mandag 12. mars 2007

Utetime

Frøken kom fram til oppstillingsplassen med ett skjelmsk smil. Vi stod der pent og pyntelig oppstilt. To og to. Nesten på rekke og nesten på rad. Hun var litt sen. De andre klassene hadde allerede presset seg inn gjennom dørene, inn til sine klasserom. Gjennom vinduet kunne jeg se at de fant plassene sine, pakket opp bøkene. Læreren der inne begynte å snakke, men jeg kunne ikke høre ham. Frøken hysjet på oss.
- I dag tar i utetime dere, sa hun.
Vill jubel! – Jippi! - Hva skal vi gjøre? – Fotball! – Slåball! – Kaste på stikka! Vi ropte i kor av ekstase. Frøken pekte på Tor og Henning og kommanderte de bort til gymsalen for å hente balltre og noen tennisballer. Slåball ble det. Roy og Roger fikk velge lag. De var de beste til å slå. En etter en valgte de. Hvem var best til å løpe, hvem var best til å slå og hvem kunne ta i mot ballen og treffe de som løp. Som vanlig var jeg en av de siste som ble valgt. Jeg var ganske rask, men traff ikke så bra verken med balltre eller med ball. Ikke var jeg bra til å ta imot heller. Frøken slo kron og mynt om hvem som skulle begynne. Jeg stilte meg langt til høyre for de som slo. Det var nesten umulig for ballen å havne her. Bare hvis de bommet grovt kunne ballen sakte sprette min vei. Resten av laget plasserte seg ut over den sommervarme asfalten i skolegården. Roy dirigerte og sjefet, som han pleide. Det var viktig for han å vinne. Han ville alltid vinne. Jeg brydde meg ikke så mye om det, bare jeg fikk være med. Det begynte å blåse litt, en varm sensommervind. I ryggen på de som slo.

Spillet gikk sin gang. Mye skrik og skrål, mange bom og mange raske løp. Jeg var ikke innblandet i så mye, det jeg stod på ytre høyre. Ingen baller kom min vei i dag. Og jeg var glad til. Plutselig slo en av jentene en høy og kort ball. Den svevet høyt opp og dalte sakte ned mot Roys utstrakte hånd. Alle så hvordan det kom til å gå. Det var som tiden stod stille. Vinden ventet. Bladene på trærne holdt pusten. Alle så på ballen. Og hånden. Der de langsomt nærmet seg hverandre. Roys tilfredse glis. Gledesutbruddene. – Pol! – Enmannspol! – Vi er inne! Den eneste på mitt lag som ikke var glad var meg. For nå måtte jeg snart prøve å slå! Og treffe ballen. Det andre laget hang med nebbet. Frøken kom med oppmuntrende tilrop. Det hjalp nok ikke så mye, men litt kanskje. Jeg småløp fram til rekken over slagmenn. Jeg ville for alt i verden stå sist. Da kunne alt avhenge av meg. Da måtte jeg treffe. Hvis ingen hadde kommet fram og tilbake ennå, og stod bak meg i rekken. Så en plass i første halvpart passet perfekt. De foran meg slo lomper. Noen satset og løp. Til den andre siden. Klarte seg med nød og neppe. Ingen fare tenkte jeg. Gjør ikke så mye om jeg bommer. Det kommer mange bak som pleier å treffe.

