mandag 12. februar 2007

Beskjeden

Legen tittet på meg med sine slitne og triste øyne. Posene var lett blåfarget og rynkene gikk som en vifte ut fra øyekroken. – Du har kreft, sa hun. – I tykktarmen. – Det er alvorlig. Jeg stirret tomt på henne. Som om jeg hørte hva hun sa, men at det ikke angikk meg. Det var dette jeg fryktet og jeg trodde jeg var forbredt. Stemmen hennes ble til et ekko i hodet. Du har kreft, du har kreft, du har kreft. Jeg forsøke å samle tankene. Hun tittet på meg. For å se om jeg forstod. Øynene mine flakket omkring. Jeg ble helt kald. Nei! Nei! Det kan ikke være sant! Ikke meg! Dette kan ikke hende meg. Jeg som alltid har vært frisk. Nesten alltid. Jeg forsøkte å si noe. Ordene stokket seg. Jeg fikk ikke frem en lyd. Sakte åpnet jeg munnen, men det kom ingen lyder. Hendene mine var fuktige, selv om jeg frøs. Hodet i hendene. Stirret ned i gulvet. Tårene presset seg på. Sakte begynte de å dryppe ned mot gulvet. Det var som hver dråpe drønnet når den traff gulvet. Varsomt la hun armen på min skulder. Klappet meg forsiktig på ryggen. Forsøkte. Fortsatte å stryke. Sakte. Og jeg kjente at hun mente det. At hun også var trist. Selv om hun forteller andre det samme alt for ofte. Og ingen smiler til henne.

Hva skjer nå? Kan jeg reddes? Hvor lenge har jeg igjen? Tankene begynte å komme tilbake. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg forsøkte å snakke. Hun forstod jeg var over det første sjokket. At jeg kunne få en dråpe til med informasjon. Som jeg vagt ville oppfatte mens tankene mine gikk som en virvelvind. Full orkan. – Den har spredd seg. – Bukhulen er også angrepet, vi fant metastaser der på røntgenbildene. Det triste blikket møtte mitt tomme, vantro. Var det mer? Hva betyr det? Er det slutt? Hun forstod hva jeg tenkte. Jeg forstod det knapt selv, men hun visste. – Du må opereres, men vi kan ikke operere alt. – Strålebehandling og cellegift kan, om vi er heldige, fjerne de som ikke kan opereres. – Om vi ikke finner flere metastaser. – Dessverre dør 80 % med denne typen kreft innen 5 år. – Etter 3 år er det 50 %. – Om alt går galt er det slutt om tre måneder. Det svimlet for øynene. Hodet ble som en kokong. Rommet begynte å snurre. Fortvilelsen bet seg fast. Tre måneder. Faen! Det kan ikke være sant! Tre måneder. Det er jo ingen ting. Det kan ikke være mulig. Tårene kom tilbake. Jeg kjente det rant nedover kinnet. Nesen ble tett. Snørret begynte å renne. Hun rakte meg litt mer papir. Automatisk tok jeg imot. Tørket meg under øynene, snøt meg. Forsøkte å tenke. Men tre måneder… hva rekker man å gjøre på tre måneder. Og først skal jeg opereres. Jeg kommer meg jo ikke ut av sykehuset før om tre måneder. Og da rulles jeg ut i kiste. Alt er over. Det er slutt. Krampen tok tak i magen. Raskt huket jeg meg framover. Høye hikst gjallet mellom de hvite veggene. Jeg så meg selv. Som ett stakkars kryp satt jeg sammenkrøpet på stolen. Utrøstelig. Likevel lot hun hånden sin gli over ryggen min. Som om hun forsøkte å overføre det lille hun hadde igjen av livsglede til meg. For at jeg ikke skulle gi opp håpet, men finne nye krefter og kjempe.

Det var det hun sa. – Nå må vi kjempe. – Det blir ingen lett kamp, men uten din innsats vinner vi aldri. Jeg stusset over at hun sa vi. Det var jo jeg som var syk. Hva skulle hun kjempe for? Jeg fikk det ikke helt til å stemme. Var det ikke min kamp? – Vi setter sammen et team som skal følge deg og hjelpe deg gjennom dette. – Det er viktig at du vil kjempe med oss. – At vi er et lag. – Sammen er vi sterke. – Sammen kan vi vinne kampen. – Alene har vi ingen sjanse. Jo. Det har hun vel rett i. Alene har jeg tapt. Mitt liv avhenger av henne og hennes team. Og jeg vil satse. Jeg vil kjempe. Jeg vil vinne. Men jeg vet ikke om jeg kan. – Takk, sa jeg. – Takk for at dere vil hjelpe meg. – Jeg skal prøve å kjempe. – Jeg vil ikke dø. – Ikke nå! – Ikke ennå. – Det er så mye mer jeg vil gjøre.

