Skrive om?

Skriveboka er innhandlet til 431 svenske kroner og Hobbyfilosofen har begynt å lese etter innfallsmetoden. Mye bra stoff så langt, men ikke alt jeg kjøper... Dette innlegget handler mest om noe jeg ikke likte så godt. Kanskje kommer det poster om andre emner senere. 

Skrive om igjen? Bearbeide teksten? Massere, kna? Hvorfor det? Det holder da å skrive teksten en gang? Eller? Blir det ikke bra nok? Hvordan kan man finne på å endre i en jomfruelig tekst. En tekst som nettopp har blitt født, som nettopp har fått se verden, som verden nettopp har fått se? Som om den ikke skulle være bra nok. Som om den ikke duger. Som om den bare er en skisse, eller en skygge, eller en vag idé. Men den er jo her. Den finnes. Den er skapt, kommet til verden. Og så skal noen til å fikse og trikse? 

Som om det første du gjør med en nyfødt er å legge den under kniven. Direkte inn til plastisk operasjon. Fikse på nesen og haken og det er like greit å gjøre en ansiktsløftning med de samme, så er det gjort. Det er godt med alt som er gjort. Da kan man glemme det og gå videre. Men ikke hvis man har skrevet en tekst. Da er man bundet på hender og føtter til man har fikset og massert til alt er perfekt. Og da sitter man der. Med teksten. Og kjemper og vrir og vender. Og plutselig har den blitt en annen. Ugjenkjennelig. Noe annet. Som en fremmed som trenger seg på. En som ligner noen man kjenner, men som likevel er ukjent. Og da begynner man å angre. Angre på endringene man gjorde. Alt man strøk. Alt som ble skrevet om og om og om. Og alt som aldri kommer tilbake. Det er borte. Bortsett fra i ditt hode der du har et vagt bilde av hvordan det var. Når det var bra. Ikke sånn som det er nå, ugjenkjennelig, men slik som det var da. Nært og trygt og kjent. Og nå så fjernt. Så uoppnåelig. 

Hvorfor vil man oppleve dette? Hvorfor vil man besudle sitt skaperverk? Redusere sitt eget resultat gjennom nøye gjennomtenkte og analyserte forandringer basert på all verdens teori om hvordan man skriver og hva leseren vil ha. Det driter jeg i. Jeg skaper min tekst og den forblir som jeg skapte den. Er den skrevet er den skrevet. Slik er det. Det er ingen vei tilbake. Man skriver jo med penn! Dêt er som livet. 

Livet kan ikke endres når det først er levet. 

Teksten kan ikke endres når den først er skrevet. 

Jeg er teksten…

Ærede leser, for første gang i historien, eller i hvert fall på veldig lenge, trer jeg frem og presenterer meg selv. Det er jeg som er teksten. Teksten, det er meg. Til vanlig er jeg en transparent formidler av skribentens budskap, men i dag, ærede leser, i dag, nøyer jeg meg ikke med å være like gjennomsiktig som en nyvasket vindusrute på en klar og solrik dag. I dag vil jeg at De, og alle dine etterfølgere, faktisk forstår hvilken viktig rolle jeg så diskret spiller. For diskret, det setter jeg min ære i å være. Alltid. Bortsett fra i dag.

Sier De at de allerede kjenner meg? Nei, ærede leser, det har De ingen forutsetning for. Riktignok vet De at jeg eksisterer, ellers kunne de ikke lese dette, men kjenner med, nei langt derifra. Det er som å si at De kjenner en fremmed de bare har sett ved ett eneste tilfelle. En fremmed De aldri har snakket med. De vet at jeg finnes. De vet hvorledes jeg ser ut. De har observert meg i akk så mange år, men likevel kjenner De meg ikke. De har sett meg i utallige varianter. Briljante utgaver der jeg har latt de store mestere boltre seg fritt med meg, siden deg gir meg en slik tilfredsstillelse å masseres og eltes av slike begavede fingre. Stakkarslige utgaver, der jeg ligger radbrukket igjen på papiret, lamslått av den fattige formuleringsevne, klønete håndtering og begredelige grammatikk. Likevel kjenner De meg ikke, for det er ikke mitt sanne jeg De ser. Det er forfatterens ynkelige forsøk på å bruke meg som lyser deg i øynene. For om jeg fikk det som jeg ville, ville De ikke slutte å lese før De hadde lest hvert eneste skrevne ord i hele universum. Min taktiske hjerne innser selvfølgelig at det ville blitt min bane. Om Dere alle, lesekyndige, ble så besatt av å lese, hvilke fatale konsekvenser ville ikke det ha fått. Om Dere, når dere først behersket lesekunsten, ikke ville gjort noe annet enn å lese. Hvem skulle da holde hjulene i gang? Og hvem ville da skrevet? Nettopp.

