- Å, han er så sjarmerende. Blikket hennes blir drømmende og svever av gårde til sitt eget universum.
- Syns du? Caroline hever øyenbrynene et ørlite sekund før de lager en liten rynke over neseroten.
- Men, han kunne jo vært faren din, sier jeg. Og det sier jeg, som i forrige semester var på knærne etter tysklæreren på grunnkurset. Riktignok ikke fullt så gammel, men, hadde han vært ”uheldig” som ung kunne han sikkert hatt en sønn eller datter på min alder.
- Det er så nydelig når han snakker, jeg føler han snakker til meg. Mary er henrykket og ruller mykt på hoftene så det røde skjørtet begynner å svaie.
- Og når han skal forklare oss på engelsk, smilehullene blir til groper i Marys kinn, han er så hjelpeløs, å – jeg har så lyst så hjelpe ham, lære ham, og så kan han lære meg. Iveren river i henne. Jeg er ikke lenger i tvil, Mary er fortapt, forelskelsens besettelse har beseiret fornuften. I hodet hennes er det bare plass til to ting. Hr. Pnin og russisk.
Caroline legger hodet på skakke. Hun ser det hun også.
- Tror du han har oppdaget deg, spør hun uskyldig. Det er som å kaste ett glass vann i ansiktet hennes. Stivt titter hun rett fram. Tomheten speiles i hennes øyne. Jeg kan ikke dy med. Jeg må spørre jeg også.
- Tror du?
- Tror dere ikke? Forfjamset ser Mary på Caroline, så på meg.
- Er det ikke meg han titter på? Kinnene henger slapt. Uttrykket er utvisket. Urolig venter hun på at vi skal bekrefte hennes illusjon. Jeg titter på Caroline. Venter et lite øyeblikk til, før jeg lavt visker.
- Nei, jeg er ikke så sikker på det.
- Men… hvordan… han må da ha sett meg… jeg var jo den eneste i rødt… og… rødt… det skal jo fange ens oppmerksomhet, skal det ikke? Hun begynner å bli fortvilet nå. Jeg kjenner tilfredsstillelsen stige. Bak masken smiler jeg.
mandag 24. september 2007
fredag 21. september 2007
Sult…
Et vindpust får gardinen til å blafre. Mildt stryker den meg over kinnet. Hjernen forsøker fortvilet å overbevise kroppen om at den skal sove videre. Kroppen vil ikke høre, den vil bestemme selv. Som en trassig unge. Bena er stive og trege, armene bare slappe. Likevel vil den opp. Magen skriker. Prøver å ta kontroll. Sender sine beskjeder i alle retninger. Ben. Armer. Rygg. Hjernen. Selv om hjernen bare vil sove. Munnen er tørr. Smaker emment. Bør nok ikke puste på noen nå. Ingen fare. Ingen å puste på. Ikke i dag heller. Kjenner fjærene i madrassen når jeg snur meg. Ligger på rygg. Myser ut på himmelen. Grå. Tung. Som mitt hode. Hjernen tapte kampen, men nekter å innrømme det. Protesterer gjennom å gå på halv maskin. Jeg kontrollerer pusten. Sakte. Dype drag. Behersket. Forsøker å konsentrere meg. Ignorere magens mas. Den burde vite at det ikke blir mat i dag heller. Bare vann. Og en vitaminpille. Om jeg klarer å svelge den. I går kom den opp igjen. Sammen med galle og magesyre. Gulgrønt. Jeg hater det. Å kaste opp. Men det føles bedre etterpå. Da får jeg ro. Kan samle tankene. Fokusere. Sakte setter jeg meg opp. Gulvet er kaldt, selv om det er sommer. Kjenner det så vidt. Nummen i føttene. Vet ikke om jeg klarer å reise meg. Hodet vill ikke. Gyngingen kommer snikende. Reiser meg likevel. Som en skjør olding støtter jeg meg på stolen. Skjør er jeg nok, men langt fra olding. Og det blir jeg nok ikke heller. Tapper vann lenger. Det må være kaldt. Veldig kaldt. Det føles best da. Når det renner ned gjennom halsen. Ned i magen. Som blir som en stor kald klump. Som sakte forsvinner. Et halvt glass holder. Ellers kanskje det kommer opp igjen. Orker ikke det nå. Ikke ennå. Setter meg. Titter ut kjøkkenvinduet. Prøver å gjette hva klokken er. Ikke for at det spiller noen rolle. Jeg skal ikke noe i dag. Skal ikke noe.
tirsdag 4. september 2007
Forfatterdrømmer og redselen for å mislykkes…
En forfatter skriver. Det har ikke jeg gjort på flere måneder. Uten at jeg helt vet hvorfor. Drømmen er jo der. Tilbakemeldingene på det jeg har gjort har vært positive. Så hvorfor får jeg ikke ut fingeren og skriver, da? Ja, om jeg bare visste det! Har jeg skrivesperre? Har jeg gått tom for idéer? Er det ikke viktig nok for meg? Er det egentlig noe jeg drømmer om? Orker jeg å gjennomføre? Har jeg noe å tilføre litteraturen? Jeg? Lille meg? Skal jeg ha noe å si som resten av verden er interessert i å høre på, eller lese? Hvorfor? Hva har jeg opplevd eller gjort som interesserer andre?
