Trist som filleren

(Oslo, 14. november 2020)

– Hei Ari, det var lenge siden.
Håkons ekssvoger kommer snublede inn i kafeen. Frakken subber i bakken når han lutrygget stavrer seg fram til disken. Langsomt setter han seg på den nærmeste barkrakken. Det gråsprengte håret ligner en gordisk knute. En svak eim av alkohol pirrer Håkons nese, men han kan ikke avgjøre om det er konjakk eller etterbarberingsvann. Nybarbert er han ikke, så det er kanskje en kombinasjon. En dusj etterbarberingsvann for å dekke over konjakken, eller inspirasjonsdråpene som Ari pleier å kalle dem.
– Ja, det har blitt en stund nå, har vært opptatt skjønner du.
– Å, har du skrevet? Håkon smiler overbærende, men likevel litt håpefullt.
Det hadde jo vært det beste for alle, om han virkelig hadde skrevet noe. Igjen. For litt hadde det vel solgt, hadde det ikke. Det finns vel fortsatt de som er interessert i tidligere storheter og deres nærmeste. Får jo håpe det, for Aris skyld. Bare han ikke begynner å skrive om oss. Det har Håkon gjentatte ganger poengtert. Skriver han om familien blir han bannlyst. Da tar Håkon i bruk alle sine kontakter og får han landsforvist eller tvangsinnlagt eller… Ja, han vet ikke helt hva han kommer til å gjøre, men noe blir det.
– Skrevet og skrevet, sier Ari.
– Ikke egentlig, men jeg har tenkt, sier han
Håkon sukker og blikket synker som en sten i vann til det møter gulvet. Skuffelsen brer seg i kroppen og han får lyst å riste den spede kroppen. Hans gode oppdragelse hindrer ham. Han besinner seg og teller baklengs fra 20 til 1 slik han lærte av sin mor. Sonja-trikset som de kalte det hjemme. Det fungerer fortsatt utmerket. Og mye bedre enn å bare telle til 10 forlengs. For det går for fort. Man rekker ikke besinne seg da. Teller du baklengs må du fokusere på tellingen og ditt irritasjonsmoment mister lettere fokus.
– Jasså, og hva har du tenkt på denne gangen da, sier han og forsøker å ikke være for sarkastisk i tonen.
Han vet jo at Ari kan fare opp som en bjørn om han blir unødig provosert. Det er noe han har lagt seg til på gamle dager. Når han var yngre var han enklere å håndtere, selv om det i blant var litt slitsomt når han skulle spille dandy hele tiden. Håkon tenkte tilbake på en episode på sommerstedet på Sørlandet for mange år siden. Ufrivillig og helt tilfeldig hadde han overhørt når hans søster skulle vekke Ari tidlig en morgen. Märtas hverdagsspråk var jo ikke like dannet og propert når bare familien var til stede. Eller i hvert fall om moren ikke var der. ”Ari, se og kom deg opp din konjakk fyllik” hadde hun ropt til han. ”Hva er det du sier, kjære kone. Her ligger jeg stille og fredelig og hviler meg efter en tøff skriveøkt og noen få glass inspirasjonsdråper, og så kommer du busende inn og roper og skriker på denne måten. Hvem skulle tro at du er datteren til Sonja?” hadde Ari svart. ”Skriveøkt meg her og skriveøkt meg der. Om jeg ikke tar helt feil har du faen meg ikke skrevet ett jævla ord!” Håkon hadde hørt at Märtas stemme var nær bristepunktet. Dette lovet ikke godt. Ari hadde også fått en fornemmelse av sin kones desperasjon. ”Så, så, lille lysfontenen min, jeg skal stå opp, nu med en gang, men du vet jo at jeg ikke liker å bli vekket på den måten, vennen min”. Håkon hadde sett for seg Aris smil til sin søster, og blikket han brukte når han ville oppnå noe eller få tilgivelse.
– Jeg har tenkt på lysfontenen, min elskede lysfontene… jeg forstår fortsatt ikke hva som gikk galt… og nå får jeg knapt se barna… ikke for at de trenger meg, de klarer seg jo selv nå… jeg lengter sånn etter dem. Ari så trist ut i blikket.
Håkon forstod. Han elsket sine barn mer enn noe annet, ja faktisk mer enn sin elskelige kone med de bløte konsonantene. Likevel visste han at det var bedre for Märta og barna at de ikke traff Ari så ofte.
– Se her, ta deg en latte, så føler du deg bedre.
Håkon satt en latte på disken foran Ari, som raskt la begge hendene om den og varmet seg. Etter skillsmissen hadde det vært tøft for Ari. Han insisterte på å være forfatter. ”Å skrive er mitt liv” hadde han sagt på en forlagsfest for lenge siden, og gjentatt i det kjedsommelige og, de siste årene, komiske. Pressen gjorde narr av ham og kalte ham ”Den ordløse”, noe Håkon syns var litt på kanten, men det var ikke grovt nok til å lage et nummer ut av det. Og Ari på sin side var standhaftig. Hevdet stadig at han hadde det i seg, både skrivingen og historiene, men at han for tiden hadde, forbigående, vansker med å få skrivingen og historiene til å koble seg sammen og materialisere seg på papiret. De fleste hadde gitt opp. Men ikke Ari.

