Vinden tar tak i min kropp. Kraftige kast river og drar, men jeg kjemper standhaftig imot. Klorer meg fast, griper og holder. Kreftene sviker og krampene rister. En dag er min tur kommet. En dag skal også jeg bli jord. Langt der nede, i det evige mørke. Men ennå har jeg krefter igjen. Ennå vil jeg vise meg fram. Vise den gulrøde glans jeg nå bærer. Som bærer bud om at slutten er nær. Jeg har sett mine nærmeste falle. Det er trist, men det er slik det ender.
Jeg hører et knepp, min tid har kommet. Sjokket gjør meg yr, men visst var det ventet. Når det så kommer, tas jeg på sengen. Stolt har jeg vært, hele mitt liv. Og ikke har jeg tenkt å miste den nå. Min siste reise skjer med flagget til topps. Om den kan nytes, skal den det. Og, jo visst, denne nyvunne frihet, en følelse jeg aldri har kjent, innbyr til hengivelse helt til siste sekund.
Sakte lar jeg meg føre med vinden. Roterer om meg selv. Ser nå, for første gang, hele den kropp der jeg var en del. Og jeg som trodde jeg hang på toppen. Hvor feil kan man ta? Det finns like mye over som under, gigantisk er ordet, og jeg blir forlegen. Vinden hviner ”kom, følg med meg, skal jeg vise deg rundt”. ”Ja, la meg fly, som en fugl, for evig” roper jeg begeistret til svar. Oppad det bærer, i virvler. Svimmel føler jeg meg, av høyden og farten. Alt er jo fremmed og uvant for meg. Se, der nede ser jeg min plass, der jeg har stått fast på min post fra den tidlige vårdag. ”Høyere”, begeistret jeg roper til vinden. ”Akk, min pust er snart slutt” forsiktig den hvisker. Jeg kjenner dens kraft ebber ut. Sakte faller jeg ned, i sirkler. Jeg prøver å fly, men har ikke krefter, Jeg prøver å finne en ny venn hos vinden, men ingen har krefter til overs til meg.
Der nede på bakken mine gamle kjente jeg skimter. Det røde og gule er blekere nå. Og rifter og sår hele kroppen de dekker. Snart er det slutt. Snart er vi jord.
----
Som svar på Cassandras utfordring Høstløv
onsdag 7. november 2007
torsdag 1. november 2007
Trist som filleren
(Oslo, 14. november 2020)
– Hei Ari, det var lenge siden.
Håkons ekssvoger kommer snublede inn i kafeen. Frakken subber i bakken når han lutrygget stavrer seg fram til disken. Langsomt setter han seg på den nærmeste barkrakken. Det gråsprengte håret ligner en gordisk knute. En svak eim av alkohol pirrer Håkons nese, men han kan ikke avgjøre om det er konjakk eller etterbarberingsvann. Nybarbert er han ikke, så det er kanskje en kombinasjon. En dusj etterbarberingsvann for å dekke over konjakken, eller inspirasjonsdråpene som Ari pleier å kalle dem.
– Ja, det har blitt en stund nå, har vært opptatt skjønner du.
– Å, har du skrevet? Håkon smiler overbærende, men likevel litt håpefullt.
Det hadde jo vært det beste for alle, om han virkelig hadde skrevet noe. Igjen. For litt hadde det vel solgt, hadde det ikke. Det finns vel fortsatt de som er interessert i tidligere storheter og deres nærmeste. Får jo håpe det, for Aris skyld. Bare han ikke begynner å skrive om oss. Det har Håkon gjentatte ganger poengtert. Skriver han om familien blir han bannlyst. Da tar Håkon i bruk alle sine kontakter og får han landsforvist eller tvangsinnlagt eller… Ja, han vet ikke helt hva han kommer til å gjøre, men noe blir det.
– Skrevet og skrevet, sier Ari.
– Ikke egentlig, men jeg har tenkt, sier han
Håkon sukker og blikket synker som en sten i vann til det møter gulvet. Skuffelsen brer seg i kroppen og han får lyst å riste den spede kroppen. Hans gode oppdragelse hindrer ham. Han besinner seg og teller baklengs fra 20 til 1 slik han lærte av sin mor. Sonja-trikset som de kalte det hjemme. Det fungerer fortsatt utmerket. Og mye bedre enn å bare telle til 10 forlengs. For det går for fort. Man rekker ikke besinne seg da. Teller du baklengs må du fokusere på tellingen og ditt irritasjonsmoment mister lettere fokus.
– Jasså, og hva har du tenkt på denne gangen da, sier han og forsøker å ikke være for sarkastisk i tonen.
Han vet jo at Ari kan fare opp som en bjørn om han blir unødig provosert. Det er noe han har lagt seg til på gamle dager. Når han var yngre var han enklere å håndtere, selv om det i blant var litt slitsomt når han skulle spille dandy hele tiden. Håkon tenkte tilbake på en episode på sommerstedet på Sørlandet for mange år siden. Ufrivillig og helt tilfeldig hadde han overhørt når hans søster skulle vekke Ari tidlig en morgen. Märtas hverdagsspråk var jo ikke like dannet og propert når bare familien var til stede. Eller i hvert fall om moren ikke var der. ”Ari, se og kom deg opp din konjakk fyllik” hadde hun ropt til han. ”Hva er det du sier, kjære kone. Her ligger jeg stille og fredelig og hviler meg efter en tøff skriveøkt og noen få glass inspirasjonsdråper, og så kommer du busende inn og roper og skriker på denne måten. Hvem skulle tro at du er datteren til Sonja?” hadde Ari svart. ”Skriveøkt meg her og skriveøkt meg der. Om jeg ikke tar helt feil har du faen meg ikke skrevet ett jævla ord!” Håkon hadde hørt at Märtas stemme var nær bristepunktet. Dette lovet ikke godt. Ari hadde også fått en fornemmelse av sin kones desperasjon. ”Så, så, lille lysfontenen min, jeg skal stå opp, nu med en gang, men du vet jo at jeg ikke liker å bli vekket på den måten, vennen min”. Håkon hadde sett for seg Aris smil til sin søster, og blikket han brukte når han ville oppnå noe eller få tilgivelse.