Jeg tok tak i balltreet. Det var hardt, men likevel godt å holde i. Dreiet på sløyden. Einar skulle kaste ballen. Jeg skulle slå. Jeg hadde to forsøk. Einar løftet armen og så på meg. Med blikket spurte han om jeg var klar. Jeg nikket svakt og festet grepet om balltreet. Ballen opp i luften. Balltreet bakover. Fulgte ballen med blikket, svingte balltreet framover. Traff ballen litt for sent. Den spratt i bakken et par meter foran meg. Rett i fanget på Are. Slukøret gikk jeg til rekken av de som skulle løpe og ventet på at neste mann skulle treffe. Flere bom fulgte, før jeg satset alt jeg hadde på ett vindskeivt treff som gikk mellom to av jentene. Ingen problemer å rekke over. Det var verre å løpe tilbake. Bommet man rakk de som regel å få tak i ballen og sikte om man løp tilbake. Så jeg måtte vente. Det var jeg og to til som ventet på den andre siden. Resten ventet på å slå, eller hadde ikke turt å løpe. Til slutt var det bare Roy igjen. Ingen hadde løpt. Ingen hadde truffet. Vi visste at vi måtte løpe nå. Ellers var vi ute. Vi så på hverandre. Bet oss i leppene og utvekslet megetsigende blikk. Roy svingte balltreet i luften. Kjente på tyngden. Tittet på Are. Are tittet på Roy. Are kastet. Roy svingte. Balltreet for gjennom luften. Vi hørte det svisjet. Vi hørte ballen bli truffet. Vi så den lave banen. Men vi løp. Alt vi kunne. Ballen traff en motspiller. Hardt nok til at hun ikke klarte å holde den. Det ble ikke pol. Den spratt i asfalten. Hun kastet seg etter. En av guttene som stod i nærheten ropte. En annen kastet seg etter ballen. Mens vi løp. Alt hva bena klarte. Jeg kom først. Pustet lettet ut. Jeg klarte meg. Det var ikke jeg som gjorde at vi måtte ut. De to andre klarte seg også. Det var oss tre. Og alle de andre på motsatt side. Ventet på at en av oss skulle treffe. Ola ville slå først. Birger ville slå før meg. Jeg ble sist. Ola var god. Han løp fort og traff ofte. Men ikke i dag. Ballen gikk bare noen meter. Ingen løp. Noen ropte. – Faen! Nå må noen treffe, ellers er vi ute! Jeg så på Birger. Han tittet på meg, tok balltreet. Og bommet. Tittet ned i bakken og sa at jeg var det siste håpet. Nå gjelder det. Så rakte han meg balltreet, tittet meg i øynene og. – Se på ballen, hele tiden! – Takk, stotret jeg frem og gikk fram til Are. – Nå må du treffe! ropte noen. Jeg ville ikke høre. Jeg ville ikke vite. Jeg kjente uroen stige i kroppen. Are smilte og tittet på meg. Han visste at jeg ikke likte dette. Og at jeg som regel bommet. – Kast rett opp, sa jeg, overrasket over meg selv. Are tittet på meg igjen og sa – Du kan ikke bomme nå, vet du! Jeg tittet ned. Så på balltreet. Hold hardt om det. Gjorde en sving i lufta. Forsøkte å tenke på hvordan det ville være å treffe. Hvor fantastisk det ville føles! Tittet opp på Are. Han stod klar med ballen i hånden. Jeg nikket. Det var nå eller aldri. Birgers ord lagde ekko i hodet. ”Se på ballen hele tiden”. Sakte fulgte jeg ballens ferd oppover. Til den stoppet på toppen og begynte å dale. Automatisk svingte jeg balltreet bakover, samlet all kraft og svingte alt jeg kunne framover. Blikket var festet på ballen. Jeg tenkte ikke. Jeg bare svingte. Jeg så. Jeg hørte. Jeg følte. Balltreet traff ballen. Det reneste treff jeg noensinne har sett. Den ble skutt ut som av en kanon. Men jeg så det som sakte film. Den perfekte buen. Opp, opp. Bort, bort. Jeg hørte de andre løp. Jeg hørte de ropte Løp! Det var ingen hast. Ballen hadde retning mot taket på gymsalen. Ingen stod der borte. Utelaget stod og måpte. De tittet opp i luften. Så etter ballen. Før noen plutselig begynte å løpe. For å prøve å få tak i ballen. Det var minst 50 meter. Jeg begynte å løpe. Jeg løp. Fram og tilbake. Det var en home run. Alle jublet. Jeg kjente lykken stige i meg.

13 kommentarer:

Spectatia sa...

En norsk hobbyfilosof i Sverige, hvis jeg har forstått det riktig? Er selv også opprinnelig norsk, nå svensk i Sverige, og filosoferer gjerne.

Har ikke rukket å lese noe i sin helhet her inne ennå, men det ser spennende ut. :-)

Hobbyfilosofen sa...

Velkommen hit spectatia. Håper du finner noe å lese som kan glede deg. Eller intressere deg.

Järnladyn sa...

Jag läste hela historien om din första (och enda?) home-run. Den väckte många minnen. Men vilket hemskt sätt att välja lag på... Vad tänkte de egentligen på??

Hobbyfilosofen sa...