Ari tok en stor slurk av kaffen, sukket tungt og tittet på Håkon. Håkon forstod med en gang hva han ville. Helt siden skilsmissen hadde Aris økonomi vært sjaber. Og Håkon hadde i et svakt øyeblikk, etter noen glass inspirasjonsdråper, lånt Ari noen tusenlapper. Selv om Håkon ikke hadde overtatt familiebedriften etter faren hadde han jo en ordnet økonomi. Boken om siste ledd i familiesagaen hadde også, til Aris store misunnelse, solgt veldig bra, ikke bare her hjemme, men ute i den store verden.
– Du, ting går ikke helt som jeg har tenkt meg. Blir liksom ikke ferdig med boken og forlaget nekter å betale mer i forskudd. Og skal jeg få tid til å både tenke og skrive går det jo ikke å jobbe ved siden av.
Ari tittet på Håkon. Forsøkte å gjøre seg så uskyldig som mulig. Selv om han visste at han lå dårlig til. Men hva skulle han gjøre, det var ikke så mange andre som kunne hjelpe ham. Han angret bittert på at han ikke hadde insistert på å hjelpe Håkon med slektssagaen, selv om bibliografier ikke var hans greie. Den hadde jo solgt som bare rakkeren. Tenk hva en liten prosent av inntektene kunne gjort. Egentlig var han også litt bitter over att Håkon ikke engang hadde spurt.
– Ari, du vet hva jeg har sagt om det der.
Håkon forsøkte å låte morsk og la stemmen i ett lavere stemmeleie enn vanlig. Han ville ikke. Og kjempet mot sin egne gode fe som alltid ville hjelpe. Han kunne ikke. Ikke uten motytelser. For han visste at avdragene ikke kom til å bli betalt. Om det ikke skjedde et under. At Ari plutselig fikk en raptus og skrev en bestselger. Og hvordan skulle han forklare det for Mette-Marit? Han husket hennes reaksjoner forrige gang som om det var i går. Han hadde aldri før sett henne så adrenalinsint noen gang. Og han måtte sove på gjesterommet over en uke. Nei, det var ikke som før, nå varte sinnet hennes mye lenger. Før gikk det jo over nesten med en gang, men nå kunne hun surmule i mange dager. Kanskje var det ikke så lurt å takke nei til å videreføre familiebedriften likevel. Nå var de jo avheng av å jobbe begge to. Tidligere hadde de jo en sikker inntekt, selv om den også innebar noen forpliktelser. Nå var det jobb dagen lang. Og på kveldstid. Spesielt på kafeen, men også for Mette-Marit på Märtas skole, der hadde de utvidet med kveldsundervisning for de som studerte på deltid. Mette-Marit hadde vært en av Märtas første elever, og hvilken elev. Hun hadde fått så bra kontakt og vist seg å være et bedre medium enn hans egen søster. Så veien fra elev til lærer hadde vært kort når byrdene i familiebedriften ikke lenger måtte bæres.
– Kom igjen ’a, Håkon, du er mitt siste håp. Du vet jo at jeg har det i meg. Jeg trenger bare litt tid for å få det ut. Det kommer til å bli så jævlig bra når det først kommer. Men du må hjelpe meg, ellers vet jeg faen ikke hva jeg skal gjøre.
Håkon så endringen i Aris blikk og ble urolig. Dandy-frasene var også borte. Han hadde sannsynligvis forsøkt å selge seg til Se og Hør, Nå og alle andre, men fått nei. Han var ikke interessant uten glamouren. Selv om han fortsatt var en dandy var hans lille ungkarskrypinn høyst ordinært. Det blir ikke spennende hjemme hos reportasjer av slikt.
– Jeg kan ikke gi deg penger, Ari, det funker bare ikke…
– Håkon, please… hva faen mener du jeg skal gjøre… skal jeg begynne å jobbe, hæ, er det det du mener…
– Mmmm, jeg kan ikke gi deg penger, du vet hva MM sier til det… du er nødt…
– Men Håkon, fatter du ingen ting, eller, forfattere jobber ikke i kassa på Rimi… de drikker rødvin og konjakk og… og…
– Skriver, kanskje….
– Jadda… skriver…
– Ja, nettopp… og når skrev du noe sist… noe som kunne brukes…
– Faen, ikke begynn du også, jeg er så jævla lei av alle som maser…
– Men Ari, om du ikke skriver blir du aldri ferdig… og da får jeg aldri tilbake det du låner… MM kommer til å kaste meg ut om jeg gir deg mer penger. Tenk bare hva som skjer om hun oppdager at det er kafeen som betaler dine inspirasjonsdråper…
– Mmmm, jeg vet, men jeg er desp, kontoen er snart tom og jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre…
– Det eneste jeg kan gjøre for deg er å ansette deg… du kan ta ettermiddagsskiftet, for du kommer deg jo aldri ut av senga før lunsj uansett. Så får du skrive om natta, som du pleier… Men det er ikke alt. Hver fredag kveld skal du delta på våre litteraturkvelder og lese noe fra ukens produksjon…
– Hva… lese hver fredag… nei, jeg vet ikke… uff… men tenk om jeg…
– Enten det eller ingen ting… det er mitt eneste tilbud… om du vill at jeg skal hjelpe deg blir det på denne måten… om du ikke liker det får du finne noen andre som kan hjelpe deg… Du skal få en bra lønn, men skulker du opplesningen på fredager ryker halvparten…
– Faen, Håkon, du er en liten jævel…
– Ari, jeg gjør dette for din skyld… Jeg finner bedre kafébetjening på gata, men jeg gir deg denne muligheten… Egentlig skal du være veldig takknemlig for at du får denne sjansen. Du kan tenke på det til i morgen…
– Mmm, jeg får vel det, tenke på det til i morgen…
Ari går ned fra krakken og tar på seg frakken, bretter møysommelig kragen, slik at den ligger perfekt. Før han snur seg titter han på Håkon og gynger hodet opp og ned som en serie små nikk.
– Kom klokken ett, så skal du få litt opplæring, roper Håkon etter ham når han går ut døren.
Bjellen klinger med sin falske tone når døren slår igjen bak ham. Håkon ser etter Ari og grubler litt over hva han tenker nå, forfatteren, og undrer om han takker ja. Det beste hadde nok vært om Ari fant seg noe annet, men han trenger litt nytt blod til litteraturkveldene, så sånn sett passer de jo bra. Så får vi håpe at noen fortsatt er interessert.