– Jeg har tenkt på lysfontenen, min elskede lysfontene… jeg forstår fortsatt ikke hva som gikk galt… og nå får jeg knapt se barna… ikke for at de trenger meg, de klarer seg jo selv nå… jeg lengter sånn etter dem. Ari så trist ut i blikket.
Håkon forstod. Han elsket sine barn mer enn noe annet, ja faktisk mer enn sin elskelige kone med de bløte konsonantene. Likevel visste han at det var bedre for Märta og barna at de ikke traff Ari så ofte.
– Se her, ta deg en latte, så føler du deg bedre.
Håkon satt en latte på disken foran Ari, som raskt la begge hendene om den og varmet seg. Etter skillsmissen hadde det vært tøft for Ari. Han insisterte på å være forfatter. ”Å skrive er mitt liv” hadde han sagt på en forlagsfest for lenge siden, og gjentatt i det kjedsommelige og, de siste årene, komiske. Pressen gjorde narr av ham og kalte ham ”Den ordløse”, noe Håkon syns var litt på kanten, men det var ikke grovt nok til å lage et nummer ut av det. Og Ari på sin side var standhaftig. Hevdet stadig at han hadde det i seg, både skrivingen og historiene, men at han for tiden hadde, forbigående, vansker med å få skrivingen og historiene til å koble seg sammen og materialisere seg på papiret. De fleste hadde gitt opp. Men ikke Ari.
Ari tok en stor slurk av kaffen, sukket tungt og tittet på Håkon. Håkon forstod med en gang hva han ville. Helt siden skilsmissen hadde Aris økonomi vært sjaber. Og Håkon hadde i et svakt øyeblikk, etter noen glass inspirasjonsdråper, lånt Ari noen tusenlapper. Selv om Håkon ikke hadde overtatt familiebedriften etter faren hadde han jo en ordnet økonomi. Boken om siste ledd i familiesagaen hadde også, til Aris store misunnelse, solgt veldig bra, ikke bare her hjemme, men ute i den store verden.
– Du, ting går ikke helt som jeg har tenkt meg. Blir liksom ikke ferdig med boken og forlaget nekter å betale mer i forskudd. Og skal jeg få tid til å både tenke og skrive går det jo ikke å jobbe ved siden av.
Ari tittet på Håkon. Forsøkte å gjøre seg så uskyldig som mulig. Selv om han visste at han lå dårlig til. Men hva skulle han gjøre, det var ikke så mange andre som kunne hjelpe ham. Han angret bittert på at han ikke hadde insistert på å hjelpe Håkon med slektssagaen, selv om bibliografier ikke var hans greie. Den hadde jo solgt som bare rakkeren. Tenk hva en liten prosent av inntektene kunne gjort. Egentlig var han også litt bitter over att Håkon ikke engang hadde spurt.
– Ari, du vet hva jeg har sagt om det der.
Håkon forsøkte å låte morsk og la stemmen i ett lavere stemmeleie enn vanlig. Han ville ikke. Og kjempet mot sin egne gode fe som alltid ville hjelpe. Han kunne ikke. Ikke uten motytelser. For han visste at avdragene ikke kom til å bli betalt. Om det ikke skjedde et under. At Ari plutselig fikk en raptus og skrev en bestselger. Og hvordan skulle han forklare det for Mette-Marit? Han husket hennes reaksjoner forrige gang som om det var i går. Han hadde aldri før sett henne så adrenalinsint noen gang. Og han måtte sove på gjesterommet over en uke. Nei, det var ikke som før, nå varte sinnet hennes mye lenger. Før gikk det jo over nesten med en gang, men nå kunne hun surmule i mange dager. Kanskje var det ikke så lurt å takke nei til å videreføre familiebedriften likevel. Nå var de jo avheng av å jobbe begge to. Tidligere hadde de jo en sikker inntekt, selv om den også innebar noen forpliktelser. Nå var det jobb dagen lang. Og på kveldstid. Spesielt på kafeen, men også for Mette-Marit på Märtas skole, der hadde de utvidet med kveldsundervisning for de som studerte på deltid. Mette-Marit hadde vært en av Märtas første elever, og hvilken elev. Hun hadde fått så bra kontakt og vist seg å være et bedre medium enn hans egen søster. Så veien fra elev til lærer hadde vært kort når byrdene i familiebedriften ikke lenger måtte bæres.
– Kom igjen ’a, Håkon, du er mitt siste håp. Du vet jo at jeg har det i meg. Jeg trenger bare litt tid for å få det ut. Det kommer til å bli så jævlig bra når det først kommer. Men du må hjelpe meg, ellers vet jeg faen ikke hva jeg skal gjøre.
Håkon så endringen i Aris blikk og ble urolig. Dandy-frasene var også borte. Han hadde sannsynligvis forsøkt å selge seg til Se og Hør, Nå og alle andre, men fått nei. Han var ikke interessant uten glamouren. Selv om han fortsatt var en dandy var hans lille ungkarskrypinn høyst ordinært. Det blir ikke spennende hjemme hos reportasjer av slikt.
