer til. Det nyttet ikke, fuglene sang så høyt, vekkerklokken tikket plutselig infernalsk, gjennomtrengende, og selv om kroppen føltes tung og trøtt var hodet fullt av tanker, så mer søvn var utelukket. Forsiktig satt hun føttene på tregulvet, kjente kulden fra de brede plankene ile gjennom huden. Av en eller annen grunn likte hun det, kontrasten mellom den varme dynen som for noen få sekunder siden omsluttet kroppen og ilingen hun følte når hun varsomt berørte gulvet.

Aftenposten lå og ventet utenfor døren. Det var helt stille i oppgangen. Ikke engang den gamle damen tvers over gangen hadde tatt inn sin avis, slik hun alltid hadde gjort. Jorid visste at den gamle damen også abonnerte på morgenutgaven, for en gang, etter en lang og fuktig fest, da hun ble fulgt til døren av en galant kavaler, og sett avisbudet sykle til neste oppgang, hadde det ligget en rykende fersk avis også på den gamle damens brune flettede dørmatte. I vannkokeren boblet vannet frenetisk og hun åpnet krukken med indisk fruktte. Skiven med marmelade lå allerede og ventet, egget fikk vente til i morgen, det passet bedre med egg på søndag. Rask bladde hun seg gjennom nyhetsdelen, bare for å se om det faktisk hadde skjedd noe der ute, ute i den store verden, noe som det ville virke uopplyst å ikke vite noe om hvis hun traff noen andre i løpet av dagen. Egentlig brydde hun seg ikke så mye om det, men det var blitt en vane, nesten som et lite ritual, det å bla seg gjennom nyhetene, side for side, for så å endelig ende opp på kultursidene. Kultursidene, avisens eneste innhold av klasse og verdi, det var her journalistene som både kunne lese og skrive faktisk skrev. Resten av journalistene var en gjeng halvstuderte røvere med dårlig språk og sensasjon i blikket, men ikke kulturjournalistene, litteraturkritikerne, forfatterspirene eller de som prøvde, men som aldri helt nådde opp. Skrive kunne de, lese også. Og de skrev om bøker, og bøker var det beste Jorid visste, ja bøkene var på en måte stammen i livstreet, uten bøker ble livet knapt verd å leve. Derfor samlet Jorid på bøker. Blant annet. Bokhyllene var fulle, og de bøkene som ennå ikke hadde blitt beæret med en hederlig plass i en bokhylle lå i stabler på kommoder, langs veggene og ellers hvor det var naturlig å legge fra seg bøker, ja, og bøker kunne man jo legge mange steder. Bøker var ikke det eneste hun samlet heller, for hun var jo egentlig et samlermenneske. Så fort det hopet seg opp flere av samme type ting ble det jo en liten samling, som for eksempel sukkerposene som hun hadde for vane å putte i håndvesken når hun var ute på café, de hadde jo blitt en liten samling pent dandert i sukkerskuffen, der det lå sukkerposer fra flere verdenshjørner og spennende europeiske byer, som Budapest og Praha, en av dem til og med med et blide av Kafka.