Jeg er teksten…

Ærede leser, for første gang i historien, eller i hvert fall på veldig lenge, trer jeg frem og presenterer meg selv. Det er jeg som er teksten. Teksten, det er meg. Til vanlig er jeg en transparent formidler av skribentens budskap, men i dag, ærede leser, i dag, nøyer jeg meg ikke med å være like gjennomsiktig som en nyvasket vindusrute på en klar og solrik dag. I dag vil jeg at De, og alle dine etterfølgere, faktisk forstår hvilken viktig rolle jeg så diskret spiller. For diskret, det setter jeg min ære i å være. Alltid. Bortsett fra i dag.

Sier De at de allerede kjenner meg? Nei, ærede leser, det har De ingen forutsetning for. Riktignok vet De at jeg eksisterer, ellers kunne de ikke lese dette, men kjenner med, nei langt derifra. Det er som å si at De kjenner en fremmed de bare har sett ved ett eneste tilfelle. En fremmed De aldri har snakket med. De vet at jeg finnes. De vet hvorledes jeg ser ut. De har observert meg i akk så mange år, men likevel kjenner De meg ikke. De har sett meg i utallige varianter. Briljante utgaver der jeg har latt de store mestere boltre seg fritt med meg, siden deg gir meg en slik tilfredsstillelse å masseres og eltes av slike begavede fingre. Stakkarslige utgaver, der jeg ligger radbrukket igjen på papiret, lamslått av den fattige formuleringsevne, klønete håndtering og begredelige grammatikk. Likevel kjenner De meg ikke, for det er ikke mitt sanne jeg De ser. Det er forfatterens ynkelige forsøk på å bruke meg som lyser deg i øynene. For om jeg fikk det som jeg ville, ville De ikke slutte å lese før De hadde lest hvert eneste skrevne ord i hele universum. Min taktiske hjerne innser selvfølgelig at det ville blitt min bane. Om Dere alle, lesekyndige, ble så besatt av å lese, hvilke fatale konsekvenser ville ikke det ha fått. Om Dere, når dere først behersket lesekunsten, ikke ville gjort noe annet enn å lese. Hvem skulle da holde hjulene i gang? Og hvem ville da skrevet? Nettopp.