For en stund siden sendte jeg noen utvalgte skriveprøver til en venninne. Ja, det var jo ikke noen tilfeldig utvalgte stykker, de var nøye utvalgt fra de jeg har latt andre lese. Selvfølgelig de som hadde falt best i smak. Og som jeg er mest fornøyd med selv. Kremen. Gulleggene. Og stunden begynner å bli veldig lang. Og jeg vil så gjerne ha tilbakemeldingen! Jeg dør etter å få hennes synspunkter. Ikke fordi hun er den som er den best skolerte kritikeren, for det er hun nok ikke. Ikke fordi hun har en fot innenfor i forlagsbransjen, selv om hun har det. Ikke fordi jeg har lyttet til så mange av hennes råd før, men kanskje tiden er moden? Nei, rett og slett fordi hun gir meg konstruktiv kritikk, ærlig, rett fram uten å pakke det inn i bomull for å beskytte meg mot min egen utilstrekkelighet, mot mine svakheter eller mine banale og klisjéfylte tekster. Derfor! Og jeg skulle gjerne ha gitt henne ett hint om dette, men jeg vil ikke ødelegge hennes prosess, hennes tanker og vurderinger gjennom å presse frem et svar. Jeg trenger bekreftelse på at det jeg gjør holder. At det jeg gjør er riktig. Og jeg trenger det fra en som er ærlig og som ikke er redd for å si sannheten. Det er bedre å få vite at det jeg har skrevet ikke holder mål nå enn etter å ha ofret måneder på å skrive tekst som ingen orker å lese. Om jeg snur litt på dette ser jeg jo at jeg må tro på meg selv. Mer enn jeg har gjort tidligere. For det er kanskje det største problemet. Jeg tror ikke på meg selv. Jeg kan nok grave langt tilbake for å finne årsaker til det, men det er nok av begrenset inntresse. En episode husker jeg klart. Jeg var på besøk hos en tante og vi var i svømmehallen. Jeg var ikke så veldig gammel, men burde kunnet svømme. Likevel holdt jeg meg i et grunt barnebasseng og tok mine svømmetak der. Skrubbsår på knærne ble det. Jeg ble spurt om jeg ikke ville svømme i det store bassenget. Nei, det ville jeg ikke. Jeg kunne jo ikke svømme Når jeg senere ble avlevert fikk mine foreldre en kommentar om at, visst han kan svømme, men han tror ikke på seg selv, så han tør ikke prøve. Det er klart det er skremmende å prøve noe nytt. Det er heller ikke gøy å feile. Går alt galt når man forsøker å svømme, men ikke får det til risikerer man jo å drukne, og det er jo ganske skremmende for en liten gutt. Det er jo ikke like kritisk om man skriver noen noveller og ikke lykkes. Det ville jo være synd om man ikke prøvde fordi man er så redd for å mislykkes at man kaster bort et skjult talent som kunne glede eller forbløffe ens omgivelser.