– Jeg kan ikke gi deg penger, Ari, det funker bare ikke…
– Håkon, please… hva faen mener du jeg skal gjøre… skal jeg begynne å jobbe, hæ, er det det du mener…
– Mmmm, jeg kan ikke gi deg penger, du vet hva MM sier til det… du er nødt…
– Men Håkon, fatter du ingen ting, eller, forfattere jobber ikke i kassa på Rimi… de drikker rødvin og konjakk og… og…
– Skriver, kanskje….
– Jadda… skriver…
– Ja, nettopp… og når skrev du noe sist… noe som kunne brukes…
– Faen, ikke begynn du også, jeg er så jævla lei av alle som maser…
– Men Ari, om du ikke skriver blir du aldri ferdig… og da får jeg aldri tilbake det du låner… MM kommer til å kaste meg ut om jeg gir deg mer penger. Tenk bare hva som skjer om hun oppdager at det er kafeen som betaler dine inspirasjonsdråper…
– Mmmm, jeg vet, men jeg er desp, kontoen er snart tom og jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre…
– Det eneste jeg kan gjøre for deg er å ansette deg… du kan ta ettermiddagsskiftet, for du kommer deg jo aldri ut av senga før lunsj uansett. Så får du skrive om natta, som du pleier… Men det er ikke alt. Hver fredag kveld skal du delta på våre litteraturkvelder og lese noe fra ukens produksjon…
– Hva… lese hver fredag… nei, jeg vet ikke… uff… men tenk om jeg…
– Enten det eller ingen ting… det er mitt eneste tilbud… om du vill at jeg skal hjelpe deg blir det på denne måten… om du ikke liker det får du finne noen andre som kan hjelpe deg… Du skal få en bra lønn, men skulker du opplesningen på fredager ryker halvparten…
– Faen, Håkon, du er en liten jævel…
– Ari, jeg gjør dette for din skyld… Jeg finner bedre kafébetjening på gata, men jeg gir deg denne muligheten… Egentlig skal du være veldig takknemlig for at du får denne sjansen. Du kan tenke på det til i morgen…
– Mmm, jeg får vel det, tenke på det til i morgen…
Ari går ned fra krakken og tar på seg frakken, bretter møysommelig kragen, slik at den ligger perfekt. Før han snur seg titter han på Håkon og gynger hodet opp og ned som en serie små nikk.
– Kom klokken ett, så skal du få litt opplæring, roper Håkon etter ham når han går ut døren.
Bjellen klinger med sin falske tone når døren slår igjen bak ham. Håkon ser etter Ari og grubler litt over hva han tenker nå, forfatteren, og undrer om han takker ja. Det beste hadde nok vært om Ari fant seg noe annet, men han trenger litt nytt blod til litteraturkveldene, så sånn sett passer de jo bra. Så får vi håpe at noen fortsatt er interessert.
– Hei Ari, det var lenge siden.
Håkons ekssvoger kommer snublede inn i kafeen. Frakken subber i bakken når han lutrygget stavrer seg fram til disken. Langsomt setter han seg på den nærmeste barkrakken. Det gråsprengte håret ligner en gordisk knute. En svak eim av alkohol pirrer Håkons nese, men han kan ikke avgjøre om det er konjakk eller etterbarberingsvann. Nybarbert er han ikke, så det er kanskje en kombinasjon. En dusj etterbarberingsvann for å dekke over konjakken, eller inspirasjonsdråpene som Ari pleier å kalle dem.
– Ja, det har blitt en stund nå, har vært opptatt skjønner du.
– Å, har du skrevet? Håkon smiler overbærende, men likevel litt håpefullt.
Det hadde jo vært det beste for alle, om han virkelig hadde skrevet noe. Igjen. For litt hadde det vel solgt, hadde det ikke. Det finns vel fortsatt de som er interessert i tidligere storheter og deres nærmeste. Får jo håpe det, for Aris skyld. Bare han ikke begynner å skrive om oss. Det har Håkon gjentatte ganger poengtert. Skriver han om familien blir han bannlyst. Da tar Håkon i bruk alle sine kontakter og får han landsforvist eller tvangsinnlagt eller… Ja, han vet ikke helt hva han kommer til å gjøre, men noe blir det.
– Skrevet og skrevet, sier Ari.
– Ikke egentlig, men jeg har tenkt, sier han
Håkon sukker og blikket synker som en sten i vann til det møter gulvet. Skuffelsen brer seg i kroppen og han får lyst å riste den spede kroppen. Hans gode oppdragelse hindrer ham. Han besinner seg og teller baklengs fra 20 til 1 slik han lærte av sin mor. Sonja-trikset som de kalte det hjemme. Det fungerer fortsatt utmerket. Og mye bedre enn å bare telle til 10 forlengs. For det går for fort. Man rekker ikke besinne seg da. Teller du baklengs må du fokusere på tellingen og ditt irritasjonsmoment mister lettere fokus.
– Jasså, og hva har du tenkt på denne gangen da, sier han og forsøker å ikke være for sarkastisk i tonen.