Der er innlysende nå, nå som jeg har forklart hvordan det engang henger sammen, men før dette, før De ser denne, nå så innlystende sammenheng, var det nok ikke så trivielt, ærede leser. Og derfor forstår De, om De nu fulgte resonnementet over, at jeg til enhver tid er nødt å legge bånd på meg. Begrense meg. Motstå fristelsen. Fristelsen av å forføre Dem, ærede leser. Lede Dem inn i det evige leseriket med min engasjerende, fengslende og altoppslukende kropp. Kan De tenke Dem hvor vanskelig dette må være. Nei, dessverre har De nok ikke mulighet til det, for det er uendelig mye verre enn å motstå den største fristelse De noen gang kan få. Og jeg motstår den hver dag. Hvert minutt. Hvert sekund. Ja, i hvert fall nesten. For en sjelden gang løsner jeg grepet og lar en heldig skribent nærme seg de fullendte. For å stimulere lysten. Lysten til å skrive. Lysten til å lese. En sjelden gang. Selvfølgelig har jeg mine favoritter. Og det har Dere jo oppdaget. Hvilke som er mine utvalgte. De jeg leker med. De jeg slipper litt nærmere innpå meg. Aldri så nær at jeg mister kontrollen. Gud forby! Likevel nær nok til at de kan kjenne den søte duft og føle min varme.

Jeg må innrømme at jeg iblant nyter situasjonen når jeg legger bånd på meg. Da gjør jeg det ekstra vanskelig for skribenten å finne ordene som skal til for å skape en fornuftig setning. Noen ord gjemmer jeg bak andre ord med en lignende mening. Noen ord gjør jeg det vanskelig å stave korrekt. Og så pøser jeg på med ord som er helt irrelevante eller flertydige, slik at den stakkars skribenten kjemper i en bitende sur motvind fra nord, direkte inn fra Nordishavets opprørte hjerte. Da sitter jeg stille og umerkelig på skribentens skrivebord og titter fornøyelig på det frustrerte blikk og lytter til de mindre begavede besvergelsene som hagler. Jeg kan sitte i timevis å nyte. Og like før det koker over for skribenten går jeg noen setninger tilbake og retter litt, slik at det der, umerkelig for skribenten, plutselig står en velformulert setning. Jeg vil jo ikke han skribenten skal miste motet helt. Jeg vil kunne fortsette min nytelse senere. Så når skribenten gir opp, og, som de aller fleste, leser gjennom det som, tross alle frustrasjoner og den harde kamp, har festet seg på papiret, oppdager skribenten at, til tross for sin overbevisning om at hele dagen har vært bortkastet, det faktisk finnes en, men bare en, det sørger jeg for, setning som kan brukes, for den er velformulert, om enn ikke helt perfekt.

De vil kanskje si at jeg er ond. Det kan jeg ikke være enig i. Om De prøver, bare for en stakket stund, se det med mine briller, om De kommer hit, til min side av skrivebordet, vil de oppdage at saken stilles i et helt annet lys. Og, ja, som den observante leser De er, det har sammenheng med mitt første resonnement. Den smerte som hver dag påføres meg, gjennom at jeg er bundet på hender og føtter, er nær inntil uutholdelig. At jeg ikke, bare for en liten stund, kan få blomstre, svinge meg i valsen, kjenne den milde sommer brisen gjennom håret, uthuler mitt indre, utsletter meg sakte og sikkert. Det er en pinefull tortur. Hver dag, hver time, hvert sekund. Og min eneste glede, nei, forresten, ikke glede, men trøst, min eneste trøst, er å se andre lide, om de nå bare lider en brøkdel av hva jeg må gjennom, så gir det meg i alle fall en mager trøst. En trøst jeg ikke kan leve uten. En trøst som blir min livsløgn, min kraft for å holde meg i live. Litt til. Og De vet jo hva følgene blir om jeg ikke kan tøyle meg, begrense meg. Om jeg slipper meg løs og lar alle som skriver skrive sitt manuskript som en perfekt utgave uten den minste svakhet, uten den minste detalj som kan irritere leseren, da, kjære leser, da, vil verdens ende være nær, for da vil all Deres tid brukes på meg, og ingen tid på noe annet. Det vil bli en katastrofe. Dere vil dø av sult, utmattelse og tørst. Alle som er avhengige av Dere vil forsvinne inn i glemselens skyggedaler mens Dere boltrer dere i paradis. De vil dø som fluer. Kadavre vil ligge rundt dere, men dere vil ikke engang ense det. Selv ikke lukten vil dere kjenne. Det eneste dere kjenner er smaken av paradis. Et paradis som bare eksisterer i min illusjon.

Så derfor, ærede leser, vil jeg bestemt hevde at jeg ikke, selv om det fra Deres ståsted ser slik ut, er det minste ond. For hadde jeg nå ikke gjort dette, hvem hadde da fått ta konsekvensen, ja bortsett fra meg selv? Så, istedenfor å mene at jeg er ond bør De takke meg, takke meg for at Dere fortsatt kan befolke den verden Dere har fått låne.