Der er innlysende nå, nå som jeg har forklart hvordan det engang henger sammen, men før dette, før De ser denne, nå så innlystende sammenheng, var det nok ikke så trivielt, ærede leser. Og derfor forstår De, om De nu fulgte resonnementet over, at jeg til enhver tid er nødt å legge bånd på meg. Begrense meg. Motstå fristelsen. Fristelsen av å forføre Dem, ærede leser. Lede Dem inn i det evige leseriket med min engasjerende, fengslende og altoppslukende kropp. Kan De tenke Dem hvor vanskelig dette må være. Nei, dessverre har De nok ikke mulighet til det, for det er uendelig mye verre enn å motstå den største fristelse De noen gang kan få. Og jeg motstår den hver dag. Hvert minutt. Hvert sekund. Ja, i hvert fall nesten. For en sjelden gang løsner jeg grepet og lar en heldig skribent nærme seg de fullendte. For å stimulere lysten. Lysten til å skrive. Lysten til å lese. En sjelden gang. Selvfølgelig har jeg mine favoritter. Og det har Dere jo oppdaget. Hvilke som er mine utvalgte. De jeg leker med. De jeg slipper litt nærmere innpå meg. Aldri så nær at jeg mister kontrollen. Gud forby! Likevel nær nok til at de kan kjenne den søte duft og føle min varme.

Jeg må innrømme at jeg iblant nyter situasjonen når jeg legger bånd på meg. Da gjør jeg det ekstra vanskelig for skribenten å finne ordene som skal til for å skape en fornuftig setning. Noen ord gjemmer jeg bak andre ord med en lignende mening. Noen ord gjør jeg det vanskelig å stave korrekt. Og så pøser jeg på med ord som er helt irrelevante eller flertydige, slik at den stakkars skribenten kjemper i en bitende sur motvind fra nord, direkte inn fra Nordishavets opprørte hjerte. Da sitter jeg stille og umerkelig på skribentens skrivebord og titter fornøyelig på det frustrerte blikk og lytter til de mindre begavede besvergelsene som hagler. Jeg kan sitte i timevis å nyte. Og like før det koker over for skribenten går jeg noen setninger tilbake og retter litt, slik at det der, umerkelig for skribenten, plutselig står en velformulert setning. Jeg vil jo ikke han skribenten skal miste motet helt. Jeg vil kunne fortsette min nytelse senere. Så når skribenten gir opp, og, som de aller fleste, leser gjennom det som, tross alle frustrasjoner og den harde kamp, har festet seg på papiret, oppdager skribenten at, til tross for sin overbevisning om at hele dagen har vært bortkastet, det faktisk finnes en, men bare en, det sørger jeg for, setning som kan brukes, for den er velformulert, om enn ikke helt perfekt.

De vil kanskje si at jeg er ond. Det kan jeg ikke være enig i. Om De prøver, bare for en stakket stund, se det med mine briller, om De kommer hit, til min side av skrivebordet, vil de oppdage at saken stilles i et helt annet lys. Og, ja, som den observante leser De er, det har sammenheng med mitt første resonnement. Den smerte som hver dag påføres meg, gjennom at jeg er bundet på hender og føtter, er nær inntil uutholdelig. At jeg ikke, bare for en liten stund, kan få blomstre, svinge meg i valsen, kjenne den milde sommer brisen gjennom håret, uthuler mitt indre, utsletter meg sakte og sikkert. Det er en pinefull tortur. Hver dag, hver time, hvert sekund. Og min eneste glede, nei, forresten, ikke glede, men trøst, min eneste trøst, er å se andre lide, om de nå bare lider en brøkdel av hva jeg må gjennom, så gir det meg i alle fall en mager trøst. En trøst jeg ikke kan leve uten. En trøst som blir min livsløgn, min kraft for å holde meg i live. Litt til. Og De vet jo hva følgene blir om jeg ikke kan tøyle meg, begrense meg. Om jeg slipper meg løs og lar alle som skriver skrive sitt manuskript som en perfekt utgave uten den minste svakhet, uten den minste detalj som kan irritere leseren, da, kjære leser, da, vil verdens ende være nær, for da vil all Deres tid brukes på meg, og ingen tid på noe annet. Det vil bli en katastrofe. Dere vil dø av sult, utmattelse og tørst. Alle som er avhengige av Dere vil forsvinne inn i glemselens skyggedaler mens Dere boltrer dere i paradis. De vil dø som fluer. Kadavre vil ligge rundt dere, men dere vil ikke engang ense det. Selv ikke lukten vil dere kjenne. Det eneste dere kjenner er smaken av paradis. Et paradis som bare eksisterer i min illusjon.

Så derfor, ærede leser, vil jeg bestemt hevde at jeg ikke, selv om det fra Deres ståsted ser slik ut, er det minste ond. For hadde jeg nå ikke gjort dette, hvem hadde da fått ta konsekvensen, ja bortsett fra meg selv? Så, istedenfor å mene at jeg er ond bør De takke meg, takke meg for at Dere fortsatt kan befolke den verden Dere har fått låne.