Han vet jo at Ari kan fare opp som en bjørn om han blir unødig provosert. Det er noe han har lagt seg til på gamle dager. Når han var yngre var han enklere å håndtere, selv om det i blant var litt slitsomt når han skulle spille dandy hele tiden. Håkon tenkte tilbake på en episode på sommerstedet på Sørlandet for mange år siden. Ufrivillig og helt tilfeldig hadde han overhørt når hans søster skulle vekke Ari tidlig en morgen. Märtas hverdagsspråk var jo ikke like dannet og propert når bare familien var til stede. Eller i hvert fall om moren ikke var der. ”Ari, se og kom deg opp din konjakk fyllik” hadde hun ropt til han. ”Hva er det du sier, kjære kone. Her ligger jeg stille og fredelig og hviler meg efter en tøff skriveøkt og noen få glass inspirasjonsdråper, og så kommer du busende inn og roper og skriker på denne måten. Hvem skulle tro at du er datteren til Sonja?” hadde Ari svart. ”Skriveøkt meg her og skriveøkt meg der. Om jeg ikke tar helt feil har du faen meg ikke skrevet ett jævla ord!” Håkon hadde hørt at Märtas stemme var nær bristepunktet. Dette lovet ikke godt. Ari hadde også fått en fornemmelse av sin kones desperasjon. ”Så, så, lille lysfontenen min, jeg skal stå opp, nu med en gang, men du vet jo at jeg ikke liker å bli vekket på den måten, vennen min”. Håkon hadde sett for seg Aris smil til sin søster, og blikket han brukte når han ville oppnå noe eller få tilgivelse.
– Jeg har tenkt på lysfontenen, min elskede lysfontene… jeg forstår fortsatt ikke hva som gikk galt… og nå får jeg knapt se barna… ikke for at de trenger meg, de klarer seg jo selv nå… jeg lengter sånn etter dem. Ari så trist ut i blikket.
Håkon forstod. Han elsket sine barn mer enn noe annet, ja faktisk mer enn sin elskelige kone med de bløte konsonantene. Likevel visste han at det var bedre for Märta og barna at de ikke traff Ari så ofte.
– Se her, ta deg en latte, så føler du deg bedre.
Håkon satt en latte på disken foran Ari, som raskt la begge hendene om den og varmet seg. Etter skillsmissen hadde det vært tøft for Ari. Han insisterte på å være forfatter. ”Å skrive er mitt liv” hadde han sagt på en forlagsfest for lenge siden, og gjentatt i det kjedsommelige og, de siste årene, komiske. Pressen gjorde narr av ham og kalte ham ”Den ordløse”, noe Håkon syns var litt på kanten, men det var ikke grovt nok til å lage et nummer ut av det. Og Ari på sin side var standhaftig. Hevdet stadig at han hadde det i seg, både skrivingen og historiene, men at han for tiden hadde, forbigående, vansker med å få skrivingen og historiene til å koble seg sammen og materialisere seg på papiret. De fleste hadde gitt opp. Men ikke Ari.
Ari tok en stor slurk av kaffen, sukket tungt og tittet på Håkon. Håkon forstod med en gang hva han ville. Helt siden skilsmissen hadde Aris økonomi vært sjaber. Og Håkon hadde i et svakt øyeblikk, etter noen glass inspirasjonsdråper, lånt Ari noen tusenlapper. Selv om Håkon ikke hadde overtatt familiebedriften etter faren hadde han jo en ordnet økonomi. Boken om siste ledd i familiesagaen hadde også, til Aris store misunnelse, solgt veldig bra, ikke bare her hjemme, men ute i den store verden.
– Du, ting går ikke helt som jeg har tenkt meg. Blir liksom ikke ferdig med boken og forlaget nekter å betale mer i forskudd. Og skal jeg få tid til å både tenke og skrive går det jo ikke å jobbe ved siden av.
Ari tittet på Håkon. Forsøkte å gjøre seg så uskyldig som mulig. Selv om han visste at han lå dårlig til. Men hva skulle han gjøre, det var ikke så mange andre som kunne hjelpe ham. Han angret bittert på at han ikke hadde insistert på å hjelpe Håkon med slektssagaen, selv om bibliografier ikke var hans greie. Den hadde jo solgt som bare rakkeren. Tenk hva en liten prosent av inntektene kunne gjort. Egentlig var han også litt bitter over att Håkon ikke engang hadde spurt.
– Ari, du vet hva jeg har sagt om det der.
Håkon forsøkte å låte morsk og la stemmen i ett lavere stemmeleie enn vanlig. Han ville ikke. Og kjempet mot sin egne gode fe som alltid ville hjelpe. Han kunne ikke. Ikke uten motytelser. For han visste at avdragene ikke kom til å bli betalt. Om det ikke skjedde et under. At Ari plutselig fikk en raptus og skrev en bestselger. Og hvordan skulle han forklare det for Mette-Marit? Han husket hennes reaksjoner forrige gang som om det var i går. Han hadde aldri før sett henne så adrenalinsint noen gang. Og han måtte sove på gjesterommet over en uke. Nei, det var ikke som før, nå varte sinnet hennes mye lenger. Før gikk det jo over nesten med en gang, men nå kunne hun surmule i mange dager. Kanskje var det ikke så lurt å takke nei til å videreføre familiebedriften likevel. Nå var de jo avheng av å jobbe begge to. Tidligere hadde de jo en sikker inntekt, selv om den også innebar noen forpliktelser. Nå var det jobb dagen lang. Og på kveldstid. Spesielt på kafeen, men også for Mette-Marit på Märtas skole, der hadde de utvidet med kveldsundervisning for de som studerte på deltid. Mette-Marit hadde vært en av Märtas første elever, og hvilken elev. Hun hadde fått så bra kontakt og vist seg å være et bedre medium enn hans egen søster. Så veien fra elev til lærer hadde vært kort når byrdene i familiebedriften ikke lenger måtte bæres.