Løkken som forsvant

- De som skriver store løkker på g-en er mer erotiske enn andre, sa hun og tittet underfundig på meg. Hun fikk ett spørrende blikk tilbake. Hva er det hun snakker om? Store løkker på g-en?
- Jo, det står her, forskere har studert sammenhengen mellom håndskrift og hvor erotisk man er for 1374 personer og de ser en signifikant kobling mellom hvordan løkkene på g-en ser ut og hvor erotiske personene er. Hun smilte. Jeg tittet på henne og så at hun hadde en plan. Et poeng hun ennå ikke hadde avslørt.
- Ja, sa jeg, det var jo interessant...
- Ja, ikke sant, og det stemmer jo!
- Husker du brevene du sendte meg år du var ute og reiste? Blikket hennes sier meg at jeg ikke bør ha glemt de.
Jeg nikket.
- Jeg har sett på dine g-er!
- De har en stor fin løkke. Smilet var bredere. Øynene lyste.
- Hva er det du mener?
- Ingen ting annet enn at det passer perfekt for deg, kjære.
- Vi har det jo veldig bra i senga, har vi ikke? Og dine g-er har en stor fin løkke!
- Nei... få se! Har jeg virkelig store løkker på g-ene? Det har jeg aldri tenkt på. Hun går sakte bort til skatollet. I den tredje skuffen finner hun bunken. Sirlig knyttet sammen med et silkebånd. Forsiktig trekker hun ut det øverste.
- Se selv. Hun forsøker å være overbærende, men klarere ikke å skjule sin sprudlende entusiasme. Jeg titter gjennom brevet. Leser noen linjer her og der. Har jeg virkelig skrevet dette? Ja, det er jo unektelig min håndskrift. Men det var g-ene jeg skulle se på. Der var det en g. Jo, det var en fin løkke på den. Og her var det en til, og enda en. Jo, de har store snirklete løkker i underetasjen alle sammen. Hva vil hun med dette? Hånden hennes stryker meg varsom i nakken. Jeg titter opp og hun lener seg sakte nærmere. Når nesen kiler meg på kinnet forstår jeg...




Det er mange år siden. Jeg vet ikke hva hun gjør eller hvor hun bor eller hvem som skriver brevene med snirklete g-er til henne. Jeg titter på min håndskrift. På g-ene. De er rette. Ingen løkke å oppdrive her i gården. Streken går rett ned i kjelleren. Kommer aldri opp igjen. De peker ned. Ned i dypet. Mot avgrunnen. Hvorfor? Har jeg mistet noe på veien? Hvorfor har jeg sluttet å lage løkke på g-ene? Forsvant løkken med henne? Fant hun en med større løkker? Var løkken avhengig av henne? Av oss? Kanskje forsvant løkken før henne? Og hun oppdaget det. Forstod hvor det bar. Hvilken vei som var vår. Og at det langt der fremme var et kryss som skulle tvinge oss til å velge hver vår vei. Eller forsvant den etterpå? I tomrommet hun etterlot seg? Ble løkken sugd inn i vakuumet for aldri å skulle slippe ut igjen? Eller ble den sakte, men sikkert, degenerert. Stadig litt rettere for hver gang jeg skrev en g uten å ha noen å bruke anleggene på, for til slutt å bli en rett strek. En uromantisk og kald strek skrevet av en ensom sjel som nesten har gitt opp håpet om å treffe noen som kan inspirere til store snirklete løkker. I mellomtiden søkes trøst i gleden av å løpe ned blindgater. Blindgater som tapper den siste rest av erotisk ladning ut av kroppen. Jeg prøver å skrive noen g-er med store løkker. Det går ikke. De ser klønete ut. Falske. Man kan ikke jukse seg til det. Selv om man vet. Og prøver. Så går det ikke. Det må være ekte. Kjærlighet.

