En gang blir det siste gang. Siste gang jeg løper etter bussen som går alt for tidlig, siste gang jeg elsker med min kjære, siste gang jeg gråter over brutte løfter, siste gang jeg smiler til en annen, siste gang jeg ser solens første stråler jage nattens mørke slør, siste gang jeg kjenner den skarpe forfriskende høstdagens vind mot mitt ansikt.
Siste gang sniker seg på, og passerer lydløst, sakte slik at det ikke merkes. Forræderisk passerer den uten å si ifra, uten å gjøre meg oppmerksom på at dette, nettopp dette, er siste gang jeg får oppleve, føle, se, kjenne, nyte. Uten å knekke en gren sniker den seg ut av mitt liv, uten at jeg er forstår at nå er det slutt. Nå kommer den aldri mer tilbake. Aldri mer. Aldri.
Jeg har ofte lurt på når siste gang er. Når er siste gang jeg ser en gammel venn? Har det kanskje allerede vært? Når man tenker på en gammel kjæreste, som man svaner iblant. Kommer jeg til å se henne igjen? Kommer jeg til å møte de varme øynene med det levende blikket igjen? Kommer jeg til å kjenne nytelsen når hun varsomt stryker meg over ryggen? Har jeg allerede elsket med henne for siste gang? Hvordan skal man vite det? For alt jeg vet, kan hun allerede være død. Men jeg vet det ikke. Og intetanende går jeg og fantaserer om henne. Ser henne for meg, Når alt egentlig er over. Utenom i min fantasi.
Når jeg ser på gamle mennesker lurer jeg på om de tenker slik. På alt det de har gjort for siste gang. Husker de den siste gang de løp etter bussen der de stabber seg av gårde men rullatoren langs det humpete fortauet på sine skjelvende ben. Vet de at de aldri mer skal få kjenne en annen kropps varme etter en het natts elskov? Vet de at de aldri mer forventningsfullt får småhoppe mellom tuene på myren på jakt etter multer? Vet de at de har danset sin siste vals eller tango? Og bryr de seg? Egentlig? Eller har de andre bekymringer? Orker jeg en vinter til med kalde, mørke, ensomme kvelder? Eller gleder de seg bare over en ny dag? En dag de kan våkne, se sine barnebarn vokse opp, se sine barn begynne å bli gamle, se verden forandre seg, en dag til å forundre seg over verdens alle mysterier. Til de har våknet for siste gang…
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Åh, dette er vakre -og triste tanker, veldig godt skildret.
Tenker slike tanker innimellom jeg også; Alle de tingene man tar for gitt, de kjedelige rutine-tingene, som man innerst inne vet at man kommer til å savne hvis de blir borte for alltid...
Jeg fikk en ekstrem nærhet til disse tankene da jeg fikk en baby og alt var så vakkert, ble så fortvilet når det gikk opp for meg at jeg en gang skulle dø fra barnet mitt...eller at barnet skulle dø fra meg...
Takk for hyggelig kommentar.
Det at livet er endelig kan være vanskelig å forholde seg til, men da er det desto viktigere å nyte mens man kan...
Det var et vakkert dikt. Fra beruselse til mollstemthet og refleksjon.
Men likevel klarer jeg ikke å la være å irritere meg over første og andre versefot i siste vers. Å gjenta samme mening med nesten identiske ord, uten at det gir noen finesse, føles ufullendt. Jeg har forsøkt å skrive de om, men er ikke helt i mål ennå...
Men slikt er det kanskje ikke lov å si...
"Det är vackrast när det skymmer" -version 1.0 by Pär Lagerkvist
version 2.0 by Hobbyfilosofen
Det är vackrast när det skymmer.
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlad i ett dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.
Allt är ömhet, allt är smekt av händer.
Herren själv utplånar fjärran stränder.
Allt är nära, allt är långt ifrån.
Allt är givet
människan som lån.
Allt är mitt, och allt skall tagas från mig,
Inte något får jag bringa med mig
Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra –
ensam, utan spår.
-------
Diff version 1.0 - version 2.0
Vers 3 versefot 2
- In-om kort skall all-ting tag-gas från mig.
+ In-te nå-got får jag bring-ga med mig
Den nye versefoten har samme antal stavelser (10) som den gamle slik at rytmen blir opprettholdt.
Semantisk er innholdet nærliggende uten å gjenta samme ord, setningsoppbygning og konstruksjon. Det som bortfaller er avstanden til hendelsen (døden). Så er jo det store spørsmålet vilken relevans døden har. Er diktet skrevet like før han døde, mens han var rammet av en uhelbredelig sykdom, har det jo relevans... Hvis ikke... vem vet.
-------------
Men nå kan jeg vel glemme å reise til Sverige på en stund. Og på listen til Jorid kommer jeg nok heller ikke nå... Sånn er det vel bare om man forsøker å forbedre på en nobelpristakers verk...
Legg inn en kommentar