– Kom igjen ’a, Håkon, du er mitt siste håp. Du vet jo at jeg har det i meg. Jeg trenger bare litt tid for å få det ut. Det kommer til å bli så jævlig bra når det først kommer. Men du må hjelpe meg, ellers vet jeg faen ikke hva jeg skal gjøre.
Håkon så endringen i Aris blikk og ble urolig. Dandy-frasene var også borte. Han hadde sannsynligvis forsøkt å selge seg til Se og Hør, Nå og alle andre, men fått nei. Han var ikke interessant uten glamouren. Selv om han fortsatt var en dandy var hans lille ungkarskrypinn høyst ordinært. Det blir ikke spennende hjemme hos reportasjer av slikt.
– Jeg kan ikke gi deg penger, Ari, det funker bare ikke…
– Håkon, please… hva faen mener du jeg skal gjøre… skal jeg begynne å jobbe, hæ, er det det du mener…
– Mmmm, jeg kan ikke gi deg penger, du vet hva MM sier til det… du er nødt…
– Men Håkon, fatter du ingen ting, eller, forfattere jobber ikke i kassa på Rimi… de drikker rødvin og konjakk og… og…
– Skriver, kanskje….
– Jadda… skriver…
– Ja, nettopp… og når skrev du noe sist… noe som kunne brukes…
– Faen, ikke begynn du også, jeg er så jævla lei av alle som maser…
– Men Ari, om du ikke skriver blir du aldri ferdig… og da får jeg aldri tilbake det du låner… MM kommer til å kaste meg ut om jeg gir deg mer penger. Tenk bare hva som skjer om hun oppdager at det er kafeen som betaler dine inspirasjonsdråper…
– Mmmm, jeg vet, men jeg er desp, kontoen er snart tom og jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre…
– Det eneste jeg kan gjøre for deg er å ansette deg… du kan ta ettermiddagsskiftet, for du kommer deg jo aldri ut av senga før lunsj uansett. Så får du skrive om natta, som du pleier… Men det er ikke alt. Hver fredag kveld skal du delta på våre litteraturkvelder og lese noe fra ukens produksjon…
– Hva… lese hver fredag… nei, jeg vet ikke… uff… men tenk om jeg…
– Enten det eller ingen ting… det er mitt eneste tilbud… om du vill at jeg skal hjelpe deg blir det på denne måten… om du ikke liker det får du finne noen andre som kan hjelpe deg… Du skal få en bra lønn, men skulker du opplesningen på fredager ryker halvparten…
– Faen, Håkon, du er en liten jævel…
– Ari, jeg gjør dette for din skyld… Jeg finner bedre kafébetjening på gata, men jeg gir deg denne muligheten… Egentlig skal du være veldig takknemlig for at du får denne sjansen. Du kan tenke på det til i morgen…
– Mmm, jeg får vel det, tenke på det til i morgen…
Ari går ned fra krakken og tar på seg frakken, bretter møysommelig kragen, slik at den ligger perfekt. Før han snur seg titter han på Håkon og gynger hodet opp og ned som en serie små nikk.
– Kom klokken ett, så skal du få litt opplæring, roper Håkon etter ham når han går ut døren.
Bjellen klinger med sin falske tone når døren slår igjen bak ham. Håkon ser etter Ari og grubler litt over hva han tenker nå, forfatteren, og undrer om han takker ja. Det beste hadde nok vært om Ari fant seg noe annet, men han trenger litt nytt blod til litteraturkveldene, så sånn sett passer de jo bra. Så får vi håpe at noen fortsatt er interessert.
søndag 21. oktober 2007
Tenk om…
Tenk om det ikke hadde skjedd. Tenk om bilen hadde holdt seg på veien. At vi ikke hadde alt for stor fart inn i svingen. Tenk om vi hadde vært edru. Det var vi ikke, Vi var unge og udødelige. Det var ingen som kunne stoppe oss. Vi var de håpefulle, de lovløse, de gale. Vi var fremtiden. Den lå som en bør over våre skuldre. Og vi var sterke. Tankeløse. Fulle av hormoner og forventninger. Skjedde det ikke noe fikk vi det til å skje. Lørdagskveld uten bil var utenkelig. Gikk ingen av våre ”lånte” vi en. Og denne lørdagen var en sånn lørdag. Da alt hadde stoppet opp. Og bilen vi lånte var ikke en av de gamle vanlige. Det var en trimmet og stylet Ford Sierra XR4i. Dobbelt så mange hester, mange flere enn vi kunne tøyle.
Det er ikke noe å gjøre med nå. Og tiden har leget alle så. Nesten. Det er bare noen små nerver som fortsatt er revet av. Noen millimeter som mangler. Som skiller livet mitt fra ditt. For all del, jeg er glad jeg lever. Ikke alle var så heldige. Likevel undrer jeg iblant hvordan livet hadde blitt. Det er klart det er ting jeg ønsker jeg kunne gjøre, men likevel, det er mye jeg har gjort nå som jeg aldri hadde vurdert om jeg ikke var skadet. Hadde jeg begynt å trene? Tja, det er ikke sikkert. Nå hadde jeg jo ikke noe valg. Om jeg skulle komme meg måtte jeg trene. Hver dag. Og resten av kroppen måtte kompensere. Armene ble sterkere. Overkroppen mer velbygd. Ikke hadde jeg truffet mine nye kompiser heller. Og ikke mistet de gamle, ikke på den måten i hvert fall. Så istedenfor å reise til OL hadde jeg sett det på TV, ja ikke det OL jeg reiste til, men det andre. Med en øl i hånden, sammen med de gamle kompisene. For jeg hadde sikkert ikke flyttet. Neppe. Hadde nok grodd fast ute på landet. I kulturen og tradisjonene der. Biler, øl og sporadiske damebekjentskap. Til en av dem ringer og sier hun er på tjukka og tror det er mitt. Og da hadde det vært kjørt. Kone, bil og hus. Og unge. Alt klappet og klart rundt 20. Jobb på bruket eller på verkstedet. Ikke noe utdannelse der i gården nei. Så mye jeg hadde gått glipp av. Så mye jeg har gått glipp av. Men likevel. Ville jeg byttet? Ikke nå. Ikke etter alt som har skjedd. Men det kjennes likevel vondt å tenke på de som ikke kom videre den kvelden.