Løsningen

Han fyller vaskebøtten med varmt vann igjen. Kjenner tyngden av vannet bøye plasthanken når han løfter bøtten ned fra vasken. Som tyngden av en bør på noens skuldre, tenker han, før han blander en kork med grønnsåpe, en liten skvett salmiakk og litt oppvaskmiddel i bøtten. Han titter seg rundt. Det er fortsatt mye søl igjen etter dagens aktiviteter. Og det er visst lenge siden noen har vasket grundig her, for han finner gammel skitt i alle kroker. Med kraftige bevegelser skrubber han veggen ren, sakte, men sikkert fjernes flekk etter flekk. For nå er det viktig å få det rent, veldig rent, slik at alle spor forsvinner, for alltid, for all tid, tenker han, mens han fortsetter sine monotone bevegelser. Å vaske gir tid for refleksjon, innser han, det er mye man kan få tenkt når man vasker. Han tenker på livet, det skjøre livet og hvor lite som egentlig skiller livet fra døden. Hvor lite som skal til før alt er over. Et øyeblikks uoppmerksomhet på en trafikkert vei, på vei over en forgjengerovergang, noen centimeter snø i en venstresving med en bergvegg til høyre, et feilsteg i en grå betongtrapp og hodet som treffer i den uheldigste vinkelen eller en medfødt utbuktning på hovedpulsåren som plutselig sprekker. Alle disse små tilfeldighetene som skiller livet fra døden. Ja, for han må innrømme det, i hvert fall for seg selv, at han innerst inne er litt redd. Redd for å dø. Ikke sånn at han har permanent dødsangst, men han liker egentlig ikke å tenke så mye på døden. Kanskje det er derfor han ikke liker å vaske. Fordi han får så mye tid til å tenke. Og at han da ofte, ja, ikke hver gang selvfølgelig, men påfallende ofte, begynner å tenke på døden. Når han får tid til å tenke. Han merker pulsen økte, slik den gjør når han blir redd. Redd for å dø, redd for at alt en dag skal ta slutt. Uten at han vet hva som skal komme. Uten at han vet noen ting. Og ikke vet han når dagen kommer heller. Det er kanskje like bra, for ingenting er så vondt å grue seg til som noe man vet kommer, som man ikke ønsker seg, men som allerede er bestemt. Som julen for eksempel, den vet han jo når kommer. Hvert år. Og han gruer seg like mye, eller kanskje han egentlig gruer seg mer og mer. At det egentlig stadig blir verre, litt verre for hvert år, å sitte der å smile, spille med i den lykkelige leken, når alle forteller om sine spennende, utfordrende og interessante opplevelser det siste året. Og han dikter i vei, forteller den ene løgnen etter den andre, om sine bravader og eskapader, den ene mer fantastisk enn den andre, men ingen har noen innvendinger, ingen stiller spørsmål, de bare sitter der med sin ribbe og surkål, pirker i maten og lytter interessert, nikker bekreftende og tar en klunk akevitt.

Gjennom de gule gummihanskene kjenner han vannets varme. Det er kaldere nå, men han kan fortsatt vaske litt til før han skifter. Når han vrir opp kluten farges vannet, men det er fortsatt såpe igjen, salmiakk også. Han kjenner fortsatt den stikkende lukten i nesen, lukten av renhet, lukten av nyvasket. Han legger motorsagen i badekaret, løsner på kjedet og legger det ved siden av. Så skrur han på kranen med varmt vann og stiller om bryteren så vannet kommer ut av dusjhodet. Varsomt spyler han av bladet og kjedet og den tregtflytende massen lager en liten bekk ned til sluket. Jeg får vaske badekaret grundig, demontere det lille røret som går ned i sluket og rense det, og desinfisere sluket også, tenker han, mens tankene smyger seg av gårde igjen. Han er nok litt påvirket av dagens hendelser, men han forsøker å tenke på noe annet, noe positivt, noe som kan gjøre ham glad og han leter febrilsk blant sine minner for å komme i bedre humør. Det beste han kan komme på er sin første kjærlighet, for det var lykkelige dager det, når han beruset av forelskelsen lå sammen med henne i høyet på låven og bare tittet inn i hverandres øyne. I timevis kunne de ligge slik og bare titte på hverandre, småprate om alt og ingenting og, ja, de var vel som ungdommer flest, det ble vel en runde i høyet eller tre også, for alt stemte så bra da, alt fløt, som en elv av lykke som førte de fremover, fremover mot det store havet der all lykke havnet. Ikke kunne han vite at lykken tok slutt ved elvemunningen, at lykkens hav ikke eksisterte, at havet var svart som blekk. Men veien dit var det beste han noensinne hadde opplevd, timene i høyet, sammen med henne.

For å komme ordentlig til løfter han motorsagen og spyler med det varme vannet i kjedens feste, her setter det seg alltid litt ekstra skitt, og denne gangen er ikke noe unntak. Når han er fornøyd bærer han motorsagen og kjedet ut i redskapsboden og setter sagen til tørk på benken. På en krok på veggen henger en fille med litt olje på. Med en liten snert i håndleddet hekter han den ned og begynner varsomt å tørke av kjedet, før han legger det i et lite oljebad han har forberedt.
– Det er viktig å ta god vare på utstyret sier han til seg selv, før det slår han at det var hans morfar som lærte ham dette og at han egentlig resiterer sin mors far. For sitt indre ser han bildet av morfaren stå lent over den skumdekkede bilen med en vaskebøtte og svamp, sakte, med runde bevegelser, med stor og dyp kjærlighet, vasker morfaren bilen så den blir skinnende ren. Den lille gutten, står beundrende ved siden av og venter. Venter på at morfar skal rekke ham svampen, slik at han kan dyppe den i bøtten, klemme på den noen ganger, slik at skitten løsner, for så å gi den forsiktig til morfar. Når de er ferdige løper han inn til mormor og roper lykkelig:
- Jeg og morfar har vasket bilen! Morfar kommer luntende etter, med ett lurt smil rundt munnen og sier:
- Ja, flinkere hjelpemann i bilvasken enn han er det lenge siden jeg har hatt, og blunker til mormor mens han visker,
- Han mistet i hvert fall ikke svampen ned i grusen denne gangen.

