Drømmen om Elin…

Hun heter ikke det. Min drøm. Men en drøm er det. En drøm som jeg har opplevd begynnelsen på, men som aldri kommer til å gå i oppfyllelse. En drøm jeg har begynt å leve. Riktignok i smug. Uten at noen andre vet det. Men like fullt påbegynt. Men nå er den bare en drøm. Og den kommer aldri til å bli noe annet. Men den kommer til å forfølge meg lenge. For det var som å sveve på skyer. Det var som om tiden stod stille. Det var som om livet fikk en ny dimensjon. En ny mening. Vi var så nær. Det var så riktig. Selv om jeg først ikke trodde mine egne øyne og ører. Når det gikk opp for meg hva som skjedde. At det var henne og meg. I et stjålet øyeblikk. I mørket. Midt på natten. Da hun varsom lente sin kropp mot min. Sakte strakk armene rundt meg og klemte forsiktig. Forventningen i hennes øyne når hun sjenert tittet opp på meg. For å være sikker på at hun fikk fortsette. Og hun så nok lengselen i mine øyne. At jeg var med. Veldig med. Armer, hender, lepper. Kinn mot kinn. Snuse i håret. Stryke på ryggen. Kneppe opp skjorten. Alt var så naturlig. Som om vi begge visste. Som om vi hadde kjent hverandre i 100 år. Den nakne kroppen mot min. Begjæret. Lykkefølelsen. Følelsen som var så sterk at jeg helt mistet begrep om tid og rom. Som en rus. Som varte i flere dager. Der vi lå sammenflettet i sengen. Svette. Berusede. Lykkelige. Aldri har det vært mer intenst. Aldri kommer det til å bli like intenst. Aldri kommer vi til å oppleve det igjen. Av og til gjør det vondt å tenke på det. At jeg aldri får oppleve det igjen. Av og til blir jeg igjen fylt av den berusende følelsen. Av og til gjenopplever jeg lykken jeg opplevde da. Og jeg drømmer om det om natten. Og om dagen. Når jeg hører et par damesko klapre mot brostensgaten bak meg med raske skritt. Da drømmer jeg. At det er hun. At hun har sett meg. At hun forsøker å ta meg igjen. Og jeg sakter ubevisst på farten. Jeg venter på at hun skal ta meg i armen og si hei. Og møte blikket mitt med sitt varme smil og det samme uttrykket hun hadde den natten da det hele startet. Det som forteller meg at hun vil ha meg. Holde meg. Være ett med meg. For alltid. Om hun bare kunne. Og jeg ser etter henne i folkemengden. I køen på caféen hun pleier å kjøpe sin latte. Langs gaten hun pleier å gå. På torget hun pleier å sitte. Men jeg ser henne aldri. Og hun ser aldri meg. Men jeg ser henne i mine drømmer. Der hun kommer løpende mot meg med åpne armer. Der hun visker i mitt øre at hun har savnet meg så inderlig. At hun aldri vil forlate meg. At hun vil være min i all evighet.