Svar på Cassandras utfordring
Det er ikke noe å gjøre med nå. Og tiden har leget alle så. Nesten. Det er bare noen små nerver som fortsatt er revet av. Noen millimeter som mangler. Som skiller livet mitt fra ditt. For all del, jeg er glad jeg lever. Ikke alle var så heldige. Likevel undrer jeg iblant hvordan livet hadde blitt. Det er klart det er ting jeg ønsker jeg kunne gjøre, men likevel, det er mye jeg har gjort nå som jeg aldri hadde vurdert om jeg ikke var skadet. Hadde jeg begynt å trene? Tja, det er ikke sikkert. Nå hadde jeg jo ikke noe valg. Om jeg skulle komme meg måtte jeg trene. Hver dag. Og resten av kroppen måtte kompensere. Armene ble sterkere. Overkroppen mer velbygd. Ikke hadde jeg truffet mine nye kompiser heller. Og ikke mistet de gamle, ikke på den måten i hvert fall. Så istedenfor å reise til OL hadde jeg sett det på TV, ja ikke det OL jeg reiste til, men det andre. Med en øl i hånden, sammen med de gamle kompisene. For jeg hadde sikkert ikke flyttet. Neppe. Hadde nok grodd fast ute på landet. I kulturen og tradisjonene der. Biler, øl og sporadiske damebekjentskap. Til en av dem ringer og sier hun er på tjukka og tror det er mitt. Og da hadde det vært kjørt. Kone, bil og hus. Og unge. Alt klappet og klart rundt 20. Jobb på bruket eller på verkstedet. Ikke noe utdannelse der i gården nei. Så mye jeg hadde gått glipp av. Så mye jeg har gått glipp av. Men likevel. Ville jeg byttet? Ikke nå. Ikke etter alt som har skjedd. Men det kjennes likevel vondt å tenke på de som ikke kom videre den kvelden.
Svar på Cassandras utfordring
tirsdag 2. oktober 2007
Jeg er teksten…
Ærede leser, for første gang i historien, eller i hvert fall på veldig lenge, trer jeg frem og presenterer meg selv. Det er jeg som er teksten. Teksten, det er meg. Til vanlig er jeg en transparent formidler av skribentens budskap, men i dag, ærede leser, i dag, nøyer jeg meg ikke med å være like gjennomsiktig som en nyvasket vindusrute på en klar og solrik dag. I dag vil jeg at De, og alle dine etterfølgere, faktisk forstår hvilken viktig rolle jeg så diskret spiller. For diskret, det setter jeg min ære i å være. Alltid. Bortsett fra i dag.
Sier De at de allerede kjenner meg? Nei, ærede leser, det har De ingen forutsetning for. Riktignok vet De at jeg eksisterer, ellers kunne de ikke lese dette, men kjenner med, nei langt derifra. Det er som å si at De kjenner en fremmed de bare har sett ved ett eneste tilfelle. En fremmed De aldri har snakket med. De vet at jeg finnes. De vet hvorledes jeg ser ut. De har observert meg i akk så mange år, men likevel kjenner De meg ikke. De har sett meg i utallige varianter. Briljante utgaver der jeg har latt de store mestere boltre seg fritt med meg, siden deg gir meg en slik tilfredsstillelse å masseres og eltes av slike begavede fingre. Stakkarslige utgaver, der jeg ligger radbrukket igjen på papiret, lamslått av den fattige formuleringsevne, klønete håndtering og begredelige grammatikk. Likevel kjenner De meg ikke, for det er ikke mitt sanne jeg De ser. Det er forfatterens ynkelige forsøk på å bruke meg som lyser deg i øynene. For om jeg fikk det som jeg ville, ville De ikke slutte å lese før De hadde lest hvert eneste skrevne ord i hele universum. Min taktiske hjerne innser selvfølgelig at det ville blitt min bane. Om Dere alle, lesekyndige, ble så besatt av å lese, hvilke fatale konsekvenser ville ikke det ha fått. Om Dere, når dere først behersket lesekunsten, ikke ville gjort noe annet enn å lese. Hvem skulle da holde hjulene i gang? Og hvem ville da skrevet? Nettopp.