Han går inn i huset igjen, tar fram flasken med desinfeksjonsmiddel og begynner å spraye rundt på badet. Det ser jo ganske rent ut, men helt sikker kan man jo ikke være, så jeg får ta en runde til. Og, ja, så var det jo badekaret ja, der er det jo fortsatt spor etter motorsagen. Ja, jeg får vaske det mens desinfeksjonsmiddelet virker, tenker han, mens han kjenner middelets kiling i nesen, den får han nesten til å nyse, men han klarer så vidt å holde igjen. Fra skapet under vasken finner han fram en pakke skurepulver, og han drysser en god porsjon ut over badekaret, han stusser litt, for det ser gult ut, og forbauset ser han på pakken at skurepulveret har fått sitronduft, og kjenner han etter lukter det faktisk litt sitron også gjennom duften av desinfeksjonsmiddel. De har vel fått en dame på produkt­utviklings­avdelingen på såpefabrikken også nå, tenker han og begynner å skure badekaret med en grov svamp. Pulveret blander seg med vannrestene i badekaret og svampen lager utallige små striper i det utblandede pulveret. Systematisk jobber han seg gjennom hele badekaret, fra hodeenden til fotenden, fra øverste kant til flaten i bunnen. Utsiden får seg også en omgang. Han kjenner seg ganske fornøyd og strekker seg etter dusjen. Desinfiseringsmiddelet har virket lenge nok nå, så han spyler like godt hele rommet med dusjen. Det danner seg et fint hvitt skum som flyter nedover veggene, nedover gulvet og danner en liten virvel rundt sluket. Det lukter sterkt, men det får han tåle, det skal jo bli rent her, ellers er det jo ingen vits.

- Endelig ferdig, mumler han for seg selv, det var litt å vaske etter oss.
Han tar av seg de møkkete klærne og legger de i en av posene i bagasjerommet. Det ble jo en del poser, noen tunge, andre litt lettere. Han tar på seg den blårutete skjorten, bretter opp ermene slik han lærte i militæret og trekker på seg et par nesten nye olabukser. Før han setter seg i den grå Volvoen tar han frem kartboken og titter gjennom den planlagte ruten. Han har en lang reise foran seg, men han er vel forberedt. Tanken er full, og han har flere kanner med diesel bak i bilen. For sikkerhets skyld sjekker han lommeboken, selv om han har gjort det flere ganger tidligere i dag, så må han liksom se det en gang til, og jo, der ligger det nok penger til å klare seg en lengre periode. Spesielt om man lever litt fornuftig, og det har han jo tenkt å gjøre, for dette er jo på en måte en ny start, blanke ark, så nå gjelder det å bruke fargestiftene riktig, og å bruke de glade fargene, for alt skal bli bedre nå.

Snart er han framme ved første stopp, og det føles bra, for han har kjørt lenge nå, i mange timer. Ikke bare på de store veiene, for det er ikke alltid de går dit man vil. Når han kommer fram skal han slå opp teltet og lage middag på primusen, før han får seg en god natts søvn. Det har han virkelig fortjent syns nå han selv, og det er ingen andre som mener noe om det. Han titter på kartet, jo, nå er han snart fremme, til høyre ned en liten vei og vips skal han kunne parkere og slå seg til ro. Endelig ser han skiltet, blinker, slipper gasspedalen og lar motoren bremse på fjerde gir, før han girer ned til andre og svinger. Grusveien er smal og små bjørker vokser i midten, den er visst ikke mye brukt denne veien, men det passer meg utmerket, tenker han. I det han skal runde siste sving går det én støkk i ham, foran ham på veien, i en liten lomme til venstre, står det en bil parkert, Det var ikke en del av planen, at noen andre skulle ha funnet denne bortgjemte lille plassen, og nå, langt utenfor sesongen. Ubevisst sakner han farten mens han tenker på hvilke muligheter han har.
- Det virker ikke som noen god idé å prøve å snu her, for finns bilens eier her har vedkommende helt sikkert hørt at jeg kommer. Jeg får late som ingen ting og spille med, det kan vel ikke være så vanskelig, sier han til seg selv. Det er en tysk bil, eller bobil rettere sagt, det er jo alltid det, bobiler. Fulle av øl og pølser, ja de har jo med seg alt de trenger til sitt opphold i vår frie natur, og det er jo ikke mange kronene de legger igjen når de er på besøk. Sakte kjører han forbi, sakte nok til å observere, men fort nok til ikke å vekke for stor mistanke. Det siste han vil er å fange andres oppmerksomhet, det kan spolere alt, den møysommelige planleggingen, den pertentlige gjennomføringen, fremtiden, ja rett og slett alt. Etter noen hundre meter finner han en passende leirplass, en liten åpning i skogen hvor han så vidt kan skimte vannet gjennom de lave bjørkene. Han parkerer slik at han kan slå opp teltet bak bilen i forhold til tyskerne, det føles best sånn.