De mørke øynene hans møtte mine i bakspeilet. Som de fleste taxisjåfører var han ikke etnisk nordmann. Kanskje var han fra Pakistan. Eller Iran. Eller Tyrkia. Jeg orket ikke spørre. Han snakket bra nok norsk til å ha blitt født her. Det spilte ikke noen rolle for meg heller. Så lenge han kjørte meg hjem. Bare han ikke ville prate. Jeg orket ikke. Ikke nå. Vanligvis er jeg lett å konversere med. – Tøff dag, sa han bare. Jeg nikket. Det har vært den jævligste dagen i mitt liv, tenkte jeg. Men jeg orket ikke si det. Jeg flyttet blikket og så ut på husene som passerte. Det var nok fem minutter igjen før vi var fremme. Fem minutter till i stillhet. Håpet jeg. Fem minutter til jeg kom hjem til min kone. Som ventet. Som visste jeg skulle til legen i dag. Som også trodde hun var forberedt. Som også håpet og fryktet. Som ikke ville vite, men som likevel måtte. Min elskede kone som jeg hadde bedratt for noen måneder siden. Og som jeg egentlig burde forlatt for lenge siden. Det var lenge siden jeg hadde elsket henne. Men hun visste ikke. Og nå. Nå visste jeg verken ut eller inn. Som om jeg ikke hadde nok problemer allerede. Og om tre måneder var kanskje alle problemer løst. En gang for alle.

Hun så det på meg når jeg kom inn på kjøkkenet. Hun satt ved bordet, med en kopp kaffe og sitt innredningsmagasin. Hun hadde store planer. Nytt hus hadde vi snakket om lenge. Kaste alle de gamle møblene. Begynne på nytt. Tenke på hver minste detalj. Helhet, tema, samspill, komplementærfarger. Alt skulle stemme. I det nye huset. Som jeg kanskje aldri får se. Sakte reiste hun seg. Tittet på meg og la armene rundt meg. – Er det så ille, sa hun. – Mmm, var alt jeg klarte å si. Tårene rant. Jeg snufset. Hun holdt meg hardere. Jeg angret. På alt. Alt som ikke kunne viskes ut av historien. Og alt som aldri kunne bli historie. – Tre måneder, sa jeg lavt. Jeg ville ikke at hun skulle høre det. Jeg ville ikke at det skulle være sant. Krampene i magen hogg tak igjen. Hun kjente at jeg krøp sammen, klamret meg til henne. Som et forsvarsløst barn.

14 kommentarer:

Katrine K sa...

Dette var en sterk tekst, det må være forferdelig vanskelig å komme i en slik situasjon...
Vet ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg sender varme tanker.

Pia sa...

Sterk og trist fortelling, men flott skrevet!

Dette må være en av de verste beskjedene man kan tenke seg å få. Alle hverdagsproblemer blir ubetydelige når det er snakk om alvorlig sykdom med døden til følge.

Anonym sa...

Hej Hobbyfilosofen,
Jeg har lest och nu är jeg omskakad- Din tekst är så öppen og stark. Er dette om deg?
Kjere nabo, jeg håper att allt ska gå bra eller er det så svart i beskedet?
Jeg kan förstå din redsle og alle desse tanker som bara åker runt. Jeg tog bort en tumör for 20 år sedan ( jeg var för ung... for å drabbes syntes jeg) Det var svårt, det var hårt, det var smärtsamt og jeg levde med pannikken inom meg. Men -det har gått bra. Jeg er frisk idag. Även om jeg vet att jeg kan drabbes igen.

Jeg tänker på deg och sender en stor klem på "alle hjertens dagen" till deg och din familje.

Det er gott att snakke om allt man kjenner og att setta ord på allt. Det skaper lite bettre rum för livet man har.

Inkan i Stockholm.
Jeg blev så glad over ett nytt besök på min blogg, du er velkommen tilbake;)

Hobbyfilosofen sa...

Først må jeg si at jeg, etter å ha publisert denne fortellingen, har fått litt dårlig samvittighet. Min blogg er anonym, slik at jeg kan skrive alt fra personlige betraktninger til fri fantasi. Bloggen er en god blanding. Noe av det som står her er tett knyttet til meg som person, mens andre deler er fri fantasi. Og av og til blandes dette til en fortelling. "Beskjeden" er, heldigvis for meg, ikke en selvopplevd historie, men ett forsøk på å beskrive følelser på en troverdig måte. Bloggen er ett eksperiment for å se om jeg kan skrive og fortelle på en måte som kan engasjere, interessere og bevege andre. Jeg vil utfordre meg selv og teste grenser, utvikle meg og se om det er håp om å oppfylle mine drømmer...

Om noen, som har oppfattet "Beskjeden" som en sterkt personlig fortelling knyttet til meg som person, føler se støtt, lurt eller ført bak lyset ber jeg så mye om unnskyldning for det. Det var ikke min hensikt å missbruke empati og medfølelse.


Katrine K:
Det var meningen å berøre. Det gleder meg at du viser empati, gode mennesker gjør det. Som du ser over er det ikke jeg som fortjener de varme tankene. Men takk allikevel...