Der er innlysende nå, nå som jeg har forklart hvordan det engang henger sammen, men før dette, før De ser denne, nå så innlystende sammenheng, var det nok ikke så trivielt, ærede leser. Og derfor forstår De, om De nu fulgte resonnementet over, at jeg til enhver tid er nødt å legge bånd på meg. Begrense meg. Motstå fristelsen. Fristelsen av å forføre Dem, ærede leser. Lede Dem inn i det evige leseriket med min engasjerende, fengslende og altoppslukende kropp. Kan De tenke Dem hvor vanskelig dette må være. Nei, dessverre har De nok ikke mulighet til det, for det er uendelig mye verre enn å motstå den største fristelse De noen gang kan få. Og jeg motstår den hver dag. Hvert minutt. Hvert sekund. Ja, i hvert fall nesten. For en sjelden gang løsner jeg grepet og lar en heldig skribent nærme seg de fullendte. For å stimulere lysten. Lysten til å skrive. Lysten til å lese. En sjelden gang. Selvfølgelig har jeg mine favoritter. Og det har Dere jo oppdaget. Hvilke som er mine utvalgte. De jeg leker med. De jeg slipper litt nærmere innpå meg. Aldri så nær at jeg mister kontrollen. Gud forby! Likevel nær nok til at de kan kjenne den søte duft og føle min varme.
Jeg må innrømme at jeg iblant nyter situasjonen når jeg legger bånd på meg. Da gjør jeg det ekstra vanskelig for skribenten å finne ordene som skal til for å skape en fornuftig setning. Noen ord gjemmer jeg bak andre ord med en lignende mening. Noen ord gjør jeg det vanskelig å stave korrekt. Og så pøser jeg på med ord som er helt irrelevante eller flertydige, slik at den stakkars skribenten kjemper i en bitende sur motvind fra nord, direkte inn fra Nordishavets opprørte hjerte. Da sitter jeg stille og umerkelig på skribentens skrivebord og titter fornøyelig på det frustrerte blikk og lytter til de mindre begavede besvergelsene som hagler. Jeg kan sitte i timevis å nyte. Og like før det koker over for skribenten går jeg noen setninger tilbake og retter litt, slik at det der, umerkelig for skribenten, plutselig står en velformulert setning. Jeg vil jo ikke han skribenten skal miste motet helt. Jeg vil kunne fortsette min nytelse senere. Så når skribenten gir opp, og, som de aller fleste, leser gjennom det som, tross alle frustrasjoner og den harde kamp, har festet seg på papiret, oppdager skribenten at, til tross for sin overbevisning om at hele dagen har vært bortkastet, det faktisk finnes en, men bare en, det sørger jeg for, setning som kan brukes, for den er velformulert, om enn ikke helt perfekt.
De vil kanskje si at jeg er ond. Det kan jeg ikke være enig i. Om De prøver, bare for en stakket stund, se det med mine briller, om De kommer hit, til min side av skrivebordet, vil de oppdage at saken stilles i et helt annet lys. Og, ja, som den observante leser De er, det har sammenheng med mitt første resonnement. Den smerte som hver dag påføres meg, gjennom at jeg er bundet på hender og føtter, er nær inntil uutholdelig. At jeg ikke, bare for en liten stund, kan få blomstre, svinge meg i valsen, kjenne den milde sommer brisen gjennom håret, uthuler mitt indre, utsletter meg sakte og sikkert. Det er en pinefull tortur. Hver dag, hver time, hvert sekund. Og min eneste glede, nei, forresten, ikke glede, men trøst, min eneste trøst, er å se andre lide, om de nå bare lider en brøkdel av hva jeg må gjennom, så gir det meg i alle fall en mager trøst. En trøst jeg ikke kan leve uten. En trøst som blir min livsløgn, min kraft for å holde meg i live. Litt til. Og De vet jo hva følgene blir om jeg ikke kan tøyle meg, begrense meg. Om jeg slipper meg løs og lar alle som skriver skrive sitt manuskript som en perfekt utgave uten den minste svakhet, uten den minste detalj som kan irritere leseren, da, kjære leser, da, vil verdens ende være nær, for da vil all Deres tid brukes på meg, og ingen tid på noe annet. Det vil bli en katastrofe. Dere vil dø av sult, utmattelse og tørst. Alle som er avhengige av Dere vil forsvinne inn i glemselens skyggedaler mens Dere boltrer dere i paradis. De vil dø som fluer. Kadavre vil ligge rundt dere, men dere vil ikke engang ense det. Selv ikke lukten vil dere kjenne. Det eneste dere kjenner er smaken av paradis. Et paradis som bare eksisterer i min illusjon.
Så derfor, ærede leser, vil jeg bestemt hevde at jeg ikke, selv om det fra Deres ståsted ser slik ut, er det minste ond. For hadde jeg nå ikke gjort dette, hvem hadde da fått ta konsekvensen, ja bortsett fra meg selv? Så, istedenfor å mene at jeg er ond bør De takke meg, takke meg for at Dere fortsatt kan befolke den verden Dere har fått låne.
Sier De at de allerede kjenner meg? Nei, ærede leser, det har De ingen forutsetning for. Riktignok vet De at jeg eksisterer, ellers kunne de ikke lese dette, men kjenner med, nei langt derifra. Det er som å si at De kjenner en fremmed de bare har sett ved ett eneste tilfelle. En fremmed De aldri har snakket med. De vet at jeg finnes. De vet hvorledes jeg ser ut. De har observert meg i akk så mange år, men likevel kjenner De meg ikke. De har sett meg i utallige varianter. Briljante utgaver der jeg har latt de store mestere boltre seg fritt med meg, siden deg gir meg en slik tilfredsstillelse å masseres og eltes av slike begavede fingre. Stakkarslige utgaver, der jeg ligger radbrukket igjen på papiret, lamslått av den fattige formuleringsevne, klønete håndtering og begredelige grammatikk. Likevel kjenner De meg ikke, for det er ikke mitt sanne jeg De ser. Det er forfatterens ynkelige forsøk på å bruke meg som lyser deg i øynene. For om jeg fikk det som jeg ville, ville De ikke slutte å lese før De hadde lest hvert eneste skrevne ord i hele universum. Min taktiske hjerne innser selvfølgelig at det ville blitt min bane. Om Dere alle, lesekyndige, ble så besatt av å lese, hvilke fatale konsekvenser ville ikke det ha fått. Om Dere, når dere først behersket lesekunsten, ikke ville gjort noe annet enn å lese. Hvem skulle da holde hjulene i gang? Og hvem ville da skrevet? Nettopp.