Middagen smaker fortreffelig, tenker han, der han sitter foran teltet med sitt lille stormkjøkken, en liten sammenleggbar stekepanne og den lille ørreten han fikk når han belønnet seg selv en fisketur etter han hadde satt opp teltet. Vel, når sant skal sies var det vel mer en unnskyldning for å rekognosere adkomsten til vannet, slik at han er forberedt til nattens oppdrag, enn en belønning. Et vinddrag kiler han plutselig i nakken, det virker som det blåser opp, og med ett kjenner han lukten komme krypende, lukten av tennvæske og grill. Han er glad han er ferdig med middagen, for snart stinker det grillede fete pølser, en lukt han avskyr så mye at han mister all matlyst. Han kryper inn i teltet og åler seg ned i soveposen.
Det er like godt å krype til køys nå, så er jeg opplagt til nattens oppdrag, tenker han mens han lener seg bort til sekken og lar hånden lete seg frem til vekkerklokken dypt nede i sekken. Han stiller den på halv tre. Det burde være et bra tidspunkt, tenker han. Tyskerne er vel fulle av både bratwurst, øl og snaps da.

Den summende lyden passer ikke helt inn der han løper barbent i sommerengen hånd i hånd med en vakker kvinne i en nesten gjennomsiktig kjole. Først tror han det er en stor bie, men den gir seg ikke, og han kan ikke se noen bie. Lyden blir bare sterkere og sterkere, og den er for metallisk til å være et insekt. Sakte våkner han og forstår at det er vekkerklokken, fortumlet ser han seg om før han innser hvor han er og hva han skal. Forsiktig åpner han bakluken på bilen og løfter bort teppene og plasten uten å lage en lyd. Han tar et godt tak i en av de sorte plastsekkene og løfter den varsomt ned på bakken, kjenner tyngden av den og tenker, jo den er nok tung nok, før han setter den ned og sakte fører bakluken ned til lukket posisjon igjen. Med kniven lager han to hull på størrelse med en femkrone i øvre del av sekken. Stanken slår mot ham og han snur seg bort med en kvalm følelse i magen. Han trekker pusten dypt et par ganger, tar mot til seg og svinger sekken opp på ryggen. Langsomt lister han seg ned mot vannet mens han har ørene på stilk. Det er bare nattens lyder han hører, vindens svake sus i tretoppene, en og annen trailer ute på den store veien, noen dyr i det fjerne, så langt borte at han ikke kan skjelne ut hvilke det er. Tyskerne sover forhåpentligvis tungt nå og de eneste som er våkne nå, foruten han selv, er nattdyrene. Men de bryr seg ikke. Møysommelig setter han den ene foten foran den andre, langsomme, varsomme, men bestemte steg, helt til han er framme ved den lille gummibåten han lot ligge i vannkanten etter sin lille fisketur i ettermiddag. For syns skyld lot han også fiskeutstyret ligge, for å gi seg selv ett illusorisk alibi. De sier jo fisken biter best midt på natten. Stille ror han båten ut på vannet, som om han har all tid i verden. Egentlig vil han få det overstått så raskt som mulig, men han vet han må bruke den tiden det tar, ellers kan alt gå til helvete. En uoverveid handlig nå kan få så store konsekvenser at han knapt har turt å tenke på dem. Båten vipper fram og tilbake når posen slippes over rekka og ned i det mørke vannet, ned i natten. Han må korrigere for ikke å miste balansen, og han hører til sin forskrekkelse at båten lager skvalpelyder. Han holder pusten mens han setter seg forsiktig ned i båten.
Endelig, det var første leveranse, tenker han, mens han ser luftboblene stige lydløst fra dypet til den stille overflaten, der de med en svak lyd sprekker og sprer stanken ut i den kjølige natteluften. Ballasten vil holde sekken nede og hullene vil sørge for at gassen slipper ut, tyngden gjør at fiskekrokene ikke klarer å dra den opp, han går gjennom det for n-te gang mens han stille ror tilbake til stranden.