Hun merket ikke at tekoppen var tom før hun lente seg tilbake og skulle ta en slurk til. Dagens tekst var unnagjort, nå kunne hun slappe av noen minutter før hun begynte å planlegge dagens aktiviteter. Da hun kom hjem i går hadde hun vært så sliten at hun knapt hadde orket å spise litt før hun gikk å la seg. Av ren rutine hadde hun tatt inn bunken med post, ja for i går var det faktisk en liten bunke. Og det selv om hun ikke lenger fikk den uadresserte reklamen, hadde det vært en liten bunke. Tre vanlige hvite konvolutter, som hun glatt antok var regninger, en stor vinduskonvolutt med en glorete logo på fra en bank. En av konvoluttene inneholdt mer enn bare papir, for den bulet og fikk bunken til å virke tykkere en den egentlig var. Mens hun kokte opp nytt tevann oppdaget hun gårsdagens post der den lå henslengt på kjøkkenbenken. Sakte bladde hun gjennom brevene, regning, regning…
- Men hva var dette, utbrøt hun, ut i den tomme luften. Ingen kunne høre henne, men hun hadde snakket høyt allikevel. Hun tittet på brevet. Navn og adresse var håndskrevet, men konvolutten hadde logo på den venstre siden. Og frimerkene var slettes ikke norske, 0,45 €, 0,55 €, tyske var de, hmm… og står det ikke Berlin her da… Jo, jammen gjør det ikke det. Men hvem kjenner jeg i Berlin, da, tenkte hun. Om det ikke er godeste hr. Ambjørnsen som har sendt meg en liten hilsen, men hvorfor skulle han sende i en konvolutt fra et hotell, han har jo leilighet der nede, og ikke tror jeg han husker meg heller, tenkte hun avfeiende for seg selv. Forsiktig klemte hun på konvolutten. Det var noe mer, noe som ga fra seg en svak knakelyd. På baksiden var det ingen skrift. Avsenderen hadde ikke røpet sin identitet for postverket. Sakte åpnet hun brevet, limet langs klaffen gav lett etter, så hun slapp å rive. Brevarket hadde samme logo som konvolutten og det var bare to linjer med tekst: ”Ett nytt tilskudd til samlingen” undertegnet ”bloggevennen”.
- Hm, tenkte Jorid, han denne bloggevennen vært i Berlin også nå. Det er jo ikke så lenge siden han eller hun var i Praha. Sammen med brevet lå to små sukkerposer, disse også med hotellets logo. Hun ”hm”-et en gang til og tenkte, hvem, hvem kan det være? Sakte studerte hun konvolutten og arket igjen. Ingen spor etter hvem de kan være denne gangen heller. Besynderlig var det. Forrige gang hadde hun skrevet om det på bloggen, ja til og med lagt ut bilde av innholdet, uten at det hadde hjulpet. Det hadde ikke kommet noen hint, noen avslørende kommentarer, ingen ting som kunne avsløre avsenderen. Hun begynte å kjenne spenningen stige. Noen tok seg bryet med å sende brev med sukkerposer etter at hun avslørte sin noe odde samling på bloggen for en god stund siden, men vedkommende var også nøye med å ikke avsløre sin sanne identitet. Hvorfor? Hva var det som lå bak? Hva ville denne ”boggevennen” oppnå? Uten å fortelle hvem vedkommende faktisk var. Jorid tok med seg brevet og tekoppen og satte seg på kontoret for å tenke over saken og hva hun skulle gjøre.

Trøst/Anger

Sommeren lå som et mykt slør over ettermiddagen. Trafikken gled som en langsom orm gjennom landskapet. Jeg hadde passert grensen, men hadde fortsatt mange lange mil asfalt å sluke før jeg kunne hvile. Med øynene på veien lirket jeg telefonen ut av lommen. Det var lov å bruke den her. Så jeg gjorde det. Egentlig syns jeg det er bra at det er forbudt de fleste steder, men likevel kunne jeg ikke holde meg for fristelsen. Bladde fram nummeret hennes med telefonen høyt foran meg så jeg kunne se på veien samtidig. Viktig å ikke miste helt fokus fra bilkjøringen. Tommelen på den grønne knappen. Volumet på topp. – Det er Lise, svarte hun muntert. Som alltid. Hun var alltid blid, selv om hun var trist. Og det var hun nå. Men visste du ikke kunne du ikke gjette det. Men jeg visste. Så jeg spurte. – Det er for jævlig, sa hun. – Jeg vil ikke være alene. – Vil ha han tilbake. – Fatter ikke hvorfor, men jeg tror det er det jeg vil. Det var ikke lett å bli dumpet. Fyren var en drittsekk. Jeg sa det. At han ikke var noe å samle på. At hun ikke måtte la seg lure når han tok kontakt igjen. Hva visste jeg. Jeg hadde jo aldri møtt ham. Visste ingenting om ham bortsett fra at han nå hadde gitt en av mine beste venninner avskjed på grått papir. Til fordel for sin ex. Som var 10 år yngre enn min venninne. Hun hadde ikke en sjanse. Det eneste han var ute etter nå var litt vill og uforpliktende sex.

Det var ikke så lenge siden hun ble skilt. Det hadde vært en tøff periode. Mye gråt, mange telefoner. Lite jeg kunne gjøre. Bortsett fra å trøste. Så godt jeg kunne. Så hadde det blitt stille. Lenge. Jeg misstenkte hun hadde funnet en ny. Håpet det var en grepa kar. En som kunne ta vare på henne. Støtte henne. Gjøre henne til det vidunderlige vesen hun egentlig var. Når livet lekte og hun svevde på rosa skyer. Men nå var det slutt. Veldig slutt. For et par netter siden hadde jeg sittet på hennes veranda. Hun drakk rød vin. Mange glass. Jeg drakk cola. Lenge pratet vi bare. Om vær og vind. Om livet. Om alle de ubetydelige tingene man har behov for å prate om, bare for å komme i fase. Sånn at man vet at man fortsatt forstår hverandre like bra som før. Tilslutt kom det fram. Hvor jævlig alt var. Hvor mye hun savnet en å holde rundt. At livet ikke hadde noen mening.