For en stund siden sendte jeg noen utvalgte skriveprøver til en venninne. Ja, det var jo ikke noen tilfeldig utvalgte stykker, de var nøye utvalgt fra de jeg har latt andre lese. Selvfølgelig de som hadde falt best i smak. Og som jeg er mest fornøyd med selv. Kremen. Gulleggene. Og stunden begynner å bli veldig lang. Og jeg vil så gjerne ha tilbakemeldingen! Jeg dør etter å få hennes synspunkter. Ikke fordi hun er den som er den best skolerte kritikeren, for det er hun nok ikke. Ikke fordi hun har en fot innenfor i forlagsbransjen, selv om hun har det. Ikke fordi jeg har lyttet til så mange av hennes råd før, men kanskje tiden er moden? Nei, rett og slett fordi hun gir meg konstruktiv kritikk, ærlig, rett fram uten å pakke det inn i bomull for å beskytte meg mot min egen utilstrekkelighet, mot mine svakheter eller mine banale og klisjéfylte tekster. Derfor! Og jeg skulle gjerne ha gitt henne ett hint om dette, men jeg vil ikke ødelegge hennes prosess, hennes tanker og vurderinger gjennom å presse frem et svar. Jeg trenger bekreftelse på at det jeg gjør holder. At det jeg gjør er riktig. Og jeg trenger det fra en som er ærlig og som ikke er redd for å si sannheten. Det er bedre å få vite at det jeg har skrevet ikke holder mål nå enn etter å ha ofret måneder på å skrive tekst som ingen orker å lese. Om jeg snur litt på dette ser jeg jo at jeg må tro på meg selv. Mer enn jeg har gjort tidligere. For det er kanskje det største problemet. Jeg tror ikke på meg selv. Jeg kan nok grave langt tilbake for å finne årsaker til det, men det er nok av begrenset inntresse. En episode husker jeg klart. Jeg var på besøk hos en tante og vi var i svømmehallen. Jeg var ikke så veldig gammel, men burde kunnet svømme. Likevel holdt jeg meg i et grunt barnebasseng og tok mine svømmetak der. Skrubbsår på knærne ble det. Jeg ble spurt om jeg ikke ville svømme i det store bassenget. Nei, det ville jeg ikke. Jeg kunne jo ikke svømme Når jeg senere ble avlevert fikk mine foreldre en kommentar om at, visst han kan svømme, men han tror ikke på seg selv, så han tør ikke prøve. Det er klart det er skremmende å prøve noe nytt. Det er heller ikke gøy å feile. Går alt galt når man forsøker å svømme, men ikke får det til risikerer man jo å drukne, og det er jo ganske skremmende for en liten gutt. Det er jo ikke like kritisk om man skriver noen noveller og ikke lykkes. Det ville jo være synd om man ikke prøvde fordi man er så redd for å mislykkes at man kaster bort et skjult talent som kunne glede eller forbløffe ens omgivelser.
lørdag 1. september 2007
Løkken som forsvant
- De som skriver store løkker på g-en er mer erotiske enn andre, sa hun og tittet underfundig på meg. Hun fikk ett spørrende blikk tilbake. Hva er det hun snakker om? Store løkker på g-en?
- Jo, det står her, forskere har studert sammenhengen mellom håndskrift og hvor erotisk man er for 1374 personer og de ser en signifikant kobling mellom hvordan løkkene på g-en ser ut og hvor erotiske personene er. Hun smilte. Jeg tittet på henne og så at hun hadde en plan. Et poeng hun ennå ikke hadde avslørt.
- Ja, sa jeg, det var jo interessant...
- Ja, ikke sant, og det stemmer jo!
- Husker du brevene du sendte meg år du var ute og reiste? Blikket hennes sier meg at jeg ikke bør ha glemt de.
Jeg nikket.
- Jeg har sett på dine g-er!
- De har en stor fin løkke. Smilet var bredere. Øynene lyste.
- Hva er det du mener?
- Ingen ting annet enn at det passer perfekt for deg, kjære.
- Vi har det jo veldig bra i senga, har vi ikke? Og dine g-er har en stor fin løkke!
- Nei... få se! Har jeg virkelig store løkker på g-ene? Det har jeg aldri tenkt på. Hun går sakte bort til skatollet. I den tredje skuffen finner hun bunken. Sirlig knyttet sammen med et silkebånd. Forsiktig trekker hun ut det øverste.
- Se selv. Hun forsøker å være overbærende, men klarere ikke å skjule sin sprudlende entusiasme. Jeg titter gjennom brevet. Leser noen linjer her og der. Har jeg virkelig skrevet dette? Ja, det er jo unektelig min håndskrift. Men det var g-ene jeg skulle se på. Der var det en g. Jo, det var en fin løkke på den. Og her var det en til, og enda en. Jo, de har store snirklete løkker i underetasjen alle sammen. Hva vil hun med dette? Hånden hennes stryker meg varsom i nakken. Jeg titter opp og hun lener seg sakte nærmere. Når nesen kiler meg på kinnet forstår jeg...
Det er mange år siden. Jeg vet ikke hva hun gjør eller hvor hun bor eller hvem som skriver brevene med snirklete g-er til henne. Jeg titter på min håndskrift. På g-ene. De er rette. Ingen løkke å oppdrive her i gården. Streken går rett ned i kjelleren. Kommer aldri opp igjen. De peker ned. Ned i dypet. Mot avgrunnen. Hvorfor? Har jeg mistet noe på veien? Hvorfor har jeg sluttet å lage løkke på g-ene? Forsvant løkken med henne? Fant hun en med større løkker? Var løkken avhengig av henne? Av oss? Kanskje forsvant løkken før henne? Og hun oppdaget det. Forstod hvor det bar. Hvilken vei som var vår. Og at det langt der fremme var et kryss som skulle tvinge oss til å velge hver vår vei. Eller forsvant den etterpå? I tomrommet hun etterlot seg? Ble løkken sugd inn i vakuumet for aldri å skulle slippe ut igjen? Eller ble den sakte, men sikkert, degenerert. Stadig litt rettere for hver gang jeg skrev en g uten å ha noen å bruke anleggene på, for til slutt å bli en rett strek. En uromantisk og kald strek skrevet av en ensom sjel som nesten har gitt opp håpet om å treffe noen som kan inspirere til store snirklete løkker. I mellomtiden søkes trøst i gleden av å løpe ned blindgater. Blindgater som tapper den siste rest av erotisk ladning ut av kroppen. Jeg prøver å skrive noen g-er med store løkker. Det går ikke. De ser klønete ut. Falske. Man kan ikke jukse seg til det. Selv om man vet. Og prøver. Så går det ikke. Det må være ekte. Kjærlighet.
- Jo, det står her, forskere har studert sammenhengen mellom håndskrift og hvor erotisk man er for 1374 personer og de ser en signifikant kobling mellom hvordan løkkene på g-en ser ut og hvor erotiske personene er. Hun smilte. Jeg tittet på henne og så at hun hadde en plan. Et poeng hun ennå ikke hadde avslørt.
- Ja, sa jeg, det var jo interessant...
- Ja, ikke sant, og det stemmer jo!
- Husker du brevene du sendte meg år du var ute og reiste? Blikket hennes sier meg at jeg ikke bør ha glemt de.
Jeg nikket.
- Jeg har sett på dine g-er!
- De har en stor fin løkke. Smilet var bredere. Øynene lyste.
- Hva er det du mener?
- Ingen ting annet enn at det passer perfekt for deg, kjære.
- Vi har det jo veldig bra i senga, har vi ikke? Og dine g-er har en stor fin løkke!
- Nei... få se! Har jeg virkelig store løkker på g-ene? Det har jeg aldri tenkt på. Hun går sakte bort til skatollet. I den tredje skuffen finner hun bunken. Sirlig knyttet sammen med et silkebånd. Forsiktig trekker hun ut det øverste.
- Se selv. Hun forsøker å være overbærende, men klarere ikke å skjule sin sprudlende entusiasme. Jeg titter gjennom brevet. Leser noen linjer her og der. Har jeg virkelig skrevet dette? Ja, det er jo unektelig min håndskrift. Men det var g-ene jeg skulle se på. Der var det en g. Jo, det var en fin løkke på den. Og her var det en til, og enda en. Jo, de har store snirklete løkker i underetasjen alle sammen. Hva vil hun med dette? Hånden hennes stryker meg varsom i nakken. Jeg titter opp og hun lener seg sakte nærmere. Når nesen kiler meg på kinnet forstår jeg...
Det er mange år siden. Jeg vet ikke hva hun gjør eller hvor hun bor eller hvem som skriver brevene med snirklete g-er til henne. Jeg titter på min håndskrift. På g-ene. De er rette. Ingen løkke å oppdrive her i gården. Streken går rett ned i kjelleren. Kommer aldri opp igjen. De peker ned. Ned i dypet. Mot avgrunnen. Hvorfor? Har jeg mistet noe på veien? Hvorfor har jeg sluttet å lage løkke på g-ene? Forsvant løkken med henne? Fant hun en med større løkker? Var løkken avhengig av henne? Av oss? Kanskje forsvant løkken før henne? Og hun oppdaget det. Forstod hvor det bar. Hvilken vei som var vår. Og at det langt der fremme var et kryss som skulle tvinge oss til å velge hver vår vei. Eller forsvant den etterpå? I tomrommet hun etterlot seg? Ble løkken sugd inn i vakuumet for aldri å skulle slippe ut igjen? Eller ble den sakte, men sikkert, degenerert. Stadig litt rettere for hver gang jeg skrev en g uten å ha noen å bruke anleggene på, for til slutt å bli en rett strek. En uromantisk og kald strek skrevet av en ensom sjel som nesten har gitt opp håpet om å treffe noen som kan inspirere til store snirklete løkker. I mellomtiden søkes trøst i gleden av å løpe ned blindgater. Blindgater som tapper den siste rest av erotisk ladning ut av kroppen. Jeg prøver å skrive noen g-er med store løkker. Det går ikke. De ser klønete ut. Falske. Man kan ikke jukse seg til det. Selv om man vet. Og prøver. Så går det ikke. Det må være ekte. Kjærlighet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
