Ser du dårlig?

Ser du dårlig, spurte hun der jeg satt krumbøyd over avisen og myste mot den minimale skriften i katalogen fra byggevarehuset. Teksten var for liten til å lese med brillene, så jeg skottet over kanten, med nesen dypt nede i katalogen, nesten så nesen ikke fikk plass. Er man nærsynt, så er man. Og ikke blir det bedre med årene heller. Men minste leseavstand blir stadig lengre. Så en vakker dag kan jeg vel ikke fokusere nære nok til å se den lille skriften. Progressive briller, her kommer jeg. Hun smilte litt overbærende, før hun med lett skadefryd påpekte at jeg kanskje begynte å bli litt gammel. At alle deler av kroppen ikke var like myke, bøyelige og tøyelige som før. Jeg visste hun hadde rett. Alderen har begynt å sette sine spor. Hår, mage, syn. Trenger jeg si mer? Neppe. Heldigvis, eller kanskje dessverre, så gjelder det samme for henne. Og hun sa det selv. At vi så mye bedre ut når vi var tyve år. Og hun har så rett. Og vi liker det ikke. Å bli eldre. Men det er dessverre den veien det går. For oss alle. I litt varierende takt. Litt fortere for noen, litt saktere for andre. Men tiden setter sine spor. Og det er vel slik det er å leve. Så her sitter vi da, med hver vår kopp te, et par skiver brød og med hver vår del av avisen. Sakte, sakte forandres vi til en skygge av oss selv, mens vi lever ett liv vi ikke helt får orden på. Fullt opptatt med alt annet enn å leve. Leve livet. Jobb, jobb, jobb, hus og hjem. TV, TV, TV, mates med underholdning, underholdes, hele tiden. Slippe å tenke. Slippe å tenke på annet enn å bli underholdt. Slippe å tenke på at kanskje det hadde vært hyggelig med litt selskap. Slippe å tenke på at kanskje vi skulle gjøre noe helt annet. Slippe å tenke på at vi kanskje skulle dele livet med en annen. For tenker vi ikke på det trenger vi ikke gjøre noe med det. Ennå. Vi kan ta det en annen gang. Når alle serier på TV er ferdige. Når vi har sett alle episoder av vårt surrogatliv. Når vi vet hvordan det går, gikk. Men plutselig er det for sent. For sent å gjøre noe med det. For sent å angre. For det finnes ikke noen tilbakespolingsknapp, noe revers, noen tidsmaskin eller noe sjansekort som sier ”Gå tilbake til start”. Det er her og nå det gjelder. Det er her. Det er nå. Ikke etterpå. Da er det for sent. Om det i det hele tatt spiller noen rolle. Og ser man stort på det så gjør det jo ikke det…