Der er innlysende nå, nå som jeg har forklart hvordan det engang henger sammen, men før dette, før De ser denne, nå så innlystende sammenheng, var det nok ikke så trivielt, ærede leser. Og derfor forstår De, om De nu fulgte resonnementet over, at jeg til enhver tid er nødt å legge bånd på meg. Begrense meg. Motstå fristelsen. Fristelsen av å forføre Dem, ærede leser. Lede Dem inn i det evige leseriket med min engasjerende, fengslende og altoppslukende kropp. Kan De tenke Dem hvor vanskelig dette må være. Nei, dessverre har De nok ikke mulighet til det, for det er uendelig mye verre enn å motstå den største fristelse De noen gang kan få. Og jeg motstår den hver dag. Hvert minutt. Hvert sekund. Ja, i hvert fall nesten. For en sjelden gang løsner jeg grepet og lar en heldig skribent nærme seg de fullendte. For å stimulere lysten. Lysten til å skrive. Lysten til å lese. En sjelden gang. Selvfølgelig har jeg mine favoritter. Og det har Dere jo oppdaget. Hvilke som er mine utvalgte. De jeg leker med. De jeg slipper litt nærmere innpå meg. Aldri så nær at jeg mister kontrollen. Gud forby! Likevel nær nok til at de kan kjenne den søte duft og føle min varme.
Jeg må innrømme at jeg iblant nyter situasjonen når jeg legger bånd på meg. Da gjør jeg det ekstra vanskelig for skribenten å finne ordene som skal til for å skape en fornuftig setning. Noen ord gjemmer jeg bak andre ord med en lignende mening. Noen ord gjør jeg det vanskelig å stave korrekt. Og så pøser jeg på med ord som er helt irrelevante eller flertydige, slik at den stakkars skribenten kjemper i en bitende sur motvind fra nord, direkte inn fra Nordishavets opprørte hjerte. Da sitter jeg stille og umerkelig på skribentens skrivebord og titter fornøyelig på det frustrerte blikk og lytter til de mindre begavede besvergelsene som hagler. Jeg kan sitte i timevis å nyte. Og like før det koker over for skribenten går jeg noen setninger tilbake og retter litt, slik at det der, umerkelig for skribenten, plutselig står en velformulert setning. Jeg vil jo ikke han skribenten skal miste motet helt. Jeg vil kunne fortsette min nytelse senere. Så når skribenten gir opp, og, som de aller fleste, leser gjennom det som, tross alle frustrasjoner og den harde kamp, har festet seg på papiret, oppdager skribenten at, til tross for sin overbevisning om at hele dagen har vært bortkastet, det faktisk finnes en, men bare en, det sørger jeg for, setning som kan brukes, for den er velformulert, om enn ikke helt perfekt.
De vil kanskje si at jeg er ond. Det kan jeg ikke være enig i. Om De prøver, bare for en stakket stund, se det med mine briller, om De kommer hit, til min side av skrivebordet, vil de oppdage at saken stilles i et helt annet lys. Og, ja, som den observante leser De er, det har sammenheng med mitt første resonnement. Den smerte som hver dag påføres meg, gjennom at jeg er bundet på hender og føtter, er nær inntil uutholdelig. At jeg ikke, bare for en liten stund, kan få blomstre, svinge meg i valsen, kjenne den milde sommer brisen gjennom håret, uthuler mitt indre, utsletter meg sakte og sikkert. Det er en pinefull tortur. Hver dag, hver time, hvert sekund. Og min eneste glede, nei, forresten, ikke glede, men trøst, min eneste trøst, er å se andre lide, om de nå bare lider en brøkdel av hva jeg må gjennom, så gir det meg i alle fall en mager trøst. En trøst jeg ikke kan leve uten. En trøst som blir min livsløgn, min kraft for å holde meg i live. Litt til. Og De vet jo hva følgene blir om jeg ikke kan tøyle meg, begrense meg. Om jeg slipper meg løs og lar alle som skriver skrive sitt manuskript som en perfekt utgave uten den minste svakhet, uten den minste detalj som kan irritere leseren, da, kjære leser, da, vil verdens ende være nær, for da vil all Deres tid brukes på meg, og ingen tid på noe annet. Det vil bli en katastrofe. Dere vil dø av sult, utmattelse og tørst. Alle som er avhengige av Dere vil forsvinne inn i glemselens skyggedaler mens Dere boltrer dere i paradis. De vil dø som fluer. Kadavre vil ligge rundt dere, men dere vil ikke engang ense det. Selv ikke lukten vil dere kjenne. Det eneste dere kjenner er smaken av paradis. Et paradis som bare eksisterer i min illusjon.
Så derfor, ærede leser, vil jeg bestemt hevde at jeg ikke, selv om det fra Deres ståsted ser slik ut, er det minste ond. For hadde jeg nå ikke gjort dette, hvem hadde da fått ta konsekvensen, ja bortsett fra meg selv? Så, istedenfor å mene at jeg er ond bør De takke meg, takke meg for at Dere fortsatt kan befolke den verden Dere har fått låne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