Annika, jag vet inte om dom tänkte så mycket, det var så vi gjorde. Kul at min lilla historia kunde få dig att minnas. Hoppas det var goda minnen.

Jill sa...

Åh, det var jammen godt han traff! Det at du dveler så lenge på, og beskriver så inngående, hele prosessen før han faktisk skal slå sitt avgjørende slag, formidler forventningspresset veldig bra. Som leser kjenner jeg hvor godt det gjør idet han faktisk lykkes. Det ville vært noe til nedtur å bomme der...

Nok en fin historie! Og for et mobbeprosjekt det egentlig var/er å velge lag på den måten. Hvordan fortelle t y d e l i g hvem som er bra og hvem som ikke er det? Håper virkelig man har gått bort fra dette på skolene idag.

Katrine K sa...

Denne historien vekket mange minner i meg, og det var utrolig spennende å lese, du skriver så bra!
Den utvelgelsesmetoden den gangen var grusom, jeg kom alltid også blant de siste. Husker utvelgeren sa til den andre: "du kan ta rasket" når de siste tre stakkarene sto igjen og alle de beste var tatt.
Jeg har også en slik historie da jeg klarte å skyte mål i fotball, det kommer jeg aldri til å glemme...
Utrolig at du husker reglene i spillet så godt, jeg hadde helt glemt (eller fortrengt) alle regler.

Hobbyfilosofen sa...

Takk Jill og Katrine K! Jeg syns også det var bra han traff! Laginndelingen var jo like lite gøy hver gang, spesiellt når man stod igjen som "rasket"... Får vi lese om ditt mål Katrine? Eller blir det en illustrasjon?

Jill sa...

Det er jo nesten litt fælt å si det her, men jeg likte det meste av idrett, og var oftest av de første som ble valgt. Eller jeg var blant de to som valgte lag. Og det skal jeg love dere, det var ikke videre gøy å velge heller, for man kommer jo i en ganske håpløs posisjon - man vil ikke være så kjip å velge de som ikke er best i spillet sist, man ser jo hvor nitrist det er, men hva skal man gjøre om man har et snev av vinnerinstinkt eller vil at lagene skal være noenlunde jevnebyrdige? Det er jo ganske håpløst for flere parter, dette påfunnet. Nei til denslags utvelging, sier nå jeg, det er ikke bra for noen.

Katrine K sa...

Hobbyfilosofen:-Ja, kanskje jeg skulle lage noe utav den historien med mitt mål..
Sannheten var at nesten ingen merket at jeg skjøt mål engang, de kunne bare ikke tro at jeg hadde gjort det. Jeg ble ikke så veldig glad, ville bare synke i jorda...

Jill:Visste jeg det ikke, at du var en av de som valgte lag..! Skjønner at du kom i klemma...utrolig dumt system.
Jeg var en av de "flinke" i andre fag og måtte hjelpe de "svake" i klassen i matte og norsk...(De "flinke" skulle sitte sammen med de "svake" for å hjelpe til...) Føltes ganske flaut det og, for begge parter.

Anonym sa...

Jeg traff heller aldri ballen. Men ble ofte truffet av den, til tross for at jeg prøvde å løpe unna... Heldigvis var jeg den beste når det kom til det å hoppe strikk - noe vi (jentene) holdt på med i hvert friminutt. Å hoppe strikk er det visst forresten ingen som gjør lenger, strikkhopping har vel for lengst fått en ny betydning...

Hobbyfilosofen sa...

Jill, så det var du som ikke ville velge meg... ;-) Jeg likte også idrett, men ballen likte ikke meg... Jeg var ganske rask på korte distanser, så på stafetten var jeg sikret plass.

Katrine K, det høres nesten ut som du skjøt selvmål... Hvorfor ville synke i jorden etter en slik bragd det er å lage mål?

Ja, Jorid, strikkhopping har nok en annen betydning nå enn når vi var små. Jeg må si jeg misunte jentene som hadde spenst og teknikk til å håndtere alt over "under armene".

Katrine K sa...

Høres jo ganske tragisk ut, dette, men saken var at jeg ble så flau fordi jeg liksom ikke taklet suksessen...-Du vet, når noen får mål, er det vanlig å juble høyt, hoppe i været, men det var ikke min stil, hvis du forstår...

Hobbyfilosofen sa...

Jeg tror jeg forstår, Katrine...