Pia:
Takk for at du likte hvordan jeg skrev om dette. Det gjør meg glad! Noe av min hensikt var å få leseren til å se livet i ett større perspektiv, å kunne løfte seg bort fra hverdagsproblemene.

Inkan:
Som tur är handlar det inte om mig. Eller någon jag känner. Jag hoppas du inte känner dig lurad. I så fall ber jag om ursäkt och hoppas du accepterar den. Tack så mycket för att du berättar om dig själv och dina erfarenheter. Oavsätt hur gammal man är tycker jag man är för ung att drabbas av cancer. Men om man drabbas behöver man mycket stöd och någon att prata med. Så bra att du är frisk nu! Har man varit allvarligt sjuk tror jag man värdesätter livet mer och hanterar vardagliga problem på ett bättre sätt. Vi ska glädja oss över varje dag vi är friska, men det är så lätt att ta de som givna...

Och, ja, jag besöker ofta din blogg. Hoppas du fortsätter besöka min...

Katrine K sa...

Jeg ble lettet nå, var faktisk ganske bekymret her en stund. Samtidig grublet jeg også litt over om det i det hele tatt var mulig å klare å formidle et så klart bilde av situasjonen dersom du hadde vært midt oppi det.
Om jeg følte meg litt ført bak lyset nå, så er jeg mere glad over at dette ikke var sant allikevel.
Puh!

Johnny sa...

jag tror inte du behöver tvivla över din kapacitet att beröra. du skriver formidabelt. jag trodde stenhårt att det var självupplevt, och är glad att det inte är fallet. du är duktig!

Jill sa...

Å, nå ble jeg jammen glad for at dette var det jeg trodde - en veldig bra formidlet historie som er skrevet utrolig troverdig, men som ikke nødvendigvis er noe selvopplevd. Det er noen dager siden jeg lese den innlegget ditt, og jeg har siden grublet på hva jeg skulle tro og skrive. Jeg lurte veldig på å skrive det jeg synes, at den er veldig bra skrevet, men så var det det, hvis dette nå var noe sant og selvopplevd som nettopp hadde skjedd ... Jeg ville vel kommet ut av det som verdens mest kalde person, OM dette nå hadde vært 100% sant, hvis jeg nå bare hadde skrevet at dette var vedlig bra skrevet.

Siden dette heldigvis ikke var oe selvopplevvd som pågikk akkurat nå, skriver jeg det jeg tenkte: Du skriver fantastisk godt. Og troverdigheten er det ingenting som helst å si på :-)

Anonym sa...

Ingen tvil om at jeg-formen er et sterkt virkemiddel...teksten hadde vel kanskje ikke fått den samme virkningen om du hadde brukt "han". Og visst har man godt av å bli minnet på at livet er sårbart og ikke bør tas som en selvfølge (men det er ganske lett å glemme akkurat det..)
Bra jobba!

Hobbyfilosofen sa...

katrine k: Jeg er også glad for at det ikke er selvopplevd. Og hadde det det har du nok rett, det hadde vært vanskelig å beskrive det.

jdawg: Tack! Det värmer! Behöver lite återkoppling ibland. Speciellt om man gör nya saker...

jill: Tusen takk! Det er inspirerende å få slike kommentarer. Jeg tror heller ikke du er det kaldeste mennesket i verden...

jorid: Du har nok rett i at "jeg" kontra "han" kan endre hvordan man oppfatter teksten. Jeg tenkte ikke på når jeg skrev. Hmm... må nok lære meg mer om teorien bak... Det gleder meg om jeg klarte å få deg til å tenke på livets sårbarhet...

B sa...

Jeg hadde det også som Jill, etter å ha lest det du skrev måtte jeg tenke lenge på hva jeg skulle skrive til deg. Men så rakk du å forklare før jeg kom frem til hva jeg ville skrive.

Godt at det ikke er selvopplevd, og fy søren så godt skrevet!

:-) Plask

Hobbyfilosofen sa...

Takk plask! Det føles bra å få folk til å gruble litt... og det gjør meg glad at noen leser det jeg skriver...

Anonym sa...

Hej:) Nu förstår jag. Jag skriver på ett liknande vis- en del saker är från mig själv och mine erfaringer. Andra är fantasi. Jag vill skriva, berätta och använder både poesi och prosa.

Så jag måste ge dig en eloge: din berättelse här var mycket gripande. Då må skrive en roman? I mina ögon är du på väg! Du är begåvad med en litterär "penna"

Mvh!
Så SKRIV, SKRIV, SKRIV!

Pia sa...

Veldig godt å høre at dette ikke var selvopplevd. Fortsett å skrive! :-)

Hobbyfilosofen sa...

Inkan og Pia: Takk for oppmuntringene. Drømmen er en roman, men jeg har en lang vei å gå. Jeg tar ett skritt om gangen. Så får vi håpe jeg er på rett vei.