Husken

Mormor og morfar bodde langt borte. Min mor hadde flyttet dit det var jobb. Likevel var vi ofte på besøk i det gamle gule huset. Huset med den store hagen og utsikten ut over fjorden der det lå og balanserte oppe i dalsiden, ikke så langt fra kirken og gamlehjemmet. Oppkjørselen var så smal at man ikke kunne møte andre biler der. Og var man vel oppe var det ikke plass til å snu. Jeg husker jeg dukket i baksetet da pappa skulle rygge opp. Sakte og konsentrert, med skrenten ned til gamlehjemmet på ene siden og muren på den andre. Det var ikke rom for store feilskjær. Men det gikk bra. På kjøkkenet ventet mormor med ristet brød med jordbærsyltetøy. Hjemme hadde vi ikke brødrister, og jordbærsyltetøy fikk vi ikke spise til hverdags. I den lille gangen hang det små portretter av oldeforeldre og tippoldeforeldre. Myndige blikk tittet ned på oss fra svart/hvite bilder fra kameraets barndom, innrammet i ovale, mørke rammer. Et bilde over tettstedet hang også der. Med mormor og morfars hus sentralt plassert. Det var kanskje tatt fra ett fly, eller fra den andre siden av fjorden. Det fikk jeg aldri vite. Det rare var at jeg noen netter drømte om dette bildet. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men det gjør man vel som regel ikke. Vet hvorfor man drømmer det man gjør. Bildet var jo ikke så spesielt. Men jeg så det hver gang jeg gikk ned trappen fra soverommene i andre etasje. I drømmen gikk jeg inn i bildet. Og svevet over tettstedet. Av og til fløy jeg. Ikke som en fugl, men som en som kan styre tyngdekraften og sveve fritt av egen vilje. Slik vi alle kanskje drømmer om å kunne. Andre ganger fantes rammen med. Rammen som omsluttet bildet. Den må ha vært gedigen. I rammen var det festet en huske. Og der satt jeg. Husket i stor fart fram og tilbake over tettstedet. Med god utsikt over det gule huset. Det ble ofte for overveldende. Eller så har jeg høydeskrekk i søvne også, for som regel våknet jeg med bankende hjerte og svett pyjamas.