Hun hadde fått en melding fra ham tidligere på dagen. Og hun hadde flørtet med en av guttene på jobben. En gift mann med kone og barn, rekkehus og båt og hele pakka. Som sa ”Lise, det er deg jeg vil ha”. Heldigvis trodde hun ikke på ham. Meldingen var det verre med. Lengselen var sterk. Hun visste hva de hadde hatt. Jeg visste at det ikke var noe å spare på. Han utnyttet henne. Hun ville ikke høre. Jeg insisterte. Tenkte tilbake på kvelden på hennes veranda. Da hun sa hun av og til vurderte å hoppe. Det var høyt nok. Det var det ingen tvil om. Om hun faktisk vurderte det visste jeg ikke. Eller om det var noe hun sa, eller tenkte, men aldri kunne gjennomføre. Man vet ikke før de har gjort det. Og ingen som hadde gjort det før var spesielt ventet. Eller, kanskje en. Hun som sultet seg i hjel i sin egen sorg. Og forresten, hun som faktisk var innlagt for behandling, men som likevel klarte det. Men min perifere kamerats lillebror. I begynnelsen av tenårene. Med pappas pistol. Eller en klassekamerat fra gymnaset. Som handlet mat samme dag alt ble svart. Men hva vet jeg. Kanskje hadde de en grunn. En grunn som ingen andre forstod. Eller så. Eller at de egentlig mislykkedes, med sitt rop om hjelp. At de egentlig ville bli funnet. Før det var for sent. Ingen får noensinne vite. Men hun oppnådde sannsynligvis det hun ville. Jeg kunne ikke bare sitte og prate. Jeg reiste meg. Sakte gikk jeg mot henne. Tok hennes hender i mine. Varsomt. Trakk henne til meg. Holdt rundt henne. Ga henne av min nærhet. Delte min livsgnist. Klappen henne på ryggen. Formanet. Ba. Trøstet. Klappet. Lenge stod vi der. Nærmere hverandre enn på veldig lenge. Hun lettere beruset, jeg klinkende edru. Vi så ut over natten. Mørket. Klemte våre kropper mot hverandre. Følte nærheten. Følte tryggheten i å holdes i en annens favn. Hun la sine armer rund meg. Strøk meg sakte på ryggen. Boret nesen inn i min halsgrop. Hadde ikke hjertet hennes vært et puslespill med tusen brikker hadde jeg nok tolket hennes tegn litt annerledes. Men jeg kunne jo ikke utnytte situasjonen. Ikke nå. Ikke på denne måten. Hva ville det gjøre med henne? Neppe noe godt. Ut over den kortvarige nytelsen når vi velter oss rundt i sengen. Nakne. Besatte. Og den tause nærheten etterpå. Når jeg sakte klapper henne på magen. Eller brystet. Helt til jeg må gå. Hjem til mitt. Forlate henne. I full oppløsning. Med enda flere spørsmål enn svar. For jeg har jo en annen. Eller noen andre. Hvis jeg ville. Hvis de ville. Om vi ville samtidig.

- Skjønner du ikke at jeg trenger å bli trøstepult? Hun kunne være ganske direkte. Til de hun visste tålte det. De hun stolte på. Jeg skvatt litt. Innrømmer det. Men følte likevel at jeg visste. At jeg ikke hadde vært på feil jorde den kvelden på verandaen. Faen, tenkte jeg. Hvorfor gjorde jeg det ikke. Løp linen ut. Alle signalene stemte jo. Men jeg turte ikke. Var redd for hva som skulle skje etterpå. Om vi fortsatt kunne være venner. For noe par blir vi aldri. Tror jeg. Jeg må ha tenkt lenge på hva som skjedde den kvelden. – Du ble litt satt ut nå, hva, sa hun. Nesten triumferende. Husker ikke riktig hva jeg svarte. Hva svarer man på sånt? - Nei, det var det jeg trodde du ville, men jeg ville ikke ødelegge vårt vennskap… Neppe. Eller ”Jeg har jo en annen…”. Eller ”Jeg trodde ikke du ville…”. Eller ”Jeg hadde ikke lyst…” For visst faen hadde jeg lyst. Jeg kunne holdt på hele natten. Til vi var såre og utmattede og hun måtte ringe til jobben og si hun var syk. Men vi gjorde det ikke. Og jeg svarte noe svada. Og angret så inn i helvete.