Skrive om?

Skriveboka er innhandlet til 431 svenske kroner og Hobbyfilosofen har begynt å lese etter innfallsmetoden. Mye bra stoff så langt, men ikke alt jeg kjøper... Dette innlegget handler mest om noe jeg ikke likte så godt. Kanskje kommer det poster om andre emner senere. 

Skrive om igjen? Bearbeide teksten? Massere, kna? Hvorfor det? Det holder da å skrive teksten en gang? Eller? Blir det ikke bra nok? Hvordan kan man finne på å endre i en jomfruelig tekst. En tekst som nettopp har blitt født, som nettopp har fått se verden, som verden nettopp har fått se? Som om den ikke skulle være bra nok. Som om den ikke duger. Som om den bare er en skisse, eller en skygge, eller en vag idé. Men den er jo her. Den finnes. Den er skapt, kommet til verden. Og så skal noen til å fikse og trikse? 

Som om det første du gjør med en nyfødt er å legge den under kniven. Direkte inn til plastisk operasjon. Fikse på nesen og haken og det er like greit å gjøre en ansiktsløftning med de samme, så er det gjort. Det er godt med alt som er gjort. Da kan man glemme det og gå videre. Men ikke hvis man har skrevet en tekst. Da er man bundet på hender og føtter til man har fikset og massert til alt er perfekt. Og da sitter man der. Med teksten. Og kjemper og vrir og vender. Og plutselig har den blitt en annen. Ugjenkjennelig. Noe annet. Som en fremmed som trenger seg på. En som ligner noen man kjenner, men som likevel er ukjent. Og da begynner man å angre. Angre på endringene man gjorde. Alt man strøk. Alt som ble skrevet om og om og om. Og alt som aldri kommer tilbake. Det er borte. Bortsett fra i ditt hode der du har et vagt bilde av hvordan det var. Når det var bra. Ikke sånn som det er nå, ugjenkjennelig, men slik som det var da. Nært og trygt og kjent. Og nå så fjernt. Så uoppnåelig. 

Hvorfor vil man oppleve dette? Hvorfor vil man besudle sitt skaperverk? Redusere sitt eget resultat gjennom nøye gjennomtenkte og analyserte forandringer basert på all verdens teori om hvordan man skriver og hva leseren vil ha. Det driter jeg i. Jeg skaper min tekst og den forblir som jeg skapte den. Er den skrevet er den skrevet. Slik er det. Det er ingen vei tilbake. Man skriver jo med penn! Dêt er som livet. 

Livet kan ikke endres når det først er levet. 

Teksten kan ikke endres når den